Er jeg skadet for livet?

Er jeg skadet for livet?

Jeg har forlatt psykopaten

Hun har kommet seg løs fra psykopatens sterke grep. Forvirret, sint og motløs. Hun skriver at hun ble fratatt verdigheten, friheten og selvtilliten. Etter ti år klarte hun å komme seg løs. Hennes redning ble en gammel venn som hadde kjent henne som sterk og selvstendig da de tidligere jobbet sammen. Han ble sjokkert over å treffe igjen et menneske fullstendig vingeklippet, livredd for sin egen mann og som unnskyldte seg for alt mulig.

LESERHISTORIE: Hvordan kunne det skje meg? Jeg som alltid hadde vært fri som fuglen, som tidligere hadde hatt kjærester som støttet meg og oppmuntret meg til å gå løs på nye utfordringer? Hvordan kunne jeg sitte med telefonen i hånden og bli redd når noen ringte? Redd for at noen skulle tilby meg spenennde oppdrag? Aller helst håpet jeg at ingen skulle ringe. Det knøt seg i magen hver gang jeg fant på platte unnskyldninger. Jeg som egentlig hadde lyst, men som sa nei for at mannen min ikke skulle bli engstelig og redd. Ikke alle aksepterte at jeg sa nei, og tilsutt ble jeg fristet til å si ja til et prosjekt. Mange syntes det var flott at jeg endelig var tilbake. Det eneste stedet hvor nyheten ble mottatt med sinne, harme og motvilje var hjemme hos min mann. Mitt engasjement passet ikke ham og hans jobb-situasjon. Jeg ble bedt om å gjøre om på beslutningen. Da han skjønte at dette ikke var mulig, ble jeg møtt med knugende taushet. Han ville ikke snakke om engasjementet, og gjorde det vanskelig for meg å overholde avtalene mine.

Utroskapen ble begynnelsen på slutten

Etter tre måneder merket jeg at noe ikke stemte. Han var blitt fjern, selvtilfreds på en uvanlig måte. Jeg følte at jeg var luft for ham. Det var noe som ikke stemte. Svaret fikk jeg en lørdag ettermiddag. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Telefonen hans lå på bordet i stuen. Det piplet inn en melding. Det sto bare ”hello and kiss”. Ikke noe mer. Jeg sjekket avsenderen. Vår egen vaskehjelp. 30 år yngre enn min mann. Jeg scrollet nedover meldingene mellom de to. Grisete sex-meldinger som klart indikerte hva de to holdt på med. Det ble en stor konfrontasjon. Jeg ba ham flytte ut. Han nektet og ville ikke skilles. I munnhuggeriet som oppsto husker jeg bare to utbrudd; ”det passet ham ikke å skille seg nå”, og den andre var ”nå fikk du som fortjent for at du tok den jobben”. Disse setningene brant seg fast. Hvorfor gikk jeg ikke? Hvorfor lot jeg meg overtale til å bli? Var det på grunn av to små barn? Jeg vet ikke. Kanskje var det en holdning hos meg at man skulle forsøke å takle vanskelige dager også. ”Skilsmisse er vondt for barna. Vil du virkelig utsette dine små barn for det”, var min eks-mann mantra i disse dagene? 

Etter bruddet med psykopaten undres hun om hun er skadet for livet

Etter bruddet med psykopaten undres hun om hun er skadet for livet. Hun griper seg i å reagere som om psykopaten fortsatt er der.

Min empati har alltid vært stor. Jeg skjønner at jeg har vært altfor snill mot mange i mine omgivelser. Flere år etter skilsmissen jobber jeg fortsatt med å sette grenser slik at jeg ikke opplever dette marerittet en gang til. Min sjel er skadet. Den er i ferd med å leges, men det tar år å gjenopprette tapt selvtillit, troen på at mennesker rundt deg ikke har samme egoistiske og kontrollerende motiver. Det har tatt tid å tro på friheten, egen rett til å bestemme hva jeg vil jobbe med og ikke ha dårlig samvittighet over å gjøre noe på egenhånd. Jeg er skadet fordi jeg føler at alt må avklares, alt må forklares eller alt må unnskyldes. Da jeg kom meg ut av marerittet var jeg vant til at alle mine ønsker var feil, at de gjorde livet vanskelig for min mann, at jeg ga ham bekymringer og problemer. Derfor tilpasset jeg meg gang på gang. Mitt liv endte opp med å gjøre hans liv komfortabelt. Når jeg en gang trosset ham ble jeg straffet med utroskap. Det fikk jeg slengt i ansiktet; det var som fortjent.

