Livet mitt er som en CSI-film sa psykologen til henne. Etter at hun opplevde en 14 år gammel jentes verste mareritt, voldtekt, traff hun den store kjærligheten. Ikke visste hun da at det var han som skulle bli henne livs største mareritt…

Vi mottar mange sterke historier fra våre lesere. De er vonde å lese og berører oss sterkt. Mange av historiene er likevel i grenseland for hva vi forsøker å sette fokus på og som er målet for bloggen: Å spre kunnskap om psykopaten og psykopatens ofre. Vi må velge vekk historier som omhandler triste skjebner og mennesker som har tatt gale valg i livet og som lider under disse valgene. Noen av disse historiene handler om grusomme overgrep, rus, mishandling, vanskjødsel av barn og familie – men de handler ikke nødvendigvis om ofre for psykopater. Personer med grader av psykopatiske trekk, ja. Men “fullblods psykopat”? Ikke nødvendigvis.

Vi fikk en innsiktsfull kommentar om dette og gjengir denne i sin helhet her: (litt omskrevet)

“En aktiv misbruker (uansett hva de misbruker – stoff/alkohol/piller) har en misbrukspersonlighet som minner mye om psykopaten. Faktisk så mye at man kan ha store problemer med å skille hva som er den ekte personligheten og om personen virkelig er psykopat i bunn og grunn. Misbruks-personligheten dannes i en person tidlig i misbruket og øker i styrke og omfang etterhvert som årene går med aktivt misbruk. Når misbrukeren slutter med å drikke/innta stoffer er denne personligheten fortsatt aktiv, og personen bør motta hjelp for å forstå og endre dette. Ellers vil personen oppføre seg likedan som da han var aktiv misbruker – det vil si lyve, manipulere, legge skylden på andre, eventuelt vold og være full av benektelse og så videre. Sannsynligvis fortsetter misbruket, men ofte på et annet område (spill, sex, mat eller annet). Forskjellen på misbrukspersonligheten og en ekte psykopat er at førstnevnte kan behandles og rehabiliteres. Under misbrukspersonligheten ligger den ekte personligheten, som kan være en helt ok og normal person. En psykopat kan ikke behandles. En del psykopater er også misbrukere, men for å finne ut av om en person virkelig er ekte psykopat, må misbrukes fjernes først og rehabilitering begynne. Først da finner man ut om man har med en psykopat å gjøre, eller om det «bare» har vært misbrukspersonligheten.  – De er like i oppførsel, men bunnen av de to er meget forskjellige.”

Vi velger å presentere en sterk leserhistorie i kveld. Ingen som leser denne historien kan unngå å bli berørt. Men er han en psykopat? Er han “bare” en misbruker og en “god gutt” på bunnen? Les og døm selv:

LESERHISTORIE: En ny dag i ankomst. Selv om solen skinner inn vinduene, føles kroppen tung, hodet tyngre og slik  er dagene hver dag. Opp og hopp-sa du? Vel, prøv å si det til deg selv i noen år, så er man lei av de ordene. Føler meg som en tenåring som er i trass. Trass mot verden på utsiden av dørene her. Brukt de siste ukene til å tenke tilbake på alt jeg har opplevd, hva barna mine har gått gjennom og hvordan jeg er kommet så langt nedi tankegangen min. Om at livet mitt er som en CSI film. Det var ordene psykologen min brukte. Psykologen som ikke kunne hjelpe meg, for det jeg hadde gått igjennom var ikke dagligdags kost for en i det yrket i denne byen. Vel-helsenorge på sitt vanlige. Vi bor i en liten by, der de fleste tror de vet alt om hverandre. Mitt liv vet de veldig lite om. De tror de vet mye ettersom det de har hørt fra andre motparten. Man skal høre mye før ørene detter av sier noen. Jeg har ikke hørt, jeg har opplevd!-Det har jeg lyst skrike ut noen ganger. Men hvem hører på meg? hvem kan hjelpe? har ikke møtt noen til nå. Derfor jeg skriver denne boken. Får å få ut det jeg går med inni meg hver dag. Problemene jeg har med å fokusere i hverdagen, smile på andres vegne. Null empati og sympati. Hvorfor jeg er som jeg er. Kanskje noen nå kan forstå hvor vondt jeg har det inni meg. Hvor sliten kroppen og psyken er. Alle mener jeg er så sterk. Sterk? De vet ikke hva det vil si være sterk tydligvis. Vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i bilen klar for å bare dra for å slippe komme tilbake. Planlagt begravelsen min har jeg og gjort. Barnslig er ordet som da kom opp. Og det er det. Jeg har to flotte barn jeg lever for. Ikke for meg selv. Kun for de. Et ensomt liv.

