Hun var nyutdannet og kom i kontakt med drømmemannen gjennom jobben. Hun falt pladask for den pene og atletiske mannen som eide en flott gård med et vakkert tun og flott utsikt mot havet. For henne var møtet som å vandre inn i et Carl Larssons maleri. Hun ble hodestups forelsket I både mannen og plassen han eide, og kunne ikke få det bedre, tenkte hun. Det skulle bli en lang reise med mye vondt før hun to barn og nesten tjue år senere har brutt for godt. Les denne sterke leserhistorien.
LESERHISTORIE: Han fremsto som en svært ansvarsfull person; han var fosterfar og tok seg av mennesker som hadde kommet skeivt ut i livet. Det tok ikke lang tid før jeg flyttet inn og vi levde kun for hverandre. Intenst. Knapt et halvt år etter at jeg flyttet inn, var vårt barn unnfanget. En liten prins kom til verden, og alle skrøt av hvor kjekk han var med sine lyse krøller og blå øyne. Jeg var euforisk I mange år.
Jeg kommer fra et hjem hvor alt var helt normalt. Jeg vokste opp svært beskyttet for problemer som rus og andre dysfunksjonelle problemer. Det jeg ser i ettertid, er at jeg var naiv og trodde verden rundt meg besto av gode og snille mennesker. Jeg visste at min mann hadde vokst opp med en alkoholisert mor og som ble sett på som løssluppen, men å dømme min drømmemann ut fra hans oppvekst, ville være urettferdig overfor han. Dessuten virket det som at han hadde vokst på det, ut fra hans status og alt han hadde fått til på gården. Jeg både beundret han og så opp til han som en Gud. I denne fasen tror jeg at jeg ikke evnet å se at jeg ble fanget inn i hans nett. Jeg ble rett og slett forhekset av han. Uten at jeg selv la merke til det, ble jeg styrt av han.
Livskraften forsvant
Etter noen års samliv opplevde jeg en natt at jeg fikk en opplevelse av at alt av kjærlighet, styrke og substans I meg bare forsvant. Jeg ble helt tom og hul inne I meg. En følelse jeg aldri I livet har hatt. Denne tomheten vedvarte og jeg kjente ingen glede eller styrke over noe I livet. Jeg betrodde meg til min mann, men han sa at det vil nok gå over. Rådet jeg fikk, var å jobbe. Arbeid er god terapi, sa han.
Det skurret I meg. Nei, det måtte være noe helt annet jeg trengte, tenkte jeg. Noe må være riv ruskende galt. Jeg husker at jeg begynte å sammenligne han med min forrige kjæreste. Hva fikk jeg av han som jeg ikke får av deg? Jeg fornemmet at han manglet noe vesentlig, men det var svært vanskelig å definere det.
Årene gikk og jeg begynte å lefle med tanken om å flytte fra han. Noe inni meg sa at jeg måtte komme meg bort fra denne fyren, selv om jeg fortsatt var glad I han. Vel, beundret han er vel mer det rette ordet.
Hadde ikke jeg blitt gravid igjen, tror jeg at jeg hadde flyttet den gang. En vakker prinsesse kom til verden en vårdag, men mor var langt fra lykkelig. Jeg følte meg totalt fanget og bundet. Livet var helt svart. Hvordan jeg klarte å ta meg av barna, står fortsatt som ubegripelig for meg.
Ingen ekte relasjon
Min mann levde sitt eget liv med sine mange prosjekter og sin travelhet. Det var som at han ikke på noe vis deltok I mitt eller barnas liv, men heller som at han levde sitt eget isolerte liv. Jeg følte meg totalt ensom og forlatt. Jeg bare spilte roller for han; elskerinne, hustru og mor til hans barn. Jeg la merke til at han ikke hadde noen ekte relasjoner med andre mennesker. Han hadde ingen gode venner eller kompiser. De relasjonene han hadde, var enten hjelpetrengende og ressurssvake mennesker som jobbet hos han eller med turister som han huset på en av sine utleie-enheter. Alle disse menneskene er en nytteverdi for han slik jeg ser det I dag. Han jobber som selvstendig næringsdrivende og har hjelpetrengende mennesker som sine undersåtter og som jobber hos han for en luselønn. Jeg la også merke til at ved bybesøk eller reiser til utlandet, kunne han ikke oppsøke normale plasser. Han skulle alltid oppsøke lugubre steder som jeg betraktet som utrygge. Desto dystrere gatene og bygningene var, desto bedre var det for han. Der fant han sin plass; den verste baren full av alkoholiserte mennesker med sine triste skjebner.
