Å leve med en psykopat

Jeg elsker en psykopat

Jeg elsker en psykopat

Jeg skriver og sletter om igjen og om igjen her. Har sittet slik i kanskje en halv time, mens babyen sover. Mannen jeg har levd med i mer enn ti år og har barn med, skremmer meg.

Der sa jeg det. Nei, jeg skrev det. Jeg er fredelig, vennlig og tålmodig. Svært konfliktsky på godt og vondt. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har kommet i uoverensstemmelser med noen i mitt voksne liv, bortsett fra min mann.

Unngår krangler

De siste årene har jeg brukt helt ekstremt mye energi på å for en hver pris prøve å unngå krangler, men jeg opplever at det ikke er i min makt – han MÅ krangle.

Han næres av det, nærmest på samme måte som andre må ha luft. Selv når jeg ikke åpner munnen en eneste gang, blir det krangel. Dette trodde jeg ikke var mulig?

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg tar på meg skyld for ting jeg ikke har gjort eller sagt, lukker munnen og nikker ydmykt mens anklagene hagler. Jeg er intelligent. Jeg har alltid gått ut av alle kull og klasser med toppkarakterer. Jeg ser urimeligheten i hans «logikk» og resonneringer, men hvis jeg konfronterer ham med dette, skyter kranglene fart med uant styrke. Det er jeg ikke lenger villig til å risikere.

Jeg må skadebegrense, og gjør det etter beste evne. For barnas skyld. Når jeg er alene minner jeg meg selv om at jeg ikke egentlig har skylden jeg tar på meg. At jeg ikke er håpløs. At jeg har meg selv og integriteten min i behold. At jeg ikke kan la meg selv bli ødelagt, for jeg selv er det viktigste verktøyet jeg har, når alt kommer til alt.

Diskusjoner er nytteløse

Å prøve å delta i en diskusjon er nytteløst. Det er som å stange hodet i veggen, pisse i motvind, etc. Uansett hva jeg sier – eller prøver å si (blir garantert avbrutt etter bare få ord), så blir det vridd og vrengt på til det ugjenkjennelige, og brukt imot meg. I timesvis, gang etter gang.

Og når han har beskyldt meg for ne én gang uten at jeg har protestert, da er det underforstått at det er en sannhet og at han kan bruke det igjen og igjen, og overdrive det mer og mer for hver gang. Jeg kan nesten more meg over ironien og urimeligheten i det hele, sett utenfra. Jeg kan føle meg ovenpå fordi jeg etter så lang tid på et slags nivå klarer å forutse adferden hans, og dermed har en form for makt.

På et tidspunkt i en krangel for det som begynner å bli en lang stund tilbake, datt det ut av meg: «Dette rimer ikke i det hele tatt, SER du ikke det? Det blir bare for dumt! Er du helt psykopat?!?»

Da ble han stille, og var stille i flere timer.

Jeg sa selvfølgelig unnskyld, og unnskyldte det stygge kallenavnet jeg hadde gitt ham på den forsiktigste, ufarligste måten jeg klarte.

Anita Angelica Meyer Fra offer til heltinne

FRA OFFER TIL HELTINNE

Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Så ville han snakke. Han fremsto som veldig ydmyk og lei seg. Han snakket lavt og så ned mesteparten av tiden. Han hadde lest om psykopater på nett hele dagen sa han, og hadde også gjort det mange ganger før. Han var redd for at han var skadet av barndommen og aldri ville bli helt bra, aldri være bra for noen. Han var redd for at han hele livet ville fortsette å skade de som sto ham nærmest.

Han var redd for at han passet til diagnosen psykopat, og visste ikke om han egentlig ville vite det. Han var lei seg for temperamentet sitt, frykten hans for å få skyld eller bli avvist basert på opplevelser i barndommen fikk ham til å handle irrasjonelt. Han snakket om egenskapene sine, frem og tilbake, hva som talte for og mot psykopati. Han sa at han ikke var følelsesløs, eller risikovillig, og det telte imot. Jeg vet ikke hvor lenge vi (les: han) snakket, men etter dette har jeg motvillig lest endel om psykopati. Det er nedslående lesning.

