Kaos! Hun har nylig kommet ut av et forhold med en hun tror er en psykopat og står igjen med hundrevis av spørsmål. Alt er et komplett kaos og hun håper hun kan finne en forklaring eller forståelse av hva som har skjedd.
LESERHISTORIE: Jeg ble forlatt av min daværende kjæreste som jeg hadde vært sammen med i nesten akkurat ett år. Jeg flyttet inn hos ham med én gang vi ble sammen. Den siste delen av forholdet er det sykeste jeg noen gang har vært borti, og alt sammen er så ekstremt at jeg fortsatt lurer på hvordan det er mulig at jeg ikke forsto mer før. Jeg forsto ingenting mens alt pågikk og var forvirret som bare det.
Nå som jeg har kommet meg ut av det og fått opp øynene for alle tegnene fra starten av som jeg burde sett og anerkjent for det det var, og den rare magefølelsen som oppstod etter den første tiden, ser jeg mye klarere.
Jeg står igjen med mange spørsmål som jeg håper du kan hjelpe meg å besvare.
Sinnsykt er rett og slett rett ord. Alt det jeg følte og føler, og nærmest alle trekk ved ham og måten han hadde vært på etter starten av forholdet, bortsett fra at han ikke var fysisk voldelig, stemte med ting jeg hadde lest om psykopater. Det sto der svart på hvitt.
Jeg vet at det er veldig alvorlig å anklage noen for å være psykopat, og lurer fortsatt på om han virkelig er det, men det stemmer jo så godt. Krangelen mot slutten av forholdet begynte med en bagatelldiskusjon som eskalerte til skyene. Før det var det ingen store problemer og vi hadde en god tone mellom oss.
Det som fulgte, derimot, var raseri/sinneutbrudd. Tidligere i forholdet hadde han bare vært sint i kort tid av gangen. Det var riktignok mye kritisering og kjefting og jeg var luft og så var jeg verdens fineste og en han elsket mest av alt.
Jeg fikk skylden for alt uten å forstå hva som hadde skjedd som var så ille, det var et iskaldt menneske som sendte “morderblikk». En natt var jeg redd for å ikke våkne opp dagen etter. Han anklaget meg for å lyve, og la ord i munnen min som overhodet ikke stemte med virkeligheten. Jeg tror han forsto at ting var i ferd med å rakne, at jeg begynte å tvile på hans totalt vekslende oppførsel. Jeg sa rett ut at det virket som han spilte skuespill og at jeg ikke trodde han mente det han sa.
Alt jeg sa og gjorde var feil
Alt jeg sa og gjorde var feil, og jeg gikk på tå hev for å ikke gjøre ham mer irritert. Særlig da jeg ikke visste hva han ville eller hvor jeg skulle gjøre av meg . Jeg visste aldri om han ville ha meg nærme eller langt unna. Jeg tok på meg skylden uten å forstå hva det var snakk om, og beklaget meg.
Plutselig oppdaget jeg at han ikke var med meg lenger, men jeg var blitt fienden hans og han var som en djevel som slang all dritt han kom på, og misbrukte det såre jeg hadde delt og brukte det han kunne mot meg. Aldri før hadde jeg sett et så iskaldt menneske, og kunne ikke tro at det i det hele tatt gikk an å kunne være så totalt forskjellige personer! Var det virkelig ham?! Jeg trodde først han spøkte og latet som han var sint. Men der tok jeg sannelig feil.
Personen jeg snakker om er prakteksemplaret på hyggelig og høflig, og usedvanlig sjarmerende når han møter nye mennesker som han vil gi et godt inntrykk til. Han virker rolig, trygg og avbalansert. Han er i tjueårene og har vært i mange korte forhold.
Jeg fikk høre at jeg var så annerledes, at han aldri hadde følt det sånn med noen og at vi passet perfekt sammen. Det følte jeg også. Jeg hadde jo kapret ham og skulle være den ene rette. Han visste at jeg var ute etter et seriøst forhold og en stabil og stødig partner. Han sa at jeg ga ham den roen han søkte etter i et forhold og at han var ferdig med “eventyr”. Jeg har aldri før møtt noen som har vært så lett å åpne seg for fra første stund ! Jeg hadde mistet faren min noen år tilbake og er i utgangspunktet ganske lukket og introvert av meg. Til han fortalte jeg mye veldig fort.Han fremsto som min soulmate. Han sa tidlig sa at han var forelsket og elsket meg, ville gifte seg med meg og ville ha barn med meg. På ganske rare tidspunkt. Det passet ikke alltid inn i sammenhengen vi var i.
Han har et spesielt blikk og fengslende vesen. Jeg husker jeg var som i en annen verden den første tiden vi var sammen! Vi var sammen fra morgen til kveld hver dag vi kunne og han var helt usedvanlig intens og “på”, og hilste på familien min veldig raskt.
Det samme gjorde jeg med hans foreldre, det var visst noe han var vant til – og han kjørte gjerne det samme opplegget med alle jenter han var med, fortalte han senere i forholdet. Han så ofte forskjellig ut fra tid til annen, det var vanskelig å helt huske utseendet hans og det er det fortsatt – selv om jeg har vært sammen med ham nesten hver dag i et helt år. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha vært med en fremmed!