Full kontroll over mitt liv

En psykopat som er ute etter å kontrollere deg har mange metoder for å rasere selvtilliten. Det kan være snikende bemerkninger om at det ikke passer at kollegaer ringer deg etter arbeidstid, mistenkeliggjøring og insinuasjoner. Det kan være kommentarer om at jeg kledde meg bedre før, at jeg var slankere før jeg fikk barn. Jeg synes ikke du skal ha håret ditt sånn? Det kan være knusende karakteristikker av gode venner, intriger som gjør det vanskelig å opprettholde gode relasjoner. Det kan starte som uskyldige kommentarer, men hans motvilje mot enkeltpersoner kunne eskalere og gjøre det vanskelig å ha normal vennskaplig omgang. Etter hvert skjønte jeg at alle mine venner var uønsket, spesielt de som kom fra mitt arbeidsmiljø. De representerte en trussel. Det samme gjorde den gode relasjonen jeg hadde til min første samboer. Når barna kom var barnehagen et sted som mishandlet små barn. Du vil vel ikke at mennsesker uten utdannelse skal passe våre barn? Synes du barna har godt av å gå i barnehage når de heller kan være hjemme sammen med en mamma som har tid til dem? Han messet og messet, og tilslutt syntes jeg selvfølgelig at det var best at barna var hjemme hos meg. Hans egentlige motiv var å ha kontroll. Som hjemmeværende med to små barn var det lite annet jeg kunne finne på. Jeg ble derfor gående hjemme med lite sosial omgang. Når han kom hjem fra jobb ble huset fylt med beskyldninger mot egne ansatte, konflikter med egne familiemedlemmer. Det var ikke fred noe sted. Han var i krig, i konfliktrådet, i rettssalen og store krangler med alle og enhver. I starten av vårt forhold tok jeg hans parti. Etter hvert ble det vanskelig og jeg ble utmattet av alle intrigene som utspant seg rundt ham. Utroskapen ble begynnelsen på slutten. Han viste aldri noen form for anger. Han ville riktignok ikke skilles, men han viste aldri at han var lei seg. Livet skled raskt tilbake til vante former. Jeg hadde bestemt meg for å gå videre, men det plaget meg at han ikke endret seg eller ba om unnskyldning. Hos meg ble dette starten på et indre opprør. Jeg begynte å se på ham med forakt. Jeg støttet ham ikke lenger. Jeg fant heller feilen hos ham. Jeg begynte å synes synd på de han gikk i strupen på. Jeg distanserte meg fra ham og tilslutt var jeg mentalt ferdig med mitt ekteskap. Det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg skulle komme meg ut av fangenskapet.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Gjensynet med min gamle venn ble redningen. Jeg begynte å fortelle min historie. Jeg kjente på skam, men fortsatt skjønte jeg ikke at jeg hadde vært utsatt for et psykisk overgrep. Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg hadde levd i et helseskadelig forhold. I lang tid fortsatte jeg å synes synd på ham. Unnskylde ham og ikke minst ønske at han kunne endre seg. Helt til min psykolog fortalte meg hvem jeg hadde levd sammen med. Det er ikke normalt at man skremmer sin egen kone, stikker av gårde, gjør seg utilgjengelig og lar henne tro at hun har gjort livet så vanskelig for ham at hans eneste utvei er å ta sitt eget liv. Jeg var så redd at jeg gikk til Politiet og etterlyste ham. De skjønte nok sammenhengen bedre enn meg. Nå virker ikke slike trusler lenger. Ønsker han å gjøre alvor av de, så er det hans eget valg. Det innvirker ikke lenger på mine avgjørelser, men de var et effektivt våpen mens vi var gift. Det endte alltid med at jeg tilpasset meg. Han fikk det som han ville. Jeg ble mindre og mindre for hver gang.

