Psykopaten

Psykopat og sadist?

Sadisme

Hvis noen plutselig spurte deg, «er en psykopat en sadist», hva ville du svare? Uten tid til å reflektere over spørsmålet, tror jeg de fleste av oss ville svart «Ja». Og ikke bare det, men kanskje «Ja, uten tvil». I den korte betenkningstiden vil ble tildelt, så hadde bilder av bestialske og skadefro mordere med masker og motorsager eller økser rullet forbi vårt indre øye. Kanskje bilder av voldelige kjærester som slår løs på samboeren i ren sjalusi, eller ydmykende seksualscener, hvor en mann eller kvinne med pisk i hånden og et smil om munnen, står dominerende over et nakent offer bundet til sengen på både hender og føtter.

Vi ville dobbeltsjekket med vårt indre kompass, bare for å være sikre. Men «Ja, uten tvil» ville blitt stående.

Hva vi ikke ville dobbeltsjekket, var om de indre bildene av ultravoldelige mennesker som dukket opp, faktisk er en typisk psykopat. Vår kunnskap og vår refleks knyttet til denne personlighetsforstyrrelsen er dannet av fiksjon og sensasjonelle nyhetsoppslag. Det er når psykopaten myrder, når han/hun stenger sine nærmeste inne i kjelleren i flere år, når han/hun utfører terror mot uskyldige mennesker. Den virkelige psykopatien kommer aldri i nyhetene, den er for subtil.

Psykopaten har sadistiske tilbøyeligheter.

Og nei, det er ikke nødvendigvis relatert til bildene av ultravoldelige monstre som dukker opp for vårt indre øye.

Selv om det er sant at psykopater har en sterkere tilbøyelighet for fysisk vold enn den øvrige befolkningen, så er ikke dette en indikator på sadisme. Dette har andre årsaker. Når en psykopat myrder, skader eller seksuelt undertrykker en person, så handler det mer om psykopatens behov for kontroll, makt og dominanse, enn psykopatisk sadisme.

Når en psykopat i tillegg til å myrde, attpåtil myrder gjentakende, parterer ofrene, konserverer kroppsdelene eller har sex med dem, så er heller ikke dette et tegn på psykopatisk sadisme. Hvis det er en psykopat som gjør dette, så har han/hun mest sannsynlig en tilleggsdiagnose. Det er ikke psykopati alene som får psykopaten til å utføre bestialske fysiske overgrep.

Epidemiologiske studier viser entydig at psykopati ofte opptrer sammen med andre psykiske lidelser (!)… ECA-studien fant at nesten 90% av de med psykopati hadde en annen samtidig psykisk lidelse (!)…. ECA-studien viste en hyppig sammenheng mellom psykopati og alkohol- og stoffmisbruk (!)…. Den klart vanligste og mest kompliserte samsykdommen ved psykopati er stoffmisbruk.»  fra «Sjarmør og tyrann» av Alv Dahl og Aud Dalsegg

 

Psykopati opptrer sjelden alene

Tilleggslidelser og avhengigheter er altså meget vanlig hos psykopater. Psykopatien opptrer sjelden alene. Det kan derfor være vanskelig å vite hvilken opptreden/tilbøyelighet hos psykopaten som skyldes psykopati, og hva som skyldes andre (uregistrerte) diagnoser. Men psykopatisk sadisme er ikke blodtørst. Det finnes 50,000 fullblods psykopater i Norge i dag. Hvis alle disse hadde et sterkt indre ønske om å myrde mennesker, så ville vi daglig høre om seriemordere og makabre hendelser – i Norge alene. Selv om kun et mindretall av disse femti tusen faktisk hadde levet ut deres blodtørstige lyster, så ville nyhetene likevel vært fulle av meget horrible kriminalsaker. Grunnen til at det heldigvis ikke er slik, er enkel; psykopater er ikke spesielt interesserte i blodsutgytelse.

Psykopatisk sadisme har et annet ansikt, og er knyttet til hva som på engelsk kalles «dupers delight». På norsk kan det oversettes til noe sånt som «bedragerisk skadefryd» og handler om at psykopaten storkoser seg når han/hun får andre mennesker til å opptre som hans/hennes marionettdukker, hvor psykopaten trekker i trådene og menneskene rundt ham utviser en ønsket opptreden eller reaksjon. Å vite at psykopaten har slik makt over andre, gir ham henne den aller beste narsissistiske forsyning, og bidrar til å opprettholde det psykopatiske symptombilde av grandiositet og overlegenhet. At menneskene nær psykopaten gjør gode gjerninger for ham/henne av ren kjærlighet, ser ikke psykopaten som et tegn på styrke hos ofrene – at disse menneskene er selvstendige individer men likevel ønsker å tilfredsstille psykopaten av fri vilje. Psykopaten føler ingen takknemlighet eller økt emosjonell tilknytning til disse ofrene. Han/hun tror at ofrene opptrer som de gjør, fordi psykopaten har trukket i trådene og dermed er allmektig/omnipotent. Psykopaten ser på ofrene med indre avsky for at de er så lettmanipulerte. At ofrene ikke klarer å gjennomskue psykopaten og at normalitetsmasken dermed fungerer optimalt, gir psykopaten enorm tilfredsstillelse. Han/hun vil stadig strekke strikken lenger, for å se hvor langt ofrene er villige til å la seg lure. Han/hun vil derfor kreve MER, ikke mindre, selv når offeret har strukket seg maksimalt for å imøtekomme psykopatens behov. Når psykopaten til slutt har forårsaket og oppnådd emosjonell lidelse hos offeret, så elsker han/hun å observere resultatet. Dette er psykopatisk sadisme i et nøtteskall.