Jeg ble voldtatt bare fjorten år gammel

Ungdomstiden man skal ha det gøy i å kose seg. Min var stikk motsatt. Foreldre som var skilt. Likte ikke være hos min far. Gjorde alt for å slippe dra dit annahver helg. Hadde det ikke vært for stemoren min der hadde jeg ikke dratt i det hele tatt. Hun forstod seg litt på det å være ungdom. Det gjorde ikke pappa. Mamma var sammen med ny mann. Vanlig i våre dager sa alle. Ja det visste jeg og. Men jeg kom ikke overens med foresatte mine. Strenge regler, fikk ikke være med vennene man hadde, mindre penger enn de rundt meg etc. Skoleflink elev som fløyt gjennom timene og kunne pensum uten lese. Men på hjemmefronten følte jeg meg lite likt. Kan ikke huske jeg noen gang har hørt ordene-Er glad i deg, du er så flink, fått en klem. ikke noe. kun oppmerksomhet når man gjorde noe negativt. noe jeg så begynte med bare for å bli lagt merke til. Oppmerksomhet fikk jeg heller andre plasser. Kjæreste som var mye eldre enn meg. Venner som brydde seg om meg. En plass jeg følte tilhørighet på. Det negative var at det var mye rus inni bildet. Ikke hos meg men hos kjæreste og venner. Men sant skal sies-de tilbydde aldri meg noe. De ønsket ikke meg det livet. Og det er jeg takknemlig for den dag i dag at de ville jeg skulle ta motstand fra det livet. Men tøffere personer kom inn i miljøet der og 14 år gammel var jeg på feil sted til feil tid. Hadde lagt meg for å sove, da de andre skulle ut på byen en tur. Plutselig kjente jeg en hånd over munnen min og en tung person liggendes over meg. Jeg ble skrekkslagen. Prøvde hyle, rope og sparke og slå. Men 48 kg var ikke stort nok til at det var noen hjelp. Jeg ble voldtatt den kvelden. Av en mann jeg titt og stadig ser i byen går rundt med familien sin og later som livet hans er så perfekt. Livet mitt ble en mørk sky den kvelden. Dro hjem og nektet snakke med noen. Livredd hva foreldrene mine ville si. Hva vennene mine ville si. Ingen ville nok hjelpe meg. Slik var følelsene mine. Da begynte livet mitt gå nedover igjen. Kranglet hver dag med foreldre. Hatet alle og enhver. Var frekk og grusom mot alle. Endte med at jeg ble sendt på instutisjon for ungdom. Flott plass, flotte ansatte. men jeg hadde ingenting der å gjøre. Jeg hadde ikke rusproblemer eller skoleproblemer. Jeg kom bare ikke overens med de hjemme. Man ble jo verre av å være der sammen med personer som gjorde mye galt. Tilslutt dro jeg hjem. Hadde bestemt meg for å komme meg vekk så fort som mulig. Da møtte jeg kjærligheten i mitt liv. -Den man elsker å hater på samme tid. Lite visste jeg at denne personen skulle skade meg og livet mitt så mye som det endte.

Gravid bare seksten år gammel

Han var to år eldre enn meg. Så sjarmerende, omtenksom snill og god. Alt jeg hadde lengtet etter. Jeg be mer og mer forelsket. Ikke skjønte jeg at han ruset seg av og til heller. Han var hyperaktiv sa foreldrene. aktiv så han var høyt og lavt. Men det gikk greit for meg:) Jeg likte ha mye finne på og ble med på farten.  Hadde søkt meg inn på folkhøyskole, for å komme meg vekk hjemmenfra. Plutselig lå brevet der. Jeg var kommet inn. Hvor deilig skulle det ikke bli å dra mange timer avgårde fra hjemme. Det var plutselig ikke så greit å dra allikavel. Alene på en ny plass, ny by, nye mennesker og jeg ville jo ikke dra fra den jeg elsket høyere enn alt. Elske-et ord jeg trodde jeg visste hva betydde. Jeg dro bort og kom på rom med en fantastisk jente. Skulle tro man hadde kjent hverandre i alle år. Følte hun var som en søster. Samme interesser, samme smak. alt stemte. Etter en uke var vi på vei hjem igjen. Måtte vise henne byen min. Smiler av det nå. Impulsive kan man si. Fikk kamerater til å hente oss og kjøre oss hjem igjen. Vi hadde mange slike helger. Besøkte hennes familiehos henne og mine venner i min by. Folkehøyskolen var streng og kristen så vi passet ikke helt inn, men gøy hadde vi det uansett.

