Hun møtte Petter som hun trodde var hennes utkårede på en folkehøyskole da hun knapt var fylt 16 år.
LESERHISTORIE: Han hadde fin humor, flott og fyldig hår som rakk ned til skuldrene, glad i sport og naturopplevelser. Mye av det samme som jeg likte.
Ble fort sjalu
Det skulle tidlig vise seg at han ble fort sjalu. Han likte ikke at jeg ble med opp på scenen for å være med på fellesleker som vi hadde en gang i uken. Jeg kunne etterpå finne han sittende inne i telefonkiosken, ble og skremt over at jeg kunne komme bort på andre gutter.
Da jeg var 17 år og på ferietur sammen med han og hans familie, ble jeg invitert på middag av en som delte ut flygeblader for operaen. Jeg takket høflig nei og sa jeg var i et forhold.
Da jeg ruslet bort til Petter som stod og så på noen båter, fikk jeg så mye tilsnakk at jeg tilslutt måtte sette meg ned for å ikke vekke så mye oppmerksomhet fra de rundt oss. «At jeg i det hele tatt kunne snakke med den fyren!» fikk jeg høre.
FRA OFFER TIL HELTINNE
Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg har alltid vært veldig glad i mennesker, sosial, utadvendt og prøvd å spredd humor og glede!
Jeg gjorde meg til, mente han
Jeg kunne få tilsnakk fra han om andre sa han hadde en fin dame/kjæreste.
Strøk jeg min lillebror på håret og han hadde hodet sitt på knærne mine, var jeg ifølge Petter skitten!
Å gå på skole reunion for barne- og ungdomsskolen fikk jeg i hvert fall ikke lov til!
Heller ikke ta bilder under miletærtjnesten. Forsvaret oppfordret nemlig jenter å søke, og det var jo fotograf jeg ville bli. Jeg var godt trent og så ikke på dager med hard fysisk trening som noe problem.
Glem det!
Jeg kan enda se for meg han stod over meg og skrek at det kunne jeg bare glemme! Tenk at jeg i det hele tatt kunne tenke tanken på å menge meg med andre gutter. Så sant skal sies, var det det siste jeg tenkte på. Tenk å få ta en utdannelse og samtidig få lønn for det, var min motivasjon.
Det er vel lov å være etterpåklok, og det var vel et år etter dette jeg prøvde å gjøre det slutt. Men stakkaren ble så lei seg og jeg ung, dum og naiv prøvde å fortsette litt til.
Trøstespising
Trøstespising startet jeg med, sakte men sikkert.
Jeg sluttet nærmest å gå ut med venninner, for da jeg kom hjem fikk jeg høre av at jeg sikkert hadde stått nede på kaien og gjort hor.
Jeg var av den typen som sjeldent spurte om hjelp , men med så sterke smerter var jeg nødt til å ringe Petter om hjelp. Han skulle være borte en uke på et kurs med jobben.
Jeg brukte 10 minutter på å komme meg opp av sengen. Å gå inn og ut av bilen var ufattelig vondt. Jeg trengte hjelp til eldste som nå var blitt to år.
Petter kom hjem og jeg ble lettet.
Neste dag regnet jeg med at Petter kunne stå opp med eldste når han våknet, så jeg fikk hvilt magen mest mulig før fødsel.
Det endte opp med at han ikke orket , så jeg dro meg opp selv. Jeg skrek av smerte. Når jeg var oppe med begge beina på gulvet gikk Petter og la seg igjen.
Jeg kom meg tilslutt stabbende inn til eldstemann som stod oppreist i sprinkelsengen og smilte så søtt til meg. En hendelse på matbutikken begynte igjen å friske opp minnet mitt om at ikke Petter var helt normal.
– Vårt yngste barn på da rundt ett år hadde smilt og sagt hei til en forbipasserende.
Jeg begynte å grine
I følge Petter hadde hun gjort seg til som jeg gjorde da jeg høflig sa hei til fremmede. Da han sa det, begynte jeg å grine.
Hvorfor få tilsnakk til noe som var så positivt!? Da han rundt juletider nektet meg å levere en pose med julemat til en gammel mann, sa det helt stopp for min del.
Forberedte bruddet
Jeg brukte noen måneder til å forberede bruddet. Det gikk ikke som planlagt.
Han fikk sine og mine foreldre til å tro at jeg var deprimert og i ubalanse, og ville jeg skulle sjekke meg hos legen.
Hvorfor skal jeg sjekke meg hos legen sa jeg? Jeg er jo ikke deprimert, men glad, svarte jeg.
Hvis du ikke går, tar jeg omsorgen for barna fra deg!
Jeg gikk til legen og nå begynte angsten å komme og jeg følte meg hjelpesløs.
Jeg hadde en lang prat med legen og fortalte hvorfor jeg hadde blitt sendt hit. Jeg fortalte kort at det ikke var helt ok, og fokuserte mer på å si at vi hadde vokst fra hverandre. Han mister meg, men vi har to barn sammen og jeg ønsker at vi begge to skal samarbeide godt om dem.
Legen ga meg en klem
Etter vel timen, tok han meg i hånden og ga meg en god klem.
Han ønsket meg lykke til og sa at jeg var både fornuftig og oppegående. Dette har jeg heldigvis skriftlig.
Blid og fornøyd kom jeg tilbake og sa at jeg ikke feilte noe og at legen ønsket oss alle sammen lykke til.
Tok du ingen depresjonstest, spurte Petter? Depresjonstest, svarte jeg. – Legen tar vel bare sånne tester hvis han anser noen som deprimert.
Dette likte ikke Petter å høre, så han bestilte time til helsesøsteren som våre barn gikk til. Dette for å dobbeltsjekke meg, og denne gangen ville han være med for å sjekke at alt gikk greit for seg!
Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer
BESTILL BOKEN I DAG!
Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner!
Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn! Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Husker bare at jeg satt og grein under samtalen. Hva kunne jeg si!?
Etterpå kom det setninger som « Jeg vurderer å tvangsflytte deg og barna nærme dine foreldre og jeg flytte etter”. – “Kanskje du må legges inn” og “-Hvordan kan du ødelegge en familie på denne måten?”
Det verste av alt var at jeg nå begynte å tro på dette selv!
Jeg ville allikevel befri meg fra denne mannen og fant en ledig leilighet ikke langt unna der vi hadde huset vårt.
Normale folk gjør jo opp for seg hvor den ene parten kan beholde huset, men må kjøpe den andre ut /dele på taksten .
“Skal du ta fra meg alt”! Sa Petter.
Noe sa meg at her må jeg bare komme meg fortest mulig vekk! Tankene som slo meg med fratakelse av barna kunne bli en realitet slo sterkt inn. Jeg skrev under på at han kunne beholde huset, men at barna våre skal dele min takst ved salg.
Da vi begge hadde skrevet under , sa han at han aldri kom til å flytte herfra.
Foreldrene hans måtte og ha barna våre i noen helger. Det var hyggelig, sa jeg! Men fra hans munn kom det: « Da slipper jeg å betale deg så mye bidrag»!
Jeg husker jeg hadde to rolige og fine uker i den nye leiligheten. Mye latter, glede og musikk.
E-posten
Etter at jeg mottok en e-post fra Petter begynte angsten og nervene å komme igjen. For fullt.
Alt ble helt svart i rommet, det var som om en mørk sky kom og la seg over meg.
I Petters øyne var jeg en stor idiot som kunne tillate meg å gjøre noe sånt mot han og barna.
Han tilbød seg å betale meg inn igjen med sydentur, båt og nytt TV. Jeg trengte heller ikke jobbe mer, sa han, om jeg bare kom tilbake.
Han kunne betale for alt.
Jeg takket høflig nei.
Livet er en stor sorg
Etter det har livet bare vært en stor sorg. Jeg tok ikke med meg alt av tingene mine da jeg flyttet, og når jeg etter vel et halvt år skulle hente resten fikk jeg de ikke tilbake.
Jeg ble utdannet fotograf og jobbet som skole- og barnehagefotograf før jeg selv fikk barn. Alt av mine bilder, negativer og CD’er var blitt kastet.
Mitt verk og min jobb var borte.
Tilbake sto sosial angst, usikkerhet og tvangstanker som jeg knapt tør å snakke om.
Hukommelsen svikter.
Jeg hadde stor hage hvor vi bodde før og elsket å jobbe i hagen. Alle blomsternavn var plutselig glemt. Hvordan jeg fylte luft i dekkene på bilen husket jeg ikke lenger hvordan jeg gjorde.
For å komme meg til Danmark , skal jeg ta tog, båt eller fly da? Normale ting som jeg visste, ble helt borte.
Det var og i en periode jeg trodde jeg hadde kun en bror og ikke en bror og søster som jeg jo har.
Jeg ble og så dårlig energimessig at etter jeg hadde lagt barna, måtte legge meg på baderomsgulvet der hvor det var varmt. Jeg visste at jeg ville falle sammen og ikke komme meg opp på en stund. Der kunne jeg ligge opptil tre timer før jeg klarte å reise meg igjen.
Rehabilitering
Jeg forstod at jeg måtte bygge meg opp igjen. Jeg meldte meg på selvhevdelseskurs og fikk også timer hos psykolog.
Etter vel to år fulgte jeg et rehabiliteringsprogram for å se om jeg kunne klare å begynne å jobbe litt igjen. Der fulgte også med trening, sunn mat og gode samtaler. Dette hadde Petter fått nyss om og gikk rundt til folk og sa at jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling og at jeg måtte få hjelp til å stelle meg.
Holdt ikke avtaler
Petter holdt sjeldent avtaler når det gjaldt samvær med barna. Han hadde de når det passet han.
Det er nå gått 11 år siden bruddet.
Alle instanser har gitt han opp.
Barna mine er nå blitt så store at de også ser hans mønstre og har gitt han opp. Vi har i mange år prøvd å tilrettelegge samvær som er bra for barna. De trenger forutsigbarhet.
Selv om jeg har skriftlig fra flere instanser at jeg er en god mor og at de ikke når gjennom til far, kan Petter nå allikevel ringe til disse instansene og be om nye avtaler.
Ufør
Jeg har blitt uføre før jeg har fylt førti år. Jeg var hun jenta som var glad i livet, sosial, aktiv og oppegående.
Nå er jeg hun med angst, spiseproblemer, ME og med hukommelsesproblemer.
Det er dager hvor jeg ikke klarer eller tør å gå ut. Skal jeg ut noen dager, tærer det veldig på kreftene og jeg blir dårlig og ofte sengeliggende.
Flyttet nesten ti ganger
Ikke fordi vi syns det har vært gøy , men når man leier har man ikke alltid noen valg. Det har og vært rettssak og mye annet som har foregått, men orker ikke skrive alt. Jeg er nå rik på to fantastiske flotte barn, vi har fått kjøpt oss fast sted å bo, men dagene og livet er ganske så grått til tider.
Min oppfordring til deg i en lignende situasjon er at du må ha mot til å si nei til et menneske som ikke gjør deg godt og som bryter deg ned. Gjør det før det blir for seint og du blir helt ødelagt!
—-
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Du er velkommen til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply» Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir. (NB! Vil du være anonym skriver du «anonym» som navn.)
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som «Leserhistorie – med egne ord»? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info – Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!
Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.
Comment here