Psykopaten vil holde ofrene tett på seg – ikke drepe de

Psykopaten har derfor ingen interesse av blodbad, fordi han/hun er avhengig av levende ofre for å tilfredsstille sin sadistiske natur. Ikke bare må ofrene være levende, men de må oppholde seg tett på psykopaten, for at han/hun skal kunne manipulere dem. De må være en del av psykopatens liv. Psykopaten er derfor avhengig av å vekke tillit og sympati hos ofrene for å trekke dem til seg. I motsetning til normale mennesker, som foretrekker å ha minst mulig å gjøre med mennesker de misliker, så opererer psykopaten motsatt.

Psykopaten ønsker å ha menneskene han/hun forakter, nærmere enn noen andre.

Dette er, når man tenker etter, om mulig enda mer hårreisende og gyselig enn makabre mord, og er i sannhet historien om edderkoppen som lokker til seg flua for å fange den i nettet og fortære den. Dette er ikke lett for offeret å oppdage før det har gått en stund og han/hun allerede sitter godt klistret i nettet. La oss se hvordan psykopatisk sadisme mellom en psykopat og ett offer kan utøves i praksis.

Historien om Knut og Silje

 Knut «traff» Silje på en datingside på internett. Det var umiddelbar klaff mellom de to. Etter få dager brukte de daglig flere timer på chatten, og hele ettermiddagen etter jobb ønsket Knut bare å prate med Silje. Oppgaver som husarbeid og matlaging føltes som en forstyrrelse, fordi de betød at han måtte sette Silje «på pause» en liten stund. Selv etter at de hadde sagt god natt til hverandre på nett, så føltes ikke det tilstrekkelig. De måtte ta hverandre med i seng, i form av fortsatte meldingsutvekslinger på sengekanten, via mobiltelefonen. Knut sovnet ofte med mobiltelefonen i hånden, der han hadde lagt den mens han ventet på neste svar fra Silje. Om morgenen lå alltid svaret der, noen bedre start på dagen kunne ikke Knut forestille seg. Silje gjorde ham glad på en måte han ikke trodde han ville få muligheten til å oppleve i godt voksen alder. Det føltes dobbelt så godt fordi gleden han selv opplevde, syntes å være gjensidig hos Silje.

De hadde allerede begynt å tilbringe enkelte helger sammen. Silje bodde hele to tusen kilometer fra Knut, langt nord i landet, men dette var ingen hindring for godvilje og et gjensidig ønske om å være mye sammen. De vekslet mellom å være gjest og vert. Det personlige samværet syntes å fungere like gnisningsfritt som relasjonen de hadde hatt på internett. Silje bergtok Knut. Han måtte innrømme at hun ikke var noen spesiell skjønnhet, men hun hadde en karisma og et kroppspråk som kompenserte for de manglende fysiske attributtene. Knut opplevde henne som uimotståelig.

Han reagerte derfor med stor begeistring da Silje syntes det var på tide at de flyttet sammen. Selv om de på det tidspunktet bare hadde kjent hverandre i tre måneder, så føltes idèen helt naturlig for Knut. Denne sjansen var en «once in a lifetime» og han hadde ikke tenkt å ødelegge den ved å dvele. Noen sjanser må man ta for å vinne, tenkte Knut, og begynte med de praktiske forberedelsene for å flytte de to hundre milene nordover. Han følte dog ikke at han gamblet med noe. Han stolte hundreogti prosent på Silje. Aldri hadde han følt seg så sikker på at noe var riktig.

Oppsigelsestiden i hans gamle jobb var tre måneder, og han opplevde ventetiden som sirup. Men han brukte den til å forberede seg mentalt på å flytte til en fremmed landsdel og et fremmed folkeferd. Ny jobb i Siljes by hadde han fått. Alt klaffet. Det opplevdes nesten for godt til å være sant. Silje var så støttende og oppmuntrende. Knut var så giret at han ærlig talt ikke reflekterte så mye over at han forlot et godt etablert liv med et meget trofast og lojalt nettverk. Selv om han ikke ønsket å såre sine venner, så var han villig til å slippe alt det gamle og trygge, for Siljes skyld.

