Brudd med en psykopat

Kampen mot barnas mor fortsetter

Eksen er sosiopat eller psykopat

Hun traff drømmemannen i godt voksen alder. Hun hadde selv vært gjennom et komplisert brudd, og gitt opp håpet på at det fantes noen der ute som var «normale». Men endelig: Han var gjennomført snill. Han ville alle rundt seg kun det beste. Han elsket ungene sine og fulgte dem opp på alle mulige måter, som best han kunne.

I innlegget «Vi har gitt opp» fortalte hun om hans eks som skulle vise seg å være fullblods psykopat. Her kan du lese fortsettelsen to år senere.

LESERHISTORIE: Det har gått to år. Min mann har ikke samvær med sine barn. Det ble for tøft. Vi prøvde lenge å overse alt som kom fra mors side, men til slutt var begeret fullt.

Jeg finner til slutt hverken overskudd eller energi til å takle alt som kommer. Løgner som barna blir fòret med. Beskyldningene de kommer med, og de falske, oppdiktede historiene mor har servert dem. Meldingene hun sender, hvor alt er snudd om på. Alt hun selv gjør blir vi beskyldt for å gjøre. Kampen blir til slutt så maktesløs, at eneste utveien er å stenge av.

Har ikke råd eller krefter til å gjøre noe

Det har sin pris. Savnet hos far er stort. Veldig stort. Og han har flere ganger ytret ønsker om å ikke ville leve lenger. Han stiller stadig spørsmål ved hva som er meningen med livet, i det hele tatt, sånn som situasjonen er. Han jobber nesten døgnet rundt for å få endene til å møtes. Etter mor har sabotert alt samvær, er bidraget skyhøyt. I tillegg til all opparbeidet gjeld mens kampen har pågått. Han har ikke overskudd til noe, og har heller ikke råd til å ta ferie, eller å reise bort.

Han har hatt helt sporadisk kontakt disse to årene. Noen ganger er barna imøtekommende, andre ganger ikke. De spør til stadighet om når de kan få komme. Det blir bare diffuse svar. For hva svarer man til det, uten å sverte mor? Å sitte der, helt maktesløs. Vite at barnevernet en gang var med oss. Å vite at de fant mor udyktig til å ta seg av barna sine. Å vite at de ville fjernet dem fra henne, fordi hun skader dem psykisk. Å vite at systemet er så urettferdig og feigt, at i stedet for å tørre å stå i det og kjempe som de burde gjort, så ble alt bare henlagt. Det kokte bort i den berømte kålen. Og man står alene, overlatt til kun seg selv.

Trusler på telefon

De har vært her èn helg. Det ble en ny helg hvor alle traumer ble rippet opp i. En ny helg hvor mor fulgte hvert skritt de tok, på mobilen. En helg hvor mor på ny sa at hvis de ville hjem så var det bare å ringe. En ny helg der truslene haglet på telefonen, og hvor det endte med at mor hentet minstemann før man hadde fått sukk for seg, klokka elleve på kvelden.

En ny utmattende helg. En ny helg som bare nok en gang viser at mor ikke kan samarbeide, og heller ikke er villig til det. Men overfor kjæresten sin, familien sin og de andre rundt seg, så fremstiller hun nok seg selv som en meget «omsorgsfull» mor som stiller opp så fort barna trenger henne. De skjønner virkelig ikke hva hun gjør med dem, eller oss.

Projisering er hennes favorittmetode

Vi har prøvd å la henne være. La henne og barna få ro. Men likevel peprer hun oss med ondsinnede tekstmeldinger med jevne mellomrom. Hun klarer ikke å la være. Hun MÅ bare fortsette å psyke oss ned. Og projisering er hennes favorittmetode. Det ser ut til at dette har blitt hennes store misjon i livet. Og ingen kan stoppe henne.  

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg er så lei. Jeg er så innmari lei. Og sliten. Det er ingen hjelp å få. Det er så utrolig maktesløst. Og det verste er at de som ikke har vært borti denne type narsissister, eller psykopater om du vil, de har INGEN anelse om hva du går igjennom. Virkelig ikke. Ingen tror at et menneske kan være så ondt, med viten og vilje. Ingen tror at et menneske jobber så hardt for å ødelegge andres liv og helse. Ingen går rundt og tror det. Men dessverre, sannheten er at de eksisterer for fullt. Og de kunne sikkert fått Oscar for forestillingene sine.

