Vi har alle en ramme som vi er trygge innenfor. Her er det kjente, det vi vet, det vi forventer å møte og det vi forholder oss til i livet vårt, forteller hun i denne historien. – Utenfor rammen er det ukjente, som kan gi oss en frykt for å tre ut av rammen.

LESERHISTORIE: Gjennom hele forholdet har jeg visst at noe er som det ikke skal være, men ved hjelp av hans overbevisninger og min manglende selvfølelse har jeg ofte trodd at problemet lå hos meg.

Derfor strakk jeg meg alltid lengre for å endre mine vaner, rutiner og væremåte. Hvert halvår måtte jeg gjøre en stor endring i mitt liv, en helomveltning. På hans premisser, aldri på mine.

Hver eneste saklige diskusjon ble vendt om mot meg. Alt jeg gjorde galt og hvordan han var så sterk som holdt ut med meg. Alltid var det et snev av sannhet viklet inn i løgn.

Trussel om tortur

Med årene vokste intensiteten på alt, hans isolering av meg og hvordan han fortalte at min personlighet ødela for hans sosiale liv. Han kom med detaljerte beskrivelser av tortur han ville utsette meg for om jeg noen gang ville være utro.

Hans beskyldninger om alt inkludert også barna. Han utagerte og speilte sine egne svakheter mot meg. Hans skremmende overbevisning av verden utenfor og derav hans grandiose offer for å beskytte meg. Til sist hans beskyldninger om svindel i stor skala.

Min ikke så trygge ramme

I mange år var dette min ramme. Trygge ramme er her helt feil uttrykk, men min kjente ramme. Verden utenfor var blitt beskrevet som direkte farlig, til tider beskrevet så farlig at jeg fikk angstanfall av å gå utenfor.

Ved vendepunktet mitt var det flere detaljer som til slutt oppsummerte til en stor beslutning.

Gjennom årene hadde jeg med sterk motvind behold min bestevenninne, for så litt senere å vinne en til.

Til tross for all motstand fra kontrolløren hjemme klarte jeg å bygge opp et godt forhold til de ved å være jævla sta. Første jeg innså var min behandling av sønnen min, min endrede oppførsel mot han. Da han bare var tre år gammel begynte jeg å bruke hersketeknikker som oppdragelse. Det møtte stor motstand hos min sønn fordi det stred mot min tidligere oppdragelse. Jeg brukte nå teknikkene psykopaten brukte på meg for å oppnå målet sitt.

Taket raste ned i hodet mitt

Idet jeg innså dette føltes det som taket raste ned i hodet på meg og bakken forsvant under føttene mine. Det var langt mer enn en verden som raste sammen, det var hele livet mitt som raste sammen.

Jeg gikk langt inn i meg selv, gransket hver krinkel og krok for å finne ett svar på min endrede oppførsel. Til slutt valgte jeg å oppsøke en terapeut.

Vil jeg leve slik?

Et lavterskel tilbud, hvor jeg fikk raskt time. Etter få samtaler med to terapeuter, ble jeg stilt spørsmålet om jeg ville leve slik jeg gjorde nå.

Det lille jeg hadde fortalt om vårt samliv, mine erfaringer og følelser malte et ganske svart bilde i deres øyne. De ba meg omtrent på sine knær om å velge mine barn fremfor mannen som gjorde oss vondt.

Timene etter samtalene var avhørsrunde. Var han hjemme ble jeg spurt om hva som ble snakket om, ble det snakket om han? Hvorfor jeg måtte gå til noen utenfor når jeg bare trengte å få noen piller av legen?

Igjen reddet min egen stahet meg. Dette skulle jeg gjennomføre, selv med alt det vonde det brakte.

I hodet begynte tankemønsteret mitt å endre seg. Jeg var for lengst blitt apatisk i forhold til han, men nå begynte jeg å se han utenfra. Jeg så bort fra hans unnskyldninger samtidig som jeg så hva hans handlinger viste meg.

