Å leve med en psykopat

Elsker jeg en psykopat?

Psykopaten sliter meg ut

Hun skriver og forteller at hun sletter om igjen og om igjen før hun tør å sende inn historien. Hun har sittet slik i kanskje en halv time, mens babyen sover. Mannen hun har levd med i mer enn ti år og har barn med, skremmer henne.

LESERHISTORIE: Der sa jeg det! Nei, jeg skrev det. Jeg er fredelig, vennlig og tålmodig. Svært konfliktsky på godt og vondt. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har kommet i uoverensstemmelser med noen i mitt voksne liv, bortsett fra min mann. De siste årene har jeg brukt helt ekstremt mye energi på å for en hver pris prøve å unngå krangler, men jeg opplever at det ikke er i min makt – han MÅ krangle. Han næres av det, nærmest på samme måte som andre må ha luft. Selv når jeg ikke åpner munnen en eneste gang, blir det krangel. Dette trodde jeg ikke var mulig?

Tar alltid på meg skylden

Jeg tar på meg skyld for ting jeg ikke har gjort eller sagt, lukker munnen og nikker ydmykt mens anklagene hagler. Jeg er intelligent. Jeg har alltid gått ut av alle kull og klasser med toppkarakterer. Jeg ser urimeligheten i hans «logikk» og resonneringer, men hvis jeg konfronterer ham med dette, skyter kranglene fart med uant styrke. Det er jeg ikke lenger villig til å risikere. Jeg må skadebegrense, og gjør det etter beste evne. For barnas skyld. Når jeg er alene minner jeg meg selv om at jeg ikke egentlig har skylden jeg tar på meg. At jeg ikke er håpløs. At jeg har meg selv og integriteten min i behold. At jeg ikke kan la meg selv bli ødelagt, for jeg selv er det viktigste verktøyet jeg har, når alt kommer til alt.

Å prøve å delta i en diskusjon er nytteløst. Det er som å stange hodet i veggen, pisse i motvind, etc. Uansett hva jeg sier – eller prøver å si (blir garantert avbrutt etter bare få ord), så blir det vridd og vrengt på til det ugjenkjennelige, og brukt imot meg. I timesvis, gang etter gang. Og når han har beskyldt meg for ne én gang uten at jeg har protestert, da er det underforstått at det er en sannhet og at han kan bruke det igjen og igjen, og overdrive det mer og mer for hver gang. Jeg kan nesten more meg over ironien og urimeligheten i det hele, sett utenfra. Jeg kan føle meg ovenpå fordi jeg etter så lang tid på et slags nivå klarer å forutse adferden hans, og dermed har en form for makt.

På et tidspunkt i en krangel for det som begynner å bli en lang stund tilbake, datt det ut av meg: «Dette rimer ikke i det hele tatt, SER du ikke det? Det blir bare for dumt! Er du helt psykopat?!?

Da ble han stille, og var stille i flere timer. Jeg sa selvfølgelig unnskyld, og unnskyldte det stygge kallenavnet jeg hadde gitt ham på den forsiktigste, ufarligste måten jeg klarte.

Så ville han snakke. Han fremsto som veldig ydmyk og lei seg. Han snakket lavt og så ned mesteparten av tiden. Han hadde lest om psykopater på nett hele dagen sa han, og hadde også gjort det mange ganger før. Han var redd for at han var skadet av barndommen og aldri ville bli helt bra, aldri være bra for noen. Han var redd for at han hele livet ville fortsette å skade de som sto ham nærmest. Han var redd for at han passet til diagnosen psykopat, og visste ikke om han egentlig ville vite det. Han var lei seg for temperamentet sitt, frykten hans for å få skyld eller bli avvist basert på opplevelser i barndommen fikk ham til å handle irrasjonelt.

Er jeg ødelagt?

Han snakket om egenskapene sine, frem og tilbake, hva som talte for og mot psykopati. Han sa at han ikke var følelsesløs, eller risikovillig, og det telte imot. Jeg vet ikke hvor lenge vi (les: han) snakket, men etter dette har jeg motvillig lest endel om psykopati. Det er nedslående lesning. Jeg er svimmel. Jeg elsker en psykopat. Tror jeg. Elsker? Psykopat? Er jeg ødelagt? Vil jeg bli ødelagt? Kan jeg ta det tilbake når det er sagt? Eller skrevet? Hva med barna? De er det aller viktigste. De er alt.

