LESERHISTORIE: I denne nyttårshilsen oppsummerer en fortvilet pappa om hvordan han blir spilt på sidelinjen av sin eks. Han har lest seg opp for å forstå hva dette handler om, og funnet fagfolk som har satt ord på dette fenomenet: Fagmiljøer snakker om foreldrefiendtlighetssyndromet. Det som han vil omtale som ondskap. Les denne sterke nyttårshilsen fra en fortvilet pappa.
Tanker etter jul – fra en pappa.
Atter en gang har vi lagt jula bak oss. Kjærlighetens og lysets høytid, midt i mørketida hvor venner og familier møtes og deler kjærlighet, julegaver, julegleder og julestjerner.
Andre deler blåveiser, både de som ikke kan skjules, men også de usynlige. Disse gis oftest bak lukkede dører, i de mørkeste krokene. Både menn, kvinner og også barn får disse. De som får blåveisene er de som ikke i tide fulgte ekspertenes råd om å komme seg vekk raskest mulig eller de som ikke har krefter eller muligheter til å komme seg bort.Ettervirkningene kan vare lenge.
Noen sier at jula er høysesong for blåveiser.
Nå er det nytt år og vi kan jo håpe på bedre tider. Jeg er ikke sikker. Mine tanker er hos de familiene hvor den ene forelderen med holdninger, handlinger og ordvalg går inn for å ødelegge også barnas relasjon til den andre forelderen og hele dens familienettverk. Den forelderen som har en barnslig hevntanke som motiv. Den som mener å ha unike omsorgsevner og påberoper seg særeie til barna. Alltid er de på leting etter syndebukker blant de nærmeste og påfører barn og voksne år med redsel, sorg og savn. De som i fagmiljøer omtales å inneha dyssosial personlighetsforstyrrelse, sviktende omsorgsevne og manglende empati, d.v.s. psykopatene.
Disse foreldrene som utad stråler av egen trygghet og sjarm, men som helt siden barndommen har manglet rotfestet. De som kanskje selv aldri hadde et fang.
Hva vet jeg?
Mine eks sykeliggjør meg og forteller alle at jeg ikke duger som pappa.
Jeg kjenner at noe er galt, svært galt. Jeg er ikke fagmann. Kun en pappa. Folk som har hatt med slike familier å gjøre, har ofte et meget positivt inntrykk av hun med “de helt spesielle sosiale egenskapene”. Kun et fåtall er i stand til å begripe at mamma også bruker barnet for å oppnå egne behov og at adferden i eget hjem er i sterk kontrast til det andre ser. Kun de best trente ”øynene” vil oppfatte spillet. Andre forstår det ikke. Hun snakker negativt om meg og forteller at jeg ikke evner å være en god pappa for mine egne barn. Derfor må hun beskytte barnet fra meg og hele min familie. Historier som gir god aksept er om fyll, voldelighet, grenseløst pengebruk, promuskiøs adferd og så videre. Løgnene framføres på en måte som tyder på at hun selv tror fullt og fast på dette.
Dette gjelder ikke bare meg: Selv fagfolk innen området kan bli manipulert av denne mammaen eller pappaen. Det samme gjelder barnet som skilles fra den andre forelderen Jeg har selv erfart at terapeuten gikk i allianse med mor om at jeg var voldsutøver både mot henne og barna. Da var mor trygg. Hun fikk bekreftet sine historier fra fagfolk. Det er ikke til å begripe, verken for den utsatte forelderen eller for de som har tro på denne. Da er du hjelpeløs som pappa. Da er selvbebreidelsen nær.
Å skaffe seg kunnskap om de psykologiske mekanismene bak denne adferden har vært til hjelp for meg, kanskje mest for å bli kvitt noe av selvanklagelsene. Jeg trodde først at det jo måtte være noe galt med meg? Etter å ha lest mye om temaet kom jeg til at eneste utvei for å redde min egen helse var å komme meg fort ut og langt bort!
