For over et år siden traff hun en mann som hun hadde sett før, men ikke kjente. De ble bedre kjent på et av de få utestedene som er i hennes hjembygd. De hadde en hyggelig tone, lo og småflørtet. Ingenting mer skjedde. Men det endret seg raskt.
LESERHISTORIE: Jeg husker jeg tenkte at han var både karismatisk mandig Jeg nøt hans totale oppmerksomhet og fikk en berusende følelse av å snakke med ham.
Langt bak i min fjerne hukommelse, kunne jeg huske noen som hadde omtalt denne kjekkasen som kranglete, lite hyggelig i fylla og «sleivkjefta».
For meg rimte det ikke overhodet. Han formet et annet bilde av seg selv. Ukene gikk og etterhvert sendte han meg en melding i messenger. «Hallo, hvordan står det til med den frøkna? Smilefjes.».
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Hjertet mitt gjorde et hopp selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt på han i det senere. Vi utvekslet noen meldinger, hverdagslige greier, så ble det igjen stopp.
Klarte ikke å glemme han
Men denne gang klarte jeg ikke helt å glemme ham. Jeg tok meg i å sjekke telefonen flere ganger om dagen, og skuffet ble jeg hver gang.
Det ble sommer og jeg og noen venner skulle ut å spise. Plutselig ser jeg han komme mot meg med en kamerat. Solbrun og med enda brunere øyne. Jeg ble fnisete og måtte se vekk.
Kvelden endte opp med at vi satt ved samme bord, skålte og drakk hele gjengen.
Tiden som fulgte utspant seg nå via tekstmeldinger. Jeg klarte ikke å si nei da han til slutt ba meg på kaffe ute, og tekstmeldingene videre ble oppgradert med hete minutter per telefon. Enkelte samtaler kunne vare opp til en og halv time.
Jeg stusset ikke på det da, men i ettertid husker jeg hvor selvssentrert han var under disse samtalene. Det handlet utelukkende om hans fortid, hvor viktig det var å trene og hvilke sykkelritt han skulle gjennomføre. Mulig jeg tenkte at dette vil skli over bare vi ble bedre kjent, men muligens tenkte jeg ikke i det hele tatt.
Malerkunst
En ting jeg derimot begynt å føle meg tiltrukket av, var hans evne til å snakke om hvor idyllisk det er. Fotturer på fjellet, kvikklunsj- og etter mange timer – rødvin foran peisen på et høyfjellshotell.
Det hørtes ut som noe han virkelig ønsket seg, og ja.. når jeg tenkte etter så var jo dette noe jeg hadde nevnt for ham da vi møttes på utestedet; at jeg selv kunne tenke meg!
Han fortsatte å male sine bilder og drømmer om til et trygt nett rundt meg. Jeg ble som et fyrverkeri da jeg følte det samme som han; lettelse blandet med smak av nye impulser og opplevelser. Og kanskje kjærlighet etter hvert?
Noen uker senere skjedde det som måtte skje, euforisk ekstase, som, hadde jeg visst bedre, ikke hang på greip i det hele tatt.
Hans økende antall tekstmeldinger og telefoner, tok jeg i begynnelsen som oppriktig glede over vårt nye forhold.
Det var så intenst og altoppslukende.
Malt med flotte ord. Det var berusende og jeg følte meg som verdens lykkeligste person. Han var så sterk og mandig. Jeg likte å se for meg han som en beskytter, og ikke en som maste på telefon.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Hvordan det skjedde, skjønner jeg enda ikke. Men plutselig sto alle mine eiendeler hos en jeg knapt hadde rukket å bli kjent med.
Samboer
Vi hadde rett og slett blitt samboere! Jeg brydde meg ikke stort om de overraskede og kjære menneskene som sto meg nærmest. De klødde seg i hodet over alt som var skjedd så brått.
På den annen side, har jeg bestandig vært en person som søker trygghet hos andre mennesker, jeg er rett og slett dårlig på å bo alene. Innerst inne håpet jeg at mine kjære tenkte det samme som meg.
Hund og alkohol
Vi kom etter hvert inn i en slags hverdagsrytme som samboere. Jeg jobbet turnus, og var mye borte på kvelder samt 3. hver helg. I begynnelsen ville han mer enn gjerne gå lange turer med hunden min, som er min beste venn gjennom nesten ti år.
