Ofre for psykopaten som har kommet seg vekk ender ofte opp med å tenke på seg selv som psykopaten i forholdet. Det at du stiller deg selv spørsmålet er kanskje nok til å bevise at du ikke er en psykopat. Her er 5 årsaker til hvorfor du stiller spørsmålet og svaret på hvorfor du ikke er psykopaten.
Når du over tid forstår at mennesket du er sammen med har psykopatiske trekk, ja så blir du naturligvis veldig opptatt av emnet. Du leser artikler over alt, på psykopaten.info og andre nettsteder. Tanker og spørsmål opptar deg mye av tiden. I denne leserhistorien kan du lese historien om en som stilte nettopp dette spørsmålet og en forklaring på hvorfor du ikke er psykopaten.
LESERHISTORIE: Det foreligger et viss stigma til det å ha vært offer for en psykopat – offerrollen. Jeg assosierer det til at fler av mine gode medmenneskelige egenskaper som omtenksom, ydmyk, samvittighetsfull, empatisk og godhjertet blir snudd om til noe negativ – til en svakhet. Det var jo nettopp disse egenskapene surret inn i fantasiverdenen om ekte kjærlighet som gjorde meg blind. Jeg ble ikke forelsket i psykopaten, jeg ble forelsket i personen han fremstod som i den første perioden hvor jeg falt pladask for å vikle meg inn i hans manipulerende og kontrollerende evner.
I starten var alt perfekt. Jeg var overlykkelig, og trudde jeg hadde funnet den rette. Vi snakket om alt helt fra starten av forholdet og delte masse – svakheter, styrker, gode og vonde minner. Men livet er ikke perfekt. Det er normalt å være uenige om noe, så burde ikke denne litt for perfekte fasaden ha lyst opp varselsignalene? Det tok kun et par måneder før han begynte å tøyse om både forlovelse og barn. Når jeg tenker tilbake var nok dette kun enda en brikke i spillet for å få meg til å sette ned ”guarden” min.
Når jeg ser tilbake, så tok det ikke lange tiden før ting forandret seg. Personen jeg forelsket meg i utviklet seg smygende til å bli et møte med psykopaten. Uansett hva som ble sagt eller gjort, så klarte han alltid å vri det over til at det var min feil. Han spilte på samvittigheten min, og jeg føyde villig etter for å unngå at helvete skulle bryte løs. Alt var feil – hvordan jeg kledde meg i ulike anledninger, kostholdet mitt og følelsene mine. Tok jeg opp noe jeg følte for å snakke om ble jeg møtt av en vegg eller en som lo meg rett opp i trynet. Han kom fort innpå vennene mine med sin sjarm og karisma, men hjemme var saken annerledes. Temaet om hvem jeg ikke burde omgås med kom ofte opp i samtaler, og ble selvfølgelig godt begrunnet at det var for mitt eget beste, fordi de i hans øyne ikke var ”ekte” venner. Familien min var selvfølgelig heller ikke bra nok.
BESTILL BOKEN I DAG
Med boken Samtalemagi har Veronica Linea Mortensen laget et verktøy for å skape gode samtaler. Du finner over 1500 spørsmål som passer til ulike situasjoner. Med enkle teknikker lærer du bedre hvordan du og dine nærmeste kan lære hverandre å kjenne på en ny og morsom måte! Pris kr. 249,- pluss frakt. Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Tiden gikk og alt ble bare verre. Det hadde nå også begynt å synes fra utsiden. Det var dette som begynte å få øynene mine opp for den stadig psykiske mishandlingen jeg ble utsatt for, og jeg begynte å konfrontere måten jeg ble behandlet på. Han taklet ikke konfrontasjonen og jeg husker enda den dag i dag kroppsspråket hans og det sorte blikket. Jeg ble redd for hva han kunne komme til å gjøre. Jeg har aldri noen sinne grått så mange tårer og hatt så vondt inni meg. Dette foregikk i over et halvt år før jeg endelig klarte å ta tak i meg selv og sakte men sikkert komme meg vekk.