Han snakker mye om andre personer han har eller har hatt konflikter med, og er flittig med å beskrive dem som psykopater, spesielt etter at jeg sa dette ordet høyt.

Er det bare temperament og skader som gjør at dette kommer til overflaten etter et umenneskelig press utenfra (det har det faktisk vært) de siste årene? Vil det da bli bedre igjen når omstendighetene roer seg?

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg har tenkt tanken på samlivsbrudd. Det trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å gjøre. Det innebærer at han sannsynligvis vil ha samvær med dem uten at jeg er tilstede. Jeg tvinger meg selv til å være så ærlig at det gjør vondt når jeg innrømmer at denne tanken skremmer meg enormt. Det må ikke skje, det er ikke trygt. Nå er de små og han har liten interesse for dem, men jeg er sikker på at hvis det blir snakk om barnefordeling og samvær, så vil det bli en kampsak for ham av uante dimensjoner. Alt annet er å foretrekke. Og de vil bli større. Jeg må være hos barna mine, jeg må bruke ferdighetene jeg har opparbeidet meg til å «tøyle» ham.

Jeg tør ikke filme

Jeg tror vår (les: barnas og min) eneste reelle sjanse ville vært å ha dokumentasjon, vitner. Men dette virker umulig å få til. Jeg har gjort noen lydopptak på telefonen av beskyldningene og kranglene når jeg har sett at det er på vei til å komme, men han har vært nær på å gjennomskue det. Å filme er bare ikke verdt risikoen.

Jeg har alltid helhjertet ment at et hvert menneskeliv er høyeste form for verdi, at alle har rett til en ny sjanse, at alle kan forbedre seg, at ingen er uten håp. Hvis jeg nå skal tro på at det finnes mennesker som er hardware uten software, som ikke kan føle, som ikke fortjener annet enn å bli forlatt, som i ytterste konsekvens kanskje ikke har livets rett… Det er vanskelig, det ville være å gå tilbake på en av de største og mest grunnleggende verdiene jeg har, som jeg vil leve etter og vil videreføre til mine barn.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Jeg finner ingen fasit. Imens går tiden, og jeg jobber intenst for å beholde hodet over vannet og ha det godt på kort sikt, og grubler om natten. Livet på sparebluss, på vent. Jeg prøver å være bunnløst ærlig, det gjør vondt. Overdriver jeg? Maler jeg fanden på veggen?

Jeg er svimmel, famler etter fotfeste og en løsning, eller en bedring. Jeg har aldri skrevet om dette før, og vet ikke enda om jeg vil sende inn eller slette. Godt og vondt. Frykt og håp.

 

LES OGSÅ:

Hvordan du kommer deg vekk fra psykopaten

Husk – det er ditt eget liv!

Hvorfor tar ikke terapeuten parti?

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
Latest Posts
  • Narsissistisk raseriutbrudd
  • Lenge etter skilsmissen opplever hun en tsunami av følelser
  • Hvor ble det av mannen jeg elsket?
  • Er hun en Facebookpsykopat eller et bygdedyr

Comments (3)