Da det bare var en måned igjen til flyttedato, så kontaktet Silje ham. De måtte snakke sammen, skrev hun i en sms. Knut ringte henne så snart han var hjemme fra jobb. Silje hadde dårlige nyheter å fortelle. Hun skulle omplasseres i jobben, til en by lenger sør. Dette var noe ledelsen hadde insistert på, selv om hun hadde protestert og forklart for dem situasjonen med Knut. «Men det er bare midlertidig» sa Silje, «jeg kommer tilbake, og du kan bruke ventetiden til å finne deg til rette i byen vår». Hun lo. Hun tok så lett på det, tenkte Knut. Forstod hun ikke at denne nyheten raserte hele hans verden? Men hennes reaksjon fikk ham til å tvile på sin egen reaksjon. Når hun syntes å ta nyheten med slik sinnsro, overreagerte han da? Reaksjonene deres var så motstridige at det forvirret Knut. Han opplevde en indre storm av situasjonen, men Silje tok det hele med knusende ro. Kanskje var det fordi hun visste at dette ville ordne seg til slutt og de ville bli sammen som planlagt, rasjonaliserte Knut. Knut og Silje

Uansett, Knut hadde intet valg. Han hadde jo sagt opp sin gamle jobb, og underskrevet kontrakt i den nye. Han måtte reise nordover. Han visste det ville bli forferdelig å komme til en ny by helt alene, uten Silje til å ta imot ham. Men Silje hadde heller intet valg, sa han til seg selv igjen og igjen. Silje ville aldri godtatt dette hvis hun hadde hatt noen innflytelse på situasjonen. Han forsøkte å berolige seg selv.

Flyttedagen kom og opprant. Knut befant seg plutselig helt alene i en kald og forblåst by langt nord. Det var mørkt, og stormet snø da han omsider landet på den lille lokale flyplassen. Trøtt og omtåket sørget han for transport til det nye arbeidsstedet, som også formidlet bolig. Han satt på seg en høflig fasade da han hilste på et par av sine framtidige kolleger, men faktum var at han innvendig opplevde en ulidelig smerte av påkjenningen det var å måtte flytte hit, uten Silje. Han følte seg ensom og forvirret.

Silje derimot, syntes å være godt fornøyd med sitt nye liv. Ihvertfall så det slik ut på facebook. Hun la stadig ut bilder og statusoppdateringer om hvor fint hun hadde det. Knut begynte å føle seg feig, stakkarslig og svak til sammenligning. Hvorfor kunne han ikke ta situasjonen med det samme pågangsmotet som Silje? De hadde jo begge flyttet inn i det ukjente. Hvorfor tok han dette så tungt, når Silje tok det så «sporty»? De var jo gjensidig forelsket. Var det noe galt med ham?

Noe Knut la merke til og stusset litt over, var at hver dag Silje hadde lagt ut en ekstra positiv status om sitt nye liv på facebook, så kontaktet hun ham og ville prate. Silje var i ekstra godt humør disse dagene. 

Ukene ble til måneder, som igjen ble til et halvt år. Silje tok stadig sjeldnere kontakt, og Knut nesten aldri. Ofte når han gjorde det, så svarte hun uansett ikke. Hun unnskyldte seg med at det også for henne var mye å sette seg inn i, i en ny by og i en ny jobb. Knut ville ikke klandre henne. Han var redd for å «gynge båten». Relasjonen begynte å bli skjør av at de ikke bodde sammen, tid og geografisk avstand. Knut måtte ofte bruke en enorm mengde krefter på å ikke bekymre seg for hvordan relasjonen deres ville utvikle seg fremover. Han var redd for å miste Silje, men ville ikke belaste henne med bekymringene sine. Han hadde en opplevelse av at Silje ikke likte negative følelser, og at hun – i de tilfellene hvor han følte behov for å vise sin nedtrykkethet – ikke ville snakke med ham. Han forsøkte derfor å begrense kontakten med Silje. Han opplevde det faktisk enklere å lide og sørge i ensomhet. Han kontaktet Silje bare når han var i greit humør. Og Silje snakket aldri om å komme tilbake til byen. Han var begynt å avskrive relasjonen deres. Faktisk var han begynt å finne sin egen rytme med disse nordlendingene, hans nye kolleger og nettverk. De var riktig så trivelige. Han begynte å delta i flere sosiale tilstelninger, istedetfor å sitte hjemme og vente på henvendelser fra Silje. På en slik tilstelning ble han kjent med en person fra Siljes gamle arbeidsplass. Han fant en god tone med denne kvinnen, og våget å fortelle at han kjente Silje og at hun faktisk var årsaken til at han flyttet til byen. Han fortalte hvor leit det var at ledelsen tvangsomplasserte henne. «Tvangsomplasserte?» svarte kvinnen undrende. «Silje ba da selv om å bli omplassert. Jeg husker det godt. Hun gjorde faktisk et stort nummer av det, og truet med å slutte hos oss hvis hun ikke fikk gjennomført denne omplasseringen.

