Hennes mor er den eldste av mange barn, forteller denne kvinnen. Hun husker at hun stod tett klistret til sin bestemor når de var på besøk. Bestemor satt konstant på sin kjøkkenstol og min mor stod med sjefsarmene og sitt sinte ansikt ved siden av. Fra morgen til kveld! Les denne sterke leserhistorien om en mor som systematisk trykker ned sin datter på verst tenkelige måter.
LESERHISTTORIE: Hennes yngste søster krøp rundt på det skitne gulvet I bare bleiene. Null oppmerksomhet. Ett av barna fikk hjernesvulst. Ser på bildene at det bare er morfar som tar seg av han. Har han på fanget. Min mor var tidlig ute med å få barn selv. Fikk meg når hun var tenåring. Fant seg en ny type når jeg var to år. Jeg mistet kontakten med min far og vokste opp med å tro at min stefar var min far. Jeg husker svært lite av min barndom de første årene. Så kom min yngre bror.
Jeg måtte ta meg av alt
Jeg husker at det var jeg som måtte ta meg av alt. De lange listene med alt husarbeidet som skulle gjøres når hun var på kafé, ute og shoppet, ligge rett ut å sole seg og så videre. Alle de lange turene jeg måtte gå for å handle mat. De skulle selvfølgelig skrives opp. Pengene min far la igjen ble brukt til shopping. Jeg ble sendt hjem en del ganger fra butikken. Gjett om jeg ble overhøvlet med kjeft. Likedan de lange turene for å hente alle postordrepakkene hun hadde bestilt. Regningene gjemte hun. Hun stjal alltid pengene jeg fikk av andre. Bursdagspenger og konfirmasjonspengene .
Utendørs måtte jeg holde meg hele dagen. Ta med deg broren din! Jeg måtte konstant ta meg av han. Innendørs så skulle hun ikke høre at bestikket traff fatet når jeg spiste. Når vi kjøre lange bilturer så skulle jeg ikke bevege en finger. Det skulle ikke høres at jeg gikk på gulvet på mitt rom. Jeg måtte manne meg opp for å våge å kikke på henne. Men hun sendte meg ett; hvis blikk kunne drepe. Jeg kunne prøve meg å flire og le. Hun tålte ikke at besøk viet meg oppmerksomhet. Se at jeg koset meg. Men jeg følte meg da trygg og slo ut håret. Igjen, hvis blikk kunne drepe fra hennes morske ansikt. Så jeg ble kraftig over høvlet en god stund fremover.
Alt var galt med meg.
Men setningen alle sier at vi er så like ble jeg bombardert med. Da jeg ble tenåring var det på tide med ett nytt mannfolk. Mannen hennes var utslitt av skulle leve opp til alle hennes krav. Det perfekte huset. Egen bil. Flotte klær. Det begynte å skli helt ut med alkoholen. Veldig glad I å feste var de begge to. Men nå gikk hun på by’n uten han.
Jeg ble kvalm når jeg klart og tydlig hørte hva som foregikk på soverommet I hennes nye leilighet som eksen skulle betale. Herlighet! Hun hadde jo ansvaret for ungene. Hun stakk til slutt bare av med typen. De flyttet til en annen kant av landet. Jeg ble tvunget til å flytte ned til henne når skoleåret var over. Vel, da var det på’n igjen. Konstant springe med tiggelapper til sosialkontoret. Leste dem av og til. Rene løgner. Jeg skulle tilbake til min gamle rolle som hushjelp og tjener. Ellers, viktig at jeg fikk med meg hva som foregikk på soverommet.
Hun og typen kunne plutselig bare stikke av uten å gi beskjed. Jeg var bare lettet. Når min bror kom på besøk så skulle han skjemmes bort med å reise til alle slags parker og sydenturer.
Hun ble selvsagt gravid med den nye mannen, også. Satt bare på ræva og røkte under hele svangerskapet. Barnet døde. Jeg flyttet etter endt skoleår tilbake til min stefar. Alkoholen hadde nå fått all makt. Når min mor ringte og jeg tok telefonen; Få snakke med din bror! Jeg mottok plutselig brev fra statens lånekasse om at jeg hadde studielån? Hm! Hvem hadde tatt opp det? Hun bare blåste av det.
