LESERHISTORIE: Hvorfor forsto jeg ikke? Jeg var knapt 18 år da jeg traff ham, og han var noe av det flotteste jeg hadde sett. Solbrun i huden, lyst bølget hår og isblå øyne. Jeg hadde en annen kjæreste på den tiden, men likevel lyste han opp hver gang han så meg. Hvor jeg enn var i lokalet- selv tett inntil kjæresten min – kunne jeg se opp og oppdage at han fulgte meg med blikket, og han gav meg et av sine strålende smil hver gang blikkene våre møttes. Likevel vekslet jeg knapt et ord med ham før jeg og min daværende kjæreste slo opp. Da var han kjapp med å be meg ut, og understreket tydelig at “Endelig kan det bli meg og deg!”, som om det var skjebnebestemt.
Psykopaten valgte meg – vi måtte bare flytte sammen straks!
Jeg følte meg unektelig utvalgt. Han hadde så tydelig ventet på meg og drømt om dette. Ikke engang gitt opp håpet selv om jeg var opptatt på annet hold. Det var meg han ville ha, meg han hadde ventet på! Siden han hadde ventet så lenge på meg reagerte jeg derfor ikke på at ballen rullet kjapt da vi “endelig” var sammen. Etter bare få uker ville han at vi skulle flytte sammen, og vår felles fremtid snakket han om som en selvfølge. Jeg og ham, det var skjebnen!
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Kjærligheten som var forutbestemt, og som allerede fra første stund var sterk nok til å seire over alle hindre. Selvsagt flyttet jeg sammen med ham! Vi var jo uansett sammen hele tiden! Mine foreldre synes det var kjapt, men han sjarmerte dem også i senk. Så kjekk, så hyggelig, og så utrolig tydelig det var at han forgudet meg! Noen måneder senere begynte russetiden min. Han ville ikke at jeg skulle delta. Han hadde ventet så lenge på meg og var redd for å miste meg.
Det skjedde så mye rart på slike russefester, det var mye alkohol og flørting. Ville jeg virkelig sette det vi hadde på spill? Jeg trosset ham likevel og ble med på den første store festen. Ikke gjorde jeg noe galt heller, men en god del alkohol ble det, og han var så fra seg og led så fryktelig at det ble den eneste festen jeg deltok på.
Hvorfor forsto jeg ikke hvordan han er?
Han likte generelt ikke at jeg festet eller traff andre uten at han var med, og selv de gangene jeg insisterte på å gå ut med venninnene mine alene dukket han “tilfeldig” opp. Når jeg var andre steder enn ham- som på jobben- ringte han dessuten stadig bare for å fortelle meg hvor mye han elsket meg og savnet meg. Det var nok mest for å kontrollere at jeg faktisk var der jeg hadde sagt at jeg skulle være. Snakket jeg med, eller smilte til andre menn måtte jeg fort forsikre ham om at det var ham jeg elsket, og høre på lange monologer om hvor usikker han ble, og hvor vondt det gjorde ham.
Utro kjæreste
En tidligere kjæreste av ham hadde vært utro fortalte han, så jeg måtte forstå når han var urimelig sjalu og kontrollerende! Etter bare få måneder måtte jeg erkjenne for meg selv at jeg ikke var lykkelig lenger. Jeg følte meg overvåket og fanget, og en konstant følelse av ubehag lå og gnaget i magen.
Bestandig fikk han meg til å føle meg urimelig- jeg var for ufølsom for hans behov og redsler, jeg elsket ham ikke høyt nok- og dette fikk meg til å gå rundt med konstant dårlig samvittighet. Men fornuften min begynte å fortelle meg at det var han som var urimelig. For jeg gjorde jo ingenting av det han fryktet eller beskyldte meg for!
Følelsene jeg hadde hatt for ham ble kvalt av at han gjorde seg selv så ynkelig, at han aldri stolte på meg, og dessuten ikke respekterte mitt behov for å få gjøre ting med venninner. Uten ham på slep! Da jeg forsøkte å gå tryglet og ba han. Han skulle skjerpe seg! Han lovet å slutte med å være så mistenksom. Han gråt voldsomt og begrunnet sine handlinger med kvinnen som engang hadde vært utro mot ham (Var det i det hele tatt sant?) Han elsket meg så utrolig høyt at han var så redd for å miste meg også.
