Bruddet med min mor

Jeg måtte bryte for alltid med min mor

Psykopaten er mamma

Hun er den nest eldste i en stor søskenflokk. De første leveårene frem til hun var 12 år husker hun en herlig bestemor, mormor og bestefar. Foreldrene til hennes mor døde da hun var barn, av kreft. Hennes mor var yngst i en stor søskenflokk og fortalte lite om sin barndom. Dype samtaler ligger ikke for henne.

LESERHISTORIE: De første barneårene husker jeg at jeg hadde gode voksne rundt meg, ikke foreldre, men en gal mor og en alkoholisert far. Jeg har ikke noen andre minner enn om hyling, skriking, festing og mishandling. Men det var andre gode voksne, mine besteforeldre som jeg har fortalt om og tanter, onkler og nabofruene. De så hva som skjedde, men turte ikke å gjøre noe. Mammaen til venninner var også der for meg. Det er vel alle de som har gjort det til at jeg har kommet ut av livet i god behold. Det var en nabofrue som sa til meg en gang: jeg ser hvordan du har det, men jeg tør ikke gjøre noe med det. Du kan alltid komme her når det trengs. For meg var det godt nok. Jeg snakket aldri noe vondt om min mor, jeg følte nemlig skam – at det var meg det var noe galt med. Disse damene så vel frykten min, blåmerkene og de så min mor…

En mor som oste selvtillit, hadde sjarme og var en dyktig politiker. Hun sjarmerte alle rundt seg og jeg fikk ofte tilbakemeldinger på hvilken kul mamma jeg hadde. Ja, de skulle bare vært innenfor husets fire vegger. Heldigvis var det disse damene som så meg midt oppi dette, som så mor når hun fikk utbrudd og måten hun snakket til meg på, og som gjorde at jeg ante et håp i fremtiden. Hadde dette skjedd I dag, så hadde vi vel landet innenfor barnevernet – forhåpentligvis!

Mor var utro mens far var på jobb

Da jeg var 12 år skilte mor og far seg. Mor hadde vært utro mens far var på jobb, og ble raskt gravid med lillebror. Hele søskenflokken ble med mor til en liten bygd der alle kjenner alle. Vi var også skilsmissebarn. Det var en sjelden vare i den kristne bygda den gang. Apropos skilsmissebarn, ti år etter at jeg brøt kontakten med mor fikk jeg jeg høre en historie fra en dame i bygda. Hun kunne fortelle at den gangen vi ble med mor opp til bygda for første gang, var det noen som spurte henne om det var hennes barn. Min mor svarte og smålo samtidig; “Nei, dette er mine ulvunger. Du skjønner det at jeg er speiderleder og tok med meg alle disse på tur”.

Da vi flyttet til bygda startet hun et nytt og bedre liv med min “stefar”. Hun brøt alle reasjoner til min far og fars side og på min mors side. Savnet etter tanter, onkler, fettere og kusiner var enormt og det var en sorg å miste det gode jeg hadde. Etter en tid tok mor opp igjen kontakten med sin egen familie, men ettersom vi var så mange var det ikke plass til alle i bilen når vi skulle på besøk. Vi som var eldst måtte bli igjen hjemme. Livet var fullkomment for henne med ny mann og nye barn.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

I tenårene måtte jeg stille opp mye for mine småsøsken. En gang ble jeg nektet å gjøre lekser. Jeg måtte gjøre skolearbeid fordi jeg hadde en prøve dagen etter. Min mor ga meg et kraftig slag på kinnet så hele hånda hennes var et rødt arr etterpå. Det var flaut, jeg var skamfull. Jeg tok med meg lillebror og lillesøster og satt meg ut i sandkassa. Det kom ei venninne forbi. Jeg gjemte kinnet så hun ikke skulle se. Jeg var så skamfull.

På ungdomsskolen be det oppdaget at jeg hadde en alvorlig sykdom. Det ble en vanskelig tid for meg, mye ut og inn av sykehuset. Jeg kunne være 14 dager på sykehus og hjemme en helg eller kanskje en måned, så var det tilbake igjen. Jeg lå på medisinsk avdeling sammen med mye eldre folk. Min mor kom på besøk annenhver søndag. Det var altfor langt å kjøre. Jeg hadde lite besøk av andre i familien. Min mor hadde jo brutt alle relasjoner.  Hun kalte meg de styggeste ting, hun skrek og slo, så tanken på å ta livet mitt den gang var stor. Jeg prøvde også på selvmord, for jeg var jo bare en byrde. Blåmerkene og slagene fra mor glemmer en fort, men den psykiske biten gror fast langt inni hjerteroten.

Lillebror tok selvmord for noen år siden. Vi var begge utsatt for mor. Mye av forklaringen er nok at vi to ikke klarte å holde på hemmeligheter, vi var spontane, livsglade og hadde godt humør. Lillebror fikk gjennomgå ganske så mye han også. Som jente hadde jeg flere gode voksne rundt meg som gjorde at jeg klaret å komme overlevende ut av det.