Så kom enda en dag jeg ikke glemmer. 16 år sittende på rommet på et besøk hjemme. Følte meg så rar i kroppen og verket i ryggen. Tok med en veninne på helsestasjonen. Der følte jeg man kunne være litt åpen om man trengte litt hjelp. De gav meg en test. En graviditetstest. Jeg tok den med meg og gikk. Tok den med meg på doen på senteret og tisset. Den var så positiv som den kunne få blitt. Verden min gikk i stå den dagen. Skjønte det vel egentlig ikke. Skjønte ikke hva det ville innebære om jeg valgte og gå videre med å bære frem et barn. Jeg ringte til barnefaren. Han syns det var gøy. Gøy? Tror ikke noen av oss visste hva det innebærte så unge vi var. Men dro tilbake på folkehøyskolen og fortsatte livet som før. Gjemte magen under store klær og levde som man skulle være 16 år og ha det gøy. Gøy var et fremmedord for meg. Man latet som livet var bra og smilet var på. Bak skjulte det seg et trist tomrom jeg fikk etter voldtekten. Men det kunne jeg ikke prate om.

Mamma fant ut av graviditeten. Kunne bare glemme komme hjem om jeg ikke tok abort og jeg var det ene og det andre. Stefaren sa enda styggere ting. Lot de fortsette og jeg dro ikke mer hjem da. Sov hos veninner heller de gangene jeg var hjemmenom fremover. oe som var hver helg. Kjæresten var i militæret nå og livet var jo satt litt på vent. Så var jeg seks måneder på vei og jeg kunne ikke skjule det mer. Sa i fra på skolen og måtte slutte der. Flyttet hjem til en leilighet foreldrene mine eide. De hadde nå kommet litt over det verste av hendelsen og likte det ikke, men kunne ikke gjøre noe heller.

30 uker på vei gikk vannet. Da forstod jeg alvoret. Jeg ventet et barn. Et barn! Jeg var et barn selv! Ble lagt på sykehuset med en jente som bare grein. – Fødselsdepresjon. Så lagt på et bad og så på gangen. ikke mye bra for en ung jente som var skrekkslagen over at det snart skulle komme et barn utav en. Så to måneder før tiden måtte de ta et hastekeisersnitt. En nydelig, perfekt liten gutt ble født. Kjæresten kom 15 min for seint til keisersnittet. Bombe. Forsein til å se det som skulle vært det viktigste i livet sitt. Det ble to lange måneder på sykehuset. Følte jeg ikke ble tatt på alvor som mor siden jeg var så ung. Men følte jeg tok bedre vare på den lille klumpen som var kommet enn flere av de mødrene rundt meg. Stressende mas fra sykepleiere, mas om mating, riktig ernæring, holding, vasking etc. Dette kunne jeg og orket ikke høre mer. Tiden etter man kom hjem ble tøff. Jeg følte ingen morsbånd til denne perfekte lille gutten. Følte det var et barn jeg passet, at det var en bror jeg måtte ta hånd om. Ingen sa til meg at det fantes noe som het fødselsdepresjon. Istedet måtte jeg vise for alle at dette taklet jeg, skulle motbevise alle som sa at dette ville jeg ikke klare. Og jeg klarte det. Uten hjelp av barnefar. For han var det viktigere å ha sluppet resten av militæret pga sønnens for tidlige ankomst. Festing, henge med kamerater, ut sent på natt, flere dager på rad. alt var viktigere enn å være hjemme med oss. Flere ganger stod politiet på døra. Om de kunne komme inn å sjekke, lyste rundt i leiligheten, sjekket for stoff. Jeg var like overrasket hver gang. og like irritert. Visste han festet ofte og gikk med kamerater. ikke at han ruste seg slik politiet sa. Kroppen min var så sliten. Så enormt sliten. Ikke bare å være en ung mor som itillegg tok seg av babyen sin alene. En liten klump som var 2 måneder fortidlig født. Og itillegg tenke på at pappaen til klumpen ruste seg og lot være hjelpe til. Det første året var et helvete. Ut å inn av sykehuset og legevakt. Ørebetennelser og astma problemer skulle lille babyen min igjennom. Nul søvn natt på natt. For å være ærlig har man lyst lukke døra og bare gå. Men jeg gjorde ikke det. Jeg visste barnet mitt trengte meg tiltross for at jeg ikke følte meg som noen mamma. Min mor passet han for meg hver 3 helg så jeg skulle få være meg med veninner. Da prøvde jeg finne på gøye ting. Men følte meg for gammel for de rundt, kjedet meg med de og irriterte meg over kjærestens oppførsel. Så han flørtet rundt kom ikke hjem og slik fortsatte det. Vet ikke hvor mange ganger det ble avsluttet i det første året, men det var ikke få. Så så jeg han ruset seg og øyene mine gikk opp. Selv ville jeg ikke miste han heller. Men når han var ruset på hva det måtte være, var han ikke snill. Ikke snill overhodet. Startet med stygge ord og endte med juling en kveld jeg hadde sagt hva jeg mente.