Jeg får ikke tak på hvem han var, er eller blir. Han brydde seg jo ikke om meg, hvordan klarte han alt sammen? Når jeg tenker etter nå som jeg har lest meg opp, var mye av det han fortalte om sitt eget liv ganske rart – han fortalte mest om familieproblematikk, om sine spesielle evner og hvor flink og godt likt han alltid har vært, om at han ønsket å skrive og bli rik og sole seg i glansen fra dette som voksen, og om kjærlighetshistoriene og eksene sine. Sistnevnte har gått igjen flere ganger, jeg kan navn og detaljerte historier om jentene han har vært kjæreste med gjennom livet – han snakket om dem som om det var i går de var sammen.
Elsker bare seg selv
Han har nok ikke evne til å elske andre enn seg selv og kanskje foreldrene. Han har “godt” selvbilde, tror ofte at folk er sjalu fordi han mener han ser bedre ut enn dem, har bedre kvaliteter og en mer spesiell historie. Foreldrene har backet ham opp og gitt ham masse oppmerksomhet fra han var liten, så han er helt avhengig av dem for å få nok støtte til å ikke bli deppa. Han har alltid vært veldig glad i damer og kropper, og stirret (ikke vanlige korte blikk) ofte på andre jenter etter hvert i forholdet. Han sa at han ikke la noe mer i det, så da var det greit for meg, men likevel litt flaut siden det var så synlig.
Ganske tidlig i forholdet følte jeg at han egentlig ikke var interessert i meg som menneske, men like gjerne kunne vært sammen med en annen. Han klarte å overbevise meg med sine gode taleevner og store ord slik at jeg trodde jeg var den eneste han ville ha. Jeg føler meg i det hele tatt utnyttet på alle måter: emosjonelt, tidsmessig, seksuelt og på et personlig plan.
Jeg sa nei til studier i utlandet like etter at vi møttes, jeg har sagt at vi skulle bo i den byen han ville, jeg har vært lite med familie, skolekamerater og venner, og vi hadde til og med funnet et nytt sted vi skulle bo sammen fremover – og alt så ut til å være i orden, men akkurat i denne fasen, var brått alt feil med meg og han begynte nok å merke kjedsomheten.
Han tok valg når vi skulle på kino eller gjøre bestemte ting og avviste ofte mine forslag, så jeg følte at alt måtte tilpasses hans premisser og ønsker. Jeg ser nå at jeg egentlig bare har gjort som han ville og tilpasset meg og funnet meg i alt for mye. Men så har han også vært kjempevarm, snill, forståelsesfull, støttende og oppmerksom! Virkelig hyggelig og god det meste av tiden, en jeg så for meg å dele livet med. Han har sagt akkurat det jeg trengte å høre, selv om det ble brukt mot meg senere.
Kan en psykopat virkelig være SÅ utrolig hyggelig og god, for så å bli SÅ slem, ufin og kjølig?
Han har storhetstanker og har selv sagt at han er en stjerne og synes han fortjener å bli behandlet etter det. Han drømmer om å bli rik og berømt og vil leve av å være forfatter mens han etter hvert flytter på landet. Han, akkurat som faren, vil ikke ha en 8-16-jobb med en sjef, for det hadde han ikke klart. Han sier at han og faren er kunstnersjeler, og ser på seg selv som helt eksepsjonell og setter folk i båser etter hva de presterer, selv om han virker å like «stakkarslige» mennesker nederst på rangstigen og har gode politiske meninger. Han har vært sjalu når jeg har tilbrakt tid med venner, og jeg fikk ofte dårlig samvittighet når jeg gjorde noe uten ham. Vi var sammen konstant når vi kunne og gjorde nesten ALT sammen hele tiden, enten det var å gå på butikken, pusse tenner, trene eller besøke familiene være. Det virket som det var en selvfølge for ham.
Snakker stygt om alle
Han har snakket stygt om vennene mine, familien min og at han var så glad for at jeg ikke var som dem og at jeg innså det selv. Hans venner var i hvert fall bedre og hadde viktigere interesser enn mine. Den minste form for kritikk mot ham og foreldrene kunne jeg ikke komme med. Han synes han har fått for lite ros for hans oppførsel, og snakket om å ta ære for ting og at krangelen vår var en kamp mellom to sider. Han ønsker å “vise fingeren” til folk i den forstand at han snart er ferdig med studiene og vil bli suksessfull i livet – sammenlignet livet sitt med et kunstverk. Veldig mye han har sagt om fortiden og fortalte mens vi var sammen tyder på at han har flyktige og overfladiske følelser, som egentlig bare eksisterer i øyeblikk og ikke sammenhengende over tid. Men jeg trodde ikke det gjaldt meg, han forsikret meg om at forholdet hadde så mye å gå på og at han ikke kom til å slå opp når jeg var bekymret for det.
Bryter lett kontakten
Han har overhodet ikke problemer med å bryte kontakten med folk, det finnes jo alltids nye. Han får ikke dårlig samvittighet og viser ikke empati selv om han han virket veldig støttende med ord. Han har sikkert ikke tenkt på meg etter bruddet engang, så jeg blir sint for at jeg bruker så mye tid på å prosessere ham og det falske forholdet vi hadde. Jeg er fortsatt i håpet om at det var noe ekte der, men det var det nok ikke…
Jeg får lett dårlig samvittighet, er veldig empatisk og naiv, tenker det beste om alle og unnskylder og forklarer andres atferd med livet de har levd, menneskene de har hatt rundt seg og opplevelsene de har hatt. Jeg strakk meg langt og enda lenger for å gjøre ham fornøyd, men det ble han aldri. Det var ikke nok. Det var som om han foraktet meg uten at jeg kunne forstå hva som hadde ødelagt alt mellom oss eller hva jeg hadde gjort. Han sa flere ganger: «Den eneste måten du klarer deg på er ved hjelp av meg».