Notorisk løgner

Kampen for å komme ut forholdet har vært hard. Jeg vil si det så brutalt som at ondskapen kjenner ingen grenser. Det har blitt mange runder i retten. Ikke minst om barna. Han ble avkledd som løgner, og det var vondt å lese dommeren skrive at han ”unnskyldes for løgnene, og at de må ses på som et resultat av at han var lei seg for bruddet”.  Jeg har levd med en notorisk løgner i ti år. Han har også vært notorisk utro. Han er ikke lei seg for bruddet. Få uker etter bruddet var han i ferd med å innlede nye forhold. Ikke bare til én kvinne, men til flere. Han vet ikke hva kjærlighet er. Psykopater aksepterer ikke at den andre tar avgjørelsen om å gå. Det skal være deres egen beslutning. Alt annet blir gjenstand for hevn og ondskap.

Jeg har vært heldig. Jeg har fått god hjelp både fra samtalepartnere og en psykolog. Psykopati er tabubelagt. Selv min nærmeste familie forsto ikke hvilket kontrollerende ekteskap jeg hadde levd i. I dag forstår de det bedre, men mye av kontrollen som utøves går nettopp ut på å få ofrene til å fordekke, tie og smile til omverdenen. Fasade betydde alt for min eks-mann. Når den sprakk, kom trollet frem.

Fortsatt store arr

Mange år senere går jeg og føler på det ene og det andre. Jeg går og kjenner etter om jeg virkelig er fri. Og vet dere hva, nå begynner jeg virkelig å tro at livet er kommet på skinner igjen. Jeg kjenner på det hver eneste gang jeg går ut døren alene uten barna. Er det greit for min nye mann? Om han ringer meg når jeg er borte fra hjemmet, så kommer alltid følelsen av at jeg burde komme hjem fortere enn svint. Jeg har svaret klart; ”jeg er snart hjemme”. Blir møtene lengre enn planlagt kommer alltid den ekle følelsen av at dette blir vanskelig og jeg gruer meg for alle de konspiratoriske tankene jeg møter når jeg kommer hjem. Men, så må jeg gripe meg selv i å tenke; Det er jo ikke slik lenger. Det er ingen som er sur når du kommer hjem litt senere enn planlagt. Jeg har en mann som heier på meg. Så hvorfor går jeg fortsatt rundt og føler uro, redsel for at det jeg gjør ikke er akseptert?

En psykopat er i stand til å ødelegge mennesker rundt seg. Det tar lang tid før arrene gror. Kanskje gror de aldri? Jeg er er skeptisk til alle nye mennesker jeg møter. Ser jeg trekk som er forenlig med en psykopat blir jeg redd og trekker meg unna. Jeg klarer ikke en slik runde til. Jeg vil leve med trygge, gode og sunne mennesker resten av livet. Slik skal arrene bli så bleke at de ikke lenger er til sjenanse?

LES OGSÅ:

Psykopatens taktikk i rettssalen

Hvorfor det er vanskelig å vinne søksmål mot en psykopat

Hvordan du kan vinne en rettssak mot en psykopat

En psykopat lyver om absolutt alt

Er de fleste psykopater menn? | forskning.no

Blodtørstige psykopater i nyhetene og på film er typisk menn. Men er det flere mannlige enn kvinnelige psykopater?

Slik er den kvinnelige psykopaten

Kvinner med psykopatiske trekk en dramatisk personlighet, de kjenner lite empati, de manipulerer, er selvsentrerte og egoistiske.

