Hva er det med meg og mine menn?

Hva er det med meg og mine menn?

Psykopater alle sammen

Hun har hørt den, før: Kanskje du også? Du har alltid vært så uheldig med dine menn! Selv om hun vet hvorfor spørsmålet blir stilt, finner hun kommentaren litt morsom. På en ironisk måte riktig nok, men like fullt morsom. Hvorfor er det slik at noen kvinner tiltrekker psykopater? I denne leserhistorien kan du lese om en kvinne som sier hun ikke har vært uheldige med sine menn. Hun har valgt dem selv. 

LESERHISTORE: Jeg har ikke vært uheldig med mine menn, jeg har valgt dem selv. Det står jeg inne for! Jeg skylder ikke på skjebnen, og selv om jeg har knust noen speil opp gjennom årene tror jeg ikke at det er skyld i min ulykke. Ikke har jeg så godt hell i spill heller at det har gitt meg uhell i kjærlighet. Nei, at jeg har vært “uheldig” med mine menn tar jeg selv ansvar for. Jeg- og ingen andre- valgte dem! Grunnen til at jeg har valgt meg slike menn har jeg imidlertid grublet mye på, spesielt de siste årene. Nå var jeg svært ung da jeg traff mann nr 1, mannen som medfører at jeg “hører hjemme” her blant bidragsyterne på psykopaten.info. Jeg var naiv og godtroende. Jeg hadde levd et trygt og godt liv, og hadde dermed den empatien og de ressurrsene ellers som en slik person trakter etter, fordi de kan høste av dem og spille på dem til de suger kilden tørr. Det tok mange år før jeg skjønte at han er en rendyrket narsissist, og at han også er direkte farlig. For virkelig farlig viste han seg ikke før det gikk opp for ham at han mistet kontrollen over meg.

Jeg er fortsatt redd

Dette er den mannen jeg ennå er redd, men er han også grunnen til at jeg senere valgte meg kompliserte menn? Var jeg så vant til å finne meg i det urimelige at jeg ikke engang forsto det da jeg gikk inn i nok et forhold med en mann med issues? Eller var det allerede i utgangspunktet noe i meg som gjør at jeg rett og slett søker og faller for de kompliserte mennene? Etter år med grublerier sitter jeg ennå ikke på en fasit. Mann (kjæreste!) nr 2 ville ikke gitt meg innpass i vi som har levd med psykopater/narsissister. Han var bare rett og slett litt sær og vanskelig, av typen Jeg er blitt såret før, så jeg er så altfor redd for å bli såret igjen! Derfor måtte jeg forstå og tilpasse meg! Gi ham trygghet og støtte! Akseptere at han såret meg! Gang på gang.  Dette var jo ikke så uvant for meg etter mann nr 1, så jeg fant meg i det. Altfor lenge.

Eller var det allerede i utgangspunktet noe ved meg som gjorde at jeg aksepterte dette?

Mann nr. 3 giftet jeg meg med. En vill og galen forelskelse. Gravid! Gift! Det var da mann nr. 1 virkelig klikket, og viste at han ikke bare kunne være svært ubehagelig, men direkte farlig. At jeg hadde gått fra ham var en ting, det kunne han til nøden leve med – så lenge han fremdeles kunne utnytte min dårlige samvittighet over at han hadde det så vondt etter bruddet. At jeg stiftet familie derimot. Det kunne han ikke leve med.

Helvete var løs

Et virkelig helvete startet. Hvordan taklet mann nr. 3 dette over tid? Han ble alvorlig psykisk syk. Valgte han å bli psykisk syk? Nei, absolutt ikke. Det har jeg aldri bebreidet ham tilstrekkelig til at det er noe å tilgi. Var han egentlig enkel å leve med innen han ble syk?

Selvfølgelig ikke! Jeg velger da ikke slike enkle menn! 🙂 Selv om heller ikke han hadde gitt meg innpass i vi som har levd med psykopater/narsissister, var han svært umoden. Å ta ansvar falt ham egentlig ikke inn. At det kom to barn til forhindret ham slett ikke i å gå ut både fredag og lørdag. Han måtte jo slappe av litt. Særlig fordi det var så mye dritt og slit med min eks. (Mann nr 1) Når jeg tenker meg om, så måtte han i grunnen slappe av i ukedagene også! Barna var derfor i all hovedsak mitt ansvar. Og regninger og utgifter var selvfølgelig også mitt ansvar. Vant som jeg var med å finne meg i det urimelige, etter mann nr 1 og mann nr 2, fant jeg meg i dette. Alt for lenge.