Mediene fokuserer stadig på savnet og sorga etter nære familiemedlemmer og venner som ikke lengre er blant oss. Det sies at denne åpenheten i disse innslagene er til god hjelp både for de som står frem med sin historie og for andre i lignende situasjon. Disse fortellingene er viktige, rørende og frembringer mye empati. Empati og åpenhet er viktig i alle menneskelige relasjoner, ikke minst i sorgbearbeidelse. Når barn og unge er involvert, skjønner vi alle smerten i dette.
Å fortelle åpent og offentlig om sorgen og savnet noen foreldre og barn lever med pga spesielle familiehendelser, er svært vanskelig. Hva tenker omgivelsene, hvorfor skal den andre forelderen bli trodd når den første er så positivt overbevisende? Mange bærer derfor opplevelsene, skammen og sorgen alene.
Foreldrefiendtlighetssyndromet
Fagmiljøer snakker om foreldrefiendtlighetssyndromet. Det som jeg vil omtale som ondskap.
Undersøkelser viser at kvinner er de desidert mest aktive når det gjelder å sette barna opp mot den andre forelderen. Disse ubegripelige historiene ”fra dette syndromet” som inneholder så mye vondt, skam, redsel, ensomhet, smerte, sorg og savn. Lidelser som varer i årevis, ja, kanskje livet ut. Der hvor far eller mor gjemmer seg i bilen eller andre steder for ikke å bli oppdaget i det de vil ”stjele” seg et glimt av barnet sitt. Når det manipulerte barnet forteller om sitt hat og sin avsky mot den andre forelderen.
Der finnes også fortellinger om barn som sårt savner sin mamma, sin pappa, sine halvsøsken, besteforeldre, søskenbarn, tanter, onkler etc . Noen av disse barna som ikke tør oppsøke den nærmeste familie på ”gal” side. Det kan medføre avstraffelser og utdeling av nye blåveiser. Dette savnet som får et tårefylt og stille utløp under dyna, ikke bare ei julenatt.
Disse tause tankene preget julefreden min også sist jul og ser igjen ut til å farge dagene mine videre inn i det nye året.
I kjærlighet og respekt til barna og til den andre mammaen eller pappaen som er utsatt for dette fryktelige spillet.
Måtte noen snart ta grep om denne ondskapen.
GODT NYTTÅR!
Vennlig hilsen fra
Pappa
Les også:
“Før skilsmissen var det jeg som var syk. Nå er det barna som blir sykeliggjort“, her.
Atikkel i Aftenposten med kommentar fra psykolog Frode Thuen om “foreldrefiendlighetssyndromet” Hvor kommer hatet fra?
Se også:
Legen som pasientens advokat – om lojalitetens grenser190–2
———————————————————————————————————-
Vær den første til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply”Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir. (Vil du være anonym skriver du “anonym” som navn.)
Vil du vi skal gå gjennom din kommentar og sjekke den av for detaljer med tanke på anonymitet før den legges ut? Ikke bruk kommentarfeltet, men send en mail til leserhistorie@psykopaten.info og vis til hvilken artikkel du vil kommentere.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som “Leserhistorie – med egne ord”? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info – Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!
Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.
Det er helt ufattelig å lese at Frode Thuen forteller at norske psykologer har lite kjennskap til det stykket handler om. Det føyer seg egentlig bare inn i det dessverre altfor kjente mønsteret om hvor lite “fagfolk” har greie på hva manipulasjon kan gjøre. Sitter å tenker på alle oss har vært i fortvilede situasjoner hvor psykopaten har fått råde. Her hjalp det nemlig ikke hverken med familierådgivningskontorer eller psykologer.
Hvem skal ta tak i dette, og hva innebærer egentlig en psykologutdanning i Norge?
Jeg visste ikke at jeg fremdeles kunne kjenne på slikt et raseri.