Absurde forklaringer

Som når han hadde vært rasende på meg og nektet eller la skylden over på meg etterpå, begynte jeg å skrive ned det som ble sagt for å lese gjennom på ett senere tidspunkt.

Det hjalp meg å se hvor absurd hans forklaringer og beskyldninger virkelig var.

Noen dager etter mine venner hadde invitert meg på kake, men måtte komme til meg i stedet på grunn av han, kom mine to nærmeste venninner meg til unnsetning. I flere år hadde de vært vitne til min usynliggjøring, unnskyldninger for han i alle situasjoner, krenkelse av meg som person og hans regjering av oss.

Kongen står for fall

Han var kongen og vi kongens undersåtter. De tok meg fullstendig på senga, under et kaffebesøk en kveld.

Han var som vanlig ikke hjemme, helt ærlig tror jeg han lå og knulla på et annet kvinnfolk et annet sted.

Hun ene venninna mi hadde vært gjennom et forhold tidligere med mishandling, som hun beskrev for meg. Det var min åpning, perfekt timet i ett øyeblikket jeg trengte for å åpne mitt verkende hjerte til mine støttespillere.

Selv med en slik god åpning ble bare en brøkdel av sannheten fortalt, men resultatet fikk stor betydning.

Bestemte meg for å flytte

Nå var jeg så sliten i kropp og sjel, og etter å ha utelukket selvmord på grunn av barna, falt valget på å flytte for meg selv. Jeg ville flykte med barna og vekk fra han.

Innerst inne visste jeg utmerket godt at barna aldri, og kommer aldri til å bli, en prioritet for han.

Å få med meg barna var enkelt, de er et ansvar han aldri kommer til å ville ta.

Etter avtale med min venninne, hun skulle sitte beredt med telefonen som en sikkerhet, gjorde jeg det slutt med han og annonserte at jeg ville flytte ut.

Empatikortet

Til min store overraskelse så brukte han empati kortet på meg fremfor å bli rasende. Til hans store fortvilelse hadde det kortet null verdi etter at jeg hadde blitt misbrukt i mange år.

Jeg inngikk ett kompromiss: Vi forble kjærester, men jeg og barna flyttet ut.

I det jeg ble enig med han innså jeg at det ville endre seg straks jeg hadde flyttet ut. Når jeg først kjente vinden under vingene mine etter åtte år i bur ville jeg aldri gi slipp på den vinden. Aldri noen gang ville jeg bli stengt i det buret igjen. For å kunne flytte ut fremfor å havne på sykehuset inngikk jeg kompromisset.

Mekling

Flytteplanene fortsatte sin gang. Jeg fant en leilighet, begynte å pakke, ordnet papirer og møte til mekling.

Han ble stadig mer intens i sitt kontrollbehov over meg. Hans kontroll begynte å gli vekk og alt ble en trussel, inkludert dobesøk hvor han kom busende inn hver gang uten forvarsel for å hente noe.

Jeg levde under konstant overvåkning fra han, på en helt annen måte enn tidligere hvor han i sin arrogante boble visste han hadde kontroll.

En kveld var hele meg fullstendig overveldet og nesten knekt. Å leve på denne måten var verre enn tidligere. Hvordan ville det bli når jeg flyttet?

Utroskap

Bak i hodet lå samvittigheten min, den dyttet jeg vekk i det jeg åpnet hans Facebook på nettbrettet for å finne ut hvem han hadde flørtet med. Da oppdaget jeg til min store lettelse at han hadde flørtet intenst med hun ene som stadig var på besøk nede i garasjen.

Jeg innså at alle ryktene som hadde gått i flere år om hans kontinuerlige utroskap var korrekte.

I årevis hadde jeg forsvart han. I årevis hadde jeg nektet for meg selv at dette stemte og jeg hadde alltid latt tvilen komme han til gode. I dette øyeblikket trengte jeg ikke lengre å gå mot min egen magefølelse, nå var den innerste grensen nådd.