Jeg måtte forstå det! Han klarte ikke å leve uten meg- hadde ingenting å leve for om han mistet meg- men han sverget på at livet vårt sammen ville bli bedre. Han gråt til jeg ga etter og lovet å bli. Ikke fordi jeg ønsket å bli, men fordi jeg syntes så synd på ham.
Han gråt, tryglet og ba til jeg lovet å bli – jeg ble uventet gravid.
Hvorfor forsto jeg ikke hvordan han er? Etter flere måneder i denne karusellen skaffet jeg meg i hemmelighet en egen leilighet, men jeg hadde den i flere måneder før jeg endelig tok mot til meg og fortalte ham at jeg skulle flytte. Jeg visste at det ville bli gråting og hysteri, og jeg var oppriktig redd for at han faktisk ville ta livet av seg om jeg dro. Det ble selvfølgelig forventet hysteri da jeg endelig flyttet, og stadig sto han utenfor døren min og tryglet og gråt til jeg lot ham slippe inn.
Så- med skjebnens lune- viste det seg at jeg hadde tatt med meg en liten blindpassasjer da jeg flyttet ut. Jeg hadde ennå ikke blitt 20 år, og var gravid. Livredd for tanken om å stå alene i dette gav jeg ham en sjanse til. Skyldte jeg ikke barnet å forsøke? Han var overlykkelig. “Glemt” var at jeg hadde flyttet fra ham, for vi skulle bli en familie! Slik skjebnen hadde bestemt det! Igjen hadde vi jo overvunnet alle hindre!
Jeg giftet meg med han uten egentlig å ville
Penger hadde vært en annen kilde til konflikt mellom oss- hans bare “forsvant”- men vi flyttet hjem til mine foreldre mens jeg var gravid for å spare til leilighet. Hans penger “forsvant” likevel, så det ble jeg som sparte, men “vi” klarte likevel å spare opp egenkapital til en leilighet, og med fokus på barnet som skulle komme var jeg nesten lykkelig. Den tvil jeg følte skjøv jeg unna med tanker om at jeg tross alt var heldig som hadde blitt gravid med en mann som elsket meg og det ventede barnet så høyt.
Jeg var ung, og det var så skummelt å skulle bli mamma, men nå ville alt ordne seg!
Mens jeg var gravid gikk jeg jo heller aldri ut på byen eller lignende, så sjalusien hans merket jeg ikke lenger så mye til. Klart alt skulle ordne seg! Han elsket meg jo så høyt, og var så lykkelig! Likevel ville jeg ikke forlove meg eller gifte meg, for noe fornuft og skepsis satt antagelig igjen i meg, og alle hans bønner om at vi skulle gjøre ting formelt avviste jeg derfor bastant. Han visste derfor godt om mitt syn på saken da han likevel tok meg på sengen og fridde til meg foran hele familien min, på selveste julaften.
I denne pressede situasjonen tok jeg på meg ringen, selv om det føltes alt annet enn godt og romantisk. Tvert imot føltes det som et svik, dette at han visste og likevel satte meg i denne situasjonen. Men han elsket meg jo så høyt, og familien min var så glade.
Da barnet kom viste han oss stolt frem som pokaler han hadde vunnet, men når ingen andre observerte oss var det lite hjelp i ham da barnet hadde kolikk og gråt seg gjennom de første månedene. Tvert imot var det synd på ham som ikke fikk sove!
Han løy om de merkeligste ting – tilslutt gikk jeg fra han
Han løy om de merkeligste ting, og ble han tatt i løgnen begrunnet han det bestandig med ett eller annet traume han hadde opplevd som barn. Han kunne da furte og være forurettet og såret i dager over at jeg viste altfor lite forståelse for dette. At jeg var såret over at han hadde løyet var mindre relevant.
På ettermiddagene stakk han gjerne av, og pengene “forsvant” fremdeles. Ikke bare hans, men mine også, ettersom han hadde insistert på felles konto da vi kjøpte bolig sammen. Min far hadde hjulpet oss med å sette opp budsjett da vi kjøpte leilighet, så jeg våget ikke spørre mine foreldre om hjelp når det knep på. Jeg skammet meg! Det var dette med pengene som fikk meg til å gå fra ham da barnet var ett år gammelt. Jeg hadde mistet melken og han tømte kontoen vår uten tanke på at jeg trengte mat til barnet, og stakk av da jeg konfronterte ham med det.
Han var forurettet!