Jeg savner flere historier her, hvor mor er «psykopaten». Hva gjør de som har barn med disse, og som har delt bosted, eller prøver å få? Hvordan takler de den hverdagen? Har de gitt opp? Hvordan takler de dèt i så fall?

Jeg leser gjerne gamle som nye historier. Alt som kan være til hjelp. Det er lite å støtte seg til i denne situasjonen som vi er i. For vi vet virkelig ikke hvordan vi skal håndtere den lenger.

LES OGSÅ:

 

Del I av historien:  Vi har gitt opp – hun vant


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne hsitorien? Kjenner du deg igjen? Har du et råd til denne fortvilte kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
Latest Posts
  • Hvordan unnslippe et forhold med en narsissist
  • 10 hovedgrunner til hvorfor du fortsetter å date narsissister
  • Hva er narsissisme? Definisjoner av narsissisme
  • Hvordan stoppe en narsissist fra å manipulere deg

Comments (2)

  1. Anonym

    Kjenner jeg nesten har lyst til å skrike høyt! Er så mye likt med vår situasjon. Bare at min samboer har hovedomsorgen for barnet som nå er 8år! I over 4 år har jeg vært en del av denne kampen, i over 4 år, har jeg fått hørt mye om meg selv som jeg ikke visste. Og min samboer har vært en del av dette dobbelt så lenge som meg. Vi synger på siste verset snart. Både i forhold til barnet og vårt forhold. Og vi har fått 3 barn sammen. Hele situasjonen er trist. Og bare se hvordan hun manipulerer og bruker barnet er verst.
    Her blir det rettsforhandlinger, igjen. Meget snart. Min samboer har dommer fra 2012,2013 og 2016 på sin side. Men du må ikke tro det har vært stilt i de andre årene fordi. Er noe heeeele tiden.
    Siden januar i år har barnevernet mottatt 14(!!!) bekymringsmld på barnet/oss. Da er 2 av de ikke i regi av mor, Men bekymrede innstanser pga foreldrekonflikten. MORSkonflikt skulle det hett istedet.
    Og selvom barnevernet og skole sier ikke gi opp, hold ut, kjemp for barnet, er det like før vi faktisk gir opp. Vi har flere barn å tenke på og. For å ikke si oss selv. Men min samboer sliter. Skal han gi sitt kjære barn som han er så glad til psykopaten så han selv og vi som familie skal få ro? Stillhet?
    Hele systemet skurrer for min del. Er det virkelig ingen som kan sette ned foten mot en psykopat?
    En tidligere advokat av min samboer sa faktisk at rettsystemet i norge er ikke bygd opp for en med mors kaliber. En som ikke gir seg. Hun sa det i retten sist. Jeg gir meg aldri, det er mitt barn, jeg er hans mor, det er min rett.
    Rettsystemet i norge beskytter mødrene dessverre. Og når det kommer til barnesaker starter man med blanke ark og fargestifter hveeer gang.
    Nå starter snart sirkuset til mor igjen. Er muntlige rettsforhandlinger til uken.
    Mor anklager oss for psykisk og fysisk vold, dårlig stell av barnet, lite oppfølging, barnet er ofte syk, bare for å nevne noe.

    Det har foregått og foregår så mye at jeg faktisk kunne skrevet bok om det. Og er meget spent på hva enden på visa blir.

    Synes det er så rart at når tingretten sier, senest des-16,har blitt sagt også før, at nå er det påtide at det blir ro rundt barnet og dets omsorgssituasjon, at saken i det heletatt blir tatt opp igjen.

    Barnevernet som sier de forstår oss, skal nå opprette undersøkelse der sakkyndig skal inn.
    Kjenner jeg gruver meg. Kjenner jeg snart ikke makter mer.
    Men hva skal jeg gjøre? Fristelsen for å ta med meg mine 3 små barn og flytte fra denne så ikke alt for store byen er stoor.

    Kunnet skrevet så mye mer.
    Men det at hun beskylder oss for det hun selv praktiserer er det ikke tvil om.
    Kan bare ikke tenke meg hvordan det blir når barnet får egen mobil, i starten blir det mest trolig en her og en der. Men tilslutt går ikke det. Bare tenk alle gangene hun kommer til å ringe, sende meldinger osv. Barnet kommer aldri til å få fred så lenge det har kontakt med oss. Tror nok ikke situasjonen vår endrer seg selvom barnet bare er her annenhver helg.