Kvinner slipper unna psykopat-stempel

Det er sannsynligvis like mange kvinnelige som mannlige psykopater i samfunnet, mener psykiater i følge Side2

Hjelpetilbudet for psykopat-ofre er åpenbart ikke godt nok

Personer som har levd med psykopater, fortviler om lite hjelp til å komme ut av de destruktive forholdene. KrFs helsepolitiske talsperson Olaug Bollestad tok i NRK til orde for et bedret hjelpetilbud.

Slik kommer du deg unna psykopaten

Doktoronline går gjennom et av de mest omfattende diagnosesystemene for å klassifisere en psykopat, en sjekkliste utarbeidet av den kanadiske psykologen Robert Hare. Robert Hares “Psychopathy Checklist”.

Kan psykopati behandles?

I Psykologitidsskriftet spørres det om psykologen er psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.

Behandling av psykopater

Hos www.webpsykologen.no spørres det om man bør tilby psykiatrisk behandling hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring? Behandling har liten eller ingen effekt på antisosiale symptomer. Hva gjør vi da?

Slik avslører du sykelig sjalusi

Les mer på www.klikk.no om enkelte personer som lider av sykelig sjalusi som opplever enormt sterke følelser av mistro mot kjæresten sin, selv om det er ubegrunnet.

Ut av psykopatens klør

Jeg vil råde alle som havner i min situasjon til aldri å bortforklare, unnskylde og holde ut med en som mishandler familien sin. Hun og barna hennes har betalt en høy pris for hennes tro, håp og kjærlighet gjennom 18 år.

Slik forlater du en psykopat

– Psykopater er like ulike som oss andre, men de er veldig ofte manipulerende. De kan til å begynne med si at de elsker deg og overøse deg med roser – men etter en stund er du «stygg og ubrukelig», sier Aud Dalsegg til KK.no.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Har du noen råd til denne kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

