Hun hadde passert 40 år og skulle omsider få realisert et mangeårig ønske om sosionomutdanning. Tidligere hadde hun jobbet som tannhelsesekretær, en jobb hun trivdes bra med, men som etter hvert ikke ga henne nok.
LESERHISTORIE: Jeg ønsket meg et yrke som sto mer i samsvar med de holdninger og interesser jeg hadde. Utdanningen var 3-årig. Studiet gikk fint de første 2 årene, både hva praksis og teori angikk. Forholdet til medstudenter og lærere opplevdes som godt.
Vi hadde to 3-måneders praksisperioder i løpet av studiet; en det første året og en det tredje og siste året. Førstegangspraksisen ved et sosialkontor noen mil unna gikk såpass bra at jeg ble tilbudt sommerjobb der. De ville også at jeg skulle komme dit når jeg var ferdig sosionom. Praksiskonsulenten ved skolen, Anne, kom på obligatorisk praksisbesøk og uttalte fornøyd at når det gikk så bra hadde hun egentlig ikke behøvd å bruke ressurser på å komme den lange veien.
Mitt livs helvete
Alt så altså lyst ut til jeg nådde det tredje skoleåret og skulle ta andregangs praksis ved en behandlingsinstitusjon for alkoholikere. Da vandret jeg rett inn i det jeg må kalle mitt livs helvete.
Sosionomen som skulle være veilederen min, Kristoffer, var en nær bekjent av skolens praksiskonsulent, Anne. Overfor meg beskrev hun på forhånd flere ganger Kristoffer som et kjempemenneske og at hun kjente ham godt. Anne kom flere ganger tilbake til at jeg var spesielt heldig som skulle få Kristoffer til veileder. Hun virket påfallende opptatt av dette, og det var ikke vanskelig å forstå at Anne satte Kristoffer høyt.
Høsten 1989 så jeg frem med forventning fram til en interessant og lærerik praksisperiode sammen med fantastiske Kristoffer.
Jeg skulle tilhøre et tverrfaglig team som, foruten Kristoffer, besto av tre damer (sosionom, sykepleier og psykolog). Teamet hadde som oppgave å drive gruppebehandling. Ved første møte syntes jeg at Kristoffer så på meg med en underlig, intens mistro i blikket, men tenkte optimistisk at det ville rette seg når vi ble bedre kjent.
Naturlig autoritet
Damene i teamet virket greie. Jeg merket fort at Kristoffer var teamets uformelle leder som samtlige så opp til. Han så godt ut, var naturlig autoritær og ga inntrykk av å være faglig dyktig. Kristoffer satt gjerne og observerte før han kom med gode løsninger etter de andre hadde vært usikre.
Jeg var stolt over å ha en så dyktig veileder.
Teamet var blitt satt sammen etter mye prøving og feiling og holdt derfor svært sterkt sammen. Jeg forsto etter hvert at grunnen til dette sannsynligvis var at institusjonen hadde lidd under årelange konflikter blant de ansatte. Bemerkelsesverdig mange var oppsagt, permittert, sykmeldt eller sluttet. Stemningen på huset bar preg av at det hadde vært – og fortsatt var – utrygt.
Kristoffer ville jeg skulle holde meg litt i bakgrunnen under gruppeterapien, mest observere og lære, ikke si så mye. Det fant jeg naturlig og riktig. De få oppgavene jeg fikk var av mer praktisk art: Jeg skrev noen journalnotater og epikriser, deltok på møter, tok alkotester og hjalp til når det kom nye klienter som skulle introduseres og installeres. Jeg deltok også på turer og andre aktiviteter sammen med klientene. Ellers ble det til at jeg satt mye på kontoret mitt og leste relevant litteratur.
Han ville snakke om meg og mitt indre
Jeg gjorde naturligvis mitt beste for å være en ok og lærevillig student. Likevel, problemene begynte å merkes straks Kristoffer og jeg skulle ha våre ukentlige veiledningssamtaler.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Han plassert meg alltid i en meget lav 70-talls lenestol og seg selv på en meget høyt oppheist kontorstol. Sa han måtte sitte høyt fordi han hadde vond rygg. Stemningen føltes nesten alltid trykket under veiledningssamtalene. Jeg prøvde å snakke om faglige problemstillinger i forbindelse med alkoholistbehandlingen, men oppdaget fort at han kun ville snakke om meg og mitt indre.