Jeg velger å kutte historien her. Vi kan nå forestille oss sjokket og vantroen Knut opplever. Jeg kan avsløre at han nå sakte men sikkert klarer å nøste opp i Siljes løgner og bedrag. Han vil forstå hva han hittil ikke har forstått; hva en psykopat er, og at Silje er en.

Hvilke psykopatiske sadistiske motiver viser Silje i denne historien?

En psykopat er villig til å gå meget langt for å lure og manipulere et intetanende offer. Gevinsten for psykopaten er som sagt enorm, hvis manipulasjonen kan forårsake emosjonell og eksistensiell lidelse hos offeret. Dette er motivasjon for psykopaten til å spille skuespill i månedsvis, i noen tilfeller årevis.

Silje fikk så stor tilfredsstillelse av å se Knut lide, at hun var villig til å forlate hjembyen for å oppnå dette. Som psykopater flest, så betraktet Silje et oppbrudd fra jobb og hjem som noe nytt og spennende. Psykopater kjeder seg raskt i samme rutiner over lang tid. For Silje var det derfor å slå to fluer i en smekk da hun lokket Knut inn i emosjonell svindel, samtidig som hun selv fikk brutt monotonien med en ny start et annet sted. Å forlate kjente og trygge nettverk skaper ikke angst eller tvil i en psykopat, for en psykopat knytter seg ikke emosjonelt til noen.

At Knut forandret sin tilværelse radikalt for hennes skyld, spiller liten rolle for Silje. Hun har ingen samvittighet eller empatisk knagg å henge denne kjensgjerningen på. Hun resonnerer som psykopater flest; «hvis et offer er villig til å la seg lure, så fortjener de konsekvensene».

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Silje la skylden for omplasseringen hennes på ledelsen i bedriften, selv om det var hun selv som ba om den. Psykopater tar intet ansvar for egne handlinger, og lyver lett. De har også en evne til å selv tro på egne løgner. De vet rent kognitivt hva de har sagt og gjort, hva som er sant og usant, men de klarer alltid å rettferdiggjøre sine ugjerninger. På den måten «tror de deres egne løgner». I ekstreme tilfeller, har psykopaten kapasitet til rett og slett å omskrive hele historien for deres indre øye. Siljes psykopatiske indre mekanismer tillater derfor at hun lyver til Knut uten å oppleve dårlig samvittighet eller skyld, selv når løgnen innebærer enormt mellommenneskelig bedrag. Likevel vet psykopaten forskjell på hva som er moralsk rett og galt, ellers hadde ikke Silje gjort noen som helst innsats for å lyve til Knut.

I historien kan vi videre se hvordan Silje opprettholdt kontakten med Knut en god stund etter samlivsbruddet, og at hun især kontaktet ham på dager hvor hun hadde lagt ut euforiske statusoppdateringer på sosiale medier. Knut opplevde dette som et tegn på at Silje fortsatt tenkte på ham og brydde seg om ham. Men dette var ikke årsaken til Siljes henvendelser. Psykopaten liker å observere lidelsen hans/hennes opptreden har forårsaket hos offeret; at offeret blir nedbrutt, savner psykopaten og sågar trygler om forståelse eller avklaring. Dette fungerer som meget verdifull narsissistisk forsyning for psykopaten,  og er for psykopaten en indikator på hvor viktig han/hun er.

Siljes «tilfeldige» kontakt i forbindelse med de nevnte statusoppdateringene, var derfor hennes måte å monitorere Knuts lidelse på. Hans sårbarhet ga henne verdifull næring. Hennes positive statuser på facebook var for å strø salt i Knut sitt sår. At hennes manipulasjoner kunne forårsake så stor lidelse hos et annet menneske, frydet Silje enormt. Alt var kalkulert fra Silje sin side, helt fra første kontakt på datingsiden på nett.

For å minne oss selv på Hare`s sjekkliste for psykopati, så oppfyller Silje flere av kriteriene i denne historien alene. Hun viser;

  • Glatthet/overflatisk sjarme
  • Behov for stimulering/lett for å kjede seg
  • Patologisk lyving
  • Bedragersk/manipulerende
  • Manglende anger eller skyldfølelse
  • Grunne affekter
  • Ufølsom/manglende empati
  • Mangel på realistiske framtidsplaner
  • Impulsivitet
  • Tar ikke ansvar for egne handlinger
  • Kortvarige relasjoner

I dette øyeblikksbilde av sitt liv, så viser Silje allerede 11 av 20 psykopatiske kriterier. Ihvertfall slik jeg ser det. Ser du det samme? Du kan jo gjøre det til en liten øvelse, å selv relatere de forskjellige punktene til historien. Hvor i historien avslører Silje sine psykopatiske karakteristika?