Han gjorde stadig et poeng ut av at han tok ansvar for min hund, at han stilte opp for meg fordi han var så glad i meg. Jeg tenkte at det jo var hyggelig at han viste at han satte pris på meg på denne måten. Jeg takket for dette, og jeg mente det.
Mens ukene gikk viste det seg at han var mer glad i alkohol, enn jeg ante. Særlig torsdager kunne han komme hjem med en flaske vin til maten, og noen øl til selve matlaginga.
Jeg tok det med et kjærlig smil, så hyggelig med litt stemning. Jeg oppdaget fort at det skulle ikke mye innabords før han forandret måten han snakket på. Ikke bare med tonefall men også måten omtalte meg på.
Etter ett glass vin og to små øl, virket det som han snakket om meg til noen andre, selv om det kun var oss i rommet.
Ble amper
Etter ytterligere en øl kunne han bli amper over den minste ting, for eksempel at jeg satt på Facebook istedenfor å snakke med han. Plutselig kunne han skrike ut at han kom til å kaste telefonen ut av vinduet neste gang han oppdaget det. Samtidig gestikulerte han kraftig og slo nevene i håndflata så det sang. Selv var han stadig innom Fjesboka.
Dette var ikke uvanlig, det ble en rutine. Jeg beklaget meg stadig og la alltid vekk telefonen da han kom hjem fra jobb.
Til slutt måtte jeg svare på meldinger fra venner og familie i messenger da jeg var på jobb, i frykt for opptøyer da jeg kom hjem. Men det jeg ikke hadde tenkt på, var at han så når den grønne prikken for «aktiv» i chatten lyste grønt, og hvor lenge siden det var.
Noe var i gjære
En gang jeg kom hjem fra kveldsvakt var han heftig beruset, det oste øl med en gang jeg kom inn døren.
Jeg visste at noe var i gjære, men ikke hva. Hunden min lå i senga si og hilste logrende på meg da jeg kom inn. «Hallo» ropte jeg inn i stua. Intet svar.
Jeg kjente hvordan magen knøt seg og kvalmen steg raskt i takt med blodet som suste i ørene mine. «Hei, kjære» mumlet jeg svakt idet jeg satte meg i sofaen.
Hunden kom ikke bort til oss i sofaen slik han pleide, men ble stående ved utgangsdøren ved skoene mine. Samboeren min så alvorlig ut. Han så tomt på tv programmet som sto på maks volum på fjernsynet. Vi ble sittende slik i noen minutter da han mumlet, «du klarer ikke holde deg unna Facebook, du!?» fortsatt stirrende i skjermen. -Hva mener du? Stotret jeg.
Fremmede følelser
Så reiste han seg opp og snudde seg advarende mot meg. «Tror du jeg er en jævla idiot? Tror du for faen ikke at jeg kan se når du er på den helvetes telefonen?» jeg tidde, som så mange ganger før. Jeg tok hunden ut på kveldsrunden og kjente på fremmede følelser.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Kjersti Markens samling av fortellinger som illustrerer liv i forhold, og annen livsvisdom. Noen av episodene er tatt fra eget liv, mange fra andres. Du finner livsvisdom, ironi, sorg og humor pakket inn i sjarmerende små historier som på underfundig og til tider fornøyelig vis illustrerer livet på godt og vondt.
Forlagshuset Vest sender deg boken. Pris kr. 229,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Det var fremdeles sommer. Vi hadde det i perioder bra når det ikke var alkohol i bildet. Han fikk meg til å få lyst til å trene igjen, og til tider følte jeg at vi var på sporet vi snakket så ivrig om da vi møttes: Friluftsliv og vitalitet. Vi gikk langer turer i skogen med Leo, tente bål og grillet pølser. Som regel ble det fylt litt ekstra i tursekken, alkohol. Da vi kom tilbake ble det som regel krangling, og jeg kunne sjelden fatte hva vi egentlig sloss om.
Dette er ikke riktig
På denne tiden fikk jeg nok. Nå var det en ny følelse inni meg som sa at «dette er ikke riktig».
Nå begynte jeg å sette spørsmålstegn rundt diskusjonene han som oftest startet.
Denne spesielle torsdagen var han igjen godt brisen da jeg kom fra kveldsvakt. Men nå var han i godt humør.