Det er nå snart 2 år siden, men jeg sliter fortsatt med følelsen av at jeg aldri er bra nok, og frykten for å falle for noen igjen. Jeg har bygd murer så høye at jeg ubevisst dytter folk jeg blir glad i unna. Aldri har jeg før følt meg så verdiløs og mindreverdig. Ingen vet hvor ille det egentlig var, selv ikke mine nærmeste, og opplevelsen påvirker nå flere arenaer i livet mitt hvor perfeksjonismen og panikken for ikke å strekke til har tatt helt overhånd.
Den livsglade og utadvendte jenta som ble forelsket, er etter møtet med psykopaten kun den jenta utad. Innvendig er jeg nå den usikre og deprimerte jenta som føler seg alene selv i den nærmeste vennegjengen. Det har blitt bedre, men det tar tid å ta kontroll over seg selv igjen etter årevis av psykisk mishandling. Selv den dag i dag, kan jeg ha dårlig samvittighet å tenke at det var min feil at ting utviklet seg som det gjorde. Var det jeg som vekket psykopaten i han? Er jeg psykopaten?
Årsaker til at det ikke er du som er psykopaten
I eget møte med min psykologen stilte jeg samme spørsmål. Er det jeg som er psykopaten? Kortversjonen av svaret var at bare det at du har reflektert over problemstillingen viser at du ikke er en psykopat: En psykopat er feilfri og evner ikke å reflektere over seg selv og sine handlinger. Fordi psykopaten ser på seg som feilfri vil en psykopat aldri se seg selv som en psykopat.
1. Psykopaten har fått deg til å tro det er deg det er noe galt med
Et typisk trekk ved en psykopat er å projiserer sine dårlige egenskaper over på deg. Psykopatens feil og mangler blir snudd om til å bli dine. I et normalt forhold er det ikke slik. Det som begynner som en kjærlighetshistorie blir over tid et forhold som mangler all logikk. Ofre for en psykopat tar gjerne på seg skylden for alt som er galt i forholdet, og får god hjelp av psykopaten – eksperten på manipulasjon. Det må da være min skyld og meg det er noe galt med?
2. Din personlige styrke blir en svakhet i forhold med en psykopat
En egenskap som i de fleste normale relasjoner blir oppfattet som positiv, er empati. Evnen til å føle med de menneskene man står nær. Åpenhet og nysgjerrighet på nye ideer er to andre. Når du spør deg selv er jeg psykopaten er du med din personlighet åpen for spørsmålet. Ikke fordi det nødvendigvis er noen saklig, rasjonell grunn til å spørre om du er en psykopat, men når spørsmålet er stilt i ditt hode, begynner du å kverne på det. Fordi du er åpen for det meste. Et fellestrekk hos ofre for psykopater er at de er blant de menneskene som er lettest å hypnotisere – og mest påvirkbare og åpne for forslag fra andre. Som med en depresjon vil negative tanker kunne forsterkes i en nedadgående spiral og til slutt tror du på spørsmålet. Det er jeg som er psykopaten.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
3. Du begynner å sette grenser også for andre enn psykopaten
De som overlever et møte med en psykopat oppdager på veien at de har begynt å sette grenser for hva de kan finne seg i. De har forstått at det er galskap de er eller har vært utsatt for. I relasjonen med psykopaten har du sakte men sikkert gitt etter og visket ut mer og mer av din egen personlighet.
Du har levd et liv på tå-hev hvor du er opptatt av å please psykopaten. Det du kanskje ikke fikk med deg på veien var at det har også smittet over på ditt forhold til andre mennesker i normale relasjoner. Så begynner du å sette nye grenser også ovenfor disse. Uøvd som du gjerne er, opplever andre venner og familie at du endrer adferd. Du setter grenser på en ny og kanskje for dem, uvant måte. De gir støtte til psykopaten som sier at det er du som har endret deg.