Jeg måtte gå hjem fra skolen pga mage verk. Skamfølelsen var høy. Ingen slektninger brydde seg. Min far brøt kontakten med alle. Satt bare på pub. Min mor hadde heller ikke kontakt med noen. Hennes egen far kuttet henne ut. Han var kausjonist på ett lån de hadde tatt opp. Noe nært forhold til sine søsken har hun aldri hatt. Veldig mye krangling og uvennskap. Spesielt med sin søster. Alltid mye krig og konkurranse. Baksnakking. Løgn.
Jeg flyttet for å klare å gå på skole. Reiste til min Stefar I helgene og vasket ned. Min mor begynte plutselig og ringe meg når det ble slutt med den nye mannen. Jeg ble liksom litt stolt og glad av det. Hintet om at hun hadde en sønn og flytte tilbake. Det dummeste jeg har gjort! Jeg skulle selvsagt ha adresse hos henne. Igjen, så satt hun konstant bare på ræva. Tålte ikke at jeg arbeidet og steg i gradene på jobben.
Jeg flyttet til utlandet for å studere. Havnet på sykehus under eksamen og fikk en alvorlig diagnose. Men jeg ville ikke hjem nå. Jeg begynte å jobbe på hotell. Jeg flyttet etterhvert tilbake. Gjett om jeg fikk gjennomgå. Hun var selvfølgelig langt mer opptatt av hvor jeg hadde jobbet. Nei, det var bare løgn. Jeg var en taper. At jeg nå var syk brydde hun seg overhode ikke noe om. Nei, der kunne jeg ikke være.
Når jeg fikk min egen adresse så ramlet det inn med innkassokrav. Atter engang. Forfalsket mitt navn. Jeg tok det opp med henne men hun bare fnøs det vekk. Dette var bare løgn. Som vanlig!
Vel, jeg hadde null familie eller slekt. Medisintestingen kuttet jeg ut pga kraftige bivirkninger. Jeg måtte jo klare meg selv. Jeg prøvde å studere men strøk plutselig på eksamener. Å jobbe var hardt på grunn av min diagnose. Jeg hadde panikk for å ende på trygd. Jeg så jo min mor. Jeg klarte å jobbe som selger og stortrivdes. Passet også ypperlig nå som jeg skulle etablere meg.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Men smellet kom til slutt. Jeg måtte til en spesialist og det ble satset på operasjon fordi jeg var hardt rammet.
Min mor fikk høre om dette. Var rask med å blande seg inn. Glemmer ikke hennes reaksjon når hun fikk sett alle de flotte møblene jeg hadde. Hun bodde selvsagt I en trygdebolig med brukte møbler.
Nå var det virkelig på tide å trykke meg ned. La nå merke til at det var jo egentlig seg selv hun beskrev. Hun hatet når jeg informerte henne om hva jeg skulle gå igjennom. At jeg hadde en av landets fremste overleger. At dette var en av de mest alvorligste operasjonene en kunne ta. Som jeg I ettertid har forstått; Jeg fikk nå oppmerksomhet. Jeg var ikke usynlig. Misunnelig? Sjalu? Jeg tok også opp at hun fikk ta å ordne opp i innkassokravene. Hun sa hele tiden; Å hvor synd jeg syntes på meg selv. Det var mange som hadde det langt verre. Henne for eksempel? Snufs!
Hun tålte ikke at jeg hadde en kjæreste. At vi reiste på ferie sammen osv. Nei, han var en slabbedask. Hun skulle ha all makt under operasjonen. Glemmer ikke når jeg våknet. Det morske, ekle trynet. Alle sier at det er helt normalt å reise seg opp å gå. Så raste hun ut. Jeg kavet og strevet. Fikk beina ned på gulvet. Skulle til og reise meg. En sykepleier kom stormende inn og brølte; Du kan dø! Alt ligger løst oppi hjernen. Hadde jeg reist meg så hadde jeg ramlet.