Jeg var jo en sterk jente mente alle

Dette skulle jeg vel klare å takle og det var tankene mine da.

Nå idag så jeg jo at varsellampene blinket og blinket! LØP-KOM DEG VEKK! Ja jeg burde ha dratt da. Men kjærlighet gjør jo blind sies det. Jeg er et av de eksemplene.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

• Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Ja, Takk!

Begynte på skole. Hudpleier skulle jeg bli. Og jeg elsket skolen. Gode karakterer, skolearbeid var noe jeg brydde meg om å tok seriøst. Jeg ville ha en utdannelse og få en jobb. Slet meg helt ut med lesing og komme seg i barnehagen før og etter skolen. Sykdom på sykdom på barnet og alt skulle passe inn. Innvendig var jeg et vrak. Følelsesmessig var jeg verre og fysisk var jeg ødlagt. Men satt på meg smilet og latet igjen som at livet var så fint.

Flyttet til ny leilighet og gjorde det slutt med barnefaren. Nå skulle jeg få litt avstand. Trodde jeg. Han dukket opp i tide og utide. Midt på natta. Rusa som regel. Men kriminelle folk jeg ikke ville ha på døra. Sleit meg gjennom skoledagene som ofte jeg hadde vært våken halve nettene pga xen. Flyttet igjen. Nå skulle visst narkotikaen legges på hylla. Ja hvor mange ganger hadde jeg ikke hørt denne strofen før. Lettlurte foreldre som lot han få bosted og penger hele tiden. Hjalp han med alt han spurte om. Det betydde enklere og ruse seg. Han var farlig på dette tidspunktet. Foreldrene latet til omverdenen at ting var fint og dekket over. Min sønn var nå blitt så stor at jeg kunne ikke dekke over når jeg ble slått, kom hjem og det ble knust et vindu eller var blitt gjort innbrudd for å komme seg inn. For å sjekke meg, hvem som var på besøk, skriking på nettene og bråk. Et barn skal ikke oppleve slik. Så jeg begynte gå på «tå» var som å gå på knust glass hjemme. Turde ikke nekte han komme hjem lenger. Da ble alt et helvete. Det ble ikke bråk på natta om han fikk komme legge seg. Da fikk vi en rolig natt. Jeg derimot fikk ikke sove, for jeg lå hele tiden på vakt om hva neste skulle bli. Hadde en veninne på beøk en natt, for turde ikke være hjemme alene lengre. Da kom han igjen. Jeg ringte politiet og de kom altfor sent. Skaden var allerede skjedd. Jeg fikk skikkelig juling den natta. Priset meg ykkelig over at barnet mitt var hos besteforeldrene sine. Veninnen min var redd og lei seg der hun satt. Jeg var lei meg for at ho måtte oppleve det. samtidig kunne jeg ikke nekte for at det var slik jeg hadde det lenger. Men det vonde var at jeg hadde ingen å snakke om det lenger heller. Ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det. Følte meg som en fange i mitt eget hjem. Politiet kom. og istedetfor gi noe spesiell hjelp , følte jeg de dro med en oppgitt mening over at jeg valgte jo å bli med han. Vel man tør ikke til slutt noe annet. Rusen hadde ødlagt han helt. Han ble psykotisk og så og hørte ting andr ikke hørte. Foreldrene fikk gjennomgå også. Han truet og ville skade de også. Flere ganger måtte ppolitiet ned dit også. Men fortsatt var måten jeg fikk det tilbake på om jeg sa ifra at jeg måtte ikke trykke på knappene som trigget. jeg måtte la han være ifred og holde meg vekk. Akkurat som det var min feil. Var ikke meg som ba han komme hjem. Ikke meg som ringte, knuste meg inn, nektet ta nei for et nei. Men var meg som måtte lide oppi alt. Meg og lille gutten min. Jeg så hvor redd han var for faren sin. Et blikk om at han hatet sin far. Jeg hadde samme blikket så jeg forstod det godt. En natt måtte vi rømme til krisesenteret. Men plassen der hadde heller ikke vært trygg for oss, så jeg dro til veninnen min i Stavanger en tur. Da jeg kom hjem, var vinduet oppe brutt opp og han hadde bodd i huset mitt den helgen. Ingen vei følte jeg meg trygg.