10 Comments

  1. Anonym

    December 1, 2014 at 12:36 am

    Anonym kommentar: Det er absolutt mulig å bli tilnærmet helt frisk, kun overfladiske arr som blir stående igjen. Men det hardt arbeid, som å klatre Mount Everest.
    Kunnskap om og kjennskap til oss som er utsatt for psykisk og fysisk vold er lav innen psykiatri, barnevern, skole, helsevesenet, folk flest. Politiet og endel advokater er de jeg har opplevd som har endel kunnskap. Men det er ikke så mye de kan gjøre hvis ikke de har nok bevis. Jeg glemmer likevel aldri en politietterforskers ord til meg etter et avhør da jeg var anmeldt for vold av eksmannen, han hadde snudd alt på hodet. Hun sa etterpå at jeg skulle klappe meg selv på skulderen da jeg tilhørte de 1-2 % som har kommet meg ut av en slik voldelig relasjon.
    Dette sier hvor vanskelig det er og viktig at vi ikke bebreider oss selv for at vi ikke klarte å gå før. Det tok meg 17 år ut av ekteskapet og 10 år ut av skilsmissen.
    Krisesenteret lærte meg om at jeg har vært utsatt for psykisk og fysisk vold fordi jeg ikke hadde kunnskap om hva dette egentlig var og hvilke konsekvenser det får på kropp, sjel og sinn. Jeg har høyere utdanning i helsevesenet. Krisesenteret sa at jeg hadde normalreaksjoner på denne volden, og heller mer PTSD . Sakkyndig psykolog fra barnevernet mente jeg hadde bi-polar lidelse, depresjon osv
    Sakkyndig psykolog viste lite kunnskap om hva vold gir av symptomer og konsekvenser. Hun var opptatt i sin rapport sykeliggjøre meg som mor og menneske og underkjente hva det vil si å leve i daglig psykisk vold. Selv om eksmannen min mistet omsorgen for begge barna, så ble han fremstilt som psykisk frisk! Det er tabubelagt for barnevern, endel psykologer osv å kalle en av forelderen psykopat eller med dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse. Det er lettere å sykeliggjøre den som er utsatt for vold. Jeg vet at jeg er ok at jeg har gjort en heidundrende jobb for barna mine. Jeg har møtt mange fantastiske mødre og fedre som har stått opp for sine barn, lidd i rettsaker, hos barnevern osv.
    Det er mulig å bli frisk, men vi kan ikke hele oss selv. Vi trenger hjelp over tid. Det er helt nødvendig å få rett hjelp av en terapeut som har erfaring med denne voldsproblematikken og psykopater. Vi kan aldri klare å stå alene opp alene mot psykopatens skjulte manipulering og gradvise nedbrytning av vår eget verd og selvtillit. Vi må ha noen som går ved siden av oss, lærer oss å bygge opp tillit igjen, tørre å stole på andre igjen. Tørre å vise sårbarhet uten å være redd for å bli sablet ned. Se at det er mange der ute som vil oss godt og er glad i oss, som IKKE er psykopater. Krisesenteret og en dyktig psykoterapeut ble min vei ut av mitt eget fengsel hvor mange gamle spøkelser herjer. Selv om eksmannen er ute, barnevernet valgte å tro på meg, barna og jeg er trygge og har minimalt med ham å gjøre, sitter følelser og tanker fortsatt godt i kropp, sjel og sinn., Det å leve i en ny frihet og ha et verdig liv uten frykt, er nytt og uvant. Det tar tid å virkelig å tro på, våge og slippe gleden til og gi slipp på selvbebreidelse og selvforakten. Den nye bevisstheten jeg har fått og hjelp til å komme ut av lammelse og selvforakt er essensielt. Inn i handling og selvrespekt er helende. Selvansvar er det aller viktigste. Det er kun meg som kan gi slipp på det vonde som har vært, ta nye sjanser, lære å be om hjelp ikke bare i kriser, våge å være nær og sårbar igjen, ta sjansen på at mennesker vil meg vel. Det er mulig å få et godt liv igjen. Våge, tåle. angst, flashback, fysisk og psykisk smerte. Jeg har gitt meg selv et løfte: Ikke la livet være styrt av frykt og redsel og paranoia, men av livskraft og glede.
    Det er mulig, gi ikke opp og forbli i det å ha vært et offer for vold og alt som følger med det. Det er veier ut av dette!!!
    Hilsen Pernille
    http://www.se-foreningen.no. Traumeterapeuter innen Somatic Experience, ved Peter Levine har vist seg som det mest effektive og helende for mennesker utsatt for bl.a vold, overgrep andre traumer osv. Dette har vært min livredning sammen med Krisesenteret.
    Krisesenter og incestsenteret i Follo har mye bra informasjon om hva som regnes som vold, overgrep, normal reaksjoner hos barn og voksne. https://www.kisif.no/vold-og-mishandling/hva-er-vold.html
    Lykke til!

  2. Anonym

    December 1, 2014 at 11:21 pm

    Anonym: Jeg levde selv med en mann i over. 30 år som varpsykopat,ble både slått tatt kvelertak på,og nesten drept.Han var også voldelig mot barna,så flere av dem har problemer i dag.Jeg ble betraktet som ett null,dugde ikke til noe,til sist trodde jeg at det var jeg som ikke var normal.Jeg har blitt spurt av en del hvorfor jeg ikke anmeldte det,men det torde jeg ikke,for da kom han sikkert til å drepe meg.og hvor hen skulle jeg dra,og hva skulle jeg og barna leve av,det er lettere i dag for nå kan en få hjelp,den gang var det ikke noe hjelp å få.en del av barna lever fremdeles med traumer.Selv er jeg blitt veldig sårbar,har funnet meg en meget snill og grei venn nu,men det er ikke enkelt alltid for han og forstå for han at jeg plutselig kan begynne å gråte for ting han sier som ikke er ment som noe vondt,så livet mitt kommer nok aldri til å bli helt normalt noen gang,jeg er skadet for live

  3. Linda

    December 2, 2014 at 8:43 am

    Det er så godt å lese historiene dere bar på denne siden.

    Det får meg til å føle at jeg faktisk ikke var “gal i hodet” men hadde en reel frykt…. Jeg nikker så altfor ofte bekreftende på det jeg leser og d er så utrolig godt å kunne lese det jeg har følt og fortsatt til tider føler.

