Brudd med en psykopat

Du er en god nok mamma!

Foreldrekonflikt

I skuffen har hun en diplom hvor det står «Gratulerer, du er en GOD NOK mamma!». Denne fikk hun av en terapeut, etter lange samtaler om hennes selvtillit som mamma.

Selv om anklagene er grunnløse og blir avvist av alle de han retter de til, så sliter hun likevel med anklager fra sin eks om at hun ikke er en god mamma.  Diplomet skal minne henne på at ingen foreldre er perfekte, og at man likevel er god nok.

LESERHISTORIE: Dette er for meg den mest nakne og skremmende teksten jeg har delt så langt, fordi jeg i gode perioder fornekter, til og med for meg selv, at hendelsene ennå tar slik overhånd av og til. Dette har vært min svarte hemmelighet, mens jeg utad til verden viser at jeg er over det meste.

Eller at jeg i det minste takler det. Derfor er det skummelt å innrømme at jeg av og til slett ikke takler det. At det er tider hvor jeg ennå er helt irrasjonell, og fullstendig styrt av frykten.

Når er min vakt over?

Det er stille natt og barna sover. Jeg burde legge meg jeg også, men dette er en av de tunge kveldene. Uten noen påtagelig grunn kjenner jeg at frykten sitter i hele kroppen. Derfor nytter det ikke å gå til sengs.

Anita Angelica Meyer Fra offer til heltinne

FRA OFFER TIL HELTINNE

Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg får uansett ikke sove i støyen av mitt hamrende hjerte, og med muskler som spenner seg til randen av krampe.

Hva utløste denne redselen i dag?

Jeg er ikke sikker. Det kan være alt fra en lukt eller en lyd til en tanke jeg var innom, uten at jeg var særlig bevisst det engang.

Kanskje det var det uendelig vakre ansiktet til min datter da hun kysset meg god natt, eller det nydelige skjelmske smilet til min sønn? Det hender jeg ser på dem og blir så sentimental. Tenk om jeg hadde mistet dem! Tenk hvilket under det er at jeg fremdeles får være mamma til disse to miraklene!

Da hender det at frykten slår ned i meg. For kan jeg ennå risikere å miste dem? 

Jeg mistet min eldste

Han valgte å flytte til sin far, for ung til å forstå hvilke konsekvenser det ville få på sikt. Nå er han blitt gammel nok til å forstå, nå lider han konsekvensene, men jeg håper jeg er sterk nok til å støtte ham gjennom det, selv om det kan føre til nye konflikter med mannen som ennå gir meg slike angstfulle kvelder.

Kanskje er det tanken på det som kan komme i kjølvannet av min sønns løsrivelse fra faren som gjør at jeg sitter her i redselen akkurat denne kvelden?

Min feil

Det er meg faren hans vil bebreide! Alt er bestandig min feil. Har alltid vært det. Vil alltid være det.

Tenk å kunne leve livet i den formeningen at man selv aldri trår feil! Å faktisk mene oppriktig at det bestandig er andre som har skylden dersom man beviselig likevel har gjort en feil. Det hender nesten at jeg misunner ham, men samtidig vet jeg hvilken liten og vettskremt gutt som lever bak fasaden.

Tenk å bestandig bære en maske! Tenk å ikke engang evne å ta den av, og bestandig være livredd for at andre gjennomskuer at masken er falsk! Tenk å brenne ut alle mennesker rundt deg etter tur, brenne broer en for en, og hele tiden måtte imponere en ny tilhengerskare! Jeg misunner ham egentlig ikke likevel.

Mine to minste barn er reddet unna narsissisten

Mine to minste barn tilhører ikke narsissisten. Det forhindret ham ikke i å ringe inn bekymringsmeldinger til Barnevernet for at jeg skulle miste også dem.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Sikkert mest for å hevne seg på meg, men antagelig var det også en del av manuset i skuespillet hans. Han hadde hevdet til alle at jeg var en grusom og uansvarlig mor, så folk kunne kanskje stusse over at han ikke ringte til Barnevernet, når han hadde så viktig og sjokkerende «inside information» å komme med?

Grunnløst

Så sterkt trodde han selv på de historiene han laget seg at han stolt meldte inn bekymringene under fullt navn. Han ringte selv og fortalte meg det også. Gjorde det svært klart hvor berettiget han følte han var til å gjøre noe slikt. Men bekymringsmeldingene ble avvist som grunnløse etter undersøkelsen.

Han tok antagelig dette som en personlig avvisning, og slikt takler han ikke. Var det mest meg han skulle ta med alle de anonyme bekymringmeldingene som så fulgte, eller var det mest for å overbevise Barnevernet om at han aldri tar feil?

