Å leve med en psykopat

To barn og 10 års terror med en psykopat

Ti års terror med en psykopat

Det hele startet veldig bra: De møttes på en bar i Oslo. Han var veldig sjarmerende og morsom og hun falt pladask for han.

LESERHISTORIE: Vi hadde det veldig morsomt sammen i et års tid, festet mye, hang med venner dro på hytteturer og jeg ble godt kjent med vennene hans, han ble ikke så godt kjent med mine, for de var vi ikke like flinke til å henge med.

Jeg ble gravid

Plutselig fant vi ut at vi ventet barn, det var tidlig i forholdet og vi var i 20 årene begge to. Men jeg ble ganske glad da han foreslo at vi skulle beholde barnet og bli voksne og starte en familie.

På dette tidspunktet bodde vi hos min mor, fordi han var blitt kastet ut hjemmefra på 17. mai fordi han kranglet og sloss med sin far under en fyllefest. Foreldrene hans var glade i en fest.

Siden vi nå skulle bli tre kjøpte vi oss en leilighet og skulle begynne familielivet. Jeg merket at vi stadig hadde mindre kontakt med mine venner og min familie. Når vi skulle på familietreff med min familie kunne han si før vi dro «vi blir ikke lenge altså» eller når han satt i bilen og jeg gikk inn i barnehagen for å hente datteren vår sa han alltid «kjapp deg litt i dag da»

Dette er små ting som man ikke tenker er så farlig, men som sakte men sikkert setter seg i ryggmargen, ikke være borte fra han så lenge om gangen, ikke ha så mye kontakt med familien min om gangen osv.

Nektet meg å treffe min venninne

Den første gangen vi kranglet så voldsomt at det ble fysisk, var den gangen jeg ville ut å treffe en barndomsvenninne uten at han var med.

Han nektet meg og jeg protesterte, noe som resulterte i at han dyttet meg hardt inn på soverommet, hvor tilfeldigvis vinduet sto åpent inn i rommet. Dermed skalla jeg hardt inn i kanten på vinduet og fikk meg en blåveis og verandaleppe.

Han ble veldig lei seg og gråt og lovet at han ikke mente meg noe vondt, og det måtte jeg tro han på. Han kom med roser og ble veldig omsorgsfull, så jeg tilga han, gikk ikke ut og møtte min venninne, og slo fra meg hele hendelsen med at det var uflaks.

Voldsom sjalusi

Jeg merket at han var veldig sjalu av seg, hvis vi var ute på byen kunne jeg ikke snakke med andre gutter, eller noen av hans kompiser for lenge, da ble det bråk etterpå.

En gang var vi på en festival, foreldrene hans hadde hytte på fjellet der og vi var på festival sammen med hans søster og hennes kjæreste.

Vi ble selvfølgelig uvenner utpå kvelden, jeg gikk fra han og ville tenke for meg selv.

Da ble han redd for at jeg hadde blitt så lei meg at jeg hadde hoppet i elva. Men jeg satt i grøfta og hørte at han ropte på meg, stemmen hans var veldig redd, så jeg gikk opp på veien for å si at jeg var ok. Da fikk jeg et knyttneveslag i ansiktet!

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn! Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Det som overrasket meg var at søsteren hans ikke ble så sint eller overrasket over dette, men heller hintet om at dette ikke var førte gang han hadde slått en kjæreste.

Årene går og når jeg tenker tilbake på den tiden nå i dag, ser jeg at jeg ikke la så mye vekt ved voldsepisodene, vi hadde jo mange gode stunder også. Og det var ca ett år mellom episodene, noe som gjorde at jeg tilga, og så vidt begynte å stole på han igjen og tro at dette var siste gang.

Vi fikk et barn til etterhvert og flyttet ut på landet.

Det var her det virkelig begynte å gå galt.

På dette tidspunktet har vi nå barn med 5 års mellomrom. Kranglene er høylytte og voldelige, språkbruken er grov.

Jeg blir ofte fortalt at jeg er dum på ganske mange kreative måter. Dette setter seg i magen, og jeg begynner og tro at jeg er dum.

At jeg ikke kommer til å få meg en stabil jobb. Så får jeg meg jobb på en veldig mannsdominert arbeidsplass, og sjalusien vokser.

Han kan sitte ved datamaskinen alene om kvelden og drikke øl, jeg legger meg tidlig for jeg skal tidlig opp. Han får det for seg at jeg har vært utro med noen på jobben og kommer og sparker meg ut av sengen for så å skjelle meg ut.

