Kampen mot den skjulte angsten - Psykopaten

Kampen mot den skjulte angsten

Jeg trenger trygge ruter

I går tok hun tilbake en liten del av den store verden som ble stjålet fra henne, forteller hun i denne sterke leserhistorien. En bakke og en sving, sikkert ikke mer enn 300 meter, men det var stort for henne. Den lille veistumpen ble innlemmet i det hun ser som en del av sin egen trygge verden. Enda en seier over mannen som knuste henne! Enda en liten bit hun har klart å lime sammen igjen!

LESERHISTORIE: Det er imidlertid en seier jeg feiret alene, for det var en seier i en kamp ingen vet at jeg kjemper. Jeg har holdt den skjult, fordi den kampen er så spesiell at jeg ikke engang vet helt hvordan jeg skal forklare den for mennesker som ikke har opplevd det jeg har opplevd. Det er en type angst jeg har til gode å finne beskrivelse på. Jeg har ikke sosialangst, men er tvert imot ganske utadvendt. Jeg har ikke angst for åpne plasser, eller nye steder, men beveger meg ganske trygt rundt i verden. Jeg er ikke engang redd for å gå på turer når det er mørkt, selv gjennom skogen. Derimot har jeg angst for alt dette, dersom jeg ikke har med meg en av mine trygge mennesker, eller har vært der før. Da stivner jeg til, som om jeg har fått spontan leddgikt i hele kroppen, hjertet banker og jeg føler at synet svikter. Angst!

Ingen kjenner min hemmelighet

Jeg er blitt ekspert på å skjule dette. Jeg har bedt med meg mine trygge mennesker, venner og familie, og hatt dem som ryggdekning. De har hele tiden sett på det som hyggelig og sosialt, men for meg er det en nødvendighet. Så redd er jeg for å møte på mannen som ødelagte meg- alene- at dersom mitt trygge menneske ikke kan bli med likevel, så blir jeg hjemme. Er derimot et trygt menneske med, ja da møter jeg verden uredd, med glede og nysgjerrighet. Da vet jeg at jeg vil takle det, selv om jeg treffer på ham. Da har jeg med noen som vet hvordan han er, og dermed kan han ikke ramme meg.
Jeg vil spesielt ikke at mine barn skal oppdage denne snåle angsten, og kanskje bli preget av den selv, så derfor har det vært viktig for meg å leve så vanlig som mulig. Ta dem med på helt vanlige ting, som kino, teater, shopping, osv. Jeg tror aldri de har tenkt over at hver gang vi drar et nytt sted har vi hatt med oss noen. Jeg tror heller aldri de har tenkt over at dersom vi skulle på steder hvor det er mange mennesker har det tatt mange år før jeg har våget å gå med dem alene. Det er to år siden jeg beseiret denne angsen slik at jeg gikk på teater med dem, bare jeg og dem, og for bare ett år siden våget jeg å dra alene med dem på kino. Det var også store seiere for meg. 6 og 7 år hadde det tatt meg å innlemme disse aktivitetene i min trygge verden. Gå dit uten ryggdekning fra et av mine trygge mennesker. Bare jeg og ungene.