Da jeg var 17 flyttet jeg ut. Jeg fikk jobb som dagmamma. Det var to deilige år. Jeg levde livet og hadde gode venner rundt meg. Jeg ble forelsket og fant en kjæreste som viste seg å ikke være snill. Jeg ble gravid, men måtte rømme fra ham da jeg var halvveis i svangerskapet. Jeg dro hjem til bygda igjen, fant et lite hus og klarte meg selv. Jeg skaffet meg utdannelse og fikk jobb. Men mor var der hele tiden. Hun kom innom og “trykte meg ned i søla”. Mine småsøsken var fortsatt små barn, og de neste årene var de mye hos meg fordi min mor var politiker og reiste mye. Mine småsøsken ble som mine egen barn og de trivdes godt å være hos meg. Jeg har hatt noen forhold med menn i årenes løp, men jeg ser i dag at jeg er en person som valgte menn som trenger omsorg. Jeg er en slik person som skal inn og ordne opp i alt. Jeg kunne ikke selv ta i mot hjelp, ville ikke miste kontrollen. Jeg ble avhengig av min mor. Selv om hun skjelte meg ut og kalte meg det verste den ene dagen, kunne jeg kjøre opp til henne neste dag og se til at hun hadde det bra. Jeg var mellommann når mine søsken fant seg kjæreste. Hun snakket dritt om dem alle. Jeg trøstet svigers og jeg trøstet mor. Det var meg som samlet familien til selskapligheter eller sosiale lag. Jeg var der og ordnet opp. Jeg gjorde det bra både på jobb og i fritid. Hver gang noen roste meg, så klarte jeg ikke å takke, men heller måtte bevise at jeg skulle klare det enda bedre. I dag har jeg lært meg å takke og jeg har sluttet å tenke på at alt skal gjøres bedre.

Hvordan klarte jeg å rive meg løs fra min mor?

Jo, det skjedde den gangen min bror tok selvmord. Heldigvis var min mor og min stefar på ferie da det skjedde. Vi fikk noen fine dager sammen med begravelsesagent og prest og hverandre for å bearbeide sjokket og sorgen. Da min mor kom hjem, kjente jeg på at hele min ungdomstid veltet opp og jeg begynte å tenkte; “Du klarte ikke å ta livet av meg, men lillebror orket ikke mer”. Jeg studerte henne de neste dagene, neste ukene, hennes oppførsel. Det handlet bare om henne. Da var det bare noe som sa; Nå er det nok.

Jeg skrev et langt brev til henne. Det nytter jo ikke å snakke. Brevet inneholdt mine tanker og følelser. Jeg skrev at jeg ville bryte all kontakt. La meg få lov til å komme meg videre i livet på en god måte. Jeg visste at jeg måtte forholde meg til henne ettersom vi bor i samme bygd og vi måtte være sammen i familieselskaper, men mer enn det, ville jeg ikke. Det ble en vanskelig tid fremover. Jeg bar på en sorg der jeg skjønte at jeg aldri har hatt noen mamma, bare en tyrann i mitt liv. Jeg måtte bearbeide dette og komme meg videre. Jeg ble med i ei gruppe i forbindelse med ved et sykehus der prosjektet het “prosjekt andungen”. Barn av psykisk syke foreldre. Det var godt å være der. Jeg fikk bearbeidet både sorgen til lillebror og sorgen over at jeg aldri har hatt noe mamma. Vi møttes en gang pr uke og gruppeterapien gjorde meg sterk igjen. Men det ble vanskelig I forhold til mine søsken. Plutselig tok min mor kontakt med de og var “snill” en periode for å stemple meg til å være den onde. Plutselig fikk mine søsken litt “kjærlighet”, noe som de ikke har opplevd før. Selvfølgelig sluker en jo det. Men inne på “prosjekt andungen” fikk jeg beskjed at det går over. Det gjorde det. Men i årenes løp, har hun perioder der hun skal sette meg i et dårlig lys. Det er jeg som har vært stygg med henne. Men jeg vet i dag at de fleste i bygda kjenner henne og kjenner min historie. Men hun lager splid mellom meg og mine søsken, baktaler sine barn og sine barnebarn. Favorisering på topp. Hun ødelegger og lager mye styr rundt seg.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Det som jeg synes er deilig er at det ble en frihet å løsrive meg fra min mor. Selvtilliten og selvbildet er bygget opp igjen. Jeg omgås mennesker som er glad i meg. Jeg kan sitte i samme selskap med min mor og se henne utenfra og tenke: så godt jeg har kommet meg bort fra hennes klør. Hun sitter der som et lite barn og snakker nedsettende om andre, Jeg er ute av den ringen og bryr meg ikke lenger om henne. Jeg vet ikke hvordan det vil gå med oss søsken til slutt. Jeg har veldig godt forhold til mine eldste søster, men de andre er det en viss avstand til. Jeg lar fremtiden være åpen for muligheter til å komme sammen igjen. Jeg gir ikke opp troen på det. I mellomtiden må jeg bare ta vare på meg og mine. Den dagen min mor dør, vil bli en befrielse. Jeg skal ikke i den begravelsen. Skulle jeg dø før henne, har jeg gitt beskjed til min søster at hun får ikke komme i min! For i min begravelse vil jeg kun ha de menneskene som er glad i meg og mine. Jeg har ikke behov for å bli likt av gud og hver mann. For meg er det de små tingene som gjelder. Folk får ta sine valg for hva som er best for de i livet. Jeg har tatt mine valg og de er det beste for meg og mine.