Kristoffer fortalte at han egentlig hadde tenkt å bli psykolog, men måtte slutte med studiene fordi noe kom i veien. Kanskje det derfor ble til at veiledningen artet seg som om jeg var hans pasient og han var min behandler.
At mitt indre var betenkelig lite å skryte av, fikk jeg fort vite. Kristoffer sa at jeg var ufaglig, for snill, for lite konfronterende. Jeg trodde for mye på det klientene fortalte og måtte trene på å sette krav og få en sterkere og mer definert personlighet, mente han. I begynnelsen tenkte jeg at det kunne være noe i det han sa – derfor tok jeg det som positiv kritikk og at jeg for første gang ble virkelig sett.
Jeg ville bli tøffere
Jeg gikk inn for å endre meg, bli tøffere. Det gikk så langt at min mor ikke kjente igjen stemmen min på telefonen.
Likevel gjentok og gjentok han på hver eneste veiledningstime at han så at jeg prøvde, “men det er på langt nær nok”. Kristoffer hevdet videre, uten å vise noen som helst interesse for mitt liv eller mine tanker, at jeg var tom og umoden og at jeg helt sikkert aldri hadde tatt ansvar for noe og aldri hadde tatt standpunkt til noe.
Selv framhevet han noe stolt at han hadde valgt å bli humanetiker og at han for lengst hadde funnet sitt politiske ståsted.
Jeg så håpefullt fram til den dagen han skulle si seg fornøyd med meg, men det skjedde aldri. Han fortsatte å komme med flere nedsettende og sårende utsagn, som f.eks. at “du kan ikke forandre deg, for det er umulig å ommøblere et tomt rom” eller “du er en amøbe, en ingen, en dott” og “du holder ikke mål”.
Han ville bare mitt beste, sa han
Jeg var ikke vant til at folk så meg på den måten, men Kristoffer sa det var fordi folk flest ikke våget å være ærlige. Han ville bare mitt beste.
Jeg ble uungåelig opptatt av å tenke over min væremåte, men da ble det til at jeg var “ekstremt selvopptatt”. Alt var altså galt, aldri et eneste oppmuntrende ord. Etter et par måneder var jeg blitt så fortvilet og sliten over stadig påstått mangel på personlig framgang at jeg, som ellers ikke har spesielt lett for å gråte, brøt fullstendig sammen under en veiledningstime.
Kristoffer sa da at han hadde ventet lenge på denne reaksjonen, og uttalte kaldt at “mitt ansvar er å fortelle deg sannheten, dine følelser i den forbindelse har jeg ikke noe ansvar for”.
Utenom veiledningstimene unngikk Kristoffer mest mulig å snakke med meg eller være sammen med meg. Det var aldri rom for småprat som kunne gjort oss bedre kjent med hverandre. Bortsett fra kanskje en gang – da kom han uventet inn til meg, stilte seg bak stolen min, la hendene på skuldrene mine og sa at han måtte ha svar på noe han hadde sittet inne på kontoret sitt og grublet svært på. Spørsmålet hans kom noe bardust, og var “om jeg hadde hatt nære forhold noen gang”.
Før jeg rakk å samle meg til et svar, snudde han og marsjerte ut igjen. En gang kjørte vi sammen i flere timer til et møte som skulle holdes i en annen by. Jeg tenkte jeg at det kanskje nå bød seg en unik anledning til å snakke ordentlig sammen, men han satt bare med lukket og avvisende ansikt og kjørte, svarte meg knapt.
Noe måtte være galt
Omsider begynte jeg jo å våkne opp og skjønte at det måtte være noe som var galt, Jeg følte på noe diffust uhyggelig. Jeg spurte derfor en dag rett ut hva Kristoffer mente om min praksis – om det gikk bra eller dårlig, om jeg kom til å bestå. Da svarte han ordrett følgende: “gruppeterapi er vanskelig, det tar lang tid å lære det, og du er omtrent der en kan vente at en tredjeårsstudent skal være”. Jeg kjente meg dermed tross alt beroliget og lettet og tenkte at jeg måtte bare holde ut og gjøre mitt beste den tida som gjensto.
Dette svaret ble forresten senere essensielt i et stormøte med blant annet rektor på skolen. Da vred Kristoffer seg veldig i stolen og hevdet at det han hadde sagt til meg var at jeg befant meg “omtrent der jeg kunne ventes å være sett i forhold til min lave fungeringsevne” og at jeg “hørte det jeg ville høre”.