Det kom stygge, sårende kommentarer om familien min og sorgen, utseendet, personligheten, snakkingen og gangen min. Han sa han fikk vondt av meg og måten jeg opptrer på, og at jeg måtte se meg selv utenfra. Jeg følte meg egentlig ikke verdsatt for hvor god jeg er, en som er altfor bra for ham. Jeg sa tidlig i forholdet at jeg var redd for å gå inn i forhold fordi jeg er så føyelig og snill, at jeg fryktet å bli utnyttet, og jeg sa også at jeg var glad for at han ikke så på meg som et objekt – noe jeg trodde stemte helt til siste stund, men det var jo akkurat det han gjorde!
Foreldrene snakker også stygt om andre
Han og foreldrene hans snakker stygt om andre mennesker mer enn noen andre jeg har møtt. De kritiserer alt og alle. Det var i grunn noe jeg aldri før hadde trodd at jeg kunne avfinne meg med i et forhold, men jeg likte ham overraskende godt likevel og så vekk fra all baksnakkingen.
Han likte jo meg, trodde jeg, så da var det vel greit. Han er veldig spesiell og annerledes alle andre gutter på sin alder; i både interesser, væremåte og oppvekst. Han har ingen kontakt med annen familie enn foreldrene.
Vi skulle flytte sammen i en leilighet og alt lå til rette for en fremtid sammen, men da var han plutselig i tvil om forholdet og sa han ikke lenger forsto hvem jeg var, og jeg forsto ikke hvordan han kunne føle det sånn så brått når ingenting av betydning hadde skjedd.
Jeg gikk i meg selv og tenkte at jeg måtte ha oppført meg veldig dårlig siden han og faren var enige – det var to mot én. – Jeg som han «elsket mest av alt og ville gifte seg og ha barn med”. Det var som om de følelsene aldri hadde eksistert, forholdet vårt hadde ikke betydning lenger.
Jeg var som luft
Det var vår første krangel. Han klarte ikke legge den bak seg. Alle andre, inkludert meg, ville oppfattet den som en bagatell – det er helt sprøtt hvordan han ikke kunne komme seg videre for noe så lite. Vi snakket om de samme tingene om og om og om igjen, og han måtte snakke med foreldrene for å få støtte. Det var også rart, men han har et helt annet forhold til foreldrene sine enn de fleste andre. Jeg var ferdig med krangelen for lengst, men vi kom ingen vei! Det var bare kulde, ignorering, sinne og irritasjon.
Jeg var som luft, jeg ble ikke i nærheten av behandlet som før. Jeg kunne ikke si eller gjøre noe som ble tatt imot, alt var feil. Han ble til og med sur for at jeg ikke reagerte som ham med å miste besinnelsen, men forholdt meg rolig. Han er en person som tåler veldig lite problemer eller forstyrrelser i tilværelsen, og jeg forsto etter en stund at han var ganske selvsentrert. Han gir uttrykk for det stikk motsatte med folk han er med og folk han sender meldinger til.
Aldri møtt motgang
Han har aldri møtt særlig motgang. Han ringte foreldrene mye, og etter å ha snakket med dem under krangelen endret han ofte oppførsel og ble sint igjen. Han og faren har svært gode taleevner og kan snakke seg ut av alt mulig. Etter hvert i forholdet forstod jeg at han egentlig var skikkelig barnslig og lite selvstendig på flere områder.
Han har det ved seg at han kunne virke som en veldig klok, reflektert mann som var meget voksen for sin alder, for så å være en liten gutt som trengte oppmerksomhet og anerkjennelse, og en tenåringsgutt som bare tenkte på damer, status og å leve i nuet.
Han har sagt flere ganger at han ikke hadde brydd seg hvis de såkalte vennene hans på studiet hadde dødd, han hadde bare gått i begravelsen og tenkt på det den ene dagen. Han sa også at jeg ikke ville brydd meg om vennene mine forsvant.
Han har storhetstanker og har selv sagt at han er en stjerne og synes han fortjener å bli behandlet etter det. Han drømmer om å bli rik og berømt og vil leve av å være forfatter mens han etter hvert flytter på landet. Han, akkurat som faren, vil ikke ha en 8-16-jobb med en sjef, for det hadde han ikke klart. Han sier at han og faren er kunstnersjeler, og ser på seg selv som helt eksepsjonell og setter folk i båser etter hva de presterer, selv om han virker å like «stakkarslige» mennesker nederst på rangstigen og har gode politiske meninger.
BESTILL BOKEN I DAG
Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Han har sagt at han har vært overkvalifisert til alt han har gjort hele livet og at han har et enormt overskudd. Noe av det verste han vet, er øvre middelklasse, vanlige mennesker og folk med status. Kunst, litteratur og kultur er viktig for ham. Ordene hans om det er riktignok større enn handlingene hans. Han holder ikke løfter for venner heller og fortalte hemmeligheter videre til meg.
Han er enebarn og har ikke kontakt med tidligere venner han har gått på skole med før. Foreldrene er også veldig annerledes. De bor øde til, faren har nesten aldri i livet vært i jobb. Kona er syk og derfor også hjemmeværende. Hun var tidlig i tenårene da de møttes.
Begge har hatt en traumatisk oppvekst med blant annet alkoholiserte foreldre, psykisk sykdom og seksuelle overgrep. Det var kanskje derfor de fant hverandre og fortsatt er sammen. De har minimal kontakt med resten av familien og har også kvittet seg med/kranglet med tidligere venner. De og sønnen står sammen mot alle andre.