Kastet på gaten

Etter å ha blitt konfrontert med dette over melding kastet han meg og barna på gata med kun det jeg hadde tatt med meg til der vi var på besøk.

Plutselig sto vi uten hjem. Plutselig, som alt annet skjedde dette også plutselig, etter hans innfall.

Vi befant oss på bar bakke og uten en krone.

Det var meg og to barn i alder av to og fem år. Følelsene er vanskelig å beskrive, det var helt uvirkelig, alt var preget av kaos og alt jeg kjente ble revet vekk fra meg i ett enormt vindkast.

Blant følelsene av forvirring, kaos, fortvilelse, håpløshet, maktesløshet og skuffelse var ikke følelsen av overraskelse. Jeg ble sjokkert og fortvilet over at han nektet oss å komme tilbake til vårt hjem, men ikke overrasket.

Maktesløshet var en dominerende følelse, endelig hadde jeg håndfast bevis på at noe var hans feil, likevel var det jeg og barna som kjente konsekvensene av hans handlinger atter en gang på grunn av hans manglende evne til å erkjenne skyld.

Overraskelsen kom når jeg og venninna mi var hjemme kvelden etter for å hente det mest nødvendigste, etter mye overtaling om å få hans tillatelse.

Den nye damen

Inne i sofaen sammen med hans kamerater satt hans nye dame.

Ved senga lå noen av hennes klær. Hun hadde sovet på min side av senga knappe tolv timer etter jeg hadde stått opp fra den. Så lite verdighet fra de begge at sengetøyet var det samme, der kom den store overraskelsen.

Følelsen av å være så lite verdt at jeg kan byttes ut med et knips med fingrene. Med det var rammen lukket med meg på utsiden uten mulighet for å komme tilbake til det kjente.

Flyttingen

De neste månedene bestod i flytting. Fra venninnen min sitt hus den første kvelden, til min bror sitt hus hvor vi bodde en uke, for deretter å flytte til vår nye leilighet.

Heldigvis fikk vi flyttet inn tidligere enn avtalt. Jeg hadde truffet en ny mann, som da ga meg alt jeg hadde manglet og savnet. Det skulle vise seg at kjærlighet gjør blind.

Den rosa skyen

Jeg levde på en rosa sky. Jeg var så lettet at jeg fløy! Alt det vonde som var i meg var helt vekk, alle vonde tankene, følelsene, fornemmelsene, absolutt alt det vonde var vekk.

Behandlingen hos terapeuten på Krisesenteret fortsatte. Møtene med Familietjenester satt i gang, som igjen førte til møter med barnevernet.

Behandlingen hos terapeuten førte til samtaler på senteret for ofre av seksuell vold.

På ett tidspunkt hadde jeg så mange møter i løpet av en uke at det var en fulltids jobb, både med å planlegge alle møtene og gjennomføre disse.

Alle dagene i uka var satt av til møter med instanser. Det bare prellet av, ingenting gikk inn på meg, jeg ble værende på min rosa sky.

Advarsler

Mange advarte meg mot å etablere meg på nytt så tidlig etter ett brudd med en voldsutøver. Min naturlige væremåte har alltid vært å måtte lære på egenhånd.

Terapeuten på krisesenteret var god og tålmodig med meg, advarte meg på en fin måte, men respekterte min læringskurve.

Så fort jeg fikk barnefri dykket jeg rett i alkoholen, jeg ville leve, jeg var endelig fri!

Lite ante jeg om frihet, og hvor lite fri jeg egentlig var.

Dagene fortsatte på min sky, møtene begynte å avta og nå var det tilbake i arbeidslivet igjen etter flere måneder med sykemelding.

Skadeskutt fugl

Jeg skulle bygge meg opp på nytt, med en ny mann og mine barn.

Trygghet og rolige dager var en sjeldenhet, ei heller ett savn. I åtte år hadde jeg levd uten trygghet, det var meg ukjent og derfor heller ansett som utrygt.

