Veronica Kristoffersen er en av de få, modige som sier nok er nok! Jeg vil fortelle min historie og dele den med alle de andre som jeg vet er der ute: Ensomme, forvirret og i verste fall i livsfare. Hennes historie er en rystende historie om møtet med en klassisk psykopat av verste sort. Nå frykter hun, med rette for sitt liv. Likevel tør hun å stå frem og deler sine opplevelser og gjør det som mange drømmer om: hun har gitt ut en bok om sine opplevelser. Boken heter Jeg er fremdeles her.
Mange ofre for en psykopat skriver fortvilet til oss at det er nok til en hel bok. Veronica gjorde alvor av dette og skrev boken om sine opplevelser. I dette intervjuet forteller hun hvorfor hun skrev boken og alle sine kvaler frem til å endelig få boken på trykk.
Da Veronica tok kontakt med redaksjonen i psykopaten.info og fortalte at hun hadde skrevet en bok hun gjerne vill dele med oss, ble jeg naturligvis nyskjerrig. Først og fremst fordi jeg har hørt det så mange ganger før. Min historie er nok til en hel bok. Vi får mange henvendelser og mange som nølende, forsiktig sier at de kanskje kan dele sin historie, men deres historie er så lang og spesiell. Dessuten vet jeg ikke om jeg tør. Jeg er redd for å bli kjent igjen.
Du er ikke alene – men få tør å fortelle om sine opplevelser
Det høres kanskje grusom ut, men standardsvaret vårt er – det er en fattig trøst, men du er ikke alene om å oppleve dette. Alle historiene har en skremmende rød tråd. Selv om de er forskjellige, så er de også like. Derfor kan du trygt sende inn din historie til oss. Vi anonymiserer og passer på at du og de rundt deg ikke blir kjent igjen. Fordi vi vet at du er livreddı for å bli gjenkjent. Vi vet at du ikke blir trodd. Vi vet at de rundt deg tror på psykopaten og at det er du som er redd for å stå igjen som den store sutrepaven, løghhalsen, den forvirrede, psykisk syke og hva det måtte være. For psykopaten har fått alle rundt deg til å to at det er deg det der noe galt med. Og du er utslitt, forvirret og fullstendig tom for krefter.Sakte men sikkert så tør du å kommentere anonymt på psykopaten.info. Deretter tør du å “like” noen av innleggene på Facebookssiene. Deretter sender du oss en direktemelding, men ber om å være anonym. Så skjer det noe: Du ser at mange andre med lignende historier som deg tør å kommentere.
Gjett om vi har vært stolte og imponert over deg og alle de som tør å stå frem under fullt navn og legge igjen kommentarer på Facebooksidene! Så skjer dette: Veronica tar skrittet fullt ut. Hun skriver boken. Hun tør å fortelle sin historie mens den pågår. Hun involverer alle sine venner, sin familie – hele sitt liv. Hun forteller historien nært og personlig og deler alt.
Og det er vår viktigste motivasjon for å sitte oppe seint og tidlig og redigere alle historiene vi får inn. For tro meg, selv om vi kjenner igjen det meste, vi har lest det før – så er alle historiene svært så ulike. Hver eneste en er hjerteskjærende og vonde å lese. Men vi tror på de, vi vet de er sanne og vi kjenner de igjen. For hver og en av de av våre lesere som tør, som har mot til å sette seg ned og skrive sin historie, så vet vi at det er hundrevis av lesere der ute som gråter en skvett og kjenner seg igjen. Ja, slik var det for meg også. Jeg vet nå at jeg ikke er alene om å ha opplevd dette. Jeg vet at det er andre der ute som forstår.
Dette er vår største belønning og motivasjonen for å drive psykopaten.info.
Derfor var det med stor interesse jeg en dag fikk Veronicas bok i posten. Hun hadde gjort det som ingen andre før henne hadde turt. Hun skrev en sann historie slik hun opplevde den – og inviterte leserne med på reisen mens hun fortsatt er midt oppe i helvetet. Hun er på flukt, hun er bokstavelig i livsfare, men hun har bestemt seg for å ta opp kampen mot psykopaten. Hun deler sine opplevelser i boken Jeg er fremdeles her
I dette intervjuet spør vi Veronica nærmere om hva hun tenkte rundt arbeidet med sin bok.
Intervju med Veronica
Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive?
Jeg begynte å skrive en dagbok noen år tilbake i tid. Det var en psykiater som anbefalte meg dette, han syntes det ville bli en bra terapi for meg. Det å kunne rydde opp i tanker og minner. Etter en stund begynte jeg å lese gjennom alt som hadde blitt skrevet ned i den, og fant til slutt helheten til et fullverdig manuskript. Tankene gled mer inn på at jeg faktisk kunne hjelpe andre med mine opplevelser, sette en vekker i andre kvinner og menn.