-
Vet man mye om hva som er typiske oppvekst- og familieforhold for personer som viser seg å være psykopater?
-
Er det f.eks. vanligere at de som er psykopater er enebarn, og hvor familien har følt at de har måttet kjempe mot omgivelsene?
Han tar veldig etter faren sin, sier de er like og at han vil leve som ham, har de samme interessene og kan gjenta noe faren har sagt i ettertid som han ellers ikke ville sagt. Kan det være at han har kopiert hans opptreden fra han var liten og derfor ikke har lært seg annen normal oppførsel?
Ingen empati
Faren har sagt at han ikke har empati. Han virker veldig selvsentrert og kontrollerende på omgivelsene, selv om han også er superhyggelig og varm til tider. Jeg var flere ganger på besøk der, og han pirket alltid på noe ved meg, som å kommentere utseendet eller vekten min, kroppsspråket mitt og måten jeg snakket på. Han sa at han nå hadde adoptert meg og at jeg måtte gjøre som han sa. Han har også ringt meg og kjeftet da han blandet seg inn i krangelen. Han sa at jeg ikke ville vært som jeg var hvis han var faren min, og har kalt meg bitch.
Den første tiden plaget det meg ikke, men da det etter hvert begynte å komme stygge, ufine kommentarer ut av sammenheng begynte jeg å reagere.
Jeg sa ikke fra før i ettertid, men da fikk jeg igjen bare høre at det er jeg som har store problemer. Både faren og sønnen har blitt sinte og irritable, gitt meg skylden og fått meg til å beklage, for så å spille offer og si at jeg har store problemer.
Ingen venner
Faren er som sagt stadig i krangler med folk, og de har kuttet kontakten med så å si hele familien og alle gamle venner. Nå er det de faste, single mennene som ikke utgjør noen trusler som kommer hjem på besøk til dem. Moren har ingen venner som bare er hennes. Faren er veldig utadvendt foran få personer. Han snakker mye om seg selv, samtidig som han er inkluderende og åpen. Han har vært i fengsel i sine yngre dager for å ha stjålet og vært i slåsskamper. Han har hatt tvangstanker, er urolig og prater i ett sett. Han er som en rebelsk tenåring som har kort lunte og kjefter for å få viljen sin. Det samme mønsteret så jeg også den siste tiden hos sønnen. Han og faren er alltid “på vakt”, og glefser tilbake hvis de oppfatter noe som krenkende – riktignok bare foran personer de ikke er nødt til å holde maska for. De er i konstant forsvar, så man må passe på hva man sier. Noen ting følte jeg at jeg ikke kunne ta opp, fordi jeg var usikker på hvordan han ville reagere. De har en mistillit mot omgivelsene og tolker ting som blir sagt inn og ut – ofte tar de det i verste mening, da det virker som de tror at folk vil dem vondt. Det er kanskje derfor de så ofte ikke har langvarig kontakt med de samme personene.
Jeg har prøvd å fortelle mine nærmeste hva som skjedde i forholdet og hvordan han har vært, men jeg klarer ikke å sette dem inn i det, og føler meg bare dum og teit når jeg ikke blir tatt på alvor. De ser på meg som om jeg overdriver eller bare sier det jeg sier fordi jeg ble slått opp med, noe jeg også sikkert hadde gjort, men det stemmer ikke i det hele tatt. Derfor vet jeg ikke hvem jeg kan snakke med om det. Det er ikke følelsene som snakker, det er den rasjonelle meg som endelig, etter å ha kommet ut av forholdet, begynte å prosessere alt sammen. Ingen ser ut til å forstå at jeg virkelig mener det, jeg blir så sliten når jeg ikke vet om det bare er jeg som tror dette i hodet mitt. Jeg føler meg så alene om det som har skjedd når ingen av de rundt meg har sett, opplevd eller hørt det jeg har gjort. De hadde vært i sjokk.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Pris kr. 249,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Han er helt (!) annerledes mot andre enn han var mot meg, og det irriterer meg noe voldsomt. Han spiller bare spill og utnytter folk, mens jeg vet hva han har sagt og egentlig mener om disse personene. Jeg får så lyst til å si fra til dem, noen av dem har jeg møtt flere ganger og har dem fortsatt som venner på Facebook. Foran dem er han kjempehyggelig og virker genuin som bare det, mens han bak ryggen deres snakker dritt og sier han bare tar på seg en maske for å holde ut, siden han vet han ikke skal være med dem så lenge av gangen.
-
Er det noe poeng å si til andre hva han har sagt om dem og få dem til å forstå at han egentlig ikke bryr seg, eller skal jeg bare la ham spille spillet sitt? Jeg bør kanskje bare holde meg unna for å unngå ytterligere skade eller fremtidige ødeleggelser? Det er så provoserende å tenke på at han ikke bryr seg ett sekund om disse menneskene, men at de tror han er en god venn som vil stille opp uansett hva. Jeg brenner etter å fortelle dem hva han har sagt om dem og hvordan han er, uansett hvordan de ville tatt det.
-
Har psykopater en debutalder? Er de det fra første forhold?
-
Er det forskjell på psykopater i forhold og ellers? Er det bare partneren/de aller nærmeste som noen gang får sett hvem psykopaten egentlig er?
-
Er det noen som f.eks. bare er «forholdspsykopater» eller «jobbpsykopater»? Er man psykopat i alle sammenhenger bare at man klarer å skjule det når man vil?