Hun ville hente meg
Hun ga beskjed på sykehuset om at hun skulle få meg hentet på flyplassen. Jeg ble ledet av en flyvertinne til en benk. Ingen kom. Jeg klarte ikke å prate. Visste ikke hva jeg het. Flyplassen skulle stenges. Jeg tok meg skikkelig I sammen. Klarte å finne telefonnummeret til min kjæreste. De ringte til han. Han hadde ikke blitt informert om noe. Min mor så på dette som en ypperlig mulighet til å ødelegge forholdet. Det ble slutt. Hehehe! Nå hadde hun endelig all makt. Hehehe! Nå kunne hun virkelig hevde seg. Latterliggjorde meg med at jeg ikke hadde barn, at jeg ikke hadde lappen, at jeg ikke kunne jobbe. Det var veldig viktig å få frem at min bror var langt sykere enn meg. Det var ikke måte på hvor synd jeg syntes på meg selv. Hun hadde alltid fått høre at hun var intelligent osv. Jeg satt og hang med hodet. Klarte ikke å prate. Har aldri sett mer livsgnist I øynene hennes.
Med en gang min bror gikk sier hun her er kontonummeret til din bror. Han trenger penger! Som det senere viste seg, det var ikke hans kontonummer. Men hennes. Jeg klarte selvsagt ikke å ordne noe sånt. Jeg gikk her over fra sykepenger til rehabiliterings penger. Jeg var ung og beløpet var ikke høyt. Jeg måtte på sosialkontoret. Min mor lyste opp. Mobbet meg kraftig. Tenk at jeg nå var så dypt nedsunket. Det var jo bare tapere som gikk dit. Men, jeg måtte ikke si det og det. Det var atter en gang ikke måte på hvor synd jeg syntes på meg selv. Det hun skulle ha meg til å si var ren løgn.
Heldigvis, så klarte jeg ikke å prate. Min saksbehandler hadde mottatt en telefon fra min mor og møtte meg med ett sint blikk. Men hun våknet raskt. Hun forsto at dette var meget alvorlig. Hun ordnet meg en plass å bo. Ringte til meg daglig for å høre om jeg gav lyd ifra meg. Ringte sykehus, leger osv. og informerte dem. Hun hadde jobbet I mange år innen systemet. Dette var den verste saken hun noen gang hadde hatt. Hun ville anmelde min mor.
Men jeg hadde ikke krefter. Jeg gikk på Høyskolen. Plukket meg ut noen fag. Der satt jeg stille. Bare for å komme meg litt ut. Finne veien til busstoppet. Klare å si hvor jeg skulle osv. Ryktet gikk og forelesere og studenter støttet meg. Min saksbehandler kalte meg for favoritten. Jeg fikk høre om arbeidsavklaringspenger. Tok det opp med min saksbehandler. Hun ringte øverste hold. På denne måten så fikk jeg laget meg ett mål. Kommet meg igang med en aktivitet. Ble stilt krav til slik at jeg selv klarte å se hva som måtte gjøres.
Jeg glemmer ikke min mors latter når jeg skulle til psykolog. Jo, jeg måtte jo legges inn på psykiatrisk. Veldig opptatt av at jeg hadde psykiske problemer. Men atter engang. Ikke måte på hvor synd jeg syntes på meg selv.
Vel, jeg måtte dessverre skuffe henne, atter engang. Psykologen ville at jeg skulle prate om fra barndom av og opp. Det var ingenting han var mer enig I enn at jeg kom meg bort I ung alder. Hun var en veldig ustabil person. Meg mente han etter tre ganger at ikke trengte noe psykolog. Det var hardt å se profesjonelle fagfolk sine reaksjoner alle veier og få bekreftet at det ikke var meg det var noe gale med. Sinne, bitterheten og hatet kokte.
Jeg innså at skulle jeg ikke ende opp som min mor så måtte jeg bearbeide
Jeg skulle jo bygge meg selv opp ifra bunnen. Det var like så godt å rydde opp og jobbe med å finne det ekte meg – selvet. Ikke fortrenge det som jeg hadde blitt tvunget til å gjøre. Spille ett falskt skuespill. Jeg innså at dette ville bli himmel – helvete. Tur og Retur. Men nå følte jeg en slags trygghet.