Takk for denne siden som i hvert fall ikke legger skjul på sannheten.
Takk for nok en historie. Og beklageligvis fins det flere som oss, det er det som er så trist. Jeg ønsker så sterkt at dette blir tatt tak i, det er alt for mange av oss som lider i det skjulte med nesten tilsvarende historier. Det er bare ikke snakk om at det er SÅ mange av oss som er gale eller forskrudde, jeg føler meg trygg på at den av forelderen som holder på sånn må stå til rette en dag. I det minste for sine egne barn, den dagen de skjønner hva som har foregått. I mellomtiden får vi andre jobbe med å få fokus på problemet og ondskapen ved å berette om hva vi har opplevd, før eller senere blir vi hørt. Vi trenger kunnskap om temaet, og det er en veldig bra ting at denne siden fins – så kan vi starte her. Psykopater er ynkelige mennesker, små og feige og de bruker egne barn for å dekke egne behov.
Mye viktig som tas opp her. Men jeg er nysgjerrig på kildene i setningen “undersøkelser viser at kvinner er de desidert mest aktive når det gjelder å sette barna opp mot den andre forelderen”. Hvor finnes disse undersøkelsene? Har vi gode tall på dette fra Norge f.eks? Kunne godt tenke meg å lese mer om det temaet.
Finnes en god del om dette på Internett. Noen syns å være svært bastante i skriverier om dette kompliserte temaet. Hvorfor? Det er bla Richard Gardner som sier at 85% av de manipulerende foreldrene er mødre. Det henvises til han i Hovedoppgaven i profesjonsstudiet i psykologi av Marianne Sellevold Kjellnø fra 2009, se side 55. Oppgaven beskriver Foreldrefiendtlighetssyndromet på en lett fattelig måte. Søk også på PAS (Parental Alienation Syndromet)
dette kunnet godt vært srevet av meg og utdypet mye mer.
Når du i tillegg i det Norske samfunnet i realtteten er rettsløs n¨år du har en privatøkonomi som ikke tillater all verdens bruk av juridisk bistand og ikke tilfredsstiller kravene til fri rettshjelp er egentlig løpet kjørt.
det er klart det er vondt for meg, men jeg er voksen og ser hva som virkelig skjer, de som virkelig blir skadelidende er jo barna som blir frarøvet den ene av foreldrene gjennom oppveksten.
Og at fagfolk ikke ser at de blir manipulert er jo ikke akkurat noe nytt.
du må dessverre ha levd oppi dette for å kunne forstå det, du kan ikke lese deg til det i ne bok.
Takker for tilbakemeldinger. Det er ikke enkelt med uvitenheten og uenigheten blant fagekspertisen. Temaet er komplisert og kan ramme galt om en ikke opptrer forsiktig. Men, sånn situasjonen er i 2015 rammes mange barn, foreldre, besteforeldre, osv av tafattheta til hjelpeapparatet og av den ubegripelige krafta den manipulerende forelderen får lov å utøve.
Foreldrefiendtlighetssyndromet , eng. Parental Alienation Syndromet (PAS) ble beskrevet av Richard A. Gardner allerede i 1985.
Til Ingunn: han mener at mødre utgjør 85% av den programmerend forelderen. Det finnes en god del å lese på Internet. Personlig synes jeg noen er svært bastant i sine uttalelser der og undres over hvorfor? Slike ting er sammensatt og krever forsiktighet og dyp, dyp menneskekunnskap.
Der finnes en “Hovedoppgave i profesjonsstudiet i psykologi” fra 2009 av student Marianne Sellevold Kjellnø som omtaler syndromet. Hun viser til mange kilder, bla på side 55 skriver hun at mødre utgjør 85% av den dominante forelderen. Google henne og flere ting dukker opp.