-
Blir de aldri slitne når de bare spiller spill, eller gir det dem så mye energi og narsissistisk påfyll at de bare fortsetter?
-
Kan psykopater/manipulatorer bare vise den stygge siden av seg i forhold og holde maska foran absolutt alle andre? Er det sannsynlig at kjærestene hans er de eneste som får sett hans sanne ansikt, eller har foreldrene garantert sett det i løpet av livet hans siden de har tilbrakt så mye tid sammen?
-
Kan faren og sønnen begge være psykopater? Det virker faktisk sånn at faren er «mesterpsykopaten» og at sønnen har tatt etter ham. Og er det da miljø eller arv som har mest av skylden for at han har blitt som han har blitt?
-
Forstår såpass unge personer at de oppfører seg unormalt i forhold, at de er psykopater/manipulatorer? Er de klar over “syklusen” sin, og vet de at historien med idealisering, degradering og forkasting er noe de bevisst går inn for, eller opplever de virkelig at det skjer naturlig og at det bare er partnerens feil at noe går galt?
-
Har de selvinnsikten til å forstå at de selv er psykopater hvis de leser om psykopater? I hvilken alder vil de eventuelt forstå det? Han jeg var sammen med visste at han ikke var normal, han var redd for følelsene sine. Jeg spurte og spurte, men fikk aldri svar på hvorfor og han hadde tvangstanker når det gjaldt ting han sa til meg. Hvis han hadde sagt noe før, måtte han fortsette å si det samme eller «steppe opp». Han har garantert problemer med dype følelser og tilknytning til andre mennesker, bortsett fra foreldrene. Han har sagt at han ikke har evne til å bli rosenrødt forelsket. Han har fortalt at han på videregående var sammen med en jente han slo opp med og ikke ofret henne én eneste tanke etterpå. De gikk i samme klasse, men han overså henne og brydde seg ikke i det hele tatt.
-
Må de være fysisk voldelige for å kalles/være psykopater? Han virket nesten litt redd for vold og slåssing. -Kan det være fordi faren har vært voldelig?
Jeg er ekstremt lettet og glad for å være ute av forholdet såpass «tidlig», med tanke på hvordan det kunne utartet seg fremover Det jeg står igjen med er et spekter av følelser og kaos jeg må bearbeide.
Såret og rundlurt
Jeg er såret og føler meg rundlurt. Jeg er bunnløst skuffet og prøver å skyve vekk skammen, for det er han som burde skamme seg. Han har løyet og vært forferdelig, og et unnskyld fikk jeg aldri. Det var altfor mye å forvente.
Tanken på at mange mennesker har vært i lange forhold og fått barn med psykopater får meg til å grøsse. Stakkars dem. Det er utmattende å ha bodd sammen “bare” i ett år, når man forstår at man aldri betød noe som helst for ham, og at det jeg trodde var et bunnsolid forhold basert på ekte følelser, egentlig hang i en sytråd som hvert øyeblikk i løpet av en dag kunne røket eller blitt klippet rett av.
Ingenting av det jeg har gjort for ham ble satt pris på, og sorgen min var ikke viktig, jeg måtte se meg selv utenfra og jeg hadde bare feil og mangler. Han vred alt over til å handle om at han ikke fikk nok anerkjennelse, takknemlighet og ære, og at det var jeg og min væremåte som var årsak til hans raseri og kulde.
På slutten var det som om vi aldri hadde kjent hverandre, hatt et forhold eller bodd sammen, og jeg ble behandlet dårligere og mer iskaldt enn hvem som helst ville behandlet en lite hyggelig fremmed person.
Jeg ble helt forbauset over hvor lite jeg og forholdet syntes å bety for ham, satt igjen uten et eneste svar på hva som hadde skjedd og med skyld uten å ha den minste anelse om hva jeg hadde gjort galt og hvorfor det ikke kunne rettes opp i. Han hadde klikket og mistet besinnelsen flere ganger og hadde provosert frem en krangel som varte i flere uker hvor jeg følte at han bare kranglet med seg selv og gjorde alt vanskelig og umulig.
Glimtvis kom hans gamle smil tilbake og de samme reglene om at han elsket meg mest av alt. Men vi kom ingen vei, han tok opp igjen ting som alle andre ville vært ferdige med i øyeblikket og i det hele tatt aldri ville kranglet om. Jeg forsto ikke hva vi kranglet om eller hva som var problemet. Jeg kunne ikke si eller gjøre noe for å hjelpe eller få det normalt igjen. Han hadde bestemt seg. Det var over. Jeg og oss hadde aldri eksistert eller hatt betydning. Slik endte det tilsynelatende romantiske eventyret med et drama uten like.
Jeg klarer ikke å kombinere de gode og de dårlige sidene hans, de var som Nord- og Sørpolen, som dag og natt, som himmelen og helvetet. Totalt forskjellige.
Finnes de der i like stor grad begge to, eller er disse menneskene innerst inne bare ren ondskap og egoister, mens alt det “gode og menneskelige” er skuespill og en påtatt maske?
Jeg skulle ønske jeg hadde visst noe om psykopater og manipulatorer tidligere. Kanskje jeg da ville gjennomskuet hva jeg var utsatt for. Jeg har behandlet ham altfor bra i forhold til hva han har sagt og gjort, og skulle gjerne trukket tilbake unnskyldningene jeg kom med bare for å roe ned ham og situasjonen.