    Jeg levde seks år med en psykopat, som var voldelig både psykisk og fysisk. Det er straks tre år siden jeg faktisk raste ut døra med kofferten under armen.. Tårene som spruta fordi jeg ble nektet å ta med meg barnet mitt. Men jeg tenkte at jeg måtte redde meg selv først, for jeg visste at han ikke ville gjøre barnet noe. Han var veldig opptatt av at han skulle se ut som en perfekt far.

    Det har som sagt gått tre år nå, og de tre åra har vært tøffe samtidig som de har vært helt fantastiske!
    Jeg kom meg fysisk unna han, men d har vært en berg og dalbane følelsesmessig. Med at jeg nesten gikk tilbake, til besøksforbud og en helt merkelig kontrollfølelse..

    Jeg gikk fra å gråte og få angstanfall til å faktisk føle at det var jeg som hadde “makten” når jeg så han. Grunnen til det var at politiet kom på døra med barnet, fordi far hadde drukket seg full. Han hadde vist en svakhet på en måte, som fikk meg til å innse at også han var noe jeg kunne overvinne?
    Han nekter å innse at han har et alkoholproblem, men det er ikke mitt ansvar lengre. Jeg har fått full omsorg for barnet og de ser hverandre bare noen få timer annenhver helg.

    Jeg innser at årene med han har gjort meg fryktelig skeptisk, jeg mistror mennesker veldig fort, jeg tror alltid at de har en baktanke ved det de gjør for meg og jeg er helt sikker på at mennesker ikke er sammen med meg fordi de liker meg men fordi jeg “passer inn i spillet”.

    Dette har heldigvis bedret seg, for jeg har hatt mange gode støttespillet i veien tilbake til livet og jeg kjenner i dag at jeg føler godt på ord som lykkelig, tilfreds og rolig.

    Det hadde jeg virkelig aldri trodd at jeg skulle føle igjen, jula for tre år siden….

  4. tgrobstock@gmail.com

    December 2, 2014 at 9:12 am

    Anonym kommentar: Hei.

    Ikke for å ta fra deg motet, men jeg kom meg bort for 13 år siden. Jeg kom meg ut med hjelp av min mor da han jeg bodde sammen med satte pistolen mot pannen min og sa: “horer som deg burde dø”
    Levde en stund på hemmelig adresse med voldsalarm en plass langt fra der han bodde, skiftet tlf nr opp til flere ganger, men han fikk alltid tak i det. Helt til politiet ga beskjed til min nettoperatør at nr mitt skulle under ingen omstendigheter gis ut.
    Jeg sliter ennå, giftet meg for noen år siden, men det endte i skillsmisse før det hadde startet. Å nå har jeg endelig turt å satse på en mann, men jeg leter febriskt etter tegn på at han er lik psykopaten jeg var sammen med. Har vært ærlig og fortalt alt, men det sliter på forholdet at jeg er slik. Heldigvis er han jeg nå har truffet veldig snill, men det er verre med meg… Tror man for alltid vil ha ett liv med en psykopat med seg, vil alltid være redd for steder man tror han kan være og være redd for å gå inn i noe nytt fordi man tror aller er slik eller at det er MIN feil at mennesker er slik mot meg. Er jo inni hodet det er slik, men sårene kommer nok aldri til å forsvinne helt. Dessverre.

  5. tgrobstock@gmail.com

    December 2, 2014 at 9:48 pm

    Anonym kommentar: “Hei. Jeg er ei dame på 51 år som kom meg ut av et ekteskap på 24,5 ÅR !!! Min mann var uføretrygdet og var hjemme til enhver tid, og han hadde sin mening om at jeg var nok borte når jeg var på jobb!! Kjenner meg VELDIG igjen i denne historien, men jeg fikk i tilleg både slag, spark og han har i enkelte anledninger tatt kvelertak på meg.(også som barna så på) Som jeg har det tungt med den dag i dag. Nå er det snart 3 år siden jeg fikk nok etter at han hadde prøvd seg på en søster av meg. ( hadde motet meg opp i mange år!) og flyttet ut. Barna var over 20 år og ENDELIG kunne Jeg gjøre som jeg ville. I dag er jeg samboer med verdens snilleste mann og har det fantastisk. Tenk at jeg kan dra på et senter uten å tenke på klokka, jeg kan dra ut å treffe venninner, og jeg kan dra på julebord med kollegaer alene !!!Noe jeg aldri kunne gjøre før. Nå er livet bare herlig.”