Eller var det allerede i utgangspunktet noe ved meg som gjorde at jeg aksepterte dette?

Nå må det sies at etter å ha blitt alvorlig syk (og måtte jobbe seg ut av det), og etter å faktisk ha mistet sin familie (og måtte jobbe intenst med å rette på det), så er mann nr 3 blitt betydelig mer voksen og ansvarsfull. Han er i det minste en god og kjærlig far, han har lagt nattelivet bak seg og han betaler regninger. Så han klarte å vinne meg tilbake. Men er han helt enkel å leve med? Selvfølgelig ikke. Han tar stor plass, og han overkjører meg uten å engang tenke over det. Han har også et utidig temperament, og blir som en liten unge i trassalderen fra tid til annen. Da når ingen argumenter inn, uansett hvor åpenbart feil han tar. Til alt overmål påstår han også at det at “vi” krangler slik, gjør at vi gang på gang kan finne tilbake til hverandre igjen.

Sorry, det fungerer ikke slik for meg! Jeg synes bare det er utidig, stressende og ikke minst flaut dersom noen observerer det. Og som regel er det ikke vi som krangler, det er han som brøler og skriker som en uvettig til han går tom. Det er lenge siden jeg fant ut at det ikke engang nytter å gå i diskusjon når han er slik. Det får jeg ta når han har landet igjen! DA er han mild og ydmyk som få, bærer meg på gullstol, lager mat og vasker gulv, tar med seg ungene på tur så jeg og mine venninner kan kose oss alene. Eller han sender meg og venninner på tur og han lover at han skal styre temperamentet sitt herfra og til evigheten. Evigheten er som regel ikke mer enn noen uker unna. Og så er det påan igjen!
Men selvsagt finner jeg meg i det. Jeg kjenner jo ikke til noe annet etter mitt liv med mann 1, mann 2 og mann 3!
Hvorfor velger jeg slike menn?

Jeg har lurt mye på hvorfor jeg har valgt meg slike menn. Er det fordi mann nr 1 gjorde det urimelige og unormale normalt for meg? Eller har jeg i meg et slags kompleks, som var der allerede før mann nr 1? Velger jeg meg vanskelige og kompliserte menn fordi jeg tror jeg skal omvende, temme og/eller redde dem? Jeg har en helt normal, snill og kjærlig mannsreferanse i min pappa, og jeg har hatt en trygg og god oppvekst. Yrkesmessig er jeg respektert og selvsikker. Gode venner har jeg dessuten bestandig hatt, så hvorfor er det slik?<

For jeg står ved det, jeg har ikke vært uheldig, jeg har valgt disse mennene helt selv. Men hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv gang på gang?  Jeg må forresten innrømme at det mellom mann 1 og 3 også fantes mann 1.1, 1.2 og 2.1, men de var ukompliserte og høyst normale, så dem ble det selvsagt ikke noe langvarig forhold med. Jeg velger jo ikke ukompliserte menn.

LES OGSÅ:

Diagnose: psykopat! – kan noe gjøres?

Psykopat? Her er alle kjennetegnene.

Et studie av psykopatens hjerne og oppførsel

Hvorfor psykopaten ikke forstår seg selv

Å bryte kontakten er livsviktig

10 gode råd – hvordan bryte med psykopaten

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Er hun inne på noe? Er hun bare bortskjemt og får som bestilt?  Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

9 Comments

  1. Jeg som skrev dette

    August 19, 2015 at 9:48 pm

    Jeg svarer ikke på FB, så selv kommentarer der vil få svar her:
    Kommentar: Kjære deg: Du virker som en oppegående og intelligent kvinne. Jeg har litt problemer med denne historien? Hva vil du egentlig med den? Fortelle at du velger feil menn og så er smart nok til å forstå at du har tatt feil valg? Eller mener du at du ble lurt fra starten og nå har forstått det?