Han hadde laget mat, satt fram to glass rødvin på bordet og hunden tygget fornøyd på et nytt tyggebein foran peisen. Jeg følte meg vel og slappet av da jeg uoppmerksomt tok opp telefonen og bladde gjennom ulike nettaviser, men altså ikke Facebook. Min samboer skulle hente fyrstikker som lå på bordet der jeg satt og fikk se at jeg satt på telefonen.
Øynene hans forandret seg og skuldrene hans bredte seg ut som om han prøvde å bli dobbelt så stor.
Jeg krympet meg på innsiden, men ville ikke lenger vise at han gjorde meg engstelig. «Er det virkelig sånn du vil dette forholdet skal være?» brølte han.
Livredd
Han tok noen lange skritt bort til komfyren, tok stekepannen og kjelene og tømte all den varme maten i søpla. Vasket opp og gikk å la seg på soverommet. Hunden så på meg med et forstyrret blikk og forsto heller ikke hva som hadde skjedd. Hjertet mitt slo som besatt, jeg var livredd.
Tidligere hadde jeg ikke opplevd slike utbrudd. Vinen drakk jeg opp alene, jeg orket ikke mat, jeg orket ikke annet enn å fortsette å stirre på telefonen. Den var min eneste kontakt med en normal verden som nå virket så fjern.
Klokka var ti på kvelden, jeg var ikke lenger trøtt. Jeg ville ikke lenger ligge i armene hans.
Etter vinen hadde begynt å virke listet jeg meg inn på soverommet, hentet min dyne og pute og lukket døren så stille jeg klarte bak meg. Blodet pumpet i hodet, jeg var igjen svimmel og kvalm.
Kastet ut av huset
Etter flere timer i halvdøs på sofaen våknet jeg av høye, romsterende lyder. Jeg snudde meg og fikk se Jon samle alle tingene mine før han kommanderte meg ut av huset.
Han pekte i fullt sinne på utgangsdøren og fortalte meg at nok var nok. Han ropte med så høy stemme at jeg var sikker på at hele byggefeltet måtte høre hva som skjedde.
Jeg måtte komme meg ut, men hvordan? Jeg var fremdeles beruset av trøstevinen, det var natt til fredag og hvem kunne hente meg så fort og midt på natten? Jeg dro på meg pysjamasbukse og jakke, grep veska med nøkler og fant båndet til hunden før jeg gikk livredd ut av huset. Han ble glad nok for en luftetur, selv om det var litt uvant tid på døgnet å gå så lang tur.
Fem om morgenen lå jeg igjen på sofaen, jeg hørte ham snorke og kunne slappe av noen timer før arbeidshelga begynte samme kveld.
Han sendte mange meldinger på jobb etter denne episoden, forklarte at han kunne ikke være i et forhold der han ikke kunne stole på den andre, at jeg måtte velge mellom han og telefonen.
BESTILL BOKEN I DAG!
Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner!
Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn! Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg svarte at han umulig kunne ha kontroll over meg hvis jeg kvittet meg med telefonen. Jeg var så sint og frustrert og ga faen i hva jeg skreiv.
Det var blitt senhøst og nesten vinter, jeg gledet meg ikke lenger til å komme hjem.
Jeg somlet på jobb, jeg ville være der mer enn hjemme. Jeg brukte unødvendig lang tid i butikken. Det fikk jeg også betale for i form av flere blåmerker på armene.
En gang tok han så hardt tak i meg at jeg trodde hunden skulle angripe han for å hjelpe meg. Hunden min har aldri har rørt noen, men nå var det rett før. Jeg reagerte med sinne, men turte ikke gyve løs på min samboer som var treningsnarkoman og uhorvelig sterk.
Jeg trenger hjelp, – sa han
Jeg lot i stedet sinne mitt gå ut over tørkestativet på badet. Jeg slo det ned så det aldri klarte å stå på bena igjen. Så satte jeg meg ned på badegulvet og gråt med hundens og trøstende blikk i fanget mitt. Da først, når jeg viste min sårbarhet, satte han seg ned ved siden av meg- liksom for å trøste. «Du trenger hjelp, jenta mi» hvisket han.
Nå var det snart jul, og jeg hadde mistet meg selv.
Jeg løy til mine kjære rundt meg, fortalte at alt var så bra. Jeg husker lite av denne julen, de mest hellige dagene ble drukket bort. Hvis ikke det var med venner så drakk vi bare han og jeg.