De rosa skyene begynte å få noen virkelig mørke sprekker, og til tider var smerten innvendig uutholdelig. En brøkdel av de vonde tankene og følelsene begynte smått å komme tilbake, og det føltes fullstendig overveldende.

Jeg jobbet mot det, tross advarslene fra de med erfaring på feltet, fordi endelig var jeg komplett og lykkelig, min fortid skulle ikke få ødelegge det, han skulle ikke få ødelegge mer i mitt liv.

I lang tid nektet jeg å tro alvorlighetsgraden av årene med psykopaten. Jeg minimaliserte fortiden.

All behandling og møter fortsatte, jeg åpnet meg mer for hver gang og responsen ble mer besluttsom.

Noen tvilte, andre trodde meg, alle prøvde å hjelpe meg med å forstå alvoret. Plutselig en dag sprakk den rosa skyen, og jeg smalt i bakken så hardt at jeg klarte knapt å reise meg igjen. Virkeligheten var kommet for å bli.

Fra en rosa naiv sky til å begynne å forstå alvoret i mine og barnas opplevelser slo meg helt ut av spillet.

Angsten kom tilbake med full kraft, depresjonen kom rasende over meg. Flere av de vonde minnene og følelsene kom tilbake for full kraft.

Sykemelding

Det ble en ny sykemelding. Jeg trengte tid for å komme meg på beina.

Følelsen av å være utrygg var den som preget denne tiden aller mest. Jeg var aldri trygg i mitt eget hjem, ei heller mitt nye hjem.

Ingen plass var trygg. Derfor tok jeg mange for raske steg ut i verden. Jeg søkte etter noe kjent. E

n mulighet for å få skolegang åpnet seg, og jeg heiv meg på.

Tidligere ville jeg veid alle muligheter og sett det som utrygt, nå var alt utrygt, så da spilte det liten rolle.

Min kjente ramme var for lengst ødelagt.

Det nye forholdet begynte å møte på noen humper. Jeg prøvde å rette opp i det sammen med han, men med min dårlige erfaring og hans manglende forståelse ledet samtale ingen vei.

Det endte med tomme lovord som ble brutt, og et økende kontrollbehov fra hans side.

Mine venner og hans venner viste meg mye forståelse og aksept. Disse to tingene var en mangelvare i mange år, som jeg ikke gjenkjente i starten etter bruddet med psykopaten.

Etter hvert som månedene gikk og dette ikke endret seg etter humør slik jeg var vant til, begynte min forståelse sakte å komme på plass.

Fra en psykopate til en narsissist

Mennesker var ikke ondsinnede og manipulerende som jeg hadde blitt forklart i årevis. De har en iboende godhet i seg som ofte kom til uttrykk. Jeg begynte smått og se en helhet, en verden bestående av mennesker med ulike personligheter og kvaliteter.

Min verden ble med ett mye bredere, og det som i starten var ett voldsomt positivt forhold ble nå et understimulerende forhold som på sikt ville sørget for at jeg ble plassert inn i buret igjen.

Det kunne jeg ikke godta.

Jeg gikk fra en psykopat og rett i de åpne armene til en narsissist.

Friheten jeg har kjempet så hardt for er verdt mitt siste åndedrag.

Det nye håpefulle forholdet tok slutt. Det resulterte i en periode med voldsom hets fra flere kanter.

Instansene kikket nå skeivt på meg, under huden følte jeg de vurderte meg som ustabil.

I årevis hadde jeg blitt fortalt og forklart hvor ustabil jeg var, dette poengterte nettopp det.

Mine venner støttet meg, mens hans venner som jeg fortsatte å ha kontakt med hadde mange spørsmål og ville ha mye bekreftelse på sine mistanker.

I et forsøk på å tilfredsstille alle parter strakk jeg meg altfor langt. Den nye eksen presset på grensene mine til det ekstreme, og jeg godtok det. For meg var det eneste måten jeg visste om, mine grenser hadde blitt sprengt i årevis uten hensyn.