Jeg har våknet av at hans tår over meg og hever et brannslokningsapparat for slå i hodet mitt, eller at han kommer å legger seg og samtidig sparker meg ut av sengen uten noen forklaring.

Eller at han bare er fortvilet og lei seg for at jeg sikkert har ligget med alle gutta på jobben. Dette gjør at jeg ikke sover veldig godt. 

Han har mindreverdighetskomplekser og ser seg selv som mindre verdt enn mine kolleger. Og dermed vil jeg sikkert heller ha noen av de enn han. Det begynner å bli slitsomt å gå på jobb, men jeg elsker jobben min, det er mitt fristed med gode kolleger hvor jeg kan være blide utadvendte meg selv.

Jeg tror nok at barna har hørt og sett mye som et barn ikke burde høre og se. En gang når min eldste bare var to år gammel var vi på ferie.

En kveld skulle vi ut å spise med min far og hans nye kjæreste. Men min samboer hadde da sittet i baren og drukket seg så full at jeg gruet meg til at vi skulle ut å spise.

Jeg forsøkte å få han med meg tilbake til leiligheten for en dusj før vi dro ut. Men han ble kjempe sint fordi jeg ikke hadde sagt i fra lenge før slik at han hadde bedre tid til å gjøre seg klar. Noe som resulterte i at jeg og barna møtte min far og hans kjæreste på restauranten alene.

Skaller meg ned på åpen gate

Han dukker opp dritings og krever at jeg skal komme bort til han. Det første han gjør er å skalle meg ned på åpen gate, midt i en turist gate.

De som sitter på bordene i nærheten gisper, men ingen reagerer.

Jeg tar med meg barna og går til et toalett på en bar, han står og hamrer på døra og skriker, jeg ser at barna er kjemperedde.

Etter hvert kommer jeg ut og vi står alle og tar en brus ved baren. Da merker jeg at noe svir på låret mitt. Han har stått nær meg og forsøkt å tenne på kjolen min meg sigaretten sin.

Siden jeg rørte litt på meg kommer den borti låret mitt og jeg blir oppmerksom på hva han driver med.

Han nekter selvfølgelig. Vi går tilbake til leiligheten vi leier og legger barna til å sove. Jeg håper de sovner raskt for jeg vet hva som kommer til å skje så fort vi er alene.

Det ender med krangel, slag, spark og skriking, han kaster meg ut av leiligheten, uten penger, sko eller telefon.

Jeg går til min far, min samboer ringer hans telefon for å få tak i meg. Så truer han med at hvis jeg ikke ser å kommer meg tilbake litt brennkvikt kommer jeg til å barna på stranden i morgen tidlig.

Jeg legger fra meg telefonen til min far på verandaen å løper tilbake.

Det er mange slike hendelser i løpet av årene, og jeg har tenkt mye på dette i ettertid.

Når jeg var i dette forholdet tenkte jeg at jeg bare måtte finne en måte å leve med dette på, at det ikke var noen utvei for meg. Jeg fantaserte om at han skulle dø på naturlig hvis, så jeg kunne være alene med barna.

Angstanfall

Etter ti år får jeg et angstanfall, jeg viste ikke da at dette var et angstanfall.

Vi hadde pusset opp i kjelleren og pigget opp et betonggulv. Jeg hadde pustet inn en del betongstøv.

Jeg våknet om natten og fikk ikke puste, på dette tidspunktet er vårt forhold veldig dårlig og jeg er fullstendig utmattet av psykisk terror.

Jeg klarer å puste ut, men må konsentrere meg om å få trukket pusten igjen, får panikk, begynner og gråte hysterisk og sitter slik på badet midt på natta og har det helt grusomt.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg trodde da at kols hadde kommet dalene ned i hodet mitt i løpet av natten, jeg ble så skremt at jeg sluttet å røyke, så noe godt kom jo ut av det.

I senere tid leser jeg tilfeldigvis hvordan det oppleves å ha et angstanfall og et lite pling går av i hodet mitt.

Så kommer det som skal bli vendepunktet i forholdet vårt, jeg må tilbringe 6 uker på skole for å kunne ta svennebrevet i mitt fag.

Jeg ser på dette som en befrielse, ingen som sjekker hvor jeg er, hvem jeg prater med eller hva vi prater om. Selv om han gjør alt han kan for å kontrollere meg på avstand.