Jeg laget ikke lenger mat, han måtte ordne seg selv. Jeg brukte all min energi på jobb og gåturer med hunden. Jeg har alltid vært glad i å synge, så det ble en gledelig befrielse da jeg ble med som vokalist i et band.
Meldeplikt
Problemet var at de holdt til nesten en times kjøretur unna. Jeg tok gladelig den kjøreturen en og etter hvert to ganger i uka. Nå fikk jeg være for meg selv og han kunne ikke hindre meg.
Bortsett fra at han innførte meldeplikt.
Jeg måtte ringe han etter hver øving slik at han visste når jeg kom hjem. Vi var ferdige med å øve kl. 21, da måtte jeg være hjemme til kl. 22. Og iblant klarte jeg ikke å forhindre at det ble senere Da vanket det bråk verbalt og stadig oftere fysisk, i form av risting.
Slo meg
En gang slo han meg så hardt at jeg trodde jeg hadde drømt det hele da jeg kom til meg selv igjen.
Da lå han og gråt i fosterstilling på senga. –Hvorfor gråter du? ropte jeg, redd og sint. Han hulket» Jeg er så glad i deg at jeg kjenner ikke igjen meg selv lenger. Du får meg til å gjøre meningsløse ting!»
Jeg la meg igjen på sofaen, skjønte på nytt ikke hva galt jeg hadde gjort mot verden. Han sto selvfølgelig opp fra sengen denne gangen også. Jeg var blitt rutinert på hva som kom til å skje, men aldri hva han kom til å si.
Det ble en ny runde med krangling, men denne gangen fortalte jeg kom til å flytte, at han skulle slippe å se meg igjen. Jeg tok hunden med på soverommet og lukket døra med et smell.
Da kom han inn, filleristet meg og tok fra meg den ene dyna som var igjen i senga, før han lukket soveromsvinduet opp på fullt gap og lukket døren etter seg.
Bare noen dager før jeg fylte 30, midt i kaldeste januar, ble både jeg og hunden kastet ut, igjen. Denne gang rakk jeg ikke ta med meg noen ting. Vi gikk ute i flere timer. Jeg var kun iført nattkjole.
Snart vår
Lang vinter med gjentagende hendelser, jeg visste ikke hvor jeg skulle ta veien uten et sted å bo. Med stadig strengere regime jeg ikke kom ut av, var dette i ferd med å bli helvete på jord.
Jeg trodde virkelig at jeg skulle klare meg bedre enn jeg gjorde, gjennom dette, men man kjenner ikke seg selv når man er vekk fra seg selv. Det var ikke før jeg var på besøk hos min beste venninne, at floka omsider kunne løsne.
Vi hadde hatt noen turbulente dager, og jeg var ufattelig sliten. Som en siste krampetrekning for å utad virke som et normalt par, skulle vi grille denne flotte kvelden i mai.
Han jobbet på dagen, men jeg hadde fri. Jeg var blitt vant til å gi beskjed så detaljert så mulig, hvis jeg skulle noe annet enn å være hjemme. Jeg fortalte at jeg skulle til en venninne. Jeg sa at der var det dårlig dekning, så hvis han prøvde å få tak i meg, så gikk det antagelig ikke.
Jeg prøvde å pynte litt på den harde nyheten om nettverksforbindelsen, med å si at jeg kom til å ringe med en gang jeg var på veien et sted det var dekning. «Da ses vi klokken 16 da» sa han. Det er ikke sikkert jeg kommer helt presis, sier jeg. Det er lenge siden jeg har sett henne, vi har tross alt mye å snakke om! Intet mer eller mindre ble avtalt.
Kjente på en ny følelse
Jeg hadde en nydelig dag og ettermiddag. Vi gikk tur i strålende sol og jeg kjente på en følelse jeg ikke hadde hatt på lenge. Samtidig så vokste det en uro i meg etter hvert som klokka tikket. Likevel turte jeg ikke fortelle henne, personen jeg har kjent siden barnehagen, at jeg måtte egentlig hjem til klokken 16.
Jeg fant et sted det var to streker på signalskalaen og fikk sendt han en beskjed om at jeg nok ble litt forsinket. -Kanskje 20 minutter?