Det var likevel ikke enkelt å gå, og selv min sindige mor var redd for få en telefon om at han faktisk hadde tatt livet av seg. Og jeg, jeg hadde så dårlig samvittighet for at han hadde det så vondt at jeg gjorde alt for å gjøre tingene enklere for ham. Han fikk alle møblene, halvparten av salget av leiligheten (selv om han ikke hadde bidratt mye ved kjøp av den), og han fikk bilen selv om jeg fortsatte med å betale for den. Han hadde det jo så vondt, og det var min skyld!
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Ett år senere var jeg etablert i egen leilighet, mens han hadde brukt opp pengene og satt seg i stor gjeld. Hvem ringte han til når han trengte hjelp, trøst og støtte? Meg selvfølgelig! Og jeg hjalp og jeg støttet… for et slikt grep hadde han om min samvittighet at jeg virkelig følte at det var min skyld at han hadde havnet i dette uføret. Selv da han satte seg i gjeld til noen tvilsomme mennesker, og de gikk etter meg og barnet da han ikke gjorde opp for seg, vendte jeg ikke ryggen til ham. Det var jo stadig så synd på ham, og de dårlige valgene gjorde han fordi han led slik!
Superpappa – som selv trengte trøst og hjelp og spilte på min samvittighet
Barnet hadde han liten interesse av (Bortsett fra av og til, da var han superpappa i en kort stund). Det var meg han ringte til for å få trøst og støtte. Og jeg stilte opp. I flere år. Dumme, dumme meg! Som hadde samvittigheten i en skrustikke, og som fortrengte ubehaget ved at han stadig fikk meg til å sette alt annet på hold fordi han trengte meg. “NÅ! Det er viktig, det kan ikke vente!” hevdet han bestandig, og venner, familie, kolleger, arbeid, mitt barn- absolutt alt og alle- måtte vente når han hadde ett eller annet på hjertet som han måtte snakke med meg om. Nå! Tok jeg ikke telefonen ringte han dessuten non stop til jeg gjorde det, og var desto mer hysterisk når jeg endelig tok den, så det var minst ubehagelig å bare gi etter.
FRA OFFER TIL HELTINNE
Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Dumme, dumme meg, som faktisk argumenterte ovenfor andre (som unektelig reagerte og forsøkte å få meg til fornuft) at det var positivt at jeg og han hadde et slikt “vennskap” selv om vi hadde gått fra hverandre. Vi hadde jo et barn sammen! Et barn han riktig nok så lite. Men det var fordi han måtte bort og jobbe for å rydde opp i de økonomiske problemene jeg indirekte var skyld i. Fordi han hadde lidd slik da jeg gikk! Men han gjorde stadig dårlige valg, og de økonomiske problemene hans vedvarte.
Ærlig talt var jeg ikke helt blind for at støtte og krav i vårt “vennskap” kun gikk ene veien, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det heller. Ikke uten nye runder med hysteri, og det orket jeg ikke. Derfor fortrengte jeg ubehaget og krysset fingrene for at han ville treffe en ny “sitt livs store kjærlighet” snart. En gang betalte jeg til og med nye klær for ham da han skulle på date, i håp om at han ville gå videre i livet. Selv om jeg egentlig ikke hadde råd til det. Så desperat var jeg… og likevel fortrengte jeg hvor ubehagelige kravene hans til meg var.
Nå ble barnet vårt plutselig veldig viktig – og mitt helvete startet
Slik gikk årene, og hans sanne og virkelig farlige side gikk ikke opp for meg før jeg flyttet sammen med en annen mann, og ganske snart fikk barn med ham. Barnet vi hadde sammen, og som han bare sjelden hadde tatt seg tid til å tilbringe tid sammen med, ble plutselig hans største bekymring, og han ringte flere ganger daglig. Som vanlig forlangte han da at jeg satte alt annet på hold, og tok meg tid til ham. Ikke engang det at jeg hadde spedbarn, eller at han hørte spedbarnsgråt i bakgrunnen, var tilstrekkelig til at han aksepterte å vente. Han og det han hadde på hjertet var viktigst.
Barnevernet
Omsider satte jeg da foten ned, og et helvete begynte. Han koblet inn Barnevernet, han koblet inn skole og alle som lånte ham et øre og en skulder å gråte på, og han allierte seg dessuten med sin mor, som han i alle år hadde foraktet og kalt fullstendig gal. Helt i vater er hun uten tvil ikke, og var det ikke ham som ringte for å skjelle oss ut var det henne. Stolt som hun var over å få være til støtte for denne staselige og flotte sønnen sin tok hun oppgaven svært høytidelig. Der han sto for de utspekulerte og gjennomtenkte grusomhetene sto hun for de absolutt absurde og vanvittige påstandene. De var unektelig et godt team når det gjaldt å psyke ned og slite ut meg og min nye mann! Vi skulle knuses, og de brydde seg ingenting om at barnet vårt havnet i skuddlinjen, og nærmest ble ødelagt.
