Når andre i familien er psykopat

Psykopaten har tatt min lillebror

Psykopater og familie

Han traff sin stefar for første gang da han var ti år gammel på midten av nittitallet en gang. Hans mamma introduserte ham som sin nye kjæreste. Han var høflig og smilte, og håndhilste på han med en rolig og besinnet stemme. Likevel visste han allerede den gang at noe var fryktelig galt. Han hadde aldri fått vondt i magen av å hilse på noen før! Gleden over senere å ha fått en lillebror ble erstattet av fortvilelse da hans stefar etter bruddet med mamma manipulerte den lille gutten så han ikke lenger får treffe han. Hva kan han gjøre?

LESERHISTORIE: Det skal sies at han så ut som en uteligger med hippieaktige skitne klær, langt flisete hår og skjegg. I og for seg gir ikke dette noe godt førsteinntrykk. Men, det var også noe mer som lå bak, jeg kunne bare ikke sette fingeren på det. Det endte i at jeg derfor avfeide denne magefølelsen som noe jeg innbildte meg. Det var først flere år senere jeg skulle se hvor rett jeg hadde i denne magefølelsen.

Min stefar var sammen med moren min i i nesten ti år. I løpet av disse årene skulle han og mamma ha utallige krangler, og nesten-brudd, men også mange gode opplevelser. Min stefar var som Mamma glad i å gå på tur i skog og mark, og skal som en positiv egenskap ha for at han satte høye krav til sikkerheten til overnattingsturene vi var på. Selv var jeg ikke så glad for å bli tvunget med på tur annenhver helg, men kan i dag anerkjenne at å være på tur i seg selv er en fin og lærerik opplevelse.

Det var imidlertid en hel del andre faktorer som gjorde store deler av turene våre ubehagelige for meg å være med på. Jeg hadde ikke anledning til å gå på rommet mitt, noe som gjorde det enklere for han å kjefte og pirke på meg for hver eneste ting jeg gjorde «galt», hvilket betyr, på en annen måte enn han ønsket det. «Du må følge med på hva du gjør!», og «Lytt og lær» var typiske fraser han leverte når jeg gjorde praktiske oppgaver. Uhell som jeg lettere gjorde fordi han gjorde meg usikker på evnen min til å utføre ting, ble besvart med ytterlige reprimander og kjeft, og som et resultat av dette ble det en ond sirkel.

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

En gang mistet jeg et kokt egg på gulvet sånn at en del av skallet sprakk, men egget var like spiselig. Jeg tok opp egget og la det sammen med de andre to på spisebordet. Mamma plasserte så det knuste egget på sin plass, og de andre to eggene på min og min stefars plass. Da han så at jeg «angivelig ikke» hadde plassert det knuste egget på min egen plass, slik jeg jo burde, ble han rasende og kjeftet meg huden full. En annen gang da jeg satte jeg meg i passasjersetet foran i mammas bil, tok han tak i meg og dro meg ut. Han kjeftet i vei, om at jeg hadde jo tidlige fått beskjed om at barn skal sitte i baksetet.For meg ble disse utskjellingene veldig uforutsigbare og grunnløse, noe som gjorde at jeg begynte å bevege meg mer på tå hev, siden jeg ikke visste hva han ville kjefte på meg for neste gang.

Jeg fikk en lillebror

Jeg husker også noen episoder fra da min lillebror akkurat hadde kommet til verden. Min stefar kunne jo ikke forstå hva i all verden man skulle bruke en liten guttunge til. Trekkhundene hans var jo mye mer nevenyttige. Hans omsorg og interesse for sin egen sønn var tilsvarende fraværende som den hadde vært for meg. En gang holdt han min lillebror på fanget og lagde grimaser og rare lyder foran ham. Først lo lillebroren min bare av det, så han tok det lenger og lenger, frem til min lillebror brast i gråt, og min stefar på sin side brast ut i rå latter, Min lillebror var først og fremst en kilde til underholdning for sin pappa.

Alt jeg har fortalt frem til nå har imidlertid ikke vært nok til å vite at mannen er en psykopat. Det er alt som har skjedd i etterkant av bruddet mellom mamma og han som virkelig viser hva slags «mann» min tildigere stefar er. Fra og med rett i forkant av bruddet begynte han å konstruere historier rundt mammas omorgsevner. Hun ble blant annet beskyldt for å være pillenarkoman, la varme plater stå på mens min lillebror lekte i nærheten, lyve, manipulere og få raserianfall, m. m. Flere av beskyldningene beskrev på mange måter psykopaten selv, og det er her man snakker om psykopatens evne til å overføre egne egenskaper over på andre. Heldigvis så sakkyndige rett igjennom dette og mamma fikk hovedansvaret for min lillebror, mens han besøkte sin far annenhver helg. Mye skulle imidlertid hende ettersom min lillebror ble stadig eldre, og åpen for manipulasjon og ren hjernevask.