Ble innlagt på psykiatrisk sykehus
To år etter fødselspermisjonen, var jeg så langt nede at jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. Min mann kjørte meg til sykehuset og virket egentlig uberørt av min tilstand. Samme kveld da han kom hjem, drakk han seg full og overlot barna til seg selv. Han hadde forresten den “uvanen” å sitte for seg selv og drikke seg full i perioder. Under min første permisjon fra sykehuset husker jeg at han sa at jeg ikke måtte ta alt psykologen sa for god fisk. Husk, det er bare en person med noen års studie og noen eksamenspapirer. Han degraderte psykologens profesjon og hjelpen jeg skulle få. Jeg ble svært skuffet over at han kunne si noe sånt. Mitt håp om hjelp ble mindre. Saken var den at han følte seg truet. I tillegg til at jeg var totalt psykisk nedbrutt, fikk jeg også sterke ryggsmerter, hvilket gjorde meg svært bevegelseshemmet. Jeg husker at jeg spurte min mann om han kunne komme å hente meg på sykehuset og at vi kunne sammen kjøpe bursdagsgave til vår sønn i og med at jeg ikke klarte å gå. Det kunne han ikke. Det måtte jeg da klare selv! Han skulle hente en ungdom som han tok seg av. (Les: som han gjorde seg nytte av både som hjelper på gården og som han hadde fortjeneste på fra NAV).
Snilleste gutt i klassen
Under parsamtale med psykologen, oppførte han seg som snilleste gutt i klassen. Han sa lite og hadde så og si ingen innspill til det jeg sa. Jeg husker lite av oppholdet, men jeg ble betraktet som svært oppegående, reflektert og fornuftig I tankegangen. Hvorfor gikk de ikke da mer i sømmene på min manns væremåte, hans bakgrunn, hans evne til empati, integrering og omsorg?
Mangel på kunnskap om psykopatiske trekk, er svaret jeg selv har kommet fram til.
Hjelpen jeg fikk, var at de motiverte meg til å flytte og å sette grenser for meg selv. Etter at min nå eksmann fikk beskjed fra meg om at jeg ville flytte, ble han desperat. Det var jo han det var synd på! Hvordan skulle det gå med han da? Han ba meg også om å skaffe sovepiller fra sykehuset, fordi dette var en så sterk påkjenning for han at han ikke fikk sove om nettene. Under og etter sykehus-oppholdet var det jeg som skulle støtte han, trøste han og ta vare på han.
Sjalu, kontrollbehov og fordømmelse: Det hører med til historien at han var sykelig sjalu og tålte ikke at jeg hadde kontakt med andre menn. Han likte heller ikke at jeg jobbet som lærer. Jeg skulle heller ha jobbet på gården og vært hans arbeidstaker. Jeg husker også at han snakket svært nedsettende om mine tidligere kjærester og mine barndomsvenner. Han kunne kalle meg call-girl etter at vi hadde vært på fest og jeg hadde snakket med andre menn med normal oppførsel. Han syntes også at jeg skulle be om unnskyldning for at jeg hadde hatt kjærester før hans tid. Helst ønsket han at jeg skulle ha vært jomfru da jeg møtte han.
Flyttet til nabokommunen – og tilbake
Jeg flyttet til nabokommunen, men fikk ikke fred. I tillegg kjente jeg meg avhengig av han. Jeg kunne ikke gjøre noe uten hans hjelp, vurdering, samtykke eller hans avgjørelse. Jeg som alltid har vært selvstendig og trygg på meg selv. I denne tiden var jeg sykemeldt og tankene kretset rundt han. Hele tiden. Jeg var som programmert under hans jerngrep. Jeg husker at vi gikk til psykolog sammen og hver for oss disse åra, men jeg fikk lite utbytte av det. Han derimot, kunne etter en stund fortelle at han var ferdigbehandlet og erklært frisk av psykologen, men at jeg derimot var psykisk syk, og at han måtte avfinne seg med å leve med en psykisk ustabil kone. Jeg skulle ha likt å snakke med denne psykologen i dag, og spurt om dette var sant?
Etter et par år, flyttet jeg tilbake. Da hadde han manipulert meg med tilsynelatende å være grei, snill, oppofrende og hjelpsom. Etter nok ett år kjente jeg at nå hadde jeg fått nok. Hvis jeg fortsatt valgte å bo hos han, ville jeg komme til å dø. Noen sier at det blir vanskeligere å flytte etter andre gang, men det var det ikke for meg. Jeg hadde allerede banet vei for meg selv på et vis ved at jeg tidligere hadde flyttet. Jeg ba om hjelp fra en prest og helsesøster. De var mine beste støttespillere I denne tiden. Min eks freste til meg om at ingen andre enn han kunne hjelpe meg da jeg fortalte at jeg fikk hjelp fra kyndige mennesker. I kjølvannet av at jeg flyttet, oppsøkte han barnevernet og la inn en bekymringsmelding. Jeg var ustabil og han var svært bekymret for barna, meldte han fra om. Han kunne også opplyse om at jeg hadde et løssluppent liv da jeg bodde i nabokommunen med fester og hyppige mannfolkbesøk! Alt dette var løgn! Heldigvis ble ikke bekymringsmeldingen tatt til følge.