  6. Anonym

    December 2, 2014 at 9:48 pm

    Anonym kommentar; “Levde med en i 13 år.endelig klarte jeg å gå..har prøvd 2 ganger før uten hell,angrep på barna og meg helt til kl 4/5/6 om morgenen med beskyldninger og spørsmål..så opp til barn kl 700. Sjekket truser i skittentøyet..og ufrivelig sex for jeg måtte bevise at jeg ikke hadde hatt sex med andre..kalle navn på alle rundt meg..venner dro og familie ble kuttet ut..barn som stakk av når de hadde fått nok..han var utro,og ga meg skylden.sjalusi utav en annen verden..har brukt snart to år på og forstå at jeg har gjort det riktige å gå..enda som hevn for at jeg gikk så driver han og ringer skolen til vår datter og sier mye stykt om meg..jeg blir aldri kvitt han.og andre folk sier ,, Han som er så rolig og grei …”

  7. Anonym

    December 2, 2014 at 11:15 pm

    Anonym kommentar: “Først, og mest av alt: Feir deg selv for at du klarte å komme deg ut av forholdet!

    Det er en STOR prestasjon.

    Nå som vinteridrettene er igang, opplever vi at Marit Bjørgen & Co får enormt mye oppmerksomhet fordi de gikk raskt i sporet, føk opp de bratte bakkene, eller t.o.m kom over mål med bare en stav. De får pokaler, omtale, bonuser, spaltemeter og sendetid.

    Din prestasjon er større. Du har ubevæpnet kjempet mot en inkognito fiende, og uten at noen heiet på deg! Det du har gjort, er en bragd.

    Når man går inn i et forhold med hengivenhet, og gir alt, og så møtes med massivt SVIK fra ens partner, hvem kan være forberedt på noe sånt? Du har overlevd. Du har gjennomskuet. Du har snudd ryggen til. Bravo!

    Fordi vi sitter igjen med så svære tap, så kan vi lengte tilbake til tiden før alt det gode ble tatt fra oss. Likevel tenker jeg: Hvorfor skal alt være som før dette skjedde? Det er få ting som er sterkere enn å møte et menneske som har vært helt på bunnen, og som deretter reiser seg og kommet seg videre. Du har fått en dyrt kjøpt kompetanse.

    Selv ser jeg at om jeg nøster bakover i tid, så møtte jeg den første psykopaten da jeg var 6-7 år gammel. Jeg sa ham imot, og han skjelte meg ut! 3 voksne var vitne til det, og kunne og burde tatt mitt parti. Men ingen våget! Jeg tenker at hvis jeg hadde opplevd støtten fra disse 3, så hadde jeg skjønt at hans krenkelse av meg var helt feil, og det kunne gitt meg selvtillit og styrke til neste situasjon som kom noen år senere. Men jeg lærte at det ikke var så nøye med meg.

    Kan hende vil du også se fotsporene etter en p….tidlig i livet?

    Det er noe i oss ofrene som disse skapningene ikke tåler. Vi avslører dem. Vi taler sannhet, og det opplever de som en voldsom trussel. Ved å spre kunnskap om dette temaet, gjør vi det hett rundt ørene deres. La oss gjøre det brennhett!

