Hun hadde akkurat fylt 20, skulle være singel og fri og leve livet: Hun skulle jobbe ett år og så reise og få spennende erfaringer. Det ble ikke slik.
LESERHISTORIE: Jeg møtte en mann på byen. Jeg var ute med venninnene som vanlig og vi hadde det gøy. Men der møtte jeg mannen som skulle forandre livet mitt for alltid.
Hadde jeg visst det jeg visste nå vill jeg snudd ryggen bort og aldri hilst på han. Men der og da, hadde jeg lyst på moro. Første gang i livet blei jeg med noen hjem fra byen, jeg måtte jo prøve det en gang. Morgenen etter ville han treffe meg igjen, men jeg som nettopp blitt singel, ville ikke begynne treffe noen allerede. Men kino kunne jeg bli med på.
Jeg blei med og det var noe som gjorde meg sjarmert, og så tenkte jeg -at jaja jeg skulle jo jobbe her en stund og kjente ikke så mange unntatt de venninnene mine som jeg blitt kjent med gjennom jobben. Vi begynte treffes oftere, og dessverre begynte jo det til slutt å komme følelser.
Han klikket på rommet
Når han spurte om jeg ville bli med på julebordet med jobben hans, tenkte jeg oi så spennende, og blei med. Vi drakk og koste oss, men jeg fikk for mye alkohol og blei sliten. Vi trakk oss tilbake til hotellrommet, og jeg vill sove. Det var der han da viste hvem han virkelig var på første gangen. Han fullstendig klikket på meg og begynte kaste ting rundt i rommet og skrek hvor elendig kjæreste jeg var som ikke engang klarte å stille opp på sex for han som hadde tatt meg med på julebord.
Jeg satte ikke pris på noen ting mente han. Jeg fikk akkurat stoppet han fra å kjøre derfra med bilen i fylla. Dagene etter gikk jeg omkring med en rar følelse. Jeg tenkte jo på, at ja jeg kunne jo bare hatt sex med han så hadde ikke det skjedd, så på en måte hadde han jo rett at jeg kunne jo bare stilt opp.
Allerede her klarte han å fucke med hodet mitt. Men dette var så vidt bare starten.
Noen måneder senere, følte jeg mer rar. Jeg oppdaga at jeg var gravid.
Herregud, 20 år og gravid med førstemann. Jeg vurderte mye på om jeg skulle flytte tilbake hvor jeg kom fra, for jeg var veldig usikker på om jeg virkelig ville fortsette med han her.
Det var noe som ikke føltes bra. Jeg valgte å bli. Jeg flyttet inn til han etter at jeg var ferdig i engasjementet mitt på jobb.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg skaffet meg kjapt en ny jobb, slik at jeg skulle få i hop til permisjonspenger. En kveld under sommeren, jeg husker ikke hva krangelen startet med, som oftest var det nesten ingenting som skulle til for at han blei sint. Men jeg gikk ut av leiligheten, for jeg trengte å komme meg ut.
Knuste telefonen
Han gikk etter og tok tak i telefonen min og knuste den i bakken. Han skrek at han ikke orka med meg lenger, han kunne like gjerne se meg død. Jeg husker ikke så mye av krangelen, men jeg husker at jeg satt med samme følelse som etter hotellepisoden. Men han klarte å forklare for meg at om ikke jeg gjort så at han blei så sint, så ville vi ikke kranglet. Så jeg måtte jo beklage for at jeg gjort han sint.
Førstemann kom. Mannen var så vidt der på sykehuset. Jeg hadde blitt innlagt noen dager før for overvåking. Vannet gikk, og jeg sendte melding til samboeren min. Han hadde dratt på fylla, (så viktig var det at jeg lå på sykehuset og skulle snart føde).
Han kjørte i fylla til sykehuset, men det har jeg aldri turt å kommentere. Baby og jeg kom hjem noen dager senere.