Hvordan var forholdet til Bill i begynnelsen, hvordan var han mot dine barn og deg den første tiden?
Herregud, jeg ble behandlet som hans prinsesse, en diamant var jeg i hans øyne. Han var så overbeskyttende, det var nesten alt han pratet om. At han skulle gå i gjennom ild og vann for meg, han skulle ikke la noen skade meg! Jeg var hans” alt “, spesielt var jeg det blant andre. Han viste sin kjærlighet til meg framfor andre slik at alle smeltet av hans kjærlighets-erklæringer. Og jeg fikk både gull og diamanter. Han var en mann man bare kunne drømme om, som i et eventyr!
Min yngste sønn likte han godt fra første stund, sønnen min så jo hvor fint vi hadde det. At hans mamma ble overrøst av kjærlighet og gaver. Jo han gikk på linpinnen han også! Min datter derimot visste ikke helt hvor hun hadde Bill, hun syntes nok at noe var overdrevet. Han var snill mot henne også, hun fikk mye gaver og oppmerksomhet. Men hun sa ikke så mye, hun ville bare være glad for at jeg var lykkelig.
Kan du forklare hvordan denne voldelige prosessen startet, hvor tidlig i forholdet startet volden?
De første tre-fire månedene var som en dans på roser, men så begynte det å hende ting. Han ble på en måte mer tilbaktrukket, han fikk oftere stunder der han ikke pratet. Han kunne bare bli sittende og stirre stygt på mine barn eller meg. Jeg ble urolig fordi han forandret seg. Det var skremmende og jeg fikk ikke svar heller på hva det var.
Han begynte å gjøre mye rart, og hans humør svingte veldig fort. Jeg merket at når vi var ute med andre så var alt helt topp. Men når vi kom hjem ble han taus og skremmende. Herregud, hans øyne er de verste. Jeg er fremdeles redd dem!
Første gang han la hånd på meg var etter 6 måneder. Jeg trodde det var en engangshendelse. Han hadde blitt sjalu på mine mc kamerater, så jeg bestemte meg for å bryte den kontakten. Det var jo en enkel utvei for å slippe slikt!
Hvilken type vold var du utsatt for og hva syntes du var vanskeligst? Kan du forklare hva som preget deg som mest??
Det verste er nok å oppleve den psykiske volden. Den fysiske volden er smertefull der og da, men den psykiske er forferdelig. Denne type vold er så konstant, den smerter mer enn noe annet. Den preger deg så at du blir tappet for all energi og selvtillit. Tilslutt blir du så innesluttet og isolert, det er da man kan prate om vold! Etter en lengre tid med denne levemåten blir man hjernevasket, man lever som i en boble. Angsten, frykten og isolasjonen er din hverdag.
Hvordan opplevde dine barn å se sin mamma bli sykere og sykere?
Min sønn ble manipulert av Bill, han så ikke at jeg led. Bill hadde klart å få min sønn til å tro at jeg var syk og gal. Min datter prøvde vel å forklare hvordan hun følte og hadde det, men jeg var nok ikke mottakelig for noe. Stakkars jenta mi, hun har båret på mye smerte!
Jeg vet nå i ettertid at Bill truet min datter med å ikke fortelle ting til meg, ting som hendte når jeg til eksempel jobbet kvelder. Men jeg vet at han aldri la hånd på mine barn. Takk og lov for det!
Klarer du å forklare hvordan han manipulerte deg og andre rundt deg?
Han forklarte til å begynne med hvor vanskelig han hadde hatt det, og vi syntes straks synd på han. Han viste sin kjærlighet til meg i alles nærvær, på en slik måte man bare drømmer om. Han kunne komme på mine kveldsvakter med hjemmelaget mat og så videre. Han kjørte og hentet meg slik at jeg ikke skulle få besvær. Han skrev meldinger og ringte min familie ofte for å forklare hvor mye han elsket meg. Vi ble solgt av hans væremåte, han ville hjelpe til med alt, som om han var en engel.
Hva var du mest redd for, var det den fysiske eller psykiske volden?
Jeg var veldig redd for at mine barn skulle se den fysiske mishandlingen. Jeg visste ikke at de hadde vært i nærheten når det hendte. Jeg var redd for at det ville sette spor hos dem, så jeg var hele tiden forberedt. Det hendte jeg selv “fremprovoserte” vold når de ikke var hjemme, bare for å få det overstått!
Den psykiske delen var jeg blitt så vant med, den pågikk hele tiden. Og den ble bare verre og verre jo lengre tid. Det var jo noe jeg ikke så da, men i ettertid er det vondt å se tilbake til hvordan jeg levde. Et levemønster man lærer seg, hva man skal og ikke gjøre!