    Men jeg har et lite håp, et lite, om at kanskje systemet fungerer? Kanskje vi møter en dommer denne gangen som ser galskapen og som kan sette ned foten?

    Hoff.. et lite håp ❤

  2. Elisabeth

    Vi er i en veldig lik situasjon.

    Min mann har et barn fra et tidligere forhold, og mor har vært et problem lenge før deres felles barn kom til verden.
    De hadde kun et avstandsforhold, i helger, og selvom det hadde blitt slutt opptil flere ganger klarte hun å bli gravid. De bodde ikke sammen før måneden før termin. Mor og barnet flyttet ut da barnet fylte 2 år, og jeg kom inn i bildet da barnet var 3 år.
    Det ble starten på et årelangt helvette, et som hadde vedvart i mange år allerede for min mann og noe helt nytt for min del.

    Mor hadde et utrolig kontrollbehov og skrev meldinger til far gjennom hele dagen, hver dag. Hvis han ikke svarte fort nok, ringte hun, og hvis han ikke svarte på telefonen kom hun med indirekte trusler på sms.
    Far var tydelig preget og veldig redd for hva hun kunne finne på dersom han ikke svarte eller gjorde som hun sa.

    Hun ble helt gal og mistet hodet totalt da hun fikk vite at far hadde fått seg kjæreste, da gikk vi gjennom et trusselhelvette fra en annen verden. «Hvordan kan du bare gå ut å finne deg ny dame?? Du har jo tross alt et barn å prioritere!!» «Jeg forstår ikke hvordan du klarer å gjøre dette mot meg» «Du kan ikke gjøre som du vil når vi har et felles barn å ta oss av». «Jeg er så utrolig skuffet over deg, hadde ikke trodd du var en som kunne gjøre noe sånt». Far hadde kun helgesamvær annenhver helg pga stor avstand mellom hjemmene (ikke samme fylke). Mor hadde barnet 70-80%, og far resterende i helgene. Men man må jo vite at far ikke har rett til å leve de 80% han er alene, da skulle han bruke tiden sin på meldingsutveksling og telefonsamtaler med mor…..

    Jeg traff ikke barnet før jeg hadde vært sammen med far i 7 måneder, og heldigvis tok barnet meg godt i mot. Vi fikk en god kontakt med en gang og barnet synes det var storveis med fars nye kjæreste. Dette taklet mor dårlig, og I starten skulle mor bestemme hvordan samværene skulle gjennomføres da jeg var tilstede.
    Mor prøvde å sabotere at jeg skulle flytte inn sammen med far til hennes barn, hun skrev nedlatende, frekke og truende meldinger til far og ringte rundt til felles venner for å få vite hvem jeg var. For mor ville nemlig ikke treffe meg under noen omstendigheter!
    Det skulle gå nesten 4 år før hun hilste på meg, da hadde far og jeg giftet oss, bygget stor enebolig, fått barn og jeg gikk gravid med vårt 2.barn.
    Jeg hadde håpet at det skulle bli lettere for henne å takle situasjonen etter hun hadde hilst på meg, for det hører man så ofte om. «Åh, bare vent til hun vil hilse på deg, da roer se seg som oftest». Kort sagt, det eskalerte noe voldsomt i etterkant, og sjalusien var så intens at det var skummelt.

    Barnehagen som barnet gikk i merket at barnet var preget av konflikten mellom foreldrene og foreslo i flere møter at barnet burde få hjelp, og at foreldrene burde gå på kurs. Far takket ja til alt, mor takket truende nei til alle forslag. For de måtte jo vite at dette var far skyld i. Hadde ikke far oppført seg dumt og hatt fokus på barnet, hadde jo ikke barnet slitt… Barnehagen backer ut, men ber om at foreldrene skriver under på samtykke til overføringsmøte til skolen. Far skriver under, mor gjør ikke.

    Mor klarer å manipulere barnehagen, og hun klarer å få all informasjon om barnet slettet når hun tar barnet ut av barnehagen sommeren før skolestart (privatbarnehage).