På veien hjem visste jeg hva som skulle skje. Jeg visste at jeg ikke kunne gå inn hvis han var inne, for han hadde vært på polet. Poltur for meg var ensbetydende med bråk. Jeg håpet bare inderlig at han ikke hadde begynt å grille, for da kom han til å la maten bli svart og skrike ut over nabolaget alt jeg ødelegger alt i hans liv. Avtalen var at han skulle vente med å fyre opp dritten til jeg kom hjem.
Da jeg parkerte lot jeg hunden sitte igjen i bilen. Jeg ville vært klar til å reise igjen, fort. Jeg lot bakluka stå oppe så han skulle få luft, men også fordi det ville være lettere å kaste inn bagasje hvis jeg klarte å få smuglet ut noe, uten at det ble oppdaget.
Sint mann ved grillen
Ved grillen satt det en sint mann som rotet i glørne med en pinne.
Maten lå som forkullede biter, akkurat som livet mitt hang i en forbrent tråd. Jeg måtte si noe, selv om jeg egentlig ikke turte. Det er snakk om 40 minutter! Jeg har vært hos ei venninne jeg ikke har sett på flere måneder! Utbrøt jeg. «Maten var klar en gang den, men det er tydeligvis ikke du».
Han hadde drukket mange øl og over ei halv flaske vin vi skulle dele til maten. Jon begynte å rydde opp, uten å se på meg. Han ristet i hele kroppen av sinne. Fortalte meg hvor utakknemlig jeg var. Sola var enda ikke gått ned, det kunne vært en fin kveld.
Jeg gikk på badet, låste døra bak meg. Jeg visste ikke om jeg turte å pakke det nødvendigste, men jeg visste at jeg ikke hadde noe valg.
Så lenge vi var utendørs kom han ikke til å røre meg, med naboer og hans frykt for å tape ansikt. Men jeg kunne ikke bli. Jeg pakket det viktigste først, i hodet mitt.
Flukten
Jeg prøvde å huske hvor de viktigste tingene lå, og hvor kort tid jeg kunne bruke før han kom inn igjen.
Da hørte jeg hageslangen bli satt på, for en lettelse! Dette betydde at han skulle vaske bil, noe han pleide å gjøre når han ble sint, før han gikk inn og fortsatte kjeftinga der. Nå kom han antagelig ikke inn med det første, han måtte gnu på bilen, eller «sitt ansikt utad».
FRA OFFER TIL HELTINNE
Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg pakket først det nødvendigste på badet, så fant jeg maten og tyggebeinet til hunden, litt klær, undertøy og mobillader. Til slutt fant jeg bagen i 2. etasje og løp ned trappene med altfor høy puls. Jeg grep bagen og gikk rolig men med raske skritt til bilen, lukket bakluka og min egen dør.
Akkurat idet jeg trykker på knappen som kan låse alle dørene innenfra river han i døra som en gal. Vannslangen spruter så han blir våt på bena.
Jeg setter i revers og drar tilbake til min venninne.
Jeg leste en artikkel som omhandler ulike personlighetsforstyrrelser.
Jeg vet virkelig ikke noe mer, annet enn løp mens du kan!
Dette er som et speilbilde av min egen opplevelse m psykopaten.
Men jeg rakk desverre å bli gift med han men var bare gidt 4 mnd og heldigvis ingen barn. Ble kjent med en fyr, ble gift med en annen og våknet opp med en tredje etter brylluppet. Aldri opplevet makan😱
Du som skrev dette.. Jeg er ikke i samme situasjon.. enda, men tror det er samme mann.. Kan du vær så snill ta kontakt på en eller annen måte, gjerne anonymt. Du kan hjelpe meg med et viktig råd.
Håper du aldri hører mer fra denne psykopaten! Dette nærmet seg raskt mot å bli livsfarlig!
Hæ? Jeg tror ikke at det handler om meg! Det må være flere andre personer. Meg? UMULIG! Akkurat denne artikkelen er virkelig og ikke vrangforestillinger!!!
Hilsen Øyvind.
Noe som ikke stemmer,en psykopat ruser seg ikke, han eller hun er avhengig av total kontroll.
Rus er jo nettopp et av kjennetegnene på en psykopat.. De er på jakt etter noe å fylle et stort tomrom inni seg med, og utprøving av rus er ofte noe psykopaten gjør..