Da min bror ble eldre begynte manipuleringen

Da min bror nærmet seg ti år ble han vanskelig å ha med å gjøre for mamma. Hun ville bestemme når han  skulle legge seg, komme til middag i tide og hvor mye han for eksempel spilte videospill. Min lillebror ville ikke, ble aggressiv og hylte til mamma at han hatet henne, at hun var en dårlig mor, og at han gledet seg til neste gang han skulle til pappa. Dette var et mønster som gjentok seg gang på gang etter at han hadde vært hos sin far, men som stilnet mer og mer over tiden han var hjemme. Gjennom en sommerferie skulle det vise seg at min lillebror var særdeles harmonisk og kjempegrei å ha med å gjøre, og tydelig hadde «glemt» at mamma var en fæl mor. Historien gjentok seg imidlertid igjen etter nye besøk hos far.

Min eks-stefar tok det hele et steg videre da han anmeldte min mor for vold mot min lillebror,  samme dag som morfar døde. Episoden han viste til fant sted 1omlag to måneder tidligere, da mamma angivelig hadde slått min lillebror under overlevering fra far. Politimannen som behandlet anmeldelsen så imidlertid tvers igjennom hans motivasjon for anmeldelsen, og beskrev i klartekst hvordan han forsøkte å få mamma anmeldt for vold hele to måneder(!) etter at denne såkalte hendelsen hadde «funnet sted».

Uheldigvis hadde han mer hell med barnevernstjenesten. Ikke at de på noen måte skulle ta parti med den eller andre siden (slik de selv formulerte det), men påstandene min bror kom med ble aldri etterprøvd, og ettersom han fylte 12 år ble de tatt hensyn til uten videre spørsmål.

Ikke mange måneder etter at han fylte 12 blir han hentet av sin far etter en «forferdelig» episode hjemme hos vår felles mor, og har ikke vært hjemme hos oss siden. Alle videre forsøk på å få min bror tilbake har mislykkes. Ikke fordi Barnevernet eller sakkyndig benekter at vi kan ha rett i det vi sier, men fordi at en 12-åring ikke kan tvinges hjem når han uttaler at han har det bra hos sin far, og vil bli der.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Hvordan skal jeg få min lillebror ut av psykopatens grep?

Jeg har etterhvert forstått at vår historie er langt fra unik. Etter å ha lest flere historier, ikke minst på «Psykopatene iblant oss», ser jeg at den er svært klassisk. De samme mønstrene går igjen og igjen, og fellesnevneren er at offeret blir fremstilt som psykopaten, og at det er barnet som blir skadelidende i barnefordelingssaker. Man blir anbefalt å komme seg vekk, men hvordan gjør man det når man forgjeves prøver å få et barn ut av jerngrepet?

Jeg og min kjæreste og hennes venninne kom en gang uanmeldt på døra, og spurte om å få treffe min lillebror. I dette tilfellet var han helt uforberedt, og viste usikkerhet og en unaturlig skepsis til besøket vårt, men gikk med på å spørre min bror om han ville treffe oss. Min bror svarte at han ikke ville ha besøk, men kom likevel ned for å se oss. Da startet min eks-stefar helt ut av det blå å skjelle meg ut for at jeg hadde vitnet mot ham i retten, og at han hadde prøvd å hjelpe meg som barn, angivelig uten å lykkes. Han mistet rett og slett kontrollen med alle sine usakelige utsagn. Det krevde en hel masse selvdisiplin, men jeg klarte heldigvis, med god støtte fra kjæreste og venninne, å respondere behersket og vennlig på oppspinnet hans. Jeg håper at min bror, som uheldigvis måtte oppleve denne episoden i det minste bemerket hvem som var konfliktskaperen her. For hvis han ser hvor konflikten egentlig kommer fra, vil han forhåpentligvis sakte men sikkert minnes at situasjonen er langt fra slik den er blitt konstruert av hans far.

Jeg ber om råd: Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på hvordan man kan gjøre flere grep for å nå frem til et barn som er blitt så kraftig manipulert, og forhåpentligvis gjenskape en normal ide om virkeligheten. For det er viktig å huske at ingenting av de som har hendt er barnets skyld.