    Kort fortalt, det smeller når barnet begynner på skolen. Mor manipulerer lærerne, de holder far bevisst utenfor når det gjelder ALL informasjon.
    Barnet sliter på skolen med konsentrasjonsvansker, magevondt osv, men det er kun mor som får denne informasjonen. På foreldresamtale via tlf til far, får han vite stikk motsatt, alt går jo så veldig bra. Mor har nemlig fortalt i fortrolighet til kontaktlærer at det er far som skaper disse vanskene hos barnet, og at skolen må gjøre det de kan for å beskytte barnet mot far.
    De tror blindt på mor og gjør som hun sier, selv om hun ikke kan bevise noe av det hun påstår.
    Far ringte inn ril skolen og sa at han ønsket møte med helsesøster og kontaktlærer fordi vi var bekymret for barnet.
    Men far fikk beskjed om at mor måtte være tilstede og informert om alt som angikk barnet. Far forklarte situasjonen, men istedenfor å ta far inn på et møte, opplyste helsesøster mor om at far hadde prøvd å få til et møte alene uten henne! Det ble det jo drama utav…
    Det gikk to år inn i skolegangen før far fikk møte med rektor, helsesøster og advokat, der sannheten ble lagt frem og alle kort ble lagt på bordet. En skandale. Far fikk skriftlig beklagelse fra kommunen. Mor skjer det ingenting med.

    Barnet tar ofte opp temaer som «hvorfor er pappa stygg med mamma?» «Når ble du kjæreste med pappa, sånn egentlig?» «Mamma sier at pappa ikke kan noen ting og er dum» « Mormor sier at pappa er en ulv i fåreklær, hva betyr det?»

    Barnet har alltid hatt sterke negative følelser mot far, og brikkene falt på plass da barnet ble eldre og begynte å fortelle hva mor og mormor snakket om, og han hadde mange spørsmål.
    Far reagerte med å ta dette opp med mor, og etter kort stund begynte mor å beskylde far for det samme. Men mor snakket kun oppmuntrende og positivt om far og hans liv. Etter å ha konfrontert mor med hva barnet sier, begynner barnet å bli innesluttet. Barnet forteller ingenting om noe lenger, og barnehagen legger også merke til at barnet sluttet å dele ting.
    Mor hadde vært stygg med barnet fordi barnet hadde «sladret». Hadde vi visst at mor var psykopat på det tidspunktet hadde far aldri sagt noe som helst til mor, for å beskytte barnet. Etterpåklokskap….

    Når far forstår at mor ikke ønsker å hjelpe barnet, men faktisk er primus motor for å ødelegge forholdet mellom far og sønn begynner far å gjøre alt han kan for å få mor til barnet på avstand, kun kommunikasjon pr sms/mail, ingen tlfsamtaler. Dette reagerer mor STERKT på, og vi har hatt flere episoder der hun har kjørt i halvannen time en vei hjem til oss for å krangle, med barnet med seg selvfølgelig.
    Mor begynner å holde barnet hjemme da far skal hente for samvær, og dette byr på store problemer. Barnet vil ikke komme ut i bilen til far, og mor henter far med seg inn, for «dette må vi løse sammen som foreldre». I etterkant av at barnet ser mor og far sammen byr det på større problemer, som at barnet får sterke reaksjoner på at det er synd på moren som er alene. Hvordan kunne faren gå fra moren?? De burde jo enda være sammen, «mamma sier at det er kjæresten til pappa som ødela alt». Helgene der vi har måttet hente hjemme hos mor har også vært turbulente helger med magevondt, savn og utagering. Til slutt måtte far stenge av henting hjemme hos mor, for ting spant ut av kontroll og mor nekter å levere barnet ut hvis ikke far kan komme inn og vise henne respekt. Hun er tross alt moren til hans første barn, makan!

    Vi hadde en skremmende episode der hun tok seg inn i huset vårt, og utagerte med alle barna våre tilstede. Etter det kuttet far all kontakt, og svarte kun på helt nødvendige henvendelser.