Virkelighetens intensitet

Høydepunktet som holdt meg flytende lenge var skolestarten.

Endelig skulle jeg starte og bygge en fremtid for meg og mine barn, på en skole som jeg hadde lengtet etter i lang tid. Håpet mitt returnerte. I lang tid var håp noe som kunne knuses eller brukes mot meg fordi det ble sett på som ett farlig våpen.

Nå kom håpet smått tilbake som en positiv opplevelse i mitt liv.

Det var helt uvirkelig, sannelig en drøm som gikk i oppfyllelse, og ingenting skulle få ødelegge det.

Helt til resten av det vonde kom tilbake, – alt på en gang.

Etter samtale med legen var første forsøk å starte på antidepressive igjen, uten noen effekt.

Fullstendig utbrent

De gangene jeg falt sammen var det totalt, uten noen måte å reise meg igjen før alle de vonde følelsene hadde rast gjennom meg og herjet vilt.

Hvor jeg i dagevis etterpå følte meg helt utbrent, og en merkbar kognitiv svikt.

Her startet jeg å klargjøre grensene mine, jeg blokket han som intens søkte etter svar jeg allerede hadde gitt, men som var feil for han.

Null kontakt

Å klargjøre denne grensen så sterkt ga meg ingen glede, men heller en følelse av sorg samtidig som den ga en følelse av håp, håp om bedring i min psykiske helse.

Det gjorde den ikke, mine problemer skulle vise seg å ligge langt dypere.

Nå startet alvoret.

Jeg hadde ansvaret for to små barn. Studiene var krevende og et fulltidsstudium. Samtidig prøvde jeg å balansere det sosiale og luften under vingene mine. Det ble for mye, overskuddet var ikke på plass.

Reservetank

Jeg gikk konstant på reservetank, og mine tilbakefall ble verre.

Min eneste utvei for å få et pusterom var å kontakte barnefar for å få en annenhver helg ordning.

Ved å gi meg selv et pusterom ville jeg klare alle utfordringene jeg stod ovenfor. Jeg var virkelig desperat, som skulle vise seg å være en mer skadelig avgjørelse enn frigjørende.

Igjen kontaktet jeg legen, denne gangen for henvisning til DPS og utredning for posttraumatisk stress syndrom, etter samtale med en venn. Legen nølte ikke, hun hadde ventet på min tilbakekomst.

Omfattende PTSD

Håpet om bedring økte og sjokkerende nok kom jeg inn til utredning veldig fort. Enda mer sjokkerende var tilbakemeldingen, omfattende PTSD (posttraumatisk stressyndrom) med tilleggssymptomer.

Alle brikkene i forhold til mine reaksjoner de siste to årene falt på plass, det fantes ikke tvil i meg at dette stemte. Behandlingen startet kort tid etter.

Men jeg hadde gått så lang tid før jeg søkte behandling at anfallene allerede begynte å nå en ny høyde.

De ble så intense og overveldende at min virkelige verden forsvant. Den ble erstattet med den gamle verden jeg hadde levd i.

Selvmordstanker

Min psykiske styrke var tømt, og selvmordstankene kom tilbake. Annenhver helg mens jeg hadde barnefri flyktet jeg fra mine vonde minner, inn i alkoholen og i armene på mannfolk.

Når en fuktig kveld nærmet seg enden ble jeg redd, jeg fryktet de mørke tankene mine og min gjennomførelse av de i alkoholrus.

Jeg oppsøkte venner som jeg var trygg på, og overnattet aldri hjemme alene.

Oppsøkte farlige situasjoner

Jeg nærmest oppsøkte fare og dramatiske hendelser, det var kjent. Annet hvert steg jeg tok var langt utenfor min trygge ramme, det verste som noen gang hadde skjedd meg var i mitt eget hjem, da kunne ikke verden være farlig.

Jeg tok for mange steg utenfor rammen min for fort.