Denne historien var altså et eksempel på hvordan psykopaten kan få utløp for sin sadisme i en nær relasjon. Dette er ikke stoff for barne-tv. Samtidig slår det hull på myten om at psykopaten til slutt alltid dreper sin nærmeste familie med øks og ishakke. Mitt ønske er å legge myten om Hannibal Lecter død. Hannibal Lecter er ingen normal psykopat, og Hollywood ødelegger mye med sine forsøk på å profilere psykopater. Det lager alvorlige feilmarginer i folks psyke omkring hvordan en psykopat egentlig ser ut, og hvordan å gjenkjenne ham/henne.

Et naturlig spørsmål å stille i den forbindelsen blir; hvis psykopaten ikke er blodtørstig, hvor farlig er psykopaten da egentlig? Det er tydelig at psykopaten ikke er verdens beste lekekompis, men behøver man egentlig å frykte ham/henne, som i frykte for sitt liv?

Artikkelforfatteren har også publisert dette innlegget på sin blogg Psykopati og Kjærlighet

 

LES OGSÅ:

Nyter andres smerte | forskning.no

De er vedvarende hensynsløse og krenkende i forhold til andres rettigheter, og de beskrives noen ganger som sosiopater eller psykopater. Innen psykologien blir …


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

Psykopatenes språk | forskning.no

Psykopater bruker et mer rettferdiggjørende språk når de omtaler forbrytelsene sine, ifølge forskere som har analysert ulike morderes egne fortellinger.

Gjesping er smittsomt. Men hvorfor blir ikke alle like påvirket? En ny undersøkelse bestrider tidligere antydninger om at empati har noe med saken å gjøre.

Hva er en psykopat? Her er 50 kjennetegn

Hos www.hjelptilhjelp.no kan du lese mer om psykopati og hvordan du kan gjenkjenne en reell psykopat.

Å bryte kontakten er livsviktig

Hvordan du kommer deg vekk fra psykopaten

Hvem er det som blir offer for psykopaten?

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (6)

  1. Da blir det en langsom psykisk død offeret har i vente.. er det mindre farlig? Det er farlig hele veien hele tiden, man må veie for og i mot over hvilken vei man skal velge i enhver situasjon, og som de fleste er i sine «enmannsforetak», så må de ofte velge den som er tryggest for henne&evt.barn.. selvom den slett ikke er ideell mtp. å komme seg videre på veien tilbake til seg selv og sitt liv. For å være i stand til å se farer og lese situasjonene mm må man ha «våknet» fra illusjonen som er bygget opp rundt deg.. Det kan ikke være enkelt, og kanskje det er UMULIG? Jeg var utrolig heldig og jeg takker Gud, jeg vet ikke annet.. Jeg smuglyttet til to stk.jeg hadde fattet noe rart med. og hørte beskrevet et sykt opplegg som går ut på å nedbryte psyken med ondskap satt i system som terrormetode.. Og enden på samtalen var..fliring og uttrykk som «å være fanget i friheten» «fange i frihet» «å klore ut øyan sine og bli innlagt i tvangsavd for resten av livet» og mer fliring.. Jeg klarte rett og slett ikke høre mer og listet meg vekk igjen. MEN etter ca ett år kom det til en sånn stor nytte at det er helt ufattelig !