Det var nyttårsaften, stakkars samboeren min var sliten etter å ha blitt pappa noen dager tidligere så han hadde lyst å dra på fest på nyttårsaften.
Sliten som jeg selv også var, sa jeg ikke nei.
Gravid igjen
Mindre enn et år etterpå var jeg plutselig gravid med andremann. Første året med førstemann og graviditeten med andre mann var ikke lett.
Jeg var som oftest hjemme alene, både når han var på jobb og når han måtte ut med venner på kvelder og helger. Når andremann blei forløst med keisersnitt og jeg låg på oppvåkningen orka samboeren min ikke være der lenger. Han stakkars, hadde fått hodepine så ville hjem og hvile. Der med min andre sønn som bare var et par timer gammel gikk han fra oss og drog hjem. Jeg måtte få hjelp av sykepleierne til å passe på sønnen min.
Et par år gikk. Dagene var oftest preget av at jeg hadde alt ansvar for barna, alt ansvar for hjemmet. Han tjente tross alt mer enn meg så da skulle det bare mangle at jeg tok igjen det gjennom mere ansvar for ting hjemme.
Han var jo trass alt en mann.
Begynte jeg å diskutere, endte det i skriking fra han og noe blei knust. Både glass, kopper, tallerkener og dører blei ødelagte. Den ene døren blei ødelagt fordi jeg orket ikke høre på at han skrek på meg en gang, og jeg låste meg inn på badet. Han sparka seg igjennom døren og fortalte at når han snakket så skulle jeg høre etter.
Noe han alltid gjorde et poeng av, var at han ikke snakket med meg, han snakket til meg. Jeg følte meg så liten og så utrolig lite verdt.
Alt jeg gjorde var feil og jeg var ikke verdt noe som helst. Stod jeg på feil sted dytta han meg vekk.
En kveld, kom jeg hjem fra jobb. Barna sov og samboeren malte taket. Jeg satte meg ned på sofaen for å puste ut litt, da han kjapt kom og satte seg ved siden av meg. Han pustet tungt og var veldig rar.
Kvelertak
Han lurte på om ikke jeg skulle hjelpe til, jeg merket at han var sint. Jeg svarte at jeg ville sitte ned, men gikk ut på kjøkkenet og skulle lage meg litt mat. Han kom fort etter og dyttet inn meg i veggen og tok hendene sine og holdt kvelertak.
Jeg husker den følelsen, en følelse av panikk. Han hadde ene hånda si på armen min, han holdt så hardt at jeg trudde armen skulle gå i stykker.
Andre hånda var på halsen og jeg slet med å puste. Så slapp han, og jeg tok den lille steinen, som var et par cm stor, som ene sønnen vår hadde malt på i barnehagen og kastet på han.
GUNN BERIT LANDA SOLDAL
BESTILL BOKEN I DAG
Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Pris kr. 249,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Han snudde seg rundt og sa at om jeg tenkte på å ringe politiet så kunne jeg glemme det. Da kom dem og tok barna og når jeg driver og kaster stein på den måten der så er jeg ikke noe bedre enn han. Han gikk til soverommet, og jeg gikk etter og gråt og spurte hvorfor han gjorde sånn. Da begynte han også å gråte og sa at han prøvde slutte på med dop.
Jeg skjønte ingenting, dop?! Jeg hadde aldri vært borti dop og her stod jeg nå med noen som prøvde slutte? Jeg gikk ut en tur og ringte broren hans som kom og hentet han. Han sov borte et par uker. Da kom han hjem som en «ny mann» og lovte meg gull og grønne skoger.
Jeg måtte jo bli hos han, han var jo pappaen til barna.
Vi kjøpte hus, i en liten nabo kommune. Vi flyttet, og jeg trudde ting skulle bli bedre. Men den gang ei. Han begynte å sove på sofaen, for jeg stilte jo aldri opp på sex. Så da ville han ligge å se på porno på natten, oftest låg det spor i form av brukte papir på morgenen. Jeg lot dem oftest ligge der, jeg syns det var ekkelt. Men han kjeftet så mye på meg, for det var min oppgave å rydde, så jeg måtte jo begynne rydde opp det.