Oppsøkte krisesenteret
Presten ba meg instendig om å oppsøke krisesenteret. Og der ble det endelig satt ord på alt jeg hadde vært gjennom; psykisk overgrep, materiell vold, trakassering og kontroll. Samtidig som jeg kjørte nesten daglig til og fra krisesenteret for så å besøke min dødssyke mor, var min eks på hissig jakt etter nytt “kjerringemne ” via kontaktannonser på nettet. SÅ lite betydde jeg for han etter nesten tjue års samliv…
Jeg fikk endelig guts til å komme meg ut i arbeid igjen og tok noen vikarjobber I kommunen. Kort tid etter søkte jeg jobb til mer sentrale strøk i landet – langt unna min eksmann. Jeg fikk jobb på dagen, og jeg og min sønn flyttet. Min datter ble boende hos sin far, til min store fortvilelse. Jeg ba hver kveld til Gud om at Han måtte beskytte henne. Min gudstro hjalp meg mye under denne tiden. Hun flyttet heldigvis til meg etter at hun hadde bodd hos sin far i litt over et år.
Siden jeg hadde vært sykemeldt og ufør noen år, var jeg svært nervøs om jeg klarte å stå i jobb. Med jernvilje og streng selvdisiplin, klarte jeg jobben bra, men mitt mentale indre liv var et stort kaos. Jeg søkte hjelp hos en terapeut. Hun var til meget stor hjelp! Hun var den første som ga meg anerkjennelse for det jeg hadde vært gjennom. Etter all den manipulasjon fra min eks og unyttige hjelpen fra psykologer, fikk jeg endelig en invitasjon til å sørge og få trøst. Siden så mange traumer, sjokk og vonde minner var ubearbeidet, klappet jeg sammen etter tre år i full jobb. Jeg ble langtidssykemeldt men hadde fulltidsarbeid med å bearbeide alt jeg hadde vært gjennom. Min beste venn og min verste fiende ble sofaen. Jeg levde i denne sofaen et helt år mens jeg var sykemeldt. Gråten som kom opp igjen og igjen, var som fra mitt dypeste dypet. Hele meg var som en ruinert og bombet by som skulle renses for miner, for knuste bygg, for skitt, for ødelagte veier og for gjemte lik. Når mye av dette er renset, ryddet og fjernet, skulle man tro at alt er godt. Men da står “åstedet” tomt og skjørt. Gråteanfallene kom og gikk i påfølgende år.
Ny kjæreste – et helt menneske
Jeg hadde imidlertid truffet en mann som hadde opplevd noe av det samme, men han var på langt nær så ødelagt som jeg var. Allikevel nok til å forstå meg. Etter noen måneders bekjentskap, ble vi kjærester. Han er en stødig, moden og ansvarsfull mann. Han er et helt menneske i motsetning til hva min eks var. En med psykopatiske trekk eier ingen personlighet har jeg erfart. Det skal sies at det har vært et vanskelig forhold, nettopp fordi jeg fortsatt sliter med gamle spøkelser. Enn så lenge holder han ut med meg!
Jeg har reflektert over hvor urettferdig et psykopatoffer opplever livet etter å ha opplevd et helvete med en psykopat; psykopaten “surfer” videre og skaffer seg ny partner og lever livet videre som om ingenting har skjedd, mens psykopatofferet må slite med dårlig helse, sykmelding og store komplikasjoner i et nytt forhold. I tillegg til den psykiske påkjenningen, har jeg også slitt med helsen.
Å starte livet på en fremmed plass, ble redningen for meg.
Hadde ikke jeg fått anledning til å flytte på en annen kant av landet, ville prosessen ha gått mye saktere. Nettopp fordi min eks anses i hjembygda som en ordentlig og ansvarsfull mann. INGEN kjenner hans andre side og ingen vet hvordan han egentlig er. Ett år etter at jeg flyttet, tredde det en ny lov i kraft om at en forelder som ville flytte på en annen kant av landet, må ha samtykke av den andre forelder. Det ville aldri min eks ha samtykket på. Psykopaten “tjener” på denne loven i dag.