Elsker jeg ham?

Jeg er svimmel. Jeg elsker en psykopat. Tror jeg. Elsker? Psykopat? Er jeg ødelagt? Vil jeg bli ødelagt? Kan jeg ta det tilbake når det er sagt? Eller skrevet? Hva med barna? De er det aller viktigste. De er alt.

Han snakker mye om andre personer han har eller har hatt konflikter med, og er flittig med å beskrive dem som psykopater, spesielt etter at jeg sa dette ordet høyt.

Er det bare temperament og skader som gjør at dette kommer til overflaten etter et umenneskelig press utenfra (det har det faktisk vært) de siste årene? Vil det da bli bedre igjen når omstendighetene roer seg?

Jeg har tenkt tanken på samlivsbrudd. Det trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å gjøre. Det innebærer at han sannsynligvis vil ha samvær med dem uten at jeg er tilstede. Jeg tvinger meg selv til å være så ærlig at det gjør vondt når jeg innrømmer at denne tanken skremmer meg enormt. Det må ikke skje, det er ikke trygt. Nå er de små og han har liten interesse for dem, men jeg er sikker på at hvis det blir snakk om barnefordeling og samvær, så vil det bli en kampsak for ham av uante dimensjoner. Alt annet er å foretrekke. Og de vil bli større. Jeg må være hos barna mine, jeg må bruke ferdighetene jeg har opparbeidet meg til å «tøyle» ham.

Jeg tror vår (les: barnas og min) eneste reelle sjanse ville vært å ha dokumentasjon, vitner. Men dette virker umulig å få til. Jeg har gjort noen lydopptak på telefonen av beskyldningene og kranglene når jeg har sett at det er på vei til å komme, men han har vært nær på å gjennomskue det. Å filme er bare ikke verdt risikoen.

Hardware uten software

Jeg har alltid helhjertet ment at et hvert menneskeliv er høyeste form for verdi, at alle har rett til en ny sjanse, at alle kan forbedre seg, at ingen er uten håp. Hvis jeg nå skal tro på at det finnes mennesker som er hardware uten software, som ikke kan føle, som ikke fortjener annet enn å bli forlatt, som i ytterste konsekvens kanskje ikke har livets rett… Det er vanskelig, det ville være å gå tilbake på en av de største og mest grunnleggende verdiene jeg har, som jeg vil leve etter og vil videreføre til mine barn.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Jeg finner ingen fasit. Imens går tiden, og jeg jobber intenst for å beholde hodet over vannet og ha det godt på kort sikt, og grubler om natten. Livet på sparebluss, på vent. Jeg prøver å være bunnløst ærlig, det gjør vondt. Overdriver jeg? Maler jeg fanden på veggen? Jeg er svimmel, famler etter fotfeste og en løsning, eller en bedring. Jeg har aldri skrevet om dette før, og vet ikke enda om jeg vil sende inn eller slette. Godt og vondt. Frykt og håp.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

 

 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
Latest Posts
  • Dokumentar om psykopaten på NRK
  • Er jeg fanget av en narsissist?
  • Narsissisten og ekteskapet

Comments (4)