    Det skal gå enda flere år før barnevernet blir koblet inn, dette skjer etter mor holder barnet hjemme fra samvær, og far opplyser mor om at han kommer til å sende inn bekymringsmelding hvis hun ikke gir seg. Da går det nøyaktig 3 uker, og vi får telefon av barnevernet at mor har levert bekymringsmelding mot far. Hun beskriver at barnet vil ikke inn på samvær fordi barnet er redd sin far, men at hun ikke vet hvorfor. Hun skriver videre at hun savner et fungerende samarbeid og kontakt med far, og at barnet ønsker at foreldrene skal omgås. Hun beskriver far videre på en veldig negativ måte, og sier egentlig at barnet vil ikke fungere dersom far ikke tar seg sammen og begynner og omgås henne igjen.

    Vi har heldigvis dokumentert alt som har skjedd over de 6 årene det er snakk om, og vi legger frem alle meldinger/mailer/opptak for barnevernet. De forstår situasjonen, og råder til minst mulig kontakt og ikke felles overleveringer, men ønsker helst at foreldrene skal starte helt på nytt og legge fortiden bak seg.

    Mor lyver galant og snakker så fint om et velfungerende foreldresamarbeid til det beste for barnet, og at hun ønsker tett kontakt med far. Far på sin side vil ha minst mulig kontakt med mor, klare og tydelige avtaler (som ikke kan vris på) og kun henting på nøytral plass.
    Dette får far gjennomslag på og de skriver kontrakt hos konfliktrådet. Det går ikke lang til før mor begynner å tulle seg igjen.
    «Barnet er ikke på skolen i dag, du må nok hente han hjemme hos meg» «Barnet vil ikke på samvær i dag, jeg har gjort alt i min makt for å motivere for samvær. Jeg tror nok han ville kommet på samvær hadde du bare villet hente han hjemme i trygge omgivelser, men det er jo kun opp til deg».

    Min mann har alltid hentet (i barnehage og skole) og levert barnet (går inn til moren selv), fordi han ikke ønsker å se mor mer enn absolutt nødvendig.

    Uansett, et helt år hos barnevernet førte INGEN sted. De tok mor på veldig mye, da hun hadde motstridende forklaringer og urealistiske forventninger, men ingenting hjalp.
    Mor endret forklaringene sine hele tiden, og fikk av og til fri bane da vi hele tiden fikk nye saksbehandlere. Da fikk hun tid til å finpusse på historiene sine, der hun hadde bommet forrige gang. Dårlig kommunikasjon mellom saksbehandlere og dårlig evne til å sette seg inn i saken vår gjorde at vi på et punkt etter et år gav opp. De henla saken og konkluderte med familiekonflikt.

    Det er nå ett år siden barnevernet henla saken, men vi har fått hjelp flere ganger til å få gjennomført samvær når mor nekter.

    Nå har det oppstått en ny situasjon, der barnet selv (pr tlf) nekter å komme på samvær dersom far ikke henter han hjemme hos moren. Han er hjemme fra skolen hver gang det skal være samvær. Og det ender alltid med det samme, et raserianfall der barnet beskylder far for alt mulig, men spesielt hvor stygg far er mot hans fantastiske mor. Stakkars far står igjen, tom i blikket og prøver å forsikre barnet om at han er glad i barnet og ønsker å ha samvær, uten at det hjelper.

    Det er MYE jeg ikke har skrevet ned her, og da mener jeg mye. Men moren har klare psykopatiske trekk, spiller på samvittigheten, indirekte trusler, maktbehov, vrir på hvert ord far sier, tar fars sannhet og gjør det om til sin, lager falske senarioer (forteller barnet at far kommer for å hente han, når hun vet at det ikke kommer til å skje, for å svekke tilliten barnet har til far), lyver så mye og så bra at hun til slutt tror på det selv, har problemer med alle rundt seg (jobb og familie), bruker straff hvis hun ikke får det som hun vil.

    Vi har gitt opp hele prosessen, men mannen min møter på skolen ved hver samværshelg for å høre om barnet vil komme på samvær, i håp… Vi håper at barnet skal se sannheten og hva moren har utsatt han for, i fremtiden.
    At vi som voksne mennesker kan tåle mye, ingen problem. Bekymringen ligger rundt barnet og hvilken fremtid som venter der, uten at vi har noen innvirkning. Det et iallfall ingen hjelp å få noe sted.. Utad er mor en stakkarslig alenemor med kun et barn, mens far er den store stygge ulven som ikke evner å samarbeide. Nå har mor til og med fått barnet til å mene det samme!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.