Og du tenker igjen, kanskje er det meg det er noe galt med. Men det er det ikke! Vær gang du står opp og setter grenser for deg selv er du på vei til å finne tilbake til ditt egentlige jeg.
4. Bruddet med psykopaten er ikke som andre brudd.
De fleste mennesker gjennomgår et brudd i løpet av sitt liv. Med en kjæreste eller en ektefelle i en skilsmisse. Disse brudden kan være vanskelige og mange som bryter ender opp med å ikke være venner eller like hverandre etter bruddet. Det er høyst normalt. I normale brudd er svakheter, nettop svakheter, og sterke sider hos den andre kan fortsatt bli sett på som en styrke. Du ser de bare i et annet lys. Han eller hun var ikke så god, så flink og kanskje ganske så slem og ufin i forhold til hvem du så og ble forelsket i ved starten på forholdet. Du “snakker” vedkommende ned i forholdet, som en del av helbredelsen for å komme over bruddet. Med en normal person.
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Med en psykopat skal du imidlertid forholde deg til en falsk virkelighet, få, om noen av styrkene var noensinne ekte. De var et falskt bilde skapt av psykopaten fra start. På toppen av det er dine ekte svakheter fylt opp med en rekke svakheter eller egenskaper som er konstruert, projisert av psykopatens egne svakheter over til deg. Du er så forvirret på grunn av dette, at når du krangler med psykopaten (om du ikke har lært deg hvordan du skal bryte med en psykopat) så vet du ikke opp/ned på hva du skal tro. Det er ingen rasjonell krangel.
Du kan ikke forholde deg til dette bruddet som du på godt og vondt gjør i et normalt brudd. Du kan ikke diskutere psykopatens sterke/svake sider og heller ikke psykopatens relasjon til dine sterke/svake sider. Alt er konstruert og ikke ekte. Før du får dette på avstand og forstår hva psykopaten utsetter deg for, tror du i din forvirring at det kanskje likevel er det deg det er noe galt med.
5. Ditt ekte jeg er i ubalanse
Et typisk trekk hos psykopatofre er at de føler seg nedtrykte, følelseskalde, tomme eller tommelomske i lang tid etter bruddet. Ja, en psykopat har et flatt følelsesliv. Men det betyr selvsagt ikke at du er psykopaten. Du er emosjonelt voldtatt og det vil ta deg lang tid å komme tilbake til ditt eget jeg.
FRA OFFER TIL HELTINNE
Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Du kan føle savn etter psykopatens falske sider og de stundene dere hadde sammen som du husker som var positive. Du kan brutalt sett føle en sorg og et tap, skyldfølelse blandet inn med en stor lettelse over endelig å ha kommet seg fri. En psykopat vil ikke hverken føle savn eller kjærlighetssorg.
For psykopaten er det business as usual.
Etter et brudd med en psykopat vil det ta deg lang tid å finne tilbake til ditt egentlige jeg. Ofre opplever det vanskelig å inngå nye forhold til nye (normale) mennesker. Etter en tid, ofte mange år, finner mange trøst i å faktisk erfare at de har vokst som menneske. De har kommet ut av et personlig helvete med en større forståelse for den menneskelige natur og opplever seg som mer robuste i møte med nye mennesker.
Tenk tilbake på den tiden hvor du knapt nok visste at det fantes psykopater? Sakte men sikkert vil du igjen ta i mot komplimenter og ønske oppmerksomhet uten å tenke på at det er en baktanke eller et manipulativt spill. Ikke la din erkjennelse av å ha vært utsatt for en psykopats skitne spill ødelegge dine nye møter med normale mennesker som vil deg vel og som gir deg komplimenter for hvem du er. Du er ingen psykopat. Du er det helt motsatte. Og det var grunnen til at du stilte deg spørsmålet i det hele tatt.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
TUSEN takk ????