Gate for gate tar jeg tilbake

Den store utfordringen har likevel vært gate for gate. Det er mer naturlig å be noen med seg på kino enn å be noen bli med å gå opp en ny vei, og angst er ikke rasjonell, jeg er like redd for å gå ukjente gater som jeg var for å gå på kino. Innen kino ble innlemmet som et relativt trygt sted i min lille verden. (Jeg har fremdeles litt hjertebank der, men overkommelig.) Det hjelper ikke å si til meg selv at det er fullstendig ulogisk at han skal befinne seg i en tilfeldig gate i mitt nærområde, bare fordi jeg ikke vet akkurat hvordan gaten ser ut. Fordi jeg ikke har gått i den gaten tidligere. Dette er like ulogisk som at gatene jeg kjenner er “mentalt merket” som trygge- bare fordi jeg vet hvordan de ser ut- men om jeg har gått der tidligere, med et av mine trygge mennesker, frykter jeg overhodet ikke å gå der. Da har jeg innlemmet dem i min trygge verden. Og den trygge verden har jeg måtte gå opp gate for gate, snarvei for snarvei. Bit for bit har jeg utvidet hvor jeg føler jeg trygt kan ferdes.
Heldigvis har jeg en turvenninne som har vært med på å utvide min trygge verden. Helt uten å vite det har hun tråkket den opp for meg, bare ved å gå ved min side, og gradvis har jeg vunnet tilbake det meste av nærområdet mitt. Da kan jeg siden gå der alene.
Jeg trener en del, og har de siste årene begynt å jogge. Da har jeg faste ruter jeg kjenner og føler meg trygg i. I forrige uke bestemte jeg meg imidlertid for en ny rute, men den innebar at jeg måtte opp en bakke og rundt en sving der jeg ikke hadde gått før. Den var altså ikke innlemmet i min trygge verden, og selv om jeg så på kartet at den gikk rett opp i en kjent gate gikk det galt på første forsøk. Jeg løp så langt som jeg var kjent, svingte opp bakken… og stivnet! Det var ikke annet å gjøre enn å snu. Jeg har lært mye de siste årene, og en av de tingene jeg har lært er å ta hensyn til denne snåle angsten, hvor ulogisk den enn er. En annen ting jeg har lært er imidlertid at dersom jeg aksepterer angsten og tar hensyn til den, så kan jeg overvinne den. Jeg forberedte meg derfor mentalt, og gjorde et nytt forsøk. Da jeg kom til bakken sa jeg til meg selv at jeg fikk lov til å gå rolig. Jeg trengte ikke løpe, og jeg hadde lov til å snu.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?
Om jeg klarte et lite stykke var det bra, klarte jeg hele veien opp var det fantastisk.
Kroppen verket, hodet suste og hjertet banket, men jeg kom meg hele veien opp bakken, rundt svingen og inn på min kjente, trygge vei. Jeg vant tilbake knappe 300 meter den dagen, men det var en stor seier!

Merket for livet – men jeg mestrer!

Av og til leser jeg historier her inne om hvor preget mennesker er etter møtet med psykopaten, og redselen for å være merket for livet. Mitt syn på det er at ja, naturligvis er man merket, og gjerne for livet, men man kan mestre igjen. Bli helet igjen! Det er mulig man må gjøre det skritt for skritt, gate for gate, situasjon for situasjon, osv., men man bør likevel ikke gi opp, eller tenke at det er umulig. Man bør tillate seg selv å være skadet av hendelsene, selv om det er vanskelig å akseptere, og kanskje enda vanskeligere å forklare for mennesker som ikke har opplevd lignende. Å akseptere at man er skadet, og ta hensyn til det, er ikke å gi opp! Tvert imot kan man da finne veier rundt det som butter imot og føles vanskelig.
Personlig har jeg ennå mange gater, snarveier og steder jeg må vinne tilbake, en etter en, men hver gang jeg klarer å utvide min trygge verden er det en seier over mannen som ville ødelegge meg. Han har aldri vunnet, for jeg har aldri gitt opp. Noen ganger trenger jeg en trygg venn ved min side, men det er ok. Jeg lever seier for seier, tiltross for at hans ønske var at jeg skulle gå på tap. Det gjør ham stadig mindre, og min verden større og større.

Kryp under eller gå rundt

Jeg håper dere alle finner deres måter å seire på, for det er mulig! Om du møter på en utfordring som er for høy til at du klarer å hoppe over, så kryp under eller gå rundt. Det er lov å gjøre det! Så lenge du ikke stopper opp og blir paralysert av hinderet vil livet gå videre, og det vil bli bedre etterhvert! Bare det at du kom deg gjennom årene med fysisk og/eller psykisk vold, og har kommet deg ut av forholdet, viser at du har en vanvittig styrke i deg. Bruk den til å finne strategier videre.
Kryp under, eller gå rundt- ja slå hinderet ned med slegge om det er nødvendig- men ikke stopp opp! Og vær grei med deg selv! Ikke forvent at du skal takle alt du taklet innen møtet med psykopaten, men klapp deg selv på skulderen hver gang du klarer å vinne tilbake noe han/hun tok fra deg.
Hver eneste liten seier er stor når man har opplevd det vi har opplevd, for hver eneste liten seier viser at han/hun ikke har vunnet, og faktisk aldri kan vinne. Det er den ultimate hevnen over et slikt menneske!

FRA SAMME FORFATTER:

Hva er det med meg og mine menn?

Jeg ga min sønn til psykopaten

Da jeg fikk barn med min nye mann ble min eks superpappa

Du er en god nok mamma!

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

1 Comment

  1. marie

    November 7, 2015 at 7:24 pm

    Sometimes I hide
    Sometimes I cry
    Sometimes I`m scared of you
    And yes I really Want to get rid of you!
    Infinity forevermore be mine
    I just want my freedom back..!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.