Jeg har valgt å være ærlig overfor mine barn
Underveis I denne prosessen har jeg snakket åpent med mine barn hvilke opplevelser jeg har hatt med deres far, men at det er mine opplevelser. Deres opplevelser kan være noe helt annet, og ingenting er bedre enn det. På denne måten, stiller jeg de fri til å vurdere sine opplevelser med han, i tillegg har de meg som referanse hvis noe skulle skurre og virke som “Gale- Mathias”.
Til slutt vil jeg si at jeg vet ikke 100 % sikkert om min eks er psykopat, men han manglet totalt empati, hadde raseriutbrudd som på ingen måte sto adekvat med situasjonen, han ble kullsvart i øynene og fråden sto ut av munnen på han når han hadde sine raseriutbrudd. Han hadde en falskhet I seg som var vanskelig å avsløre, men som jeg allikevel fornemmet var tilstede . Han virket troverdig og var flink til å snakke for seg. Dette forvirret meg noe forferdelig! Ettersom årene gikk, ble jeg litt kjent med hans mor. De hadde et merkelig forhold til hverandre, og jeg så mange likhetstrekk ved de to; glatthet, overfladiskhet , spørsmål -og-svar-kommunikasjon, primitiv og umoden, ingen tegn til anger på noe urett som ble sagt/gjort og periodevis et stort alkoholmisbruk. Listen er utømmelig…
Nå er det snart ti år siden jeg brøt med min eks. Jeg er i nesten full jobb. Jeg kan fortsatt bli vippet av pinnen og få nedturer. Men for første gang hendte det noe med meg denne våren:
Jeg kjente meg lettet og fri inni meg og plutselig var jeg mitt gamle MEG igjen. Det var som at den ruinerte og bombarderte byen var på plass igjen. Godt etablert med blinkende fargerike bygninger, grønne frodige parker, rette fine veier og et yrende liv i gatene.
LES OGSÅ
10 gode råd – hvordan bryte med psykopaten
10 kjøreregler du bør følge for å sikre at bruddet med psykopaten blir endelig
Har du barn med en psykopat? Kommuniser via SMS!
Barna blir brukt som våpen av psykopaten
Du er dømt til å tape mot psykopaten – her er hvorfor du må komme deg vekk
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Vil du dele noen tanker med denne kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Skriver du ditt navn blir det vist. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Hei. Har levd med en samme type person, og lurer på om han er psykopat (selv om ikke dette uttrykket brukes særlig mer) og dysfunksjonell…. Men mye stemmer også med bipolar lidelse….. Lykke til:) Dette klarer du:)
Ja…husker når jeg kom fra kurs og fikk vite at er skylgig til banken over en million,det betyr og-har mistet tro til mannen som tok lån på mitt navn uten min samtykke,det betyr at hele livet er snudd opp,jeg syklet gråtende til Nav.Fortelte der hva som skjedde.Nei,de kunne ikke noen å hjelpe…Jeg gikk til falymieråd-nei…-ikke i tema i hele tatt.Da en kveld jeg var total fortvilet-ikke noen tårer bare hull i meg selv og ikke forståelse hvor kan få hjelp.Jeg fårstodd ikke hvordan en som jeg stolte så mye-kunne gjøre sånn.Da min mann tok telefon og ringte til legevakt at jeg vil begå selvmord.(Han søkte ikke noen utvei.Han bygget hus).Neste dag jeg kom til min fastlege og vi pratet.Hun sa-hvis er meldig om selvmård du må oppsøkes psykiatrisk .Det var overaskelse-jeg har problemer koker av dette ,ingen kan gi råd og jeg må reise 5 timer med taxi til spec psykiatrisk sykehus! Min man sendte trøstende melding på vei-du kan bli der,kjære, til du trenger,til du blir bedre!!!!Der spesialister oppsøkte og sa-vi forstår deg og hvis du vil,kan du reise hjem med en gang.Eller i morgen. Etterpå jeg fikk hjelpesøster som hjulpet meg gå ut av situasjonen.Man …var i spennig ,men han var jevnt og viste seg meget rolig.Han gav alle opplysninger hvordan tok lån fra banken og sammtykke at jeg viste ingenting.Han gav skyslsmisse.Han var rolig og litt angrende,men uansett snakket at hans vilje var overaske meg på den gode-bygge hus .Jeg hadde ikke peiling hvordan kan sånn være…jeg tenkte at der var FEIL og hvis man godtjenner dette-han kan FORANDRE SEG.Ikke familie hans ,ikke leger som undersøkte ham,kunne si noen om psykopatismen.Bare nå jeg ble roligere-og leser om dette.Bare nå jeg begynner erkjenne min situasjon.