    Svar: Historien ble egentlig skrevet litt selvironisk i forbindelse med terapi (innen den ble redigert noe for å passe her). Så det jeg ville oppnå med den var vel rett og slett å lage en slags “tidslinje” over hvilke menn jeg har valgt meg, for så på sikt å forstå bedre HVORFOR jeg har tatt disse valgene. Og kanskje enda viktigere; Å kunne ta tak i hvorfor jeg ennå finner meg i urimeligheter, og hva JEG kan gjøre for å endre på dette.
    I etterkant av dette har det (i terapi) blitt snakket mye om dette med å være tydelig, og sette tydelige grenser. Min mann har også vært involvert i dette, og vi har snakket mye om dette at han tar stor plass og overkjører meg. Dette har gjort at vi begge har fått en større forståelse. Han var ikke bevisst det at han overkjører meg, for at jeg tiet tok han som samtykke, mens jeg som regel tiet for å unngå konflikt. Jeg er blitt mer bevisst på at han faktisk ikke er tankeleser, og at jeg derfor må være tydelig. Til tider SVÆRT tydelig, for ennå har han dessverre en tendens til å høre det han vil høre. Men vi er på vei. 🙂
    Så man kan vel kanskje si at jeg er på vei til å oppnå det jeg ville oppnå med historien. Jeg kan ikke endre historien, men fremtiden kan jeg gjøre noe med. Og da er det å ta et skjevt “seloppgjør” med fortiden et godt redskap.

  2. Jeg som skrev dette

    August 19, 2015 at 9:55 pm

    Et skjevt SELVOPPGJØR mente jeg selvsagt. 🙂 Det er så kjedelig med slike skrivefeil når det ikke finnes redigeringsknapp. 😉

  3. Stella

    August 20, 2015 at 5:15 am

    Husk : det finnes 8 hivedtyper psykopater – ca. . Ja – 1. Mann er uten tvil nr 8 , men jeg ser jo psykopatien i de to andre også . Og det er derfor DU er et mer egnet studieobjekt enn de …. Les Sandra L Brown .
    Revictimisering er oftere regelen enn unntaket .

    • Jeg som skrev dette

      August 20, 2015 at 10:09 am

      Jeg er helt enig i at det er viktigere å studere meg enn mennene. Jeg har brukt (unødvendig) mange år på å forsøke å forstå mennene (spesielt nr 1), i den tro at dersom jeg forsto dem ville jeg forstå hva jeg gjør galt. (Nr 1 var utrolig flink til å manipulere meg til å tro at det var jeg som gjorde alt galt… og det satt lenge i, også inn i de andre forholdene. Selv har han ikke feil!)
      Det er først de siste årene jeg har forstått at mennene er “uvesentlige”. Det var ingenting jeg kunne ha gjort eller sagt for å endre nr 1, for der er det noe grunnleggende galt, som jeg ikke kunne ha endret på.

      Nr 2 og 3 derimot er mer interessant, for der har jeg etterhvert forstått at dynamikken mellom meg og mennene har hatt mye å si.
      Etter forholdet med mann nr 1 var jeg i stor grad “avlært” å gi uttrykk for sterke følelser som at jeg var lei meg, sinna, sjalu eller redd, ettersom å vise slike følelser i forhold nr 1 “matet” egoet til mann nr 1, og gjorde ham verre.
      I ettertid har jeg forstått at mann nr 2 reelt var usikker på meg- fordi jeg var så “flat” følelsesmessig- og derfor ønsket å fremprovosere en reaksjon som viste at jeg faktisk elsket ham. Reaksjonen han fikk var imidlertid at jeg ble hard og kald. Først helt på slutten av forholdet brast jeg en gang sammen i gråt. Hans reaksjon da var “Endelig viser du svakhet og ekte følelser!”, og det gjorde ham omsider trygg nok til å ville ta forholdet videre. For min del viste det seg imidlertid at den episoden førte til “takk og farvel”. Jeg ble bare forvirret av dette, og følte at han hadde dratt det for langt da jeg måtte “bryte sammen” for at han skulle være trygg på mine følelser.
      Mann nr 2 er i dag gift, og har såvidt jeg har forstått et ganske normalt gi og ta -forhold. Vi har en god tone oss imellom når vi treffes.

      Også mann nr 3 har slitt og sliter til tider med at jeg sjelden viser negative følelser, men istedenfor blir “likegyldig”- hard, kald og tilsynelatende utilnærmelig.
      Dette er nok en forsvarsmekanisme jeg lærte meg i ovenfor mann nr 1, for innen ham (og i starten av forholdet) hadde jeg et ganske så normalt følelsesmessig reaksjonsmønster. (Jeg ble sint og lei meg, og viste dette.)