Jeg er ung og vi var “bare” kjærester i ett år, men vi bodde sammen fra første stund. Jeg var sammen med ham nesten hele tiden, så jeg har virkelig sett sidene hans.
Er han psykopat, eller kan det være noe annet lignende? Eller tar jeg feil? Noe er i hvert fall helt fullstendig galt. Håper på svar. I hvert fall på spørsmålet om han er psykopat, hvis det går an å si ut fra dette. Det hjalp meg bare å få skrevet det ned. Takk for at “Psykopatene blant oss” eksisterer!
LES OGSÅ:
Dette kjennetegner psykopaten
Mangel på empati er gjerne et typisk kjennetegn på en psykopat, og ifølge psykolog og fagdirektør hos Psykopaten.info, Dag Øyvind Engen Nilsen, er det den følelsesmessige empatien de mangler og ikke den kognitive. Det er gjerne ikke noe galt med intelligensen til psykopaten, de kan kjenne igjen følelser når de ser dem, men de kan ikke kjenne på andres smerte, sier han til KK.no
Flere tusen Nordmenn er psykopater
Psykiatrispesialist Randi Rosenqvist har til NRK ett råd til dem som lever med en psykopat: – Dere burde springe!
Mitt liv som psykopat
Ordet «psykopat» får folk til å løpe vekk i frykt. Men psykopati er ikke så enkelt og svart-hvitt som de fleste tror. Og alle psykopater er ikke konebankere eller mordere. Om Fallon i NRK ytring.
Nyter andres smerte | forskning.no
De er vedvarende hensynsløse og krenkende i forhold til andres rettigheter, og de beskrives noen ganger som sosiopater eller psykopater. Innen psykologien blir … |
Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no
Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder … |
Psykopater kan slå på empatien | forskning.no
En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre. |
Psykopatenes språk | forskning.no
Psykopater bruker et mer rettferdiggjørende språk når de omtaler forbrytelsene sine, ifølge forskere som har analysert ulike morderes egne fortellinger. |
Gjesping er smittsomt. Men hvorfor blir ikke alle like påvirket? En ny undersøkelse bestrider tidligere antydninger om at empati har noe med saken å gjøre.
|
Hva er en psykopat? Her er 50 kjennetegn
Hos www.hjelptilhjelp.no kan du lese mer om psykopati og hvordan du kan gjenkjenne en reell psykopat.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Har du et råd til denne fortvilte unge kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Du beskriver selv et typisk eksemplar av P/N. Hva lurer du egentlig på? Du skriver velformulert og innsiktsfullt. Hva spør du egentlig etter? jeg kan bekrefte at etter fremstillingen er dette et perfekt eksempel på en P/N.
Meget bra fremstilt. Vanskelig å si konkret, man skal være varsom her. Alt tyder likevel på at du har vært sammen med en covert (skylt) narsissist. Hendelsesforløpet speiler også narsissistisk dynamikk. Alt du føler er også adekvat i etterkant. Alt normalt at ingen forstår deg. Det som gjør disse jævlene så smertefulle er at de angriper det mest hellige “kjærligheten” på vår jord. Jeg anbefaler at du søker hjelp hos noen som kan dette i helsevesenet. Og det er jo svært få uheldigvis. Men du må få hjelp til å bearbeide følelsene og at du ikke går på et nytt overgrep noe som jeg mener er mer alvorlig = at ingen tror på deg eller forstår deg. Jeg forstår deg i aller høyeste grad.
Hei
Det høres ut som det du tror det er. Jeg har hatt psykologi som delfag i en av mine utdannelser, og likevel klarte jeg som du og mange andre å gå i fella.
Det er noe med den vanvittige sjarmen i starten av forholdet som jo gjør at en blir betatt og forelsket. Etter hvert, eller ganske fort merket jeg meg hendelser, uttalelser og etc som var merkelig og litt ” way off”, men det blir på en måte litt sånn: Hørte jeg riktig? Nå tuller han? Eller nå ble han veldig sint for ingenting, han er sikkert bare en liten søt sinnatagg, og etc…Jeg har nettopp gått fra vedkommende gang nr. 2. Ja, du hørte rett…2 ganger.. Ble ca litt over ett år tilsammen.. Du som jeg og andre ofre har jo følelser og de er det jo ikke bare å skru av…P/N har ikke disse følelsene, men i mitt tilfelle Tror jeg f eks det at han tapte ” slå opp kampen” sist gjorde at han etter 5 mnd, og minst et miniforhold pluss, pluss i mellom fant ut at meg var han ikke ferdig med.
Alt oppi hodet hans er en krig, krigen om å vinne! DVS: han vinner jo absolutt ingenting annet enn å pisse seg på leggen så det blir barnet i noen minutter i form av å manipulerer meg, såre meg og etc…
Jeg er lei meg, men også sint, samt at jeg tok kampene med ham hele tiden.. Jeg som du tror jo ikke at det ikke var noe følelser og godhet i denne tomme kroppen av en mann.
Jeg må si det til meg selv gang på gang. Disse menneskene er mennesker som mangler SÅ MYE… I mitt hode er de faktisk tapere… Ja, en blir skada av å være sammen med et sånt menneske, jeg så jo også at barna hans ikke hadde det bra. Tross gjentatte barnevernssaker, skjedde det ikke mye positivt ift barna.. Han var fast bestemt etter hvert møte med BV at han hadde vært ordstyrer og han hadde blitt hørt….
Det var faktisk de gangene jeg var mest skuffet. Systemet er skada det også. Det hjelper ikke at selv jeg som har vært vitne til ulike hendelser sier i fra. Foreldrevernet står for disse menneskene høyere enn BV. Og, de blir jo tydeligvis hørt..