Ser meg her nødt til å stoppe opp litt og ramse opp noen punkter som forteller litt mer om situasjonen:
– Kristoffer var opptatt av å tolke alt jeg sa og gjorde. Det ble ofte 5 høns av en fjær. Fakta ble gjerne omdiktet til noe ugjenkjennelig.
– For eksempel ble en uttalelse fra meg om at “Jeg forstår ikke hvorfor folk her er så negative, jeg opplevde aldri noe liknende før”, omtolket til at jeg var “sykelig opptatt av å bli likt”.
– Han fikk til et stort nummer av at jeg hadde pyntet opp det stygge kontoret mitt med noen kattebilder fra en kalender jeg fant, og tolket bildene som “indikasjon på at jeg var på 10-års stadiet og kanskje langt under det”. (Bare jeg selv brukte det kontoret som garderobe og leserom, jeg hadde aldri besøk av klienter der.)
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
– Etter en tur i marka ba en nokså appellerende og forhutlet klient om jeg ville bake et brød til ham. Dette fordi han hadde sett at jeg hadde hjemmebakt brød i matpakka mi og ikke hadde smakt slikt brød siden han var liten. Jeg luftet spørsmålet for teamet en dag samtalen kom inn på denne mannen. De sa at det måtte jeg ikke gjøre, det ville ødelegge behandlingsopplegget, vi måtte ikke måtte bli private i forhold til brukerene. De foreslo at jeg kunne heller gi ham oppskrifta. Det syntes jeg var et klokt råd, men glemte senere hele saken, ga ham aldri noen oppskrift heller. Men – i det senere og før nevnte “stormøtet” på skolen ble denne episoden blåst opp til en hovedanklage. Kristoffer kom der med en ren løgn om at “hun har blant annet gått fra dør til dør og tatt opp bestilling på brødbaking.”
– En gang betrodde Kristoffer teamet og meg at han alltid følte et uforståelig sterkt sinne når han så en engstelig person komme inn døra med “hodet under armen”. (Passer det en sosionom?)
– Han ba meg sette meg på dagligstua sammen med klientene og fritte ut hva de mente om de ansatte – for deretter å overbringe opplysningene til ham. Noe jeg ikke gjorde. (Forsøkte han å verve meg til en “flygende ape”?)
– Midt i en veiledningssamtale påsto han hardnakket at jeg for 10 sekunder siden hadde kalt ham en djevel. Det hadde jeg overhodet ikke! (Hørte han stemmer, eller la han ut en felle for meg?)
– Jeg sa en dag jeg var svært fortvilet at en sterkere person enn meg kanskje hadde tatt sitt liv etter å ha blitt behandlet slik jeg ble. Da nikket han alvorlig og sa at hadde han vært i mine sko ville han faktisk ha vurdert det.
– Kristoffer berettet at han hadde så flotte attester at han syntes det var pinlig å legge dem fram for mulige arbeidsgivere. Det antar jeg var for med hensikt å skape et uoverstigelig gap mellom han og meg. I forbindelse med at jeg fortalte at jeg ville fortelle skolen rett ut om mine opplevelser i forbindelse med min praksis sa Kristoffer kryptisk truende: “Vær klar over at Jeg har makt, både over Anne og over teamet mitt”. Det skulle vise seg å stemme. Følgende kan kalles slarv, men jeg tar det med likevel: Kristoffer framsto gjerne som tvers igjennom etisk og skikkelig, men jeg fikk vite via andre som kjente ham fra hjemplassen at han et par ganger i sine yngre dager var blitt innbrakt til politiet og satt i glattcelle pga overstadig fyll og fyllekjøring. Han skal også ha laget stort sjalusidrama og banket opp en kjæreste på en fest.
– Han hadde flere samboerforhold/ekteskap bak seg, og damene var gjennomgående mye yngre enn ham selv.
– En gang en kollega hadde oppdaget noen til dels grove saksbehandlingsfeil Kristoffer tidligere hadde gjort, skal han ha truet med at “om du går videre med dette, kan jeg knuse deg”.
Teamet ble avvisende
Etter hvert endret damene i teamet seg og ble merkverdig avvisende. En gang jeg kom inn på kontoret hvor vi pleide å samles, satt alle mer eller mindre med ryggen til meg.
Jeg trodde (håpet) det var tilfeldig og flyttet på stolen min, men etter en stund så jeg bare rygger og nakker igjen. Under neste veiledningstime tok jeg op dette med Kristoffer og spurte om det forholdt slik at jeg ble mobbet, eller om det kan ha vært noe tilfeldig, noe jeg innbilte meg. Han svarte hånlig at “ja visst, teamet mobber deg”.