Alt var tungt og mørkt, det var svært få lyspunkter. De få lyspunktene som jeg så klenget jeg meg fast til. Samtidig brant jeg mange bruer, i et forsøk på å gå videre i livet mitt.

Likevel hadde jeg ett bein i fremtiden og ett i fortiden.

Jeg stod fast på alle kanter.

Ved hjelp av behandleren min på DPS og de lyspunktene jeg hadde i livet mitt, mennesker som aldri ga meg opp, kjempet jeg meg gjennom alle de vonde minnene mine.

Det var nedturer, med en liten opptur innimellom. Alt så mørkt ut i lang tid, håpet mitt begynte igjen å svinne vekk, håpet for min fremtid, håpet for barnas fremtid basert på deres reaksjoner etter samvær, håpet for å bygge grunnmuren vår.

Plutselig ble det en endring i hjemmet, det var trygt. Her, i vårt hjem, hvor jeg hadde vært glad, trist, rasende, frustrert, forvirret og fortvilet, det bestod prøvelsene.

Det var ingen endring i hjemmet, kun i meg selv. Vi hadde vår trygge base, jeg og barna.

Plutselig føltes det trygt og varmt å være hjemme, selv uten barna.

Samtidig begynte de plutselige endringene og avta, endringene begynte å skje gradvis, forståelig og kontrollerbart. Det ga meg min frihet og mitt hjem ble min trygge base.

Da endret mønsteret i diagnosen min seg, nå hadde jeg rom til å omfatte diagnosen min. Det ble rom til å la min vonde fortid bli en del av meg, fremfor å motsette seg den.

Uvitende hadde jeg bygget opp min trygge ramme i meg selv. Jeg er min egen trygge ramme. Den bærer jeg hvor enn jeg befinner meg.

Håp

Så her sitter jeg, over to år etter bruddet. Min reise har frem til nå være preget av mye kaos og plutselige endringer.

Det er mye jeg har måttet bygge opp helt fra bunnen, som grunnmuren til både meg og barna.

Jeg har lært og erfart mye, men min rehabilitering etter hans herjinger er langt fra over, det gjenstår mye for å lære meg å leve med mine opplevelser og erfaringer.

Ett godt stykke på vei skjedde når jeg aksepterte min fortid, men ikke godtok hans mishandling. Det jeg kan leve med er å aldri tilgi han, det vil jeg for alltid bære med meg fordi det er min form for gjengjeldelse.

Ingen kan overtale meg til noe annet, for jeg er en sta jævel.

Lært å leve på nytt

Gjennom positive og negative erfaringer har jeg lært meg å leve på nytt.

Stadig blir jeg overrasket over andres godhet, selv etter å ha erfart den i massevis de siste årene.

Ett smil fra en fremmed på butikken kan være nok til å positivt overraske meg om menneskets ønske om å gi andre glede uten baktanker.

Videre er det nå svært få plutselige endringer, ei heller livsomveltende.

Der hvor jeg tidligere har vært avhengig av plutselige endringer trives jeg med sakte og oversiktlige endringer.

Gjennom dårlige erfaringer har jeg fått lærdom om veien videre og tydeliggjøring av mine grenser overfor andre. Aldri igjen skal noen klippe mine vinger og stu meg inn i et bur hvor jeg kan betraktes fra utsiden!

Den trygge rammen jeg har bygget for oss er sterkt beriket sammenlignet med den gamle kjente rammen vi hadde. Nå har vi familie, nære venner, omgangskrets og våre liv på skole og barnehage. Rammen er utenfor huset, det er trygt å ferdes der livet tar oss. Det er ingen plutselige endringer, ingen omveltninger basert på andres innfall. Vi er trygge og trygge i oss selv.

Derfor har jeg innsett at for han var jeg aldri et likeverdig menneske. Jeg var kun en brikke i hans spill om å oppnå den perfekte fasaden.

Likevel utgjør ikke dette hvem jeg er som person, det viser kun hvem han er som person.