Var det ingen andre som så hva du gikk igjennom, og i såfall hva gjorde de? Jeg tenker da på arbeidskollegaer, venner og familie?
Jeg mistet kontakt med min familie, jeg orket ikke lage bråk hjemme. Mine arbeidskollegaer så hva som var på gang. De sa utallige ganger at jeg måtte få han ut av livet mitt! Men jeg hørte ikke, jeg var så innelukket og redd. Jeg var også redd for hva som kunne hende han, hvor skulle han ta veien?
Tok du kontakt med støtteapparatet og hvordan tok de i mot deg?
De prøvde å forklare at jeg måtte få kastet han ut, enkel og grei tale fra dem. Men så enkelt var det ikke. Jeg fikk Sobril til tider for å få en bedre hverdag, noe som hjalp meg der og da. Men i ettertid skjønner jeg at det var ikke så lett å hjelpe meg. Er man isolert er man heller ikke klar for å ta i mot hjelp. Man er så lukket i seg selv, orker ikke noe. Hvordan skal noen kunne hjelpe en som ikke åpner seg?
Hvordan opplevde du politiets arbeid rundt anmeldelser, besøksforbud osv?
De tok ikke min redsel på alvor, samt alt som skjedde rundt meg. Men de prøvde å forklare meg gang på gang at jeg måtte ikke være redd, han kommer ikke til å tørre møte opp. Men truslene strømmet på, og mine barn og jeg så han fysisk. Til og med venner og kollegaer fulgte han med på og observerte. Da er det ikke noe særlig å høre at man er paranoid! Dessverre ble jeg det…
Jeg følte meg som ingenting i samfunnet, som om jeg bare var en skygge. Jeg mistet resten av min selvtillit, stolte ikke et sekund på meg selv eller andre. Jeg ble likgyldig til slutt, jeg var bare der.
Jeg ser også at du hadde en diagnose Bipolar? Hvor lenge var du feildiagnostisert? Hvordan var det for deg å gå på feil medisiner i så mange år?
I seks år var jeg feildiagnostisert Bipolar. Jeg spiste daglig Lithium og på slutten Lamictal. Det endte med at jeg måtte fjerne skjoldbruskkjertlen på grunn av medisinen. Diagnosen jeg hadde var noe helt annet. Jeg sliter til tider enda med post-traumatisk stress lidelse og panikkangst. Men ingen medisiner.
Du var åpenbart preget av angst, frykt og isolasjon, hvorfor ba du ikke om hjelp?
Hvordan kunne jeg klare å be om hjelp når jeg ikke visste hvem jeg selv var? Jeg var jo bare paranoid. Og i Bill s øyne syk og et monster! Jeg så jo ikke mitt eget speilbilde!
Kan du forklare hva som var det verste for deg under disse årene?
Det var å miste følelsen for meg selv, miste grepet av livet. Det å kjenne en konstant redsel for å komme hjem til mitt eget hus. Redslen for at det skulle hende mine barn noe, eller at han skulle drepe meg. Han “tullet” alltid med dette, men noe inne i meg sa at det ikke var tull. Det at jeg hele tiden var forberedt på at det verste kunne hende, og at jeg måtte la det skje når mine barn ikke var tilstede! Jeg var så redd for at barna mine ville se at jeg ble drept!
Du skriver at du mistet deg selv, hva mener du med det?
All livsgnist forsvant, jeg bare var der. Jeg brydde meg ikke om noe lenger, jeg hadde begynt å tro på Bill s ord og meninger om meg selv. Når jeg så meg selv i speilet, så jeg bare skyggen av meg selv. Alt ble bare dødt! Smertene hadde tatt overtaket. Jeg hadde konstant vondt i brystet. Jeg fikk ikke sove lengre, var redd min egen pust! Alt ble revet bort
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Vil du lese mer om boken? Du kan lese mer om den og bestille den her.
Intervjuet Del II – Selvmordsforsøket
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om dette intervjuet? Har du spørsmål til Veronica? Legg gjerne igjen din kommentar eller spørsmål anonymt.
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Same story…different paper.
Bra at noen navngir det er på tide. Skal tro om jeg skal gjøre det samme snart med min ex.narsissist. 1000 vis av dokumenter, dagbk 20 år tilbake….
Hei
Takk for at du tør og vil, Du beskriver starten av forholdet så veldig gjenkjennelig og godt. Som en venn sa til meg i ettertid. Det var du Gina som fikk oss til å se “hvem han var” Det var veldig sant . En idealisering om min sjelevenn til alle. De var nesten nødt til å tro meg. Alt så jo slik ut også i starten.
Det er sterkt å se hva vi mennesker er villige til å gjøre og å finne oss i håpet om å bli elsket.