  8. Anonym

    December 4, 2014 at 11:36 pm

    Anonym kommentar: “Jeg er så heldig at jeg IKKE har en psykopatisk ektefelle, tvertimot en ektefelle som klarte å holde ut med meg mens jeg kjempet meg ut av et forhold til 2 psykopatiske foreldre. Jeg ble 45 år gammel før jeg klarte å komme ut av det forholdet, takket være både min ektefelle, og min yngre søster som nok hadde en enda tyngre kamp enn meg… Historien er laaaang og med mange episoder med (mest psykisk) vold og selvmordstrusler som har brent seg inn i (barne-)sinnet en gang for alle, og jeg har snakket og skrevet meg gjennom den såpass mye at jeg tror ikke jeg tar den en gang til her. Men som svar på spørsmålet “Er jeg skadet for livet?”: ja, det tror jeg er uungåelig for oss som har levd med psykopater, uansett i hvilken relasjon. Men som med de fleste andre skader, så går det an å leve med den. Å fornekte den tror jeg er det dummeste man kan gjøre. Så ofte jeg kan stiller jeg meg spørsmålet “er jeg normal? oppfører jeg meg og reagerer jeg normalt i mitt forhold til barn, ektefelle, familie og venner?”. Svaret er “ikke alltid, men mer og mer”. Jeg er kanskje mer bevisst på enn folk flest at jeg har lett for å være irritert, utålmodig og sint. Og min ektefelle hjelper meg fortsatt, med sin tilsynelatende endeløse tålmodighet, å innse det – selv om jeg fortsatt ofte trenger en time eller dag for å innrømme det. Heldigvis har jeg åpenbart evnet å ta vare på eller utvikle nok positive egenskaper til å veie opp for det. Men når jeg leser hva jeg selv skriver her, så lurer jeg fortsatt selv på om jeg er menneskelig, eller om jeg er en slags “positiv sosiopat” som egentlig ikke drives av følelser, men et hig om å oppnå et “positivt følelsesregnskap”… Men det går da rundt, familien ser stort sett ut til å trives, barna gjør det bedre og bedre på skolen, og selv har jeg en slags positiv og optimistisk holdning til tilværelsen, og venner og gode greier. Jeg tenkte ofte at alt skulle bli bedre når mine foreldre døde, men når de faktisk gjorde det, nokså tett på hverandre de siste årene, så endret det ingenting. Jeg var allerede så ferdig som jeg kunne bli med foholdet til dem, og må bare innse at jeg kommer til å ha et forhold til dem så lenge jeg lever selv. Og det var nesten frydefullt å ikke gå i begravelsene deres (jeg er ateist, for ordens skyld, så jeg frykter ikke represalier ;-)”

  9. Maylill

    July 1, 2016 at 7:48 am

    Ikke rart at hun er mistenksom til alle mennesker etter å ha levd med en psykopat i mange år. Hun har erfart at man ikke kan vite om dette er en psykopat eller ikke. For psykopatene opptrer motsatt av det folk forbinder med en psykopat. Og når flere og flere viser seg å være kalde egoister som liker å ha kontroll over andre, så kan man ikke gjøre annet enn å være forsiktig med å komme nær innpå alle. Det er jo ikke så mange igjen i dette landet nå som ikke har psykopatiske trekk. Varme, kjærlighet, medfølelse og samvittighet passer jo heller ikke for ateister som det blir flere og flere av i Norge.

    • Stigma

      September 19, 2019 at 3:37 pm

      Maylill:
      “Varme, kjærlighet, medfølelse og samvittighet passer jo heller ikke for ateister som det blir flere og flere av i Norge.”
      Er du riktig vel bevart? Kristendommen ble innført med sverd, tortur og henrettelser. Mao psykopati satt i system!
      Å ta avstand fra religion er jo å ta avstand fra korrumperte, sadistiske, maktsjuke, manipulerende sjarlataner. Eller som du sier “kalde egoister som liker å ha kontroll over andre”.

      Men for å holde seg til saken.. Ja, man blir skeptisk til alle mennesker etter å ha vært utsatt for en psykopat, eller flere.
      Man begynner rett og slett å analysere folk rundt seg. Dette er egentlig bare sunt. For nå har man faktisk lært seg hva som kjennetegner disse uhyrene. Og man skal ikke ha dem inn på seg igjen.
      At man sitter igjen med angst og PTSD er dog en annen ting

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.