Han forklarte det med at det var fordi det ikke gikk an å forholde seg til en ulldott som meg. Jeg tok det delvis på min kappe og prøvde å komme teamet nærmere, fortelle mer om meg selv, bli bedre kjent med dem, men uten nevneverdig nytte.
Senere fikk jeg vite vite at han bak min rygg hadde hatt mange samtaler med teamet om meg. Han hadde bedt om veiledning på sin egen veiledning og framstilt seg som svært ulykkelig og fortvilet over å ha en så håpløs student. Dette hadde jeg ikke hatt den aller fjerneste anelse om.
Til slutt bestemte jeg meg for å ta saken opp med rektor ved skolen for å be om en annen praksisplass. Dette til tross for at jeg følte et enormt nederlag ved å gi opp.
Jeg fortalte det først til Kristoffer, for jeg ville spille med åpne kort. Det var naivt! Han kom meg i forkjøpet dagen etter ved å skrive et fryktelig anklagebrev til skolen som han triumferende kom og viste meg kopi av etter det var postet. Brevet inneholdt en serie med udokumenterte beskyldninger som alle gikk på min væremåte: Uimottakelig for veiledning, umoden, uegnet, holdninger uforenlig med sosialt arbeid, mm. Han skrev videre at han, tross store anstrengelser ikke hadde kommet noen vei med å snakke med meg om dette, fordi benektning og bagatellisering dessverre stadig var en framtredende del av min personlighet.
Konklusjonen var at han ikke kunne godkjenne verken meg eller min praksisperiode. Til knusende overmål fikk han to av damene i teamet til å skrive under på at de støttet hans syn. De nevnte ikke ett eneste ord om hva de selv egentlig mente.
Ja, praksiskonsulent Anne gikk virkelig helhjertet inn for å støtte Kristoffer. Riktig nok ba hun meg med deltakende mine om å komme til henne når som helst hvis jeg hadde det vanskelig, men det viste seg at hun brukte det meste av det jeg i fortrolighet sa til henne mot meg og vred på det jeg hadde sagt slik at det hørtes helt tåpelig ut.
Anne slo fast at det var alvorlig om en student manglet personlige egenskaper; kjøpte på stedet Kristoffer sine negative påstander uten selv å utprøve dem, “glemte” fullstendig alle gode inntrykk og godt forhold fra tidligere. Hun oppfordret meg også svært innstendig om for all del ikke å fortelle de andre studentene om mine vanskelighetene, men late som at alt var såre vel. (Hvorfor?) Naturligvis ble det ikke mulig i lengden å skjule hva som foregikk.
Jeg oppsøkte advokat
Mange samtaler og brev senere , blant annet fra min studentorganisasjon som virkelig støttet meg alt de kunne, så jeg meg nødt til å oppsøkte en advokat. “Psykopat” var et ord som ikke ble brukt av ham, men han var svært hjelpsom og forståelsesfull.
Advokaten skrev noen ganske krasse brev til skolen, der han blant annet påpekte luftige påstander og saksbehandlingsfeil.
Rektor måtte også, på vegne av praksiskonsulent Anne, ta tilbake noen tåpelige og krenkende uttrykk som utvilsomt skulle sette meg i et dårlig lys. Mye har jeg glemt, men noe jeg husker er at hun blant annet hadde skrevet i et dokument at jeg var opptatt av å “tekkes og behage” Det var hennes omskriving av at jeg mente jeg hadde gjort mitt beste for å oppføre meg bra på praksisplassen.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Pris kr. 249,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Advokaten tilbød å bli med meg på det viktige og avgjørende “stormøtet” som skulle holdes på skolen mellom rektor (statsviter, 70 år og nesten døv), Anne, hennes kollega og og venninne Liv, Kristoffer og meg. At nettopp Liv skulle trekkes inn som “bisitter” ble faktisk foreslått av Kristoffer og Anne i skjønn enighet.
Jeg fikk aldri anledning til å foreslå “min” kandidat blant lærerne eller studentene.
Tross medstudenters råd tok jeg dessverre ikke med advokaten til møtet. Jeg hadde en idealistisk forestilling om at siden Kristoffer ikke hadde advokat skulle ikke jeg ha det heller. Det viste seg i midlertid fort at han reelt hadde sine to “advokater” i Anne og og Liv.