Ja, nå vet jeg hvordan han er, men hvorfor gjennomskuet jeg det ikke tidligere? Jeg trodde psykopater/narsissister fremsto som svært selvsikre og dominerende- gjerne voldelige- og skal de ikke klikke og bli grusomme straks man forlater dem?
Min eks var mest stakkarslig og ynkelig. Et “offer”. Det var først da jeg skaffet meg ny familie hans grusomhet, og fullstendige manglende empati fremkom. Nå skjønner jeg selvsagt at jeg slapp billig fra selve bruddet med ham (Selv om det var ubehagelig nok der og da!), fordi jeg lot ham få ha kontroll over meg videre også. Det var først da han følte at denne kontrollen var i ferd med å glippe han klikket totalt.
Vel, jeg var svært ung da jeg traff ham, og han var dessuten så uendelig flink til å manipulere min samvittighet. Han kjente meg, og kunne utnytte min snillhet på det groveste. Han kunne tvinne meg om fingeren, fordi han visste at jeg strakk meg langt- altfor langt- for å unngå konflikter.
Hvordan ville livet mitt ha blitt dersom jeg hadde gjennomskuet ham tidligere, og dermed klippet “navlestrengen” lenge innen jeg stiftet ny familie? Det vil jeg aldri få vite. Jeg skulle ønske jeg hadde åpnet øynene tidligere!
At han kunne være så til de grader grusom etter å ha fått min hjelp og støtte gjennom mange, mange år tok meg på sengen, og har etterlatt seg dype sår. Dessverre vet jeg med meg selv at det var jeg som valgte å være blind. Tegnene var der, og det var andre som så dem, men jeg orket ikke se dem eller ta dem innover meg. Det betalte jeg dyrt for! Dessverre har også mitt eldste barn og min familie betalt dyrt for dette, og det er en tung bør å bære med seg.
Hvordan kunne jeg- så lenge- være så blind?
LES OGSÅ:
Hva andre skriver om psykopater, narsissister og sosiopater
Noen av våre artikler vi anbefaler spesielt
Kan du forstå hva en psykopat er uten å ha vært sammen med en?
Hvorfor du er dømt til å tape mot psykopaten
Har du truffet på en psykopat? Her er kjennetegnene
Hjelpetilbudet for psykopat-ofre er åpenbart ikke godt nok
Personer som har levd med psykopater, fortviler om lite hjelp til å komme ut av de destruktive forholdene. KrFs helsepolitiske talsperson Olaug Bollestad tok i NRK til orde for et bedret hjelpetilbud.
Slik kommer du deg unna psykopaten
Doktoronline går gjennom et av de mest omfattende diagnosesystemene for å klassifisere en psykopat, en sjekkliste utarbeidet av den kanadiske psykologen Robert Hare. Robert Hares “Psychopathy Checklist”.
Kan psykopati behandles?
I Psykologitidsskriftet spørres det om psykologen er psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.
Behandling av psykopater
Hos www.webpsykologen.no spørres det om man bør tilby psykiatrisk behandling hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring? Behandling har liten eller ingen effekt på antisosiale symptomer. Hva gjør vi da?
Slik avslører du sykelig sjalusi
Les mer på www.klikk.no om enkelte personer som lider av sykelig sjalusi som opplever enormt sterke følelser av mistro mot kjæresten sin, selv om det er ubegrunnet.
Ut av psykopatens klør
Jeg vil råde alle som havner i min situasjon til aldri å bortforklare, unnskylde og holde ut med en som mishandler familien sin. Hun og barna hennes har betalt en høy pris for hennes tro, håp og kjærlighet gjennom 18 år.
Slik forlater du en psykopat
– Psykopater er like ulike som oss andre, men de er veldig ofte manipulerende. De kan til å begynne med si at de elsker deg og overøse deg med roser – men etter en stund er du «stygg og ubrukelig», sier Aud Dalsegg til KK.no.
………….
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne artikkelen? Er det noe som burde være med som er utelatt? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Comment here