Jeg føler at mine venner forstår meg, men så har jeg vært ganske konkret med å fortelle om ulike episoder. Samtidig, blir ikke jeg snakket ” tom” med det første, og det er det nok ikke like mye forståelse for hos venner. Samtidig velmenende ord om at kom deg vekk fra han, pass på barna dine og etc,. Samtidig sitter jeg igjen med ” ansvaret” for å hjelpe de ungene hans.. Vennenne mine sier at nå får du ikke gjort mer, men syns ikke det er så lett..
jaja, manipulasjon, løgn om alt og ingenting, masse tomme ord om at ” jeg elsker deg”, så fin du er, og bla,bla….
krigføring mot alle som egentlig prøver å hjelpe ham. Bor helt i son egen verden. Selvinnsikten er på minussiden, hundre og tretti korte forhold, snakker dritt om alt og alle, da inkludert meg på det groveste…. Egosentrisk, storhetstanker, setter i gang hundre prosjekter uten å nærme seg avslutning på et. Overse sms til tider, skjule messenger, masse småflørting på nettet, ja, You name it.. Mitt utgangspunkt var at jeg vill hjelpe han til å forstå ting på en annen måte, men det er dødfødt! Han er et tomt skall, og selve fundamentet for de ulike følelser og spesielt empati er totalt fraværende, kan aldri si unnskyld for de verste løgner og eller manipuleringer. Svarer med motangrep om det gjelder han… Og, jeg kan fortsette… Han treffer på 50 av 50 punkter/symptomer og eller tegn…Så, da måtte jeg bare innse at det var lost case igjen. Ta med meg min ensidige kjærlighetssorg og dra!
Bare synd jeg ikke kunne ta med meg de to små….
Ja han er psykopat eg har ei søster som er psykopat,ho har manipulerer meg og gått å lagt rykte om meg på bygdå der ho bor,ho vil vera sjermerne,hyllig og pratsom nå ho er i lag med andre men nå alt kjeme til alt kjeder ho seg og vil ha oppmerksomhet,ho har øyelagt slik at eg ikkje he skal få ha kontakt med dei er er tante til og søsknene/brødene og slekta og ho øyelegge slik at eg ikkje skal få ha venner på Facebook og ellers og ho gjere slik at ikkje andre folk skal tru på meg nå eg vil sei kos eg har hatt det opp etter livet mitt.
Jeg mener at min mor har arvet genene til sin egen mor og er påvirket av miljøet. Hennes to søstre viser også psykopatiske trekk. Den yngste var bare 11 år når moren deres døde. Det bekrefter jo at det også ligger i genene. Husker at min mormor var det store midtpunktet. At barna på mange måter forgudet henne. De kriget og konkurrerte om å få hennes oppmerksomhet. Dermed så fikk moren deres all oppmerksomheten. Hun spilte veldig offerrollen. Barna skulle ta seg av henne , ikke omvendt. Hun var veldig likegyldig. Fødte 8 barn. Deres far var skipper. Dette var nok for å holde han fastlåst og få mer i barnetrygd. Deres far var liksom den store stygge ulven. Min mor hatet han. Ser i voksen alder at han prøvde å sette grenser med sine barn. Deres mor sa alltid; At slik prater du ikke til barna. Dermed så fikk hun dem over på sitt parti. Deres far skled inn i mellom ut med alkohol. Barna følte nok en viss skam. Huset deres var veldig urent. Deres mor daffet bare rundt. Stumpet tobakkssneiper i visne potteplanter osv. Min mor skulle alltid stå, gå og sitte tett klistret inn til sin mor når vi var på besøk. Demonstrere at hun hadde førsteretten. Hun brydde seg kun om sin mor. Moren deres døde i 50 – årene. Barna viste en stor sorg. De har aldri skjønt hvor hjernevasket de ble. Ikke alle er psykopater, men flygende aper er de alle. Blant annet, panikk for eksponering. Liker ikke at en er synlig og at sannheten kommer frem. Så de er klar over at det de gjør er feil. Men, de bryr seg ikke. Innad. Uttad, så er det alle sin store plikt å reklamere for den perfekte narsissisten. Min mor er Cover narsissist, hennes søster er Overt narsissist. Søskene misliker veldig deres Overt narsissist. Veldig opptatt av å synlig hevde seg selv over alle andre. Min mor forsøker mer i det skjulte. Veldig opptatt av å spille ett veldig falskt skuespill. Er mer usynlig. Disse søstrene kriger og konkurrerer veldig mye. Men når det kommer til stykket så støtter de hverandre. Jeg mener å se min mors trekk allerede på bilder ifra hun var ca. 2 år gammel. Den sinte og agressive mimikken. Ser det på alle bilder når hun var ungdom også. Har sett ett bilde hvor hun svakt smiler og ser litt søt ut. Hennes søsken likte henne aldri. Hun både meldte seg ut og ble utmeldt. Hun har kun snakket negativt om sine egne søsken. Spesielt sin egen far som hun hatet. Har aldri hørt henne prate om sin mor. Min mor har vært veldig opptatt av å forskjellsbehandle meg og min bror. Han skal være favoritten og jeg skal være den store taperen. Hun projiserer veldig. Nedlesser meg med alle sine egne komplekser. Hennes sønn skal fremstille henne utad. Jeg mener at de er fullstendig klar over sine handlinger og oppførsler. Hvis ikke. Hvorfor spiller de da det falske skuespillet og har panikk for eksponering. Hvorfor