  1. Kjære forfatter! Din historie berørte oss – og vi kjenner oss igjen!

    Du har tatt et viktig skritt ved å sette ord på hvordan du har det. Det er åpenbart for oss som leser at du ikke har det bra. Det kan føles håpløst, men trøsten er at du KAN ta skritt for å bedre din situasjon. Som vi skriver, er vi ikke utdannet psykolger eller psykiatere, så vi er forsiktige med å gi råd – vi deler våre egne og andres erfaringer og så er det opp til den som leser om det har verdi. Vi har tidligere referert en erfaring: Ta ikke ordet «psykopat» i din munn når du snakker med noen (venner, hjelpeapparat, rettssystemet osv. -) Vår erfaring er at du ikke blir trodd eller møtt med skepsis. Snakk om handlingene du er utsatt for, og de bekymringene du har. De som lytter – om du finner rett person – og som har psykopati på radaren forstår fort hva det handler om. Så gjelder det å skille på en kranglefant som er vanskelig/kommet i et dårlig spor – «normal» ekteskaplig dysfunksjon som jo mange dessverre opplever – og ondskapen fra en med psykopatiske trekk. Og det er til tider ikke lett. Men VET du at noe er riv ruskende galt, så er det jo uansett noe du må ta fatt i. Er du utsatt for en psykopat gjelder en ting: Kom deg unna – ellers går du til grunne selv!

    Jeg tillater meg å foreslå ett konkret skritt for deg: Ta kontakt med ditt Familievernkontor og be om en samtale. Om du tør/har krefter til det – foreslå at din mann blir med. Hvis ikke, be om en time på egen hånd. Sjekk bakgrunnen til vedkommende du kan møte. Passer den ikke, kan du be om å få møte en annen. Det er en forsiktig start med en som har taushetsplikt og som vil deg og dine barn alt vel. Slår din mann seg helt vrang eller opptrer irrasjonelt, har du et første skritt på veien i forhold til «dokumentasjon» om det går mot brudd. Jeg ønsker deg alt godt! Ta gjerne kontakt om du vil! Beste sommerhilsen!

  2. Her er en anonym kommentar som svar til forfatteren: (Vi kjenner vedkommende) Hei! Kjære du! Jeg kjenner meg igjen i historien din. Jeg har skilt meg fra min mann som jeg har to barn med og vært sammen med i mange år. Og han har mange av de trekkene du beskriver! Det har vært en utrolig tøff periode og den er ikke ferdig enda! Jeg kjenner igjen tankene dine om at barna har det bedre om jeg blir hos han, for da skal ikke han ha de alene. Jeg har brukt år til å bestemme meg for at så lenge jeg ikke har det bra i et forhold, så har ikke barna det bra. Jeg har vært så sliten og hadde ikke sjangs til å komme meg opp i ett forhold med han. Jeg ble også mer og mer redd for at barna skulle bli skadet av dette ekteskapet og at jeg skulle få spørsmålet når de blir. Eldre, hvorfor gjorde ikke du noe? Jeg fortalte meg selv at går jeg til grunne i dette ekteskapet, så er det ikke bra for barna! Og den daglige kontakten med eksmannen min og barna var ikke bra. Og jeg gikk alltid på nåler og prøvde å være førevar i situasjoner der barna kunne gjøre noe som gjorde at han begynte å kjefte på de eller meg. Jeg har svelget mange kameler for å unngå bråk! I dag er jeg kjempe glad for at jeg tok det valget å komme meg ut, selv om det har vært ubeskrivelig tøft. Tror ikke det finnes noen enkel utvei. Vi har vært på familievernkontoret og hatt megling der, og har nå avtale der han har barna annenhver helg og en dag i uka. Jeg tror ikke at dette blir det endelige resultatet, men det fungerer enda, for han har skjerpet seg. Så jeg må nok ta en kamp etter hvert. Jeg vet det er hjelp der ute som kan hjelpe meg i denne kampen. Du må vite at du ikke er alene i dette. Det som er viktig er at du tørr. Å være sårbar i en slik situasjon og tar imot dem hjelpen du kan få! Jeg kjenner at for hver dag som går at jeg blir sterkere og at jeg finner meg selv met og mer tilbake! Og alle kampene og de tunge stundene siden november er verdt det! Ingen har rett til å ødelegge ditt og barna dine sitt liv! Husk det! Lykke til!!!

  3. Marit Hummelnesset

    Begynn å skrive dagbok, da ser du det klart og tydelig dag for dag, og en dag nårdu leser i den boka vil du fordtå st du må gå…

  4. Ingvei Andersen Skønberg

    Hvor går en for å begynne å forstå omfanget av det som har hendt en ??? – på Østlandsområdet .

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.