Har lest det meste her på psykopaten.info opptil flere ganger samtidig har jeg savnet han…og i et svakt øyeblikk sendte jeg melding sommerfugler og anger omhverandre…heldigvis/desverre hadde han fått seg kjæreste.
Min umiddelbaretanke var at jeg virkelig har en skytsengel.
MEN stakkars dame…jeg “vet” hun er, typisk snilt og glad menneske.
NÅ må jeg sette meg ned og skrive mine opplevelser, hans xkones og partnere, så får dere finne overskriften og sørge for at den blir så bra, at alle småbarnsalenemødre leser den.
Det er min medmenneskelige plikt.
Snart 4år er gått.. vi hadde et turbulent kjæresteforhold i 1,5år. Han fikk alltid alt til å være min feil, han fikk alltid sympati fra andre, og han fikk damer han var med (da han var sammen med meg) til å si til meg at han hadde rett..det var jeg som var gal…De sa jeg var gal..
Enda, etter alle disse årene så tenker jeg på han..hva han hadde tenkt om det og det om hun om han, om alt mulig…Akkurat som han har okkupert plass i hodet mitt.
Ikke en venn trodde meg… nå har jeg ingen..han har alle og flere til… Når stopper tankene?
Jeg glemmer ikke de månedene jeg gikk rundt å analyserte meg selv på alle måter fordi jeg hadde lest et sted at psykopaten speiler. Med andre ord at jeg er “den gale”.
Jeg har fortsatt en del venner som sier ettertrykkelig at jeg ikke er syk. Og fortsatt tror jeg ikke på dem. Eller, det vil si, jeg prøver å overbevise meg selv om at de har rett, at jeg ikke er syk, men utsatt for en syk person.
Jeg ble for ca 10 år siden forferdelig forelska i ei jente. Hun var litt eldre enn meg, men det gjorde ikke noe. Det var helt greit at hun hadde to barn fra tidligere forhold. Alt var egentlig greit!
Hun bodde et annet sted i landet så vi så hverandre ikke så mye. Et par ganger i året kanskje. Jeg var forelsket i henne flere år før jeg fik henne. Jeg hadde med andre ord VIRKELIG jobbet for å få henne. Hun sa hun ikke var så bra for meg, jeg trodde ikke på henne. Hun var alt i hele livet mitt! Hun fortalte at hun hadde hatt over 50 sexpartnere, hadde vært utro mot alle hunn hadde hatt fast følge med, at hun ikke skulle gifte seg og få flere barn og ikke skulle hun ha samboer heller, så, “ikke sats på meg” kom ganske tydelig fra henne.
Jeg var stormforelset og ville bare ha henne. Koste hva det koste ville.
Vi var sammen i ca 6 år. Vi flyttet sammen da hun ble gravid. Da hadde jeg på en måte “vunnet” henne. Vi ble samboere, fikk barn, kjøpte leilighet, alt så veldig flott ut. Etter to år giftet vi oss. To uker etter det drar hunn på byen for å se en konsert med noen hun kjenner. Hun kjørte bil og skulle ikke drikke. Da klokka var seks kom hun hjem. Hadde klina med en fyr, hadde kjørt han hjem og prata med ham i flere timer. At noen gjør sånt en gang kan kanskje unnskyldes, men det blikket hun sendte meg da hun fortalte det var vel det mest traumatiske. Øynene hennes var sulten på hvordan jeg reagerte, og da hun så jeg ble knust var hun bare kald og rolig. Som om hun hadde oppnådd det hun ville.
Dette her gjentar seg flere ganger. Ut på fest eller byen å kliner med en eller annen. Det samme sultene blikket vær gang, som om hun fikk tenning av å se hvordan jeg reagerte.