  2. Jeg overlevde! Kom meg bort i siste sekund. Jeg husker at jeg hadde møtt drømmemannen! Han var ekstremt oppmerksomhetsfull, gentleman, likte å gjøre de samme tingene som meg. Attpåtil hadde han god økonomi. At han var 13 år eldre enn meg tenkte jeg ikke på. Vi var så like og hadde de samme interessene. Da jeg først falt for han, falt jeg skikkelig. Hadde aldri vært så forelsket før. At han sa at han elsket meg etter to mnd, føltes litt merkelig og ubehagelig, men følelsen ble skjøvet unna siden alt annet var så uvirkelig fantastisk. Husker løfter om en rose hver dag, eventyrlige turer og muligheter, middager ute på de beste restauranter, morsomme og hyggelige venner og selskap med kongelige. Etter tre mnd flyttet vi sammen, etter 8 mnd var jeg gravid og etter 13 mnd var vi gift.
    Husker jeg fikk bekreftet hos legen at jeg var gravid. Kunne ikke vente til han kom hjem fra jobb og vise han den positive testen. Han kikket på den og sa «skynt deg, vi må rekke møtet med bryllupsarrangøren i Oslo». Dette var mitt første sjokk. Han nevnte ikke det kommende vidunderet med et ord. Etter dette fulgte mange sjokk og skuffelser. Økonomisk kaos, utallige planer og prosjekter. Han var alltid på vei til noe; jobben, sykkeltur, til sengen for en lur, til middagsbordet, hente en bil, selge en bil, flytte en båt, fikse en båt, kjøpe en båt, på vei til reise etc…. Da prinsen vår var to år mistet han gutten på kino.det var midt på vinteren og han ble funnet av en dame på en parkeringsplass og brakt til politiet. Lille vennen fikk ikke lov å fortelle mamma. Jeg hadde vært i selskap og ante ingenting før to uker senere. Farmor hadde også fått munnkurv, men var overlykjelig over å få lette på samvittigheten da jeg fant ut av det. Min eks reaksjon var raseri over at jeg plaget han og hans mor med slikt.
    Skulle han ta hånd om barnet lit han bare være å gi mat, stelle eller legge han. Når jeg kom hjem fra avtaler ute fant jeg gutten sulten eller sittende å sove fullt påkledd med skitten bleie i sofaen foran tv. Da sluttet jeg å gå ut av huset på ettermiddagen. Jeg ville snakke om dette og annet. Da sa han at et ekteskap var som et ansettelsesforhold og at jeg hadde fått jobben. Denne måtte jeg ta ansvar for. All fordi foregikk i en båt eller på hytta. Denne var kjøpt uten min vitende og kom dom nok et sjokk da jeg trodde vi skulle på hotell en weekend.
    Det var jeg som pakket, handlet, pakket ut, vasket, laget mat, la unger og ordnet med påklednig og utstyr. Jeg løftet på unger og varer ofte uten at han hadde en børepose med seg. Jeg tenkte at han var så sliten, sikkert mye å tenke på, ville ikke skuffe ha. Eller mase.. Da ble det bare uhygge. Til slutt sluttet jeg å tenke… Etter 12 år fant jeg meg selv i apati, totalt uinteressert i barna, meg selv eller noe annet. 12 år med alt dette, en del sykdom hos meg selv, tvillingfødsel, totalt fravær av omsorg, interesse og kjærlighet. Hyppige raseriutbrudd mot meg og barna for bagateller vi umulig kunne forutsi.. Alt dette om mer til gjorde at jeg var blitt helt borte for meg selv, barna og familien min. Jeg begynte å Google mangel på empati, storhetstanker, raderianfall etc og fant sider om narsissisme, «out of the fog» , psykopati. Alt falt på plass og jeg opplevde å lese om meg selv og min historie på alle nettsidene jeg kom over. Jeg forstod at han var Narsissist! Jeg forstod at jeg aldri hadde vært elsket. Jeg gråt i to dager i sorg over dette. Så gikk jeg og sa at jeg ikke elsket han mer. Da snudde alt: jeg fikk penger til klær, nøklene til Porchen, han kunne ta mat fra barnas tallerkener hvis jeg hadde spist opp.. Han var grenseløs.. Jeg ble dyrket som en prinsesse. Han gikk med på å selge huset og flytte i leilighet i samme gate og vi feiret salget ned Engebretsen luksusferie. For første gang turte jeg å fra på tur uten kredittkort som backup i tilfelle han ikke hadde penger på restaurant etc. Verdien av halve leiligheten ble ført over på meg uten at han sa et ord. Etterhvert fikk jeg vite at hans halvdel var pantsatt med en million. Purringene begynte å komme igjen, kritikk over hvordan jeg så ut, raderianfall over småtteri dukket oppigjen . Jeg fortsatte på min plan om å komme meg bort. Skaffet meg to jobber, begynte å se etter bolig og tok mot til meg en kveld i mai 2010 å si at nå flyttet jeg. Dette gikk relativt greit. Jeg holdt ut timelange foredrag om hvor bra alt skulle bli, innrømmelser over feiltrinn og på nytt ble jeg satt på pidestall. Jeg sa aldri noe mer, argumenterte aldri og forklarte ingenting. Jeg gjentok bare hele tiden at » det høres bra ut, men resultatet blir det samme»!
    Han hjalp meg å finne bolig og jeg tok med meg barna og flyttet. Han samarbeidet inntil han skjønte at jeg ikke kom tilbake. Etter fem år med konflikter, trenerne av samvær, trusler, rot og en rettsak hvor han mente jeg skylder han penger skal vi nå i retten igjen.
    To av barna orker ikke være der, ett er slitt mellom lojalitet og vi et alle skadet og traumatiserte. Jeg har diagnose ptsd og alle tre har tett oppfølging fra bupp.
    Nå får jeg bruk for tekstmeldinger, notater og beviseposter som jeg har tatt vare på siden jeg flyttet.
    Håpet er at jeg får hele foreldreansvaret og at retten klarer se forbi hans glatte ytre og inn i historien vår slik den har vært, er nå og kommer til å bli.
    Ønsk meg lykke til.