      Så ja, det er mer nyttig å studere meg selv og mitt eget handlings- og reaksjonsmønster enn å forsøke å forstå mennene, ettersom tanken er å forsøke å endre mine egne selvdestruktive tendenser, men jeg kan heller ikke være blind for at det også har vært en slags unormal og negativ dynamikk i relasjonene (da mener jeg med mann 2 og 3), fordi jeg var “skadeskutt” da jeg gikk inn i disse forholdene.

  4. Pernille

    August 20, 2015 at 6:30 am

    Anonym:

    Så flott at du tar tak i deg selv og dine egne mønstre og at din nåværende mann er villig å gå i terapi og gå i en prosess sammen med deg. Jo bedre blir det, jo mer du tar tak i deg selv og får tak i de delene av deg selv som sier ja til å bli overkjørt, som ikke klarer å stå opp for deg selv, for det du mener og trenger. Du vil bli mindre overkjørt. Din mann er ikke vant til at du sier i fra om dine behov og ønsker. Så for å bli hørt og handlet i forhold til det du ønsker, er det lurt å være overtydelig. Finne måter til å håndtere sinne hans ved å gå ut, si at dette gidder du ikke, skjerp deg finner meg ikke å bli behandlet slik. Sinnenestringskurs kan også fungere. Gjerne med humor, varme og ikke bebreidelser, men tilgivelse når dere begge tråkker feil. Det er angstskapendene og uvant å gå ut av comfortsonen å stå opp for seg selv og ikke gi seg før du blir hørt. Hvorfor det er slik, kan være mange grunner til. Noe skjedde inne i deg med din 1. mannn har gjort mot deg. Det sitter kanskje igjen og fortsatt gjør deg redd og angstfull for å si fra. Jeg vet ikke om din 1. mann plager deg nå, men det vil hjelpe deg og din nåværende mann å få hjelp til å få han ut av livene deres, kroppen og sinnene deres. Bruk alle midler for å få det til, slik at dere blir fri og ikke redd lenger. Krisesenter, politi, terapi, snakk aldri alene med ham, ha vitner tilstede, ta opptak av samtaler, videoer, bruk besøksforbud, anmeld ham for trakassering. Dere har ikke barn sammen, da er det lettere og opp til deg hvor langt du vil gå for å bli kvitt ham.
    En annen svært nyttig ting er å spore tilbake til barndommen din og se på hvor det startet at du ikke klarte å si nei, ble overkjørt av andre og klarte ikke å stå opp for deg selv. Her ligger trolig noe av årsakene til at du velger menn som overkjører deg, selv om det virker som alt er ok fra tidligere. Jo mer du får tak i når og hvor du blir overkjørt og ser hva som skjer som med deg og mekanismene, vil du klare å handle annerledes og uttrykke dine behov tydeligere neste gang.
    Den tredje tingen er tilgivelse for din egen del. Det som en hjelp til å gi slipp og bli i stand til å videre i steden for å gruble. Ikke bebreide deg selv for dine valg og den du er. Ikke være offer lenger. Tilgi deg selv og dine tidligere menn og nåværende mann og andre for å kunne bli fri til å kunne leve et godt liv med blanke ark. Du blir sterk nok til å stå opp for deg selv. Lær av din nåværende mann, i stedenfor å bebreide. Han klarer å si fra, ta hensyn til seg selv og virker lydhør overfor deg, selv om han har feil også. Men det har vi alle. Jo mere vi tar ansvar for oss selv og jobber med oss selv, vil dette påvirke andres væremåte mot oss. Hvordan vi vil at andre skal være mot oss, er tydelig på det og tar ansvar selv for å få det til, jo bedre får vi det selv og de rundt oss. Lykke til.

    • Jeg som skrev dette

      August 20, 2015 at 12:49 pm

      Veldig klokt skrevet!

      Jeg har ett barn med nr 1. Det kom nok ikke frem her, siden det ikke var “vinklingen” på historien, og derfor må jeg til en viss grad forholde meg til ham. Men barnet er stort nå, og jeg har over tid lært meg å benytte meg av de strategiene du nevner. Likevel er jeg noe redd ham, for jeg vet at hatet og “forurettelsen” over at jeg forlot ham lever i ham ennå, og han har vist at han går over lik for en “god hevn”.

      Jeg hadde et noe komplisert forhold til min mor da jeg vokste opp, og det er mulig at litt av svaret på at hvorfor ting ble som de ble ligger her også, men jeg er enig med deg i at å gi slipp, å tilgi (hovedsaklig seg selv) og la seg selv få gå videre (ikke bli stående fast i grublingen) er viktig. Refleksjoner og gransking er bra, men på et punkt- når man har fått en del svar- må man gi slipp og fokusere fremover.