Han ringer mellom 10-15 ganger pr. dag og spør meg ut om hvem jeg går i klasse med, om det er noen andre jenter der? Det er det heldigvis, og jeg forteller at jeg stort sett alltid er med henne.

Må sende bilde av meg selv i sengen

Jeg må ta bilder av meg selv i sengen å sende han når jeg legger meg på kvelden, så han er sikker på at jeg ikke juger.

Dette eskalerer til at han vil at jeg skal ta bilder hvor jeg er naken, eller tar på meg selv og sende til han.

Jeg synes dette er slitsomt og nedverdigende. Men jeg gjør det for å slippe bråk når jeg kommer hjem.

Når alle mine klassekamerater er på skolen i helgene og finner på mye moro, må jeg reise hjem.

Men likevel ser jeg på dette som en ferie fra vold og psykisk terror. Jeg finner tonen med en mannlig klassekamerat, Og bare den følelsen av at det er noen andre som liker meg og synes at jeg er smart og morsom, er fantastisk.

Jeg ser at det finnes en tilværelse uten angst, og hvor jeg kan slappe av, ingen kommer og vekker meg med vold om natten, ingen dukker opp med sinte øyne hvor man krymper seg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg får kreftene fra, men nok er nok kanskje.

Etter en voldelig krangel hvor jeg faktisk havner på legevakten går det sakte opp et lys for meg.

Knuser vinduet så blodet renner

Vi hadde kranglet om noe hverdagslig, han er ikke engang full når dette skjer, og det eldste av barna  er hjemme.

Jeg prøver og rømme fra situasjonen ved å sette meg i bilen for å stikke av, han tar meg igjen og knuser sidevinduet på bilen med sin egen albue.

Glassbitene står i ansiktet mitt og blodet renner, han strekker armene sine inn i bilen og tar kvelertak på meg.

Så ser han alt blodet og blir redd for hva han har gjort, han drar meg inn på badet mens han kjefter og smeller.

Prøver å vaske av meg men innser at jeg må på legevakta. Den kjøreturen til legevakta var veldig skremmende. Han sitter hele tiden og skriker til meg, og ser mer på meg enn på veien.

Det går fort i svingene. Jeg er livredd for at han skal plutselig kjøre inn i en lastebil, eller i en fjellvegg. Så hele veien til legevakta svarer jeg bekreftende på alt han skriker, ja dette var min egen feil, neida jeg skal ikke gå fra han, nei jeg skal ikke fortelle noen hva som egentlig skjedde.

Det verste med denne hendelsen er ikke de sårene jeg fikk i ansiktet, eller den skremmende turen til legevakta.

En vekker

Det verste er å se de bekymrede ansiktene til de to sykepleierne som plukker glassbiter ut av ansiktet mitt, og tillegg høre min egen stemme lyve om hva som hadde skjedd. Dette ble en vekker.

Jeg spurte det eldste barnet, nå som voksen, om noe huskes fra denne dagen.

«En sint pappa, og beskjed om å bli på rommet sitt og mye skriking og så dro vi uten å si noe».

Mange år etter at vårt forhold er slutt sitter jeg og tenker på hva det var som utløste denne krangelen.

Og plutselig slår det meg. Jeg hadde sagt at han måtte hjelpe til mer med barna  som da gikk i barnehagen, jeg mente det var urimelig at jeg skulle være nødt til å vekke de nesten to timer før de egentlig trengte å stå opp bare fordi at han ikke ville ordne håret, kle på de og smøre matpakker før han skulle levere i barnehagen.

Han var aldri flink til å hjelpe til hjemme eller med barna, han skiftet ikke bleier eller laget mat eller vasket hjemme. Men forventet at jeg skulle holde han med selskap i garasjen når han mekket på bilen, eller det skulle gjøres noe utendørs.

Jeg legger en plan

Etter denne hendelsen blir det voldelige episoder nesten hver eneste helg, og jeg begynner sakte men sikkert å legge en plan.

Jeg trekker meg unna når han vil ha nærkontakt, for dette er veldig viktig for han. Vi hadde et aktivt sexliv i vårt forhold.

Så når jeg trekker meg unna og vi mer eller mindre slutter å ha sex så forstår han at noe veldig alvorlig er i ferd med å skje.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Det kommer til et punkt en dag da vi står på kjøkkenet og småkrangler om vi skal dra ut å se etter nye spotter til å ha i taket, eller om vi bare skal drite i alt. Han forøker å kysse meg og jeg viser tydelig tegn til at jeg vemmes.