Hvor frustrerende har det vel ikke vært for ham at han aldri har fått gjennomslag? Selvfølgelig kan han ikke gi seg!

Det ville være å godta at han faktisk mistet masken i denne saken.  Når kommer neste bekymringsmelding? Hva står det i den? Kan jeg håpe på at han omsider har gitt opp? Eller hvem vil han nå ringe for å så tvil om mine evner som mor? Lærere og skoleledelse? Foreldre til barnas klassekamerater? Naboer?

Ingen av disse alternativene har han latt stå uprøvd, så kanskje han finner på noe helt annet denne gangen. Hva da? Mine evner til å forutse er for lenge siden forbigått av hans evne til å finne på nye måter å ramme meg på.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg frykter ikke lenger Barnevernet, jeg har tvert imot en god dialog med dem, men det hele er ubehagelig. Usannhetene sårer meg, og legger igjen arr på sjelen. Er det noe sannhet i det som er meldt inn? Feiler jeg faktisk som mor, og er blind for det? Er det jeg som lurer Barnevernet?

Gratulerer!

I skuffen har jeg en diplom hvor det står «Gratulerer, du er en GOD NOK mamma!»  

Denne fikk jeg av en terapeut, etter lange samtaler rundt dette at min selvtillit som mamma faktisk lider under anklagene, selv om anklagene blir avvist.

Diplomet skal minne meg på at ingen foreldre er perfekte, og at man likevel er god nok.Jeg er likevel blitt redd for det som ikke er perfekt.

Kommer det en uventet regnskur, og ungene ikke har regntøy med seg på skolen, forlater jeg jobben min, kjører hjem og henter regntøy, leverer det på skolen og kjører tilbake til jobb. Det tar meg en time, men jeg hadde uansett ikke fått gjort noe på jobb den dagen om jeg ikke gjorde dette. Jeg fikk nærmest nervesammenbrudd en gang min datter hadde sneket med seg pizzarester i matpakken. Hvitt brød! Usunt! Hva ville læreren tenke?

Jeg jobber hardt med å holde behovet for at alt skal være perfekt i sjakk, og ikke minst skjerme barna fra dette behovet, for det gjør meg IKKE til en bedre mor å være så redd for å feile. Men jeg er så redd- så altfor redd- for hva som eventuelt kan bli brukt mot meg en gang.

Tvilen gnager

Jeg forsøker å huske på alt jeg har lest og lært om narsissister, men når jeg blir angrepet på mitt såreste felt- ungene- treffer påstandene meg likevel hardt. Det er denne evige tvilen i forhold til om det er noe rett i påstandene om at jeg er en dårlig mor.

Selv når Barnevernet har avvist bekymringsmeldingene dveler jeg ved dem, leter med lupe i livet mitt, finner feil ved meg selv og tenker «Herregud, kanskje det er riktig det som står der!»

«Gaslighting» er en teknikk for psykisk misbruk, brukt av narsissister for å innføre forvirring og angst i sine offer til et punkt der de ikke lenger stoler på sin egen hukommelse, persepsjon eller dom.» 

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i dette! Jeg har gode perioder- uker av gangen nå som ting har roet seg noe- men så kommer disse vonde kveldene og nettene. Da teller jeg måneder og år til barna blir myndige. Da kan ingen ta dem fra meg lenger.

Vil min vakt være over da? Vil jeg endelig bli fri? 

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB: Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (8)

  1. Den Andre

    Vi vet så alt for godt hva du snakker om, rollene er byttet om hos oss, men resultatet er det samme. Min mann er ikke god nok far, og jeg er ikke god nok som stemor. Eller, god nok er å si det pent. Vi suger, vi stinker, vi er idioter, barna ler av oss når de kommer til mor, vi får leksjoner i hvordan å håndtere barn. Listen er lang. Vi har mistet hans barn, i alle fall til de blir så store at de skjønner selv. Det er ikke verst for oss, det er verst for hans barn som ikke skjønner hva de er frarøvet i sin oppvekst, og jeg håper bare de forstår mens han enda lever. Etterpå må de jo lide helvetes pinsler, om de skjønner når det er for sent. Men hva kan man gjøre, annet enn å være her som en bauta, en alltid tilstedeværende og trygg borg som bare venter på at barna skal oppdage hvem vi er. Jo mer vi prøver noe annet, jo verre blir det både for barna og for oss, og ingen kan hjelpe – til det er psykopatens tårer for troverdige. Stå på du mamma til dine tre barn, sloss for det du har og ikke la noen ta det fra deg. Det har de ingen rett til.

    • Jeg som skrev dette

      Takk for det!

      Så trist å høre! Jeg tror dere gjør helt rett i å ikke gå til kamp, men å være en trygg, forståelsesfull og kjærlig borg ungene kan komme til den dagen de forstår. For den dagen kommer, er min erfaring.
      Ønsker dere all lykke til videre!