Rektor ønsket nok å være en rettferdig dommer oppi det hele, men ble overkjørt. Jeg nevnte i møtet de fleste episodene og uttalelsene som her er nevnt, også det groteske utsagnet om at han hadde makt over Anne og over og teamet. De virket sjokkert med det samme, men da Kristoffer så dypt krenket ut og erklærte at “dette er et trist eksempel på bare noe av alt det helt utrolige denne studenten kan få seg til å si”, var det ingen som protesterte.
Anne bedyret at hun og Kristoffer aldri hadde vært nære venner. Da rektor nevnte at jeg snakket jo godt for meg, sa Kristoffer at han ikke hadde oppdaget at jeg kunne snakke før nå. Rektor prøvde deretter å etterspørre helt konkrete eksempler på uakseptabel adferd fra min side, men Kristoffer svarte at eksempler var umulig, fordi hans konklusjoner var basert på “generelle inntrykk over lang tid”.
Dette svaret ble merkelig nok akseptert av lærerne, de som selv stadig hadde innprentet oss studenter om alltid å belegge påstander med helt konkrete beskrivelser.
Det eneste Kristoffer til slutt kom med av såkalt konkret eksempel var løgnen om brødbestillinger. Han ble vel trodd.
Stryk
En tid senere fikk jeg brev fra skolen om at min praksis var underkjent og at det var gått for lang tid til at jeg kunne få en ny praksis. Jeg var å regne som strøket på Sosialhøgskolen.
“Kjempemennesket” hadde seiret. Jeg satt igjen med følelsen av å være en hjelpeløs marionett på en uvirkelig scene. Jeg var ribbet for troverdighet, ære og framtidsutsikter. Verden sto på en måte forunderlig stille etter det. Jeg ble gående på “automatgir”, lammet, gjorde mekanisk det jeg skulle gjøre.
Heldigvis hadde jeg gode venner blant studentene som jeg kunne snakke med. Min første veileder var sjokkert og skrev brev til skolen der han omtalte meg i positive vendinger, men det ble ignorert.
Da Kristoffer og jeg skiltes i slutten av praksisperioden fortalte han at han “i lang tid framover” kom til å spekulere på to ting angående meg som han ikke hadde greid å tolke: Det ene var hvorfor jeg ofte hadde hatt kontordøra mi stående åpen. Han trodde ikke på min forklaring som gikk ut på at det var fordi det var litt kjedelig å sitte der å lese i timevis og at jeg gjerne ville ha kontakt med andre ansatte som passerte.
Kristoffer holdt på at jeg hadde åpen dør fordi jeg sikkert satt og lyttet etter “om de sa noe stygt om meg på de andre kontorene”. Det andre var at han noen ganger hadde hørt meg le når jeg snakket med andre ansatte, og han spekulerte veldig på “hva latteren min egentlig skulle dekke over”. Det kunne jeg ikke svare på akkurat da.
Var han en psykopat?
Å komme i klørne på det som etter min mening må ha vært en psykopat var i min (u)bevissthet noe som aldri kunne hende forholdsvis sterke meg. Minst like skremmende var det at også andre viktige støttespillere så blindt gikk hans ærend. Det var utvilsomt sant at Kristoffer hadde makt over dem, for uten sine hjelpere hadde han ikke kommet langt. Han trodde han var en genial sjakkspiller som betraktet mennesker rundt seg som nyttige brikker.
Han må ha hatt en usedvanlig intuisjon og evne når det gjaldt å velge ut og å påvirke sine allierte. Intuisjon også når det gjaldt å finne det ideelle offer; en godtroende person overlatt ham, en som var uten spesielt spisse albuer og viktig jobbnettverk.
Etter min mening må det ha vært nytelsen ved å vinne og å knuse som drev ham, selve spillet, at det ga ham den energien som han tappet fra meg.
Advokaten sa at jeg kunne prøve å søke erstatning for tort og svie og økonomisk tap, men jeg orket ikke tanken på flere runder og eventuelle flere nederlag.
Det er et trist paradoks å måtte gjennomgå et slikt mareritt på en sosialhøgskole, av alle steder. I rettferdighetens navn skal nevnes at noen andre lærere skal ha vært oppbrakt og snakket om “kameraderi” og at de ikke hadde trodd dette skulle kunne hende akkurat meg, men disse tok aldri kontakt.
Lærte noe om meg selv og jeg ble sosionom til slutt
På den positive siden – jeg lærte noe om meg selv. Dessuten mye mer mer om den menneskelige natur generelt og om psykopati spesielt enn det som noensinne har stått på en Sosialhøgskoles pensum. Pensum om psykopati var forresten ikke stort mer enn en halv side, og det ble aldri forelest om emnet da jeg var student. En får inderlig håpe det er endret til det bedre nå.