  3. Jeg overlevde! Kom meg bort i siste sekund. Jeg husker at jeg hadde møtt drømmemannen! Han var ekstremt oppmerksomhetsfull, gentleman, likte å gjøre de samme tingene som meg. Attpåtil hadde han god økonomi. Han sa han hadde ventet på meg i 7 år etter vi møttes første gang i et selskap hos felles venner. Jeg skjønte ikke at han kunne være interessert i lille usikre meg.
    At han var 13 år eldre enn meg tenkte jeg ikke så mye iver. Vi var så like og hadde de samme interessene. Da jeg først falt for han, falt jeg skikkelig. Hadde aldri vært så forelsket før. At han sa at han elsket meg etter to mnd, føltes litt merkelig og ubehagelig, men følelsen ble skjøvet unna siden alt annet var så uvirkelig fantastisk. Husker løfter om en rose hver dag, eventyrlige turer og muligheter, middager ute på de beste restauranter, morsomme og hyggelige venner og selskap med kongelige. Ingenting av dette var viktig for meg, men jeg var ung og fascinert av denne nye verdenen han var så opptatt av.
    Jeg var svimmel av forelskelse og vi klarte ikke være borte frahverandre. Jeg fikk tilogmed låne en gammel lada så jeg kunne kjøre rett til han etter jobb.

    Etter tre mnd flyttet vi sammen, etter 10 mnd var jeg gravid og etter 12 mnd var vi gift.
    Husker jeg fikk bekreftet hos legen at jeg var gravid. Kunne ikke vente til han kom hjem fra jobb og vise han den positive testen. Han kikket på den, snudde ryggen til og gikk. Sa bare «skynt deg, vi må rekke møtet med bryllupsarrangøren i Oslo». Dette var mitt første store sjokk.

    Han nevnte ikke det kommende vidunderet med et ord.

    Etter dette fulgte mange sjokk og skuffelser. Økonomisk kaos, utallige planer og prosjekter. Han var alltid på vei til noe; jobben, sykkeltur, til sengen for en lur, til middagsbordet, hente en bil, selge en bil, flytte en båt, fikse en båt, kjøpe en båt, på vei til reise Etc. Kvalitetstid med barna skulle han ha etter middagsluren halv åtte. At det var leggetid for eldstemann var irriterende og ble ignorert. Ut på lange sykkelturer og turer i skogen var vanlig så sent! De gangene jeg klarte å stoppe det hadde vi kranglet lenge og det var uhygge resten av kvelden.

    Da sønnen vår var to år mistet han gutten på kino.det var midt på vinteren og han ble funnet av en dame på en parkeringsplass et stykke unna og brakt til politiet. Lille vennen fikk ikke lov å fortelle mamma. Jeg hadde vært hos en venninne og ante ingenting før to uker senere. Farmor hadde også fått munnkurv, men var overlykjelig over å få lette på samvittigheten da jeg fant ut av det. Min eks reaksjon var raseri over at jeg plaget han og hans mor med slikt.
    Skulle han ta hånd om barnet lot han bare være å gi mat, stelle eller legge han. Når jeg kom hjem fra avtaler ute fant jeg gutten sulten eller sittende å sove fullt påkledd med skitten bleie i sofaen foran tv. Da sluttet jeg å gå ut av huset på ettermiddagen.
    Jeg ville snakke om dette og annet. Da sa han at et ekteskap var som et ansettelsesforhold og at jeg hadde fått jobben. Denne måtte jeg ta ansvar for. All fritid foregikk i en båt eller på hytta.
    Denne ble også kjøpt uten min vitende og kom som nok et sjokk da jeg trodde vi skulle på hotell en weekend.
    Tvillingene var 9 mnd og vi hadde verken mat eller utstyr til den første natten.
    Det var bare jeg som pakket, handlet, pakket ut, vasket, laget mat, la unger og ordnet med påklednig og utstyr. Han måtte hvile, ha et bad og helst en drink på badekarskanten.

    Jeg løftet på unger og varer ofte uten at han hadde en børepose med seg. Jeg tenkte at han var så sliten, sikkert mye å tenke på, ville ikke skuffe han Eller mase.. Da ble det bare uhygge. Til slutt sluttet jeg å tenke…

    Etter 12 år fant jeg meg selv i apati, totalt uinteressert i barna, meg selv eller noe annet. 12 år med alt dette, en del sykdom hos meg selv, tvillingfødsel, totalt fravær av omsorg, interesse og kjærlighet. Hyppige raseriutbrudd mot meg og barna for bagateller vi umulig kunne forutsi..
    Krav om å hjelpe til på hans jobb, med oppussing, nye prosjekter.. Uavhengig om jeg var syk, sliten, tok meg av tre små barn. Hvis jeg ikke var frisk var jeg irriterende i ustand.

    Alt dette om mer til gjorde at jeg var blitt helt borte for meg selv, barna og familien min.
    Jeg begynte å da Google mangel på empati, storhetstanker, raderianfall etc og fant sider om narsissisme, «out of the fog» , psykopati.
    Alt falt på plass og jeg opplevde å lese om meg selv og min historie på alle nettsidene jeg kom over. Jeg var helt lamslått i flere måneder. Jeg forstod at han var Narsissist! Jeg forstod at jeg aldri hadde vært elsket. Jeg gråt i to dager i sorg over dette. Var egentlig lettet over å kunne begripe hva slags liv jeg adferd levd og at det ikke bare var meg.. At det ikke var meg det var noe galt med.