Ved et søk på “foreldrefiendtlighet” kommer det opp flere artikler, blant annet denne: https://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1015/thread275252/#post_275252
Jeg har selv nylig satt meg ned for å lese om foreldrefiendtlighet, så jeg er helt i startgropen her. Jeg ante ikke engang at ordet fantes.
Først og fremst det vil aldri være lett å skille seg, enda mer krevende når det er barn med i parforholdet. Situasjonen for både voksne og barn forandres, bånd brytes, og alle skal venne seg til en helt ny tilværelse og innebærer perioder med en emosjonell smerte. For psykopater dreier alt seg om å vinne, noen av de elementene kan personer uten en personlighetsforstyrrelse på samme måte også ha. Det ser ikke ut som samfunnet som helhet forstår hvor viktig far også er, og lettere gir omsorgen med alle rettigheter til mor. Hvis en skal ta utgangspunkt i barna sine behov så har de et like stort behov for far som mor, der det er psykopati med i bildet vil de nok klare seg mest uten kontakten med den av forelderen som er psykopat når en vet hva det innebærer. Alt en psykopat er og handler ut i fra har rot i pur ondskap. I tilfeller der det ikke er psykopater med i bildet kan det være vanskelig nok. En kvinne kan kjenne seg avhengig av å ha sine enda små barn hos seg mest mulig, og det er ikke alltid greit greit for barnet å forholde seg til en splittet familie. Synet uten i fra kan også være at mor er egoistisk når hun ikke har barnet hos seg. Helsevesenet burde oppdatere seg når det gjelder psykopati, men til det trengs det vel økonomiske midler. Jeg tror at kvinner har lettere for å snakke negativt om den andre av den grunn at det prater mer med barnet på et annet nivå enn far vanligvis gjør. Mødre kan betro seg mer til sine barn, og involvere barnet mer i sin egen frustrasjon. En bevisst kvinne vil ikke gjøre det, og tror dette skjer i mer eller mindre grad. Men kvinner kan generelt ha vanskeligere for å se barn som egne individer.
som å lese et referat fra mitt eget liv.
Anonym kommentar: “Det er fint at en pappa kommer med historien sin. Jeg håper det kommer mange fler for jeg vet at det er mange der ute. Psykopater fins også blandt kvinner. Foreldre som bruker barna for å straffe eller belønner den såkalte ”fienden ” straffer barna i hovedsak. Dette legger seg i undevissheten hos barnet og de vil i voksen alder kunne få en fientlig innstilling til vedkommende. Den som driver på slik skader barnet. Dette tror jeg mange ikke tenker på.
Dette er psykisk mishandling og en av simpleste måten å bruke barna på. Barn er ikke i stand til å ressonere eller forstå dette og lar seg bruke.
Jeg har hørt mange triste historier fra voksne som ikke har blitt kjent med sine fedre eller besteforeldre. Dette har foregått i generasjoner og trenger ikk alltid ha med diagnoser å gjøre men en ukultur som har vært nedarvet spesielt fra mormor til mor. En sterk eiertrang uten tanker på barnet.
Da jeg hadde besøk av ett av barnebarna mine ga hun klar beskjed om at det ble bare denne ene gangen. Hun var 3 år og hadde selvfølgelig ikke kommet på det av seg selv. Mormor og mor hadde snakket over hodet på henne. Hun hadde store problemer å reise hjem etter 5 dager. Hun syns det var urettferdig at hun skulle reise hjem og gråt mye før jeg forlot henne.
I ettertid har jeg tenkt på hva som forgikk i hodet hennes. Så små barn tar jo ting bokstavelig og det spørs om hun tenkte at det ble bare denne ene gangen som de voksne hadde sagt før jeg hentet henne.
Det må bli mere opplysning for det er mange barn som lider og som jeg nevner til det kjedsommelige. Barn har rettigheter. De har rettigheter til å ha kontakt med fedre og besteforeldre. Det er bare å følge med sporløs for å se hvilke dype spor dette setter seg. Dette er et stort Samfunnsproblem.”