Barna mine er glad for mine valg, samtidig er det vondt at det er slik. Men så lenge jeg ser at de har det godt, så er det det viktigste. Vi sliter med min mor og min lillesøster og hennes familie med løgnhistorier. Vi har i dag kontakt med familiekontoret og skolen som vet om problemet og de hjelper oss videre på veien. For det er ikke noe hokus pokus å bryte med en psykopat. Det blir bråk, spesielt hvis du bor på samme sted. Du må være positiv og nyte livet. Ikke la dra ned i søla, der har en vært altfor lenge. Nyt dagen som om den skulle vært den siste. Vær god med seg selv og de en er glad i. Da kommer dagen til å bli vellykket!

LES OGSÅ:

Når din egen mor er en psykopat

Min mor tok nesten livet av meg

Når ingen forstår og ingen tar parti

Han ber henne skrive sitt eget selvmordsbrev

Hvorfor psykopaten ikke forstår seg selv

10 gode råd – hvordan bryte med psykopaten

Hjelpetilbudet for psykopat-ofre er åpenbart ikke godt nok

Personer som har levd med psykopater, fortviler om lite hjelp til å komme ut av de destruktive forholdene. KrFs helsepolitiske talsperson Olaug Bollestad tok i NRK til orde for et bedret hjelpetilbud.

Slik kommer du deg unna psykopaten

Doktoronline går gjennom et av de mest omfattende diagnosesystemene for å klassifisere en psykopat, en sjekkliste utarbeidet av den kanadiske psykologen Robert Hare. Robert Hares “Psychopathy Checklist”.

Kan psykopati behandles?

I Psykologitidsskriftet spørres det om psykologen er psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

7 Comments

  1. Redaksjonen

    August 1, 2014 at 8:17 pm

    En anonym kommentar fra leser: “Trist…men jeg er ikke alene etter det jeg leser.Å vokse opp med psykopatisk mor gjør mye med et barn.Jeg sliter med mèn pr i dag.Men jeg har et bra liv likevel etter brudd med ho/familien for 16 år sia “

  2. Tom Aage

    August 2, 2014 at 10:32 am

    En anonym leser kommenterer: “All ære til deg som deler din historie❤️”

  3. Redaksjonen

    August 12, 2014 at 11:24 pm

    En leser som vil være anonym skriver: “Har en mor som er en grov psykopat. Har slitt med uværet i hele oppveksten og nå har det eskalert da min far endelig har gått fra henne og tatt med seg barna. Sykt at “systemet” ikke kan gi bedre støtte og oppfølging til de av oss som lider under omsorgspersoner som er farlige psykopater. Det burde være straffbart å utsette barna sine for disse handlingene dere beskriver i artikkelen.”

  4. Miro Elena

    April 17, 2015 at 1:40 pm

    Bra du kom deg vekk fra henne.Jeg har også en mor som er psykopat.Hun har satt meg og min bror opp mot hverandre,favoriserer min bror så han støtter henne og forstår ikke hvorfor jeg trekker meg unna,veldig slitsomt… Hun snakker stygt om meg,min mann og våre to voksne sønner til andre.

    • S

      July 15, 2017 at 8:01 pm

      Har også opplevd at min har prøvd å splitte meg og min bror, spesielt etter vi fikk kontakt igjen. Men hun prøver fortsatt etter flere år å få det til å virke som hun er mer glad i min bror. Bare små hint eller kommentarer, det sårer… men for mine minste søsken sin skyld lar jeg det gå

  5. S

    July 15, 2017 at 7:58 pm

    Har hatt samme opplevelse med min egen mor. Det gikk 5 år med uhyggelige møter og samtaler der jeg fikk skylden for alt som var galt. Fikk kontakt igjen for et år siden og prøver å holde det slik p.g.a mine 3 minste søsken, gjør vondt å vite at jeg har gått glipp av så mye av barndommen deres…

  6. Anonym

    January 5, 2018 at 8:10 pm

    Samme her. Ødelagt forholdet mellom meg og min bror. Han kommer seg ikke vekk ifra henne. Jeg rømte i ung alder. Han er den store favoritten og jeg er søppelet. Ser som voksen at jeg faktisk har vært den heldige. Jeg har ikke blitt tilknyttet. Mens min bror er temmelig hjernevasket. Skal hevde seg over meg med at hun ikke behandler meg på samme måte. Godtet seg sammen med sin mor når jeg ble alvorlig syk. Vel, nå har han fått en diagnose som ligger i samme bås som psykopati. Hjelper moren han? Nei, klart det er det jeg som har som plikt. Mens begge skal beskylde meg for å ha fått han syk? Eh!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.