  1. Om du er i tvil om partneren din er sosiopat/narsissist så kan du stille et ultimatum om at dere går til samtaleterapi. Er det noen som kan felle dem, om ikke andre psykopatofre, så er det terapeuter med erfaring innen området. Langt ifra alle. Forklar derfor din situasjon, ha med nedskrevne referat og gjerne lydopptak. Vær forberedt, for ingen er så gode til å kontre som en psykopat.
    Du må ikke la følelsene dine ta overhånd, da overlater du makten til din partner. En psykopat har den egenskapen at de kan sanse når de er i ferd med å bli avslørt, og vil derfor trappe opp manipuleringen. De ligger alltid i forkant. Tenk grundig over hvilke muligheter du har for å forlate forholdet så smertefritt som mulig, om det er dette du ønsker. Sørg for å ha kopier av alle nødvendige dokumenter. Har du muligheten til å flytte, prøv å finne et nytt bosted i nærheten. En sosiopat/narsissist vil bruke barna som spillebrikker, samtidig prøve å skaffe seg støttespillere i deres omkrets. Har selv erfaring med og ende opp med å bo med et slikt menneske, og det eneste ordet som kan beskrive det er degenerering. Jeg endte opp med å bo der alene og skiftet personlighet og har hatt store problemer med dette i ettertid. Jeg tror at alle disse skilsmissebarna som klarer seg fint, er fordi de har 2 foreldre som bryr seg. Slik som lovverket er så vil dere måtte samarbeide om forelderansvar, og dette vil nok bli veldig vanskelig. Delt omsorg vil gjøre ting verre, også for barna. En psykopat vil sjelden tape og vil se på barnebidrag som en bonus. Aldri snakk negativt om din partner, men lytt til dine barn og ikke gi deg før du får ekte svar. Min omsorgsperson lå flere netter i samme seng som meg (i ungdomsalder) og overtalte meg til å bli der. Disse menneskene er alvorlig syke, og pga. sin fordel med å være uaffektert av empati, samvittighet og følelser, regner jeg dem ikke lenger som mennesker. Partneren din vil prøve å manipulere ved alle anledninger.
    Engasjer en god venn som du kan støtte deg til, snakke med, som TROR på deg.

  2. Åhh Gud bedre altså.. får kuldegysninger og brekninger.. der har jg nemlig vært, lenge lenge altfor lenge! En grotesk og horribel situasjon det er så ufattelig vanskelig å sette ord på, å forklare hvordan det er..når til og med de jeg regnet som mine , trodde på krokodilletårene og svartløgnene selvom sannheten var at jg var i reell livsfare, og bare jg visste om det. Frykten for hvilken risk jeg sku løpe om jeg forlot ungene(i tenårene)der var i seg selv et skrekkscenario hinsides alt absolutt alt: de hadde blitt så skadet i sjela, blitt servert og tvunget til å tro på løgner av verste sort, ødelagt og knust for livet, og sittende med masse ubesvarte spørsmål og løse tråder som ikke stemte med virkeligheta, endt opp som menneskevrak. Det var så helt sinnsykt jævlig, for fakta var åsså at jeg var tryggest der ungene var, da var jeg ikke alene og utsatt. For så mye syk råtten galskap som jeg opplevde ville vært svært vanskelig å få folk til å tro på..og det var med i beregningen demmes, at ingen skulle tro på meg, heller stemple meg som gal og det som værre var. Derfor kommer jeg en dag til å skrive den fulle og hele sannheten detalj for detalj, trolig anonymt av hensyn til ungene.. Det tok meg ca en dag å se helt krystallklart hva som kan kalles for å være bra og positivt, og hva ikke…samtidig vettskremt, konstant i fare for liv og helse, ukonsentrert, paranoid, i sjokk og helt alene om sannheten uten noe håp i sikte, faktisk trodde jeg der og da at det helvete jeg var i, var kommet for å bli..og gikk i dyp sorg over mitt liv som ble tatt i fra meg rått og brutalt uten at noe eller noen kunne hjelpe meg. Men jeg visste noe ingen visste at jeg visste, det klamret jeg meg fast i så jeg var på en måte et hestehode foran galningene, både obs og våken for lyder bevegelser lukter, ja alt mulig, men ikke tilstede i mitt eget liv, helt «uten dekning» og ved siden av meg selv. I huset isolerte jeg meg inne på et lite rom, bak låst dør og gjentrukne gardiner, så redd og forvirret at jeg skalv konstant, vitne til at der var fremmede utfor huset mitt på nettene, for å skremme meg, og knuse psyken min, noe de lett hadde klart om det ikke var for at jeg visste det jeg visste.. Jeg vet åsså at det livet jeg hadde før kommer jeg aldri til å få tilbake..og hatet og raseriet mitt vokser og vokser og vokser.. Ufff fysj og faen, nei nå ble det for heftig dette, jeg klarer ikke skrive mer..

  3. Dette gjør vondt og lese, jeg har vært der i mange år, og ting ble aldri bedre. Til slutt blir det unormale normalt, og det handler bare om og «klare», livet skal være godt, det skal ikke bare handle om og klare……Jeg gikk, sønnen min og jeg har store skade psykisk etter dette, jeg sier bare at det blir ikke bedre……redd deg selv og barna, du er den eneste som bryr deg om dere i dette forholdet…..

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.