    Så gikk jeg og sa at jeg ikke elsket han mer. Da snudde alt: jeg fikk penger til klær og mat, slapp å handle på Fretex fikk låne nøklene til Porchen, han kunne ta mat fra barnas tallerkener hvis jeg hadde spist opp.. Han var grenseløs.. Jeg ble dyrket Og satt på pidestall. Det føltes like forvirrende og galt som det motsatte.

    Han gikk med på å selge huset og flytte i en leilighet i samme gate og vi feiret salget ned En luksusferie.

    For første gang turte jeg å fra på tur uten kredittkort som backup i tilfelle han ikke hadde penger på restaurant etc. Verdien av halve leiligheten ble ført over på meg uten at han sa et ord.
    Etterhvert fikk jeg vite at hans halvdel var pantsatt med en million. Han fortalte om at jeg Eide halve leiligheten.

    Purringene begynte å komme igjen, kritikk over hvordan jeg så ut, raderianfall over småtteri dukket oppigjen .

    Og Jeg fortsatte på min plan om å komme meg bort. Skaffet meg to jobber, begynte å se etter bolig og tok mot til meg en kveld i mai 2010 å si at nå flyttet jeg. Jeg var livredd og gav beskjed til en venninne og min advokat i tilfelle noe skulle skje meg. Eldstemann var hos en kamerat og tvillingene sov.

    Dette gikk relativt greit. Jeg holdt ut timelange foredrag om hvor bra alt skulle bli, innrømmelser over feiltrinn og på nytt ble jeg satt på pidestall. Jeg sa aldri noe mer, argumenterte aldri og forklarte ingenting. Jeg gjentok bare hele tiden at » det høres bra ut, men resultatet blir det samme»! Dette pågikk et par mnd.
    Han hjalp meg å finne bolig og jeg tok med meg barna og flyttet. Han samarbeidet inntil han skjønte at jeg ikke kom tilbake.
    Etter fem år med konflikter, trenerne av samvær, trusler, rot og en rettsak hvor han mente jeg skylder han penger skal vi nå i retten igjen.
    To av barna orker ikke være der, ett er slitt mellom lojalitet og vi et alle skadet og traumatiserte. Jeg har diagnose ptsd og alle tre har tett oppfølging fra bupp.
    Nå får jeg bruk for tekstmeldinger, notater og beviseposter som jeg har tatt vare på siden jeg flyttet.
    Håpet er at jeg får hele foreldreansvaret og at retten klarer se forbi hans glatte ytre og inn i historien vår slik den har vært, er nå og kommer til å bli. Jeg er redd for ringvirkningene, men har ikke noe valg. Jeg er redd for rettssaken.
    Men Jeg må stanse han slik at vi alle kan heles og få en normal og god hverdag.

  4. anonym

    Ja, psykisk mishandling er nok ille.Jeg har begynt å oppleve det nå. .Men har problemer med å bryte helt ut av forholdet fordig jeg tror han er narsissist , ikke psykopat. På en måte så unskyller jeg han litt for det , vet at han er ikke så lykkelig selv -han har mye indre uro, søvnproblemer og virker deprimert. Men han oppføler seg veldig stygt mot meg , kan si sadist nå etter idealiserings fasen. Tror ikke det er hans mål å bli sadistisk som hos psykopaten, men han er så ekstremt egoistisk og respektløs og helt ikke empatisk at for meg bli det en psykisk mishandling. Det er ikke mulig å si hvordan jeg opplever dette , da blir han sint og endå styggere. Jeg lurer meg selv at han er «bare » en narsissist og ikke en psykopat og han ikke er sånt for å bli stygt med viljen som psykopat er .Og at de kan vist forandre seg i noen tilfeller når de blir for deprimerte, har jeg lest…Også føler jeg synd på han fordig han har det ikke så bra selv og hadde som meg ikke så godt barndom -der opplever jeg og som felles binding. ..Men han oppføler seg verre og verre for hver gang ..Og merket-jeg at jo mer jeg prøver å oppføle hans krav , destå styggere han er mot meg og hvis jeg setter grenser så blir han midlertidig bedre. .-det virker helt ulogisk for meg. .Men så mister han da og interessen for meg og bruker taushet for å få som han vil, og om han til slutt får det , så» belønner»han meg med å bli stygt. ……

  5. anonym

    Fortsettelse til forrige kommentar…
    Ville nesten har foretrukket at han var psykopat -da ville han blitt mindre unnskyld. ..
    I artikkelen skrives det at psykopaten får narsissistisk forsyning av å se offeret lide under savner, da føler han seg viktig. Lurer om samme mekanismer er for narsissisme og…

  6. anonym

    Fortsettelse til forrige kommentar…
    Ville nesten har foretrukket at han var psykopat -da ville han blitt mindre unnskyld. ..
    I artikkelen skrives det at psykopaten får narsissistisk forsyning av å se offeret lide under savnet , da føler han seg viktig. Lurer om samme mekanismer er for narsissisme og…

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.