putter de på seg det falske skuespillet. Ta f.eks min tante. Jeg havnet på sykehus. Hun kastet seg i bilen for å besøke min. Kjøpte en stor blomsterbukett osv. Over telefonen derimot, så mobbet, hånet og trakasserte hun meg. Noe hun igjen skal benekte. Dvs. at hun utad skal hevde seg selv over alle sine søsken. Mens hun innad bekrefter at hun er dypt nedsunken. Dette forsøker hun å holde hemmelig. På samme måte som min mor, så er hun det store offeret når hun mottar tilbakemeldinger på sin oppførsel og handlinger. Offerrollen, på samme måte som deres mor. Min mor fikk meg når hun var 16 år. Min biologiske far har fortalt meg en del om hennes oppførsel da. At hun bl.a tømte bankkontoen hans. Krevde at han skulle kjøre henne to meter til butikken osv.Ingenting plager henne mer enn at jeg har fått kontakt med han. Da er jeg ikke usynlig lenger. Ikke minst overfor meg selv. Jeg har funnet min ekte identitet og er stolt. Hun har nok aldri funnet seg selv. Hun er tom og må hele tiden ha påfyll med å være synlig. Jeg tror nok at hun innerst inne fortrenger seg selv, mennesket. “Ønsker” å være ett objekt. Dette mener hun at er veldig oppegående. At empati, medfølelser og samvittighet hindrer henne i å være såkalt øverst. Hun kan ikke ha disse “dumme” følelsene. Bortkastet energi. Hun må ha en full oversikt, makt og kontroll. Ingenting er verre enn at hun blir usynlig og at ofrene er synlige. Det piner henne at hun ikke vet eller har makt over en når en er synlig. Derfor så liker hun på samme måte som hennes egen mor ikke at en har en partner. Min mor er over 60 år nå. De repeterer det samme opp igjen og opp igjen. Nekter å lære av sine egne feil. Skal projisere dette over på andre. Dermed så blir de mer og mer avslørt. Men blant deres nærmeste så kan dette være tabu. De liker gjerne ikke at folk avslører dem. At dette blir eksponert. Spesielt til profesjonelle fagfolk. Mange kan bestemt nekte på det en forteller dem. Det blir for fjernt for dem og en risikerer gjerne å selv bli stemplet som en psykopat som kan prestere å si slikt om noen andre. Selve begrepet er ikke godtatt og akseptert innen f.eks helsevesenet. En kan beskrive dem og deres handlinger, men diagnosen reagerer de på at en sier. Mange nekter å innse dette og fortsetter vennskapet med dem. Noen holder seg helt nøytrale og vil ikke blande seg inn. Noen f.eks søsken ønsker bare å ha en full oversikt, makt og kontroll. Passe på et en ikke eksponerer osv. Noen er med på “leken” og digger at en blir mishandlet. Andre blir fullstendig sjokkerte. M.a.o det er veldig forskjellig hvordan folk reagerer. Men jeg tenker som så, at de som ikke hører på meg å reagerer. Bekrefter egentlig overfor meg at de egentlig ikke bryr seg. På denne måten så får jeg testet dem ut.
Tak for at have skrevet. Jeg har været i et forhold lignende, og jeg står tilbage med samme følelser og spørgsmål som dig. Du må ikke tro at ingen forstår dig, der er andre der har oplevet lignende, det handler bare om at finde dem. Jeg vil råde dig til at søge proffecionel hjælp, det du har oplevet går ikke bare i sig selv igen, og jo længere du går med det, jo dybere spor sætter det sig. Held og lykke i livet fremover, jeg håber det bedste for dig.
“Forstår såpass unge personer at de oppfører seg unormalt i forhold, at de er psykopater/manipulatorer? Er de klar over “syklusen” sin, og vet de at historien med idealisering, degradering og forkasting er noe de bevisst går inn for, eller opplever de virkelig at det skjer naturlig og at det bare er partnerens feil at noe går galt?”
DET lurer jeg også virkelig på..
Ingen tvil. Du har vært utsatt for en skjult p/n De værste av dem alle. Jeg hvet hva jeg snakker om. De skulle vært bura inne. Stått i gapestokk og fått juling fir f skapen og ondskapen de uten skrupler utsetter andre for . Når empati samvittighet og skyldfølelse er mangelvare blir handlingene deretter. Oppe i deres hode er det tomt. Det er ingen hjemme.
Hei. Har hatt en relasjon med en mann på 52 år i ca. 3 år. Han sier han er relasjonsskadd og er rusmisbruker. Han er i jobb, jobber med rusmisbrukere. Han har en datter på 17 år som også har begynt med hasj. På tross av dette vil han ikke slutte med hasj. Dette har jeg stilt meg helt utenforstående til! Vi har kranglet mye om det. Pga. dette, har jeg ikke villet stå offentlig fram. dette har såret han veldig, og nå har han gjort det slutt. Tar ikke kontakt og er “borte”. Jeg er helt knust, og vil bare ta kontakt.
Han har skyvd fra seg venner og kjærester på samme måte tidligere. Han er veldig amorøs og kjærlig når han er “varm”. Plutselig har han “kalde ” perioder. Han sier han har gitt og gitt, iom vi har vært et skjult par. Jeg har holdt tilbake pga. mistillit.
Men hvordan kan han fra en dag si at han elsker meg til neste bare kutte?? Hvorfor ikke gi meg tid?? Jeg skjønner ikke hvordan gå videre…..