En kveld når jeg kom hjem fra jobb, satt han med skilsmissepapirer. Han ville skilles. Jeg skjønte ingenting.
Han forklarte at jeg ikke var verdt noen ting og han ville bli rik her i livet. Så det var eneste måten. Men sen plutselig endret han seg, han ville ikke skilles likevel. Men jeg skulle hvert fall vite at han hadde papirene klare i tilfelle han endret seg igjen.
Morgenene bestod oftest av et valg, skulle jeg vekke han på sofaen eller ikke?! Vekket jeg han så «klikka» han og gapa og lagde leven i 15 minutter. Sparka vekk leker og var sint for at jeg hadde vekka han så at han kom i tide på jobb.
Vekka jeg ikke han så «klikka» han for det, for da kom han for seint. Så uansett blei hver morgen et helvete.
Jeg oppdaga plutselig at jeg var gravid igjen. Det skjedde den ene gangen hvor jeg faktisk hadde fått lov å gå ut på julebord (det passa aldri eller at jeg kunne gå). Jeg hadde kommet hjem litt bedugget og vi hadde hatt sex. Tredje barn var på vei. Hverdagen var fortsatt seg lik, alt var mitt feil og hvis jeg ikke hadde gjort han sint for ting så hadde ikke ting blitt ødelagte. Han sa til meg en dag, hvis du vet hvordan jeg reagerer, hvorfor gjør du meg da sint?!
Helt sykt nå i ettertid, at hvordan kunne jeg tro på noe slik. Det var jo ikke min feil.
Tredje banet ble født, og jeg blei kjent med noen folk der vi bodde. Endelig kunne jeg få meg et sosialt liv jeg også.
De begynte spørre mye om hvordan mannen min var. Jeg prøvde å pynte på det i begynnelsen, men etter hvert begynte jeg å fortelle dem hvordan vi hadde det.
Jeg oppdaga en kveld at mannen min var utro, jeg logget inn på hans mail. Noe jeg aldri hadde gjort før, og der så jeg denne kvinnen sende mail til min mann.
Jeg vil ikke, jeg vil ikke..
Ja vi hadde rukket å gifte oss. Jeg husker jeg stod utafor kirken og tenkte i hodet mitt; jeg vill ikke jeg vill ikke jeg vill ikke.. men jeg må.. Og vi blei gift. Men så var han utro. Jeg bad han om å ikke komme hjem den kvelden. Noen dager gikk og han begynte å bli veldig sint for at jeg hadde oppdaget det.
Vipps, så var det min feil at han hadde vært utro.
For hadde ikke jeg vatt sånn drittkjerring å sjekket mailen så hadde jeg ikke funnet ut at han var utro. Så jeg kunne skylle meg selv.
Og jeg tilga han. For som han sa, jeg hadde jo snoket … Og han var faren til barna mine. Det gikk ikke så mange dager og jeg innså at jeg måtte ha hjelp.
Jeg ringte ned til helsestasjonen og rakk så vidt å si navnet mitt før jeg knakk sammen og fortalte alt. Hu bad meg ta kontakt med krisesentret og jeg gjorde det. Jeg fikk meg advokat og kontaktet barnevernet.
Alle anbefalte meg og gå fra han så fort som mulig. En uke senere flyttet jeg til en hemmelig plass, mitt i natten når mannen var på fest.
Her sitter jeg nå, 6 år senere og har en daglig kamp med tanker og slit med en eksmann som er psykopat (i mine øyner).
Vi har vært i to rettssaker og han har nå bare barna annenhver helg. Familievernkontoret har anbefalt meg og ta det til retten en tredje gang og prøve å få til at kun ha samvær med tilsyn.