Historien endte heldigvis bra; jeg ble sosionom. Høgskolen fikk en ny og forholdsvis ung rektor. Takket være god hjelp fra henne og advokaten min fikk jeg tatt teoretisk slutteksamen sammen med de andre studentene og ble tildelt ny praksis i etterkant.
Umiddelbart etter fikk jeg ansettelse på en en inkluderende og trivelig arbeidsplass. Tross at jeg kom dit nærmest som ei skadeskutt kråke, ble jeg snart hel og trygg igjen – i hvert fall tilsynelatende. Det virker som sjølskryt, men da jeg flere år senere sluttet i jobben, ble jeg kalt en glitrende sosialarbeider av min sjef. Ingen kan ane hvor dypt de ordene gledet meg!
Kristoffer forsvant ut av livet mitt da han til min store lettelse flyttet til en by langt borte.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for «Anonym». Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Jeg blir trist av å lese denne historien. Dobbelt trist. oppriktig lei meg for at du ble rammet av en slik ondskapsfull person. Og det gjør meg veldig opprørt og trist å vite at slike personer arbeider med mennesker som fra før har det vanskelig i livene sine. Jeg kan ikke på noen måte tro at slike personer vil andre noe godt dessverre. Vi har dette kloke ordspillet ” For godt til å være sant ” Det får oss til å tenke igjennom hva det er vi står overfor. Jeg skulle ønske vi hadde et lignende ordspill i da motsatt betydning, for å kunne avsløre psykopatene. For det er så viktig at folk tenker seg om både to og tre ganger i saker der kun den ene siden får all støtten, og da den avgjørende støtten som ofte fører til at den som allerede er såret og har tapt både personlig mot og styrke til å gjenopprette urettferdigheten, også taper i forhold til alle dem som burde vært der å ryddet opp i den oppståtte skaden. Det er stort spørsmål dette? Hvorfor andre så lett mister all troverdighet i forhold til psykopaten. Hva er det som gjør at hen fortsatt er så lett å tro på? at all sunn fornuft fordufter i saker der slike opptrer. Jeg er glad du fikk din eksamen som sosionom og at du ikke ble omfavnet av denne Kristoffer og ble en del av hans team.
Takk for gode og støttende ord! Jeg lærte mye om min egen styrke av denne opplevelsen, men også om min og andres svakhet, uvitenhet og naivitet. Kanskje gjorde det meg til en bedre sosionom og et klokere medmenneske. Jeg lærte også hvor viktig det er ikke å føle skam, men å plassere skammen der den hører hjemme. Heldigvis er alt blitt lettere nå som vi kan søke på Internett. Da jeg sto i det som verst visste jeg ikke om det var relevant hjelp å få noen steder. KUNNSKAP, både blant folk flest og i utdannelsesinstitusjoner er det beste våpen for å takle ondskap!
Kunnskap med hva med gudstroen? Jeg opplever i forbindelse med diagnosen schizofreni at selveste troen er en meget personlig spørsmål og vanskelig tema.
“Og det gjør meg veldig opprørt og trist å vite at slike personer arbeider med mennesker som fra før har det vanskelig i livene sine.”
Dette er rovdyr. De er som løver på savannen. De leter ut de svake, de som er utsatt og de som er lette bytter. Men det som skiller dem fra rovdyr er trangen til å dominere, torturere og drive et sadistisk spill.
Dessverre finner disse seg plass i et fagmiljø som har diffuse grenser, mye bruk av skjønn og en kombinasjon av mer makt enn ansvar.
Sterk historie. Det er mange av dem, dessverre.
Du skal være stolt! Du overkom vanskelighetene og nådde målet.
Det som forundrer meg mest er praksiskonsulenten sin rolle oppi alt dette. Eide ikke vedkommende faglig og menneskelig gangsyn?
En student som ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av skolen er temmelig hjelpeløs.
Hun fikk aldri noen form for unnskyldning eller erstatning, og det er en skamplett på skolenes historie. Lurer litt på om kjønn er en medvirkende faktor til at hun ble behandlet så hårreisende.
Har man lært bedre i dag?
Etter at Lov om universiteter og høyskoler trådte i kraft i 2005 ble slik vilkårlig behandling av studenter ikke lenger mulig. Nå er det gudsjelov klarere regler for saksbehandling og gratis advokathjelp om det bllr nødvendig.