  5. Jeg som skrev dette

    August 20, 2015 at 1:55 pm

    Svar på FB kommentarer.

    Kommentar: Magnet på idioter er vist flere som har men jeg snur og går i motsatt retning livredd for og havne i et ikkeoverlevelig forhold, single og trives med det, en mann Skal aldri få lov til ødelegge mer overhodet!! Ser egentlig en jævel i alle,kanskje feil,men skjer ikke at jeg går inn i noe forhold.mere en nok med meg selv og komme vidre i livet.. Og barna mine som er voksne nå fortjener så mamman sin oppegående, så forstår faktisk ikke helt innlegget at du overhodet tør gamble sånn med deg selv.tipper du fortjener bedre, bli alene finne seg selv er viktig, ikke hoppe fra asken til ilden.”

    Svar: Jeg forstår deg godt! Om jeg og min mann ender med å gå fra hverandre vil ikke jeg ha noen ny mann i livet mitt heller! Men nå traff jeg mannen jeg har innen narsissisten virkelig viste seg på sitt ALLER verste. Så jeg var nok såret på sjelen (Mer enn jeg antagelig da var bevisst.), men hadde ikke helt mistet troen på forhold da jeg traff ham. Det har jeg ikke nå heller forsåvidt… men om det er så lite som 5% sjanse for at en evt. ny mann ville gjøre meg mer vondt så er det uansett en for stor sjanse! Bedre da å være alene som du sier!

    Kommentar: Min erfaring er at vi ikke tar nok hensyn til hvordan vi selv er “skrudd sammen” – våre behov, hva vi verdsetter og våre holdninger generelt. Det kan også være jenter som ikke har blitt “sett” og tatt nok hensyn til da de var små, som ikke gjør dette ift seg selv. Så blir det et slags “snill-pikesyndrom”. Dette ser en med psykopatiske trekk og utnytter det. Om å gjøre å bli kjent med seg selv og finne sine “fallgruber” der man er svak for oppmerksomhet, eller lignende og tar imot med åpne armer den “beilingen” som gjerne er i starten.

    Svar: Jeg tror du har helt rett! 🙂

    Kommentar: Medynk?fra første stund….

    Svar: Tja??? Alle de tre nevnte mennene er utad selvsikre og sterke, og egentlig falt jeg for det. Men kanskje de hadde en diffus sårbarhet ved seg som ganske fort trigget min empati og omsorg?

  6. Christiane

    August 20, 2015 at 2:03 pm

    Jeg hadde et noe komplisert forhold til min mor da jeg vokste opp, og det er mulig at litt av svaret på at hvorfor ting ble som de ble ligger her ..
    –Det hadde jeg tatt opp i terapien om jeg var deg, hvordan det forholdet føltes… kanskje det har litt av forklaringen på hvorfor du vil møter egoister?
    Du vet sikkert om Stockholm syndrom .. og retraumatisering… kan absolutt og være en grunn.
    Lykke til og gode ønsker til deg.

    • Jeg som skrev dette

      August 20, 2015 at 3:14 pm

      Det er tatt opp, og er tatt med i “ligningen”. En privat bekjent som er psykolog (altså ikke en jeg har gått til behandling hos) påsto en gang ganske kategorisk at “Gjennom dine kompliserte forhold til menn forsøker du egentlig å rette opp ditt vanskelige forhold til din mor i barndommen… gang på gang!”
      Selv tror jeg at mitt forhold til min mor antagelig gjorde meg mer disponibel for å manipuleres til å tenke at det var jeg som var urimelig, fordi hun hadde plantet en usikkerhet i meg i forhold til om jeg var god nok. Men jeg var en pappajente, og i utgangspunktet såpass selvsikker og trygg at jeg ikke tror det er hele forklaringen. Dersom jeg ikke allerede som 18 åring- og ennå under utforming- hadde kommet inn i et forhold med en narsissist, men med en god og normal mann, så tror jeg min historie kunne ha blitt veldig annerledes.

      Det blir litt som om at selv om man bærer i seg et gen som gjør deg disponibel for å utvikle en sykdom, så må man ikke nødvendigvis utvikle denne sykdommen. Men muligheten er selvsagt større!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.