Fengslet – endelig fri for en stakket stund

Endelig ble han satt i fengsel for lenger enn fire måneder. Vi kunne endelig slappe av igjen. Trodde vi. Da begynte telefonene å komme om hva han hadde gjort bak ryggen min, andre jenter, dop, kriminelle ting og vold. Ikke en dag slappet jeg av. Følte som om hodet skulle eksplodere av alt jeg måtte tenke på og alt stresset rundt meg – og alt som ble snakket om! Jeg var konstant sliten og trøtt. Ingen ville forstått det jeg gikk gjennom av de rundt. Han mente alt var min feil og bagatilliserte det til alle andre. Det var meg som var gal, syk i hodet og gjorde han sint. Ikke en gang fikk jeg et unnskyld. Før det hadde gått en stund i fengselet. Da kom beklager, kan jeg få en ny sjanse jeg skal bli rusfri, jeg har ikke gjort det dommeren mener og så videre. Etter et år vekk på avrusning trodde jeg virkelig på alt jeg hadde blitt fortalt det siste året. Ny start, rusfri, nye venner, nytt liv! Han ville tilbake til meg og sønnen. nå skulle alt bli bra. LØP ;KOM DEG VEKK! – det burde jeg tenkt da. Igjen! Men nå var jo alt så flott. Nå var jo han blitt seg selv igjen . Den gamle gutten jeg ble forelsket i. Det skulle ta 8 måneder så var alt like ille igjen. Jeg var tilbake på å gå på glass igjen. Turde ikke si imot, redd for nye slag eller stygge ord, truing og turde ikke gjøre noe annet. De gangene jeg mannet meg opp å sa hva jeg mente eller sa imot, endte ikke bra. Tilogmed foran folk på byen ble jeg sparket rett ned en episode. Da sperret noen av vennene hans opp øyene litt. for det var dette jeg hadde prøvd si tidligere han nektet på. Men ingen turde gjøre han noe, si han imot olign. Han var jo gal som de sa. Alle likte han som kompis men de visste han kun klikke av småting. så ja, han var gal.

Han fikk seg nye kjærester de neste åra. men vi fikk fortsatt ikke være ifred. Enten lagde han helvete eller så var det de nye småjentene hans. Var alltid jenter 10-12 år yngre han fant seg. Som ruste seg eller lot han ruse seg. Men allikavel kom han på døra, trua etc. Noen ganger hørte vi ingenting, men da satt han inne igjen. Da sov gutten min med lyset av . Det begynte jeg merke. lyset måtte alltid være på og atferden hans ble mer og mer aggresiv. Han hadde adhd han også men ikke med enorm aggresjon. Det kom når han følte seg uttrygg. og hvordan skulle han han ikke føle seg uttrygg? igjen ble det nytt fengselsopphold. *Heldigvis. Etter ett nytt opphold med avrusning, begynte han på skole og nå skulle alt bli bra. skulle få jobb og nå la alt til rette for en flott og bedre hverdag. Jeg trodde tilogmed på det litt. Jeg var gravid igjen!-Verden raste igjen for meg. Jeg skulle ikke få flere barn. Legen hadde og sagt jeg ikke kunne det. Imellom alt som skjedde disse årene var jeg også veldig syk. Men jeg valgte ikke snakke mye om det. Hadde kreft i magen og jeg slet alene om sykdommen over lang tid samtidig som jeg prøvde klare hverdagen. Jeg klarte meg og ble frisk. Men hadde alltid mulighet for at det ville tilbakevende. Jeg var utslitt fra før og hverdagen rundt meg gjorde det ikke bedre. Nå var jeg i tillegg gravid. Nå skulle alt bli så flott. han skulle helpe meg med alt. Ja det stemte ikke lenge. Tok han i være utro. Selv det var min feil:). Visste han ruste seg ismug igjen nå, så heiv han ut igjen. På dagen jeg måtte ta nytt keisersnitt ble han fengslet igjen. Det gav meg en perfekt start på den lille gutten min sin start på livet. Da dommen var ferdig og han slapp ut ville han jo gjerne bli en pappa. 11 år for sent prøvde jeg si. Han hadde en sønn til han burde stilt opp for. Han fortalte alle stolt om den nye sønnen. han var jo rusfri og en pappa. Jeg så ikke noe hjelp. satt alene med to barn nå. Hadde ikke forventet noe annet. Selv om jeg innerst håper han kunne betalt noe hvertfall. Men han var jo betalingsudyktig! Og tusenvis av kroner på klær og festing en helg det var jo helt normalt. Men en pakke med bleier, det passet ikke inn i helgene:). Så jo hvordan veien ville gå videre og jeg gjorde alt for å skjerme barna mineså godt det lot seg gjøre. vet folk i ettertid har sagt jeg kunne jo bare ha dratt. Nei jeg kunne faktisk ikke det.