Jeg forteller at jeg vil forlate han

Han spør hva jeg vil og jeg klarer å si at jeg vil avslutte forholdet vårt.

Han setter seg i bilen og drar. Jeg ser min sjanse, og sier til barna, at de skal pakke litt klær så fort som mulig og så tar jeg bilen og kjører til min søster.

På vei til min søster er jeg fryktelig redd, jeg skjelver på hendene og barna er musestille i bilen. De forstår at noe er galt. Da vi kjører på motorveien kommer en bil opp på siden og holder samme hastighet som oss. Barna roper «se det er pappa!»

Da holdt jeg på å tisse på meg av frykt. Han kjører på samme hastighet som oss en liten stund, ser over på meg med de sinteste øynene jeg har sett, gasser på og forsvinner ut på en avkjørsel i en annen retning. 

Etter dette er det mye som skjer.

Han finner seg en ny kjæreste bare noen dager etter at jeg har flyttet ut, og plukker opp tråden nøyaktig der han slapp den.

Det er mye vold, og denne gangen er det en ny jente som faktisk tar igjen fysisk.

Det er mange blåveiser og kloremerker å se på min tidligere samboer. Men han gir seg ikke.

Nå er det over ti år siden vi gikk fra hverandre og mange utfordringer har vi hatt.

Med barnevernet, etter at en lærer meldte fra om hva som skjer hjemme hos far.

Mange fortvilte telefoner fra mine barn fra ferieturer med fyll og vold og urettferdige behandlinger, etter runden hos barnevernet har jeg 70 % omsorg for vårt yngste barn, den eldste flyttet for seg selv. 

Jeg møtte en ny mann

Jeg møtte en ny mann på jobben faktisk, helt i slutten av forholdet til min tidligere samboer.

Han er fantastisk, og jeg tror ikke jeg hadde klart meg så bra som jeg har om det ikke hadde vært for hans støtte.

Han har hold seg på sidelinjen, men plukket meg opp og støttet meg når det stormet som verst. Det er han jeg kan snakke med om mareritt, for det har jeg en del av. De blir sjeldnere og sjeldnere, men senest i natt drømte jeg om at min tidligere samboer jaget meg og ville ha meg tilbake.

Han setter ting i perspektiv når jeg ikke klarer å tenke klart på grunn av gamle følelser, angst og mange år med psykisk terror.

Det tar tid å finne ut at man har rettigheter, og at man er verd noe. Jeg har veldig store problemer med å bli fortalt hva jeg kan gjøre og ikke gjøre, sjalusi kan ikke forkomme i mitt nåværende forhold.

Dette er ting som min mann vet veldig godt, ja for vi er gift i dag, og vi har et nytt barn sammen.

Om han blir sjalu må han pent holde det for seg selv, jeg er i dag en veldig egenrådig kvinne og informerer min mann om hva jeg planlegger av aktiviteter, trening, sammenkomster med venner ol. Jeg spør ikke om lov!

Det er dessverre ikke mange venner igjen etter alle årene med en voldelig psykopat. Det er heller ikke lett å få nye venner i voksen alder. Min mann er min beste venn, og vi har det fantastisk sammen, han kan jeg bli gammel med, gleder meg faktisk til det.

Men jeg har for alltid et bånd til min tidligere samboer. Vi blir besteforeldre sammen, blir invitert i bryllup, barnedåp og andre familie sammenkomster sammen i mange år fremover.

Jeg har sagt til mine barn at de ikke trenger å holde to bursdager for sine fremtidige barn bare for at vi ikke kan omgås.

Jeg klarer fint å oppføre meg pent og hyggelig til han i dag, men det er dessverre ikke alltid det går begge veier.

Jeg tror at når mine barn er voksne og tenker tilbake vil de ha et bedre forhold til min mann (deres stefar) enn sin egen far.

Det ser jeg alt på mine barn, som ofte henvender seg til min mann når det er noe de trenger hjelp til som ikke jeg kan hjelpe med.

Den yngste minner veldig om min tidligere samboer i måten å være på, noe som har ført med seg mange utfordringer for min mann. Men det ser ut til at dette også ordner seg når bare tiden får gjort sitt.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Har du et råd til denne kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.