  2. Anonym

    Pøh jeg kjenner så altfor godt den frykten! Klumpen i magen, redsel for at han skal bli trodd! I dag kommenterte han at hun hadde hull i sokken… Jeg fikk helt panikk inni meg, for et hull i sokken!

    • Jeg som skrev dette

      Føler med deg! Akkurat slik er det ja, full panikk for en bagatell, fordi vi vet så altfor godt at absolutt alt er noe som kan bli brukt mot oss. Selv bagateller!
      Om du ikke har noen å prate med vil jeg anbefale deg å oppsøke det. Jeg har fått god hjelp av terapaut å sette ting i perspektiv. F. eks. Hva er et hull i sokken i det store og hele? Omtrent alle har opplevd å få hull i sokken en eller annen gang, og det betyr da ingenting! Det sier absolutt ingenting om meg (eller deg) som mamma at barnet har hull i sokken. Det betyr enkelt og greit at sokken var noe slitt, eller av dårlig kvalitet, eller at barnet har lekt lykkelig og aktivt. Vi kan kaste disse sokkene og bytte til et annet par! Et større problem er det ikke, og foreldre som ikke har opplevd/opplever å bli angrepet slik som oss ville ikke legge noe personlig i det. Det er det vi må øve oss på å ikke gjøre også. At psykopaten/narsissisten gjør bagateller om til problemer er KUN for å holde oss under hælen! Det sier ingenting om oss, men mye om ham/henne.

      Som teksten viser er jeg ikke «kurrert». Noen ganger tar frykten fremdeles overhånd, men terapi (og samtaler med gode venner) har hjulpet meg ut av en tilstand der frykten styrte hele livet mitt, hver eneste dag. Det er et stort skritt fremover!

      Ønsker deg all lykke til!

  3. Stella

    Det er vanskelig så lenge , og følelsen av å ikke strekke til som mamma , er så utrolig vond .
    Selv om vi nyter de små gode stundene , så lever vi i unntakstilstand ….
    Jeg ble sviktet av kroppen til slutt . Høyre side sviktet og allt svimler og lyder blir borte . Jeg ble så redd – selv om min datter , som var vitne til dette – ikke virket videre nervøs .
    Hun var drillet til å gå til en av tre gode naboer , om jeg mistet følelsen i høyresiden igjen .

    Men jeg blir livredd .. Hva er dette ? Stopper kroppen min nå ? Er jeg ødelagt ? Men så er det en naturlig måte for kropper i beredskap .
    Mye vondt sitter i kroppen . Tft – neurotapping , hjelper meg så fabelaktig – så det vil jeg anbefale alle dere som får angst , depresjon og hjerteklapp og vonde følelser . Mye enkle lære snutter på youtube , ????

    • Jeg som skrev dette

      Ja, unntakstilstand er en god beskrivelse!

      Jeg har også opplevd å få fysiske plager. (Jeg tror ikke det er uvanlig dessverre.) Det psykiske og det fysiske henger unektelig sammen, og alt det psykiske stresset har satt seg som smerter i kroppen hos meg.
      For min del har jeg mye hjelp i vanlig trening, og avslapnings- og tøyeøvelser. Nå begynner jeg snart på yoga også. Blir spennende å se om det er bra. 🙂

  4. Hønepøne

    Innlegget kunne ikke kommet på ett bedre tidspunkt. Jeg blir sint, frustrert og lettet på en og samme gang. Letta fordi jeg ser jeg ikke er alene. Jeg er gravid med ny samboer, dette gjorde at min ex ble enda mer vanskelig. Jeg kledde plutselig ikke dattra vår godt nåkk, hun hadde hull i klær og klærne var forsmå. Jeg ble helt satt ut. Han skulle gjøre sak ut av dette og sa han hadde bildebevis og mere til. Jeg tok kontakt med lærer og hørte om hun var enig. Hun sa jeg kunne ta det med ro og at dette ikke var tilfelle. Etter samvær med far kommer dattra mi og gir meg en preken om at klærne hennes er for stram, går igjennom klærne sine og leter etter hull eller slitasjer. Jeg ble helt på gråten, jeg vet jo at dette er hans verk men man blir påvirket uansett. Dagen etter var jeg livredd da jeg pakket skifteklær til skolen, brukte over 20 min, og stolte plutselig ikke på meg selv.

  5. Dette er meg, dette er min historie og erfaring også.
    Det er som en utavdæsjælopplevelse når noe treffer deg så riktig!
    Tusen takk, tusen takk for at du har delt denne historien. Nå vet jeg at jeg ikke er alene❤️

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.