Ingen støttet meg – selv ikke barnas bestemor

Vet ikke hvor ofte jeg fikk høre det ikke var så ille som jeg sa til familien til barnefaren. at han var jo snill og nå rusfri igjen.Ingenting stemte jo. Enten må de ha virkelig villet tro på den usannhenten selv eller så lukka de bare øyene. Nye kjærester så var det en ny kjæreste som ruset seg verre enn han. Til og med da jeg spurte om støtte til en anmeldelse sa farmoren til barnet mitt nei. En anmeldelse fordi den nye kjæresten til sønnen hennes hadde drapstruet barnet mitt. Hvor hun selv hadde lest medlingen!Til og med det ville hun ikke støtte meg med. Barnet mitt led i det stille. Han turde ikke være alene, lyset stod alltid på. Meldinger raste inn med drapstrusler både på meg og barnet mine. Jeg anmelde det selv. og en dag jeg møtte farmoren i byen var det igjen min feil barnefaren var slik. Vi var visst som hund og katt, jeg måtte jo la han være alene. Prøvde si ifra om drapstrusler etc. men nei, talte for døve ører. Hadde ikke trengt støtte meg. Men barna mine var visst ikke like inkludert. Fordi jeg gikk imot sønnen kanskje? Barna hadde virkelig trengt å blitt hørt. Den minste har heldigvis ikke skjønt noe om hva som har skjedd rundt han men eldstemann hadde trengt litt omsorg fra besteforeldrene mente jeg. Men nei. Var jo meg som var den store stygge ulven. Rusen begynte ta på skikkelig. Flere ganger i uken kom han stormende på dørene. Skrikende, bankende. Jeg hadde netopp kjøpt meg nytt hus på ny plass og ville ikke naboene mine skulle oppleve slikt. Vi slapp han inn fler ganger før vi ringte politi og sa ifra om tilstanden etterpå. Han var farlig for de rundt og seg selv. en gyldig grunn til å legges inn på tvang. Men han klarte de fleste gangene snakke seg ut ifra det, evnt legge seg inn frivillig og ut igjen dagen etterpå. Sa han svinne hen. Var grønn i ansiktet så ut som 60 kg max og han var skitten og så grusom ut. Han ble farligere og farligere. Kom med sverd i hånda, skulle drepe alle kristne, han var jesus, sdet var overvåkning overalt. og dette er bare en brøkdel over slik det var. Daglig kost for oss. Vi ringte og ba om inneggelser. kjempet en kamp mot helsevesenet. Om han var en fare for andre? Jaaa skrek jeg flere ganger. nei mente de. skal noen bli drept før dere gjør noe spurte jeg. Ny inneleggelse på sykehuset for minstemann. han var like mye inn og ut på sykehuset som eldstemann var. Der følte jeg meg trygg. men nei. Mora hans hadde fortalt han at vi var der og han kom opp. Han så ut som en man ser tiggendes på karl johan. minsten hadde ikke noe forhold ti han og jeg ba han gå. flaut og redd satt jeg der og ba han gå. det var visst ikke så bra. Vi hadde fått besøksforbud både på han og kjæresten