Han bruker barna for alt hva det er verdt, alt hat han nå har til meg. Prøver han å få over på meg gjennom barna. Han prøver å manipulere dem, det første han sa til barna da vi skilte oss var at nissen finnes ikke. Det er mamma som har løyet til dere om det. Alt vondt her i livet er min skyld og han er kun en stakkars mann som aldri gjort noe galt.
Redd barna skal tro på han
Det eneste jeg er redd for, er at han en dag skal få barn til å tro på han. Tro at alt er min skyld.
For hvor mye bevis har jeg? Men samtidig tenker jeg at det sier jo litt når jeg vinner rettssaken og han kun får annenhver helg. Det er jo vanlig i disse dager at det kun skal være 50/50 fordeling (likestilling!).
Han samarbeider ikke på noen som helst måte og han gjør alt vanskeligere enn hva det er. Men takket vare meg får hvert fall barna en stabil hverdag her, preget av venner, skole, fritidsinteresser og masse kjærlighet.
Far ønsker nemlig ikke at barna skal holde på med fritidsinteresser og annet enn å sitte hjemme hos han.
Han maser mye på barna om at han vill ha dem halvparten av tiden, men at mamma ikke lar han ha dem. Så noen ganger kan barna komme hjem oh være sint på meg, foreløpig har det gått greit. For jeg har forklart at det er en voksenbeslutning og at sånn her måtte det bli da det er det beste for barna.
Jeg håper det kommer en dag, som jeg kan våkna opp og puste ut. En dag jeg ikke trenger være redd for at få en eksmann på døren som truer med det ene eller det andre, en dag som jeg kan smile og kjenne at barna har det bra.
Han har fortsatt den makten over meg, når han sier ting som at jeg ødelegger barna gjennom å ikke la dem få være halvparten av tiden hos han, så går jo det inn i hodet mitt. Men jeg prøver å bite i hop, prøver være sterk og følge magefølelsen, for er det noe jeg har lært så er det at magefølelsen stemmer ALLTID.
LES OGSÅ:
Kan du forstå hva en psykopat er uten å ha vært sammen med en?
Hvorfor du er dømt til å tape mot psykopaten
Har du truffet på en psykopat? Her er kjennetegnene
10 gode råd om hvordan komme seg vekk fra psykopaten
Dette kjennetegner psykopaten
Mangel på empati er gjerne et typisk kjennetegn på en psykopat, og ifølge psykolog og fagdirektør hos Psykopaten.info, Dag Øyvind Engen Nilsen, er det den følelsesmessige empatien de mangler og ikke den kognitive. Det er gjerne ikke noe galt med intelligensen til psykopaten, de kan kjenne igjen følelser når de ser dem, men de kan ikke kjenne på andres smerte, sier han til KK.no
Flere tusen Nordmenn er psykopater
Psykiatrispesialist Randi Rosenqvist har til NRK ett råd til dem som lever med en psykopat: – Dere burde springe!
Mitt liv som psykopat
Ordet «psykopat» får folk til å løpe vekk i frykt. Men psykopati er ikke så enkelt og svart-hvitt som de fleste tror. Og alle psykopater er ikke konebankere eller mordere. Om Fallon i NRK ytring.
Nyter andres smerte | forskning.no
|
De er vedvarende hensynsløse og krenkende i forhold til andres rettigheter, og de beskrives noen ganger som sosiopater eller psykopater. Innen psykologien blir … |
Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no
|
Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder … |
Psykopater kan slå på empatien | forskning.no
|
En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre. |
Psykopatenes språk | forskning.no
|
Psykopater bruker et mer rettferdiggjørende språk når de omtaler forbrytelsene sine, ifølge forskere som har analysert ulike morderes egne fortellinger. |
|
Gjesping er smittsomt. Men hvorfor blir ikke alle like påvirket? En ny undersøkelse bestrider tidligere antydninger om at empati har noe med saken å gjøre.
|
Hva er en psykopat? Her er 50 kjennetegn
Hos www.hjelptilhjelp.no kan du lese mer om psykopati og hvordan du kan gjenkjenne en reell psykopat.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Har du et råd til denne kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Comment here