Jeg ble sett og hørt av profesjonelle fagfolk.
Jeg rakk igjen å treffe min bestemor. Hun hadde vært vitne til mishandling som spedbarn. Hun fortalte meg at hun hadde ikke våget å sende meg penger til konfirmasjonen fordi hun var redd for at min mor ville stjele dem. Det betydde mye å treffe henne. Endelig ett forbilde. En meget selvstendig, sterk og oppegående dame. Hun visste å klare seg. Så min far. Igjen, samme interesser. Det var godt å se hvor mange evner og talent de hadde. Min mor har aldri vist en eneste evne. Nå ble jeg mer nyskjerrig på meg selv. Ikke fortrenge meg selv.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Min mor stormet på banen igjen. Sendte meg bl.a en melding om at nå skulle hun gå til advokat! Hva ble hun så redd for da? Hm! Glemmer ikke hennes reaksjon når jeg sa at jeg kjente meg igjen I min farmor. NEI! Alle sier at vi er så like! Hun insisterte plutselig på kontakt nå. Måtte nok ha full oversikt. Nå var jeg I hvertfall ikke usynlig.
Møte på familievernkontoret
Jeg krevde møte på Familievernkontoret. Bestemte meg for å legge alle kortene på bordet. Rubbel og bit. For å få frem at jeg stod ikke alene noe mer. Reaksjonene til profesjonelle fagfolk. Alvoret. Alle tilbakemeldingene jeg fikk. At jeg hadde vært utsatt for barnemishandling, omsorgssvikt, dokumentforfalskning, voldsoffererstatning og drapsforsøk på henne. Jeg la frem at jeg nå hadde så mange bekreftelser på at det ikke var noe som helst galt med meg. Alle beskjedene jeg fikk om å holde henne på lang avstand osv. Dump!
Hun slår fremdeles til inn I mellom. Begynner med smisking. Skal gi meg dårlig samvittighet. Så skal hun bruke andre som mine konkurrenter. Veldig viktig å få frem hvor bra mine søskenbarn har klart seg. Hun sliter noe sinnssykt. Hun takler ikke at jeg har truffet biologisk far og at jeg har satt igang med å bruke evnene jeg har arvet derifra.
Jeg er nå synlig! Det er jo hennes usynlighetsfølelser jeg har skulle tatt over, tenker hun kanskje. Derfor forstår jeg at den verste straffen en gir en narsissist er likegyldighet! Jeg kommer ikke til å gå I hennes begravelse. Jeg håper at hun blir alvorlig syk før det. Jeg er likegyldig.
LES OGSÅ:
Når ingen forstår og ingen tar parti
Han ber henne skrive sitt eget selvmordsbrev
Hvorfor psykopaten ikke forstår seg selv
10 gode råd – hvordan bryte med psykopaten
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Akkurat! Synlig. Ofrene skal fortrenge seg selv. Eksistere kun for psykopaten. Psykopatene er besatte av å være synlige. Trenger næring. Får ikke puste hvis ikke. Denne næringen skal stjeles ifra andre. Ofrene skal kun være synlige for å synliggjøre dem. Ser for meg en slags lyktestolpe med mange skilt. Skiltene skal peke på og reklamere for psykopaten. Må ha på lyset hele døgnet for å få all oppmerksomheten. Panikk for å gå tom for strøm.
Veldig bra beskrevet. De skal jo ha hovedrollen i sine falske skuespill. De skal være de store uovervinnelige heltene med en flokk av tjenere. Ellers, så er det bare kjeltringer og fiender som de er besatte av å krige mot.
De skulle hatt en Oscar for verste hovedrolle i andres liv.
Trist å lese at noen kan være så utrolig gale at de ødelegger alle rundt seg. At psykopater ikke har evner, er nok riktig. De føler seg underlegne de som har evner og interesser. De som er sterke må kritiseres og baktales. Poenget for psykopaten er å vinne uansett hvem det måtte gå utover. Smisking, raseri, utskjelling og kjefting, samt å gi personer skyldfølelse, er psykopaten metoder for å vinne. Jeg kjenner det igjen, men fullt så ille dom beskrevet her hadde ikke jeg det.