Truet med pistol

Da vi kom hjem gikk det en dag før han plutselig kom brasendes. med seg inn hadde han en pistol. Han var rusa og gal i blikket. Han trengte medisinsk hjelp ropte han. Om jeg kunne kjøre han til søsteren? Jeg satt med minsten på fanget og hadde ikke mulighet kjøre noen vei den dagen. Han rotet rundt i skapene etter noe å medisinere seg på. Det han fant var barnas medisiner og han stjal de. Jeg nektet han flere ganger. Men han tok det han ville. Han hadde skutt seg i beinet like før selv. Nå måtte han ha hjelp til det. Ba han gå gang på gang. Jeg var livredd. Visste at eldstemann var på vei hjem og ville ikke ha han også oppi denne situasjonen. Rotendes rundt gikk han fra rom til rom. tok med seg smykker og viste meg pistolen flere ganger. jeg burde være redd sa han. spurte om jeg var redd for å dø. Etter alt jeg har gått igjennom er man ikke redd lenger på det stadiet. man er redd for barna sine. ikke seg selv. Jeg var sint. Det er alt jeg husker. Veldig sint. pga barnet mitt på ett år sitter på fanget mitt og gråter. Han ber meg skjerpe meg og be meg holde kjeft. da kommer han mot meg og setter pistolen mot magen min. spør om jeg er redd for å dø igjen. så drar han noe på den frem og tilbake og skyter av et luftskudd etter det jeg kunne merke. før han satt den tilbake i magen min. du vet ikke om det er kuler igjen nå. -kald og ekkel husker jeg de ordene bli sagt. Da kjente jeg følelsen om at nå skal jeg dø komme. den har kommet før mens jeg har lagt og fått julig men ikke på denne måten her. nå var jeg sikker. Jeg klarte kun si at hva med barna? hva med barna? Du kan ikke gjøre slikt foran minstemann. hva er det med deg? Plutselig braste han ut med medisiner, smykkene, pistolen en sekk og en gardinstang. på vei til søsteren. JEg ringte for å si ifra. da knakk beina under meg. klarte ikke snakke i telefon ordentlig etterpå når jeg ringte politiet. Kroppen min knakk sammen. Jeg tok det siste jeg hadde imeg og tok meg litt sammen. etter en time hadde politiet fått tatt han. i søsterens bil. Han ble satt inn igjen. Den kvelden var jeg ute av min egen kropp tror jeg. eldstemann kom inn i det politiet stormet huset vårt mens de enda lette etter pappaen. vi måtte sette oss i bilen og kjøre i trygghet mente de til han var tatt. jeg hadde ingen plass og dra. ville ikke foreldrene mine skulle vite om hva som skjedde i livet mitt. Jeg tok barna med på sirkus heller. høres sikkert helt feil ut. men det var min måte takle den dagen på. gå hvidere og vite at nå satt han på en celle igjen vi var trygge. hvertfall til han kom ut. det ble avhør på avhør etter denne dagen. kom opp til rettsak. dommen kom. litt av en dom. 1 år pga det han hadde gjort. det da inkl. med flere straffbare forhold. minus det han hadde vært i varetekt. så etter en stund fikk han dra på avrusning igjen.  Jeg forsto da at rettvesenet ikke kunne hjelpe oss de heller. Dette livet var jeg dømt til ha. Med eller uten vilje.  Noen måneder var han der borte. Imens fikk han perm hvor han be arrestert, drakk seg full, tok tabletter, var sammen med samme kjæreste som fortsatt ruste seg. Likevel fikk han komme hjem tidligere. Da var han jo igjen blitt ordentlig. Ville møte barna. Eldstemann nekter ha kontakt med han. Noe jeg fullt støtter han i. Det bestemmer han selv. Besteforeldrene mener det er meg som tar det valget. Saken er at han tør ikke si meningen sin til de lenger. han vet jo han ikke får noe støtte der. Det er slik han føler det. Han vil ikke ha kontakt med den siden lenger. Han føler seg tilside satt. Og jeg skjønner han. Foreldrene hans kjøpte ny flott leilighet til han. nå skulle alt bli bra. Han dumpet den narkomane kjæresten og fikk et flott liv trodde de igjen. Jeg så varsel tegna. Det var i et område hvor mange familier bodde han flyttet. jeg kjenner flere av de som bor der, så fikk høre om fester i tide og utide der oppe. Det var bråk flere ganger i leiligheten der og politiet var der flere ganger. men nei nei familien mente at alt var så fint atte. Ny kjæreste igjen. Denne gangen enda en jente 10 år yngre som ruste seg. Det var jo enda et varselstegn. Vet han gjorde ting mot henne og som ikke var så bra, selv om hun bagatelliserte tingene som det ikke var ille. Akkurat som å høre meg selv da jeg møtte han.

Igjen visste jeg om flere ganger med han utøvde vold på byen, på kompiser for han var sjalu, ruste seg, solgte dop og bol og i politiets søkelys flere ganger. Sa ifra om det jeg visste. men igjen-det var meg det var noe galt med. Nektet han se mistemann. Fikk flere ganger høre hvor syk jeg var i hodet, jeg var sjalu etc. jeg hadde jo endelig blitt kvitt han litt igjen. Hvorfor skulle jeg være sjalu. Jeg syntes jo synd på kjæresten hans som syns det var greit det han holdt på med. Men når jeg ser tilbake har jo alle jentene hans vært de han kan gjøre som han vil med og som godtar slik han holder på. Jeg gjorde ikke det tilslutt. Og derfor fikk jeg jo gjennomgå også.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

• Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Ja Takk!