Det som gjorde det så vanskelig var at hun forsvarte det. At det ikke betø noe, at hjertet hennes var hos meg, at for henne var forelskelse mye værre enn et kyss med en annen. For meg var det ikke sånn. Men jeg følte meg alike vel skamfull for at jeg var sjalu og ikke likte at hun klina med andre. For snaut to år siden fortalte hun at hunn hadde vært utro en gang. Jeg sa jeg trengte litt tid på kjenne på det før jeg liksom kunne tilgi henne eller ikke. Ikke lenge etter at hun har fortalt om det vil hun på fest alene og blir sint når jeg sier at jeg ikke liker det, og ber henne la det være å dra. Hun drar så klart. Jeg har ingen styrke igjen. Ingen tro på egne meninger, ingen selvrespekt og selvutslettende.
Det ble slutt for et år siden. Hun har fått seg nye kjærester og livet går sin vante gang, for henne. Hun har byttet meg ut med en som ser opp til henne og som også er nyskilt.
Jeg for min del tror ikke jeg kan være trygg lenger. Jeg stoler ikke på folk, har blitt til tider paranoid. Hvem snakker sammen hvem er venner, hvem forteller mine hemligheter til henne,ja,for hun har kuppet de fleste vennene vi hadde sammen.
Jeg har på en måte bestemt meg for at jeg ikke vil inn i noe nye forhold, fordi jeg ikke tørr.
Dette var i grunnen bare en liten smakebit på hvordan det kan oppleves å leve i et ubalansert forhold.
Det er som å lese om meg selv -graviditet.
Jeg holder alt og alle på lang avstand nettopp fordi jeg ikke makter de tankene du har; hvem kjenner hvem osv.
Har også forsonet meg med at resten av livet meves alene, men med store naturopplevelser 😉
Jeg trenger ingen, kun få lov å nyte stjernehimmelen.
En klassisk setning; Du tenker bare på deg selv. Det er jo p.g.a henne og hennes ulovlige handlinger en blir nødt til å bryte kontakten. Så hvem er det som tenker på seg selv?
Annony
Oi.jeg har fulgt denne siden en stund. Å jeg finner stadig nye historier som jeg kjenner meg igjen i.Men denne fikk meg til å grine. Vurdere ett brudd. Men er for sliten mentalt..har i de siste ukene lurt på om det er meg som er gal, har faktisk lurt på om jeg er psykopat..så godt å lese at jeg høyst sannsynelig ikke er det..tror jeg må søke hjelp..
Jeg har fulgt denne siden siden jeg ble med på fb for fire år siden. Jeg kastet ut min ekssamboer for ca. et år siden.Merket at noe ikke var som det skulle tre år eter at vi traff hverandre og ble samboere. Jeg satte det på knaggen for det bråket han hadde med hans eks som han har to små barn med. Det paradoksale var at hun var i måten å være på med bla løgn, anmeldelser etc var tett opp til å være på samme psykopatiske nivå. Skjønte etter hvert at det ikke var bråket med sin eks, men hans psyke. Oppdaget samtidig at han på en måte dårlig selvtillit og selvbilde. Dette brukte jeg bevisst for å komme meg ut, opp og holde han unna livet. Jeg er selv en sterk person og jeg har tenkt mange ganger at jeg aldri har vært så stygg til noen som jeg var i den prossessen. Det verste for meg er når noen behandler meg urettferdig med bla beskyldninger som han kom med, som var så langt unna sannheten som det går an. Jeg svarte han med samme mynt noe han overhode ikke taklet. Han har vært og er helt på meg for ta opp forholdet igjen og særlig det intime. Jeg klarer på en eller annen måte å holde ham ute ved da hele tiden å male frem hans andre væremåte og beskyldninger. Jeg er fremdeles i prossesen da det er en del uoppgjorte økonomiske ting her. Må ha en viss kontakt til det er ferdig og det sliter så det holder. Det lyves om alt, han fremstiller ting som han ønsker det skal være og legger opp strategien for å nå det. Jeg har en del runder enda og jeg MÅ stå løpet ut. Men det kreves enormt med energi.