Skulle gå enda noen måneder. jeg begynte få noen meldinger igjen. og jula kom. Familien hans mente kjæresten var ordentlig og han var ordentlig. Det var ikke tull i leiligheten hans etc. bang. Som jeg visste begynte problemene sees av flere enn meg. naboene klagde. politiet kom oftere på besøk der. Og jeg satt med klager og telefon. jeg. som ikke var kjæresten mer. til meg ringte de, for de ville jeg skulle ordne opp fordi jeg var den eneste som sa han imot. igjen begynte stresset rundt meg. sov dårligere. det skal sies jeg har sovet på sofaen imange år i frykt for hva som kan skje på natta. flere timer om natta ligger jeg våken. så dårlig søvn var jeg vandt til. Så kom det en telefon en kveld. hørte det var amper stemning. han hadde krangla med dama sa han kvelden før der igjen. og det var galt av meg nekte han sønnen sin. alt kom opp igjen. gikk noen dager og jeg våkna til 14 tapte narop og en haug med Meldinger. les avisa!!! ta telefonen!  Bilde på nettet i avisa viste en ytterdør med blodig håndavtrykk på. En person var kjørt til ullevold med kraftige hodeskader. ukjent tilstand. Resten av nachpielet var blitt arresterte. Fikk telefon om at naboer hadde fått med seg masse. Det var i hans leilighet og han var den som var med å utøvde volden. Igjen vold og rus! Kjæresten og vennene hadde og blitt arrestert i hendelsen. Naboen sendte meg bilder underveis om hva som skjedde. Sønnen min kom opp å lurte på om det var faren sin leilighet han så i avisa. Jeg sa ja. Svaret som kom forbløffet meg- ok. da kan jeg slappe av igjen da. Så gikk han ned igjen og slukket lyset for å sove videre den morgenen. Det sa det meste for meg. Nå var siste dråpe ihavet kommet for meg. Nå håper jeg rettvesenet gjør jobben sin. Det var siste tanke jeg hadde.

Dagene går. Ukene går. Han blir sittende. Rettsakene utsettes. Han sitter enda. Igjen vil han ha kontakt med minstesønnen. Jeg vil ikke det. Telefon på telefon blir ringt. jeg orker ikke ta telefon lenger. jeg har isolert meg helt. isolerer meg mer og mer fra venner og familie. jeg orker ikke mer. livet har fått en knekk. tror kroppen min har sagt stopp bare. Jeg får igjen høre jeg er lite sammarbeidsvillig av moren hans fordi jeg ikke lar pappaen få se sønnen sin uten at jeg er tilstede. Er det så rart? Jeg har ingen tro på at pappaen har forandret seg lenger. jeg har sett han en gang siden han ble satt inn. Føler ikke han er normal der inne heller. Og jeg vil ikke la enda et barn bli glad i en person som man så må kanskje ta ifra han igjen. jeg kan ikke ta den sjangsen igjen. Flere liv har blitt ødelagt psykisk oppi gjennom. Jeg kan ikke være den som lar et barn til gå igjennom slikt. livet mitt er så tomt. Føler meg så alene. Ingen jeg kan forklare dette til. Ingen som forstår hvordan jeg har det. Hvordan barna mine har det.

Hodet føles tungt. tankene mine er tunge. alt er tungt. Sola skinner inn vinduene. Jeg klarer ikke finne smilet mitt lenger. klarer ikke glede meg over ting lenger.

Jeg er sint. Sint på at du har ødlagt livet mitt. Barna mine sine liv. At jeg har latt deg få lov ødlegge meg . Jeg er blitt en negativ, kald usympatisk person. Jeg ser det selv. Men finner ikke glede over livet lenger. Håper du en dag vil klare å få orden på livet ditt. Håper jeg en dag kan tilgi deg for alt det vonde vi har gått igjennom. Håper du aldri lar flere oppleve alt dette vonde. Håper du en dag blir deg selv.

Livet mitt har så mange år stått på vent. Håper sola som skinner en dag skal skinne litt for meg slik at jeg igjen kan skinne i kapp med sola.

• Author Details

Redaksjonen Administrator

Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

email

tgrobstock@gmail.com

×

Redaksjonen Administrator

Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

email

tgrobstock@gmail.com