LES OGSÅ:

Psykologer kan gi barna til psykopat-forelder

– Hvorfor er det så vanskelig for sakkyndige psykologer å avsløre narsissistisk, psykopatisk dynamikk? spør Rune Fardal i denne kronikken i Dagbladet.

Barndom påvirker psykisk helse mer enn krig | forskning.no

… av etnisk norske som lider, og som kanskje skulle vært prioritert i stedet for å stempla som håpløse, som bråkmakere, som tja basically psykopater/anti-sosiale .

Synes du at godklumpen er bedre enn andre barn og fortjener spesialbehandling ? I så fall kan du bidra til at gullet blir narsissistisk, mener forskere.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
Latest Posts
  • Hvordan unnslippe et forhold med en narsissist
  • 10 hovedgrunner til hvorfor du fortsetter å date narsissister
  • Hva er narsissisme? Definisjoner av narsissisme
  • Hvordan stoppe en narsissist fra å manipulere deg

Comments (3)

  1. Hei
    Synes at dette var et veldig godt spørsmål. Jeg håper noen kan svare på dette. Tror selv at det ikke går an for pårørende eller utenforstående å få et manipulert barn ut av en psykopats jerngrep. Jeg tror at barnet må gjennomskue spillet til psykopaten selv og vokse seg psykisk sterk nok til å løsrive seg. Det eneste man kan gjøre er å formidle til barnet at man alltid elsker det og at dør og armer alltid er åpen for dem. Manipulerte barn blir pepret med løgner fra psykopaten og så lenge barnet aldri får oppleve virkeligheten uten påvirkning fra psykopaten tror jeg det er vanskelig å overbevise et manipulert barn til hva som er rett og galt.

    • Fredrik

      Enig med deg her Nina. Men kan man fremprovosere situasjoner der det blir lettere for barnet å se faren for den han er? Stille faren rolige og naturlige spørsmål som alle andre ville stilt hverandre i en familie, slik at han mister sin kontroll og får raserianfall f eks? Tror det er viktig å møte psykopaten å konfrontere han eller henne på en uredd måte, heller enn alltid å unngå han/henne. Med en gang psykopaten for spørsmål som går i dybden har de ingen gode argumenter å argumentere med

  2. Det er en stund siden denne sto på trykk, men jeg leste den først nå, og siden jeg har litt erfaring med dette velger jeg å svare. Det er sikkert flere enn meg som tidvis leser seg bakover i arkivet.

    Faren til min eldste manipulerte gutten slik at han valgte å flytte til sin far, og jeg er sterkt uenig med «tipset» til Fredrik om å fremprovosere situasjoner som skal/kan gjøre det enklere for barnet å gjennomskue manipulatoren. Det man oppnår med det er å sette barnet i en opprørende og stressende situasjon, og en 12 år gammel gutt er for både for lojal og for ung til å gjennomskue hvem som har rett og hvem som oppfører seg galt dersom man går inn i en åpen konflikt/provokasjon. Det eneste som vil skje er at psykopaten går til motangrep, og bruker barnet som en aktiv «partner» i prosessen (du og jeg mot de «urimelige andre»). Dermed settes barnet i en enda mer stressende og vanskelig posisjon, og man risikerer at barnet kommer enda mer i opposisjon til dere. Om ikke annet så for å beskytte seg selv mot ytterligere ubehag, ved å snakke psykopaten etter munnen. (Noe barnet antagelig ikke er klar over selv, men likevel har lært seg, for å ha en levelig hverdag.)

    Det beste er å la barnet få ha mest mulig ro der han/hun er, men stå med åpent hjerte og åpne hender den dagen barnet er klar for/er moden for å se at det finnes andre sider ved saken. I mellomtiden bør man kjærlig påminne barnet om at man er der for dem, ved å gi gaver til jul og fødselsdager, og å ringe og høre hvordan de har det (om man har anledning til det). Er man så heldig at man får treffe barnet innimellom bør man forsøke å få det til å være en positiv opplevelse, og man bør unngå å snakke den andre ned.

    Mitt eldste barn er nå 20 år, og har for ganske lenge siden gjennomskuet sin far. Da var jeg der, med åpent hjerte og åpne armer. Han forstår også at jeg egentlig bestandig var der, lengtende, ventende og klar til å ta ham imot når tiden var inne. Han forstår dessuten at jeg aldri tok til motmæle mot farens løgner for å gi ham (sønnen min) mest mulig ro når situasjonen engang var som den var, og det er han svært takknemlig for. Noe annet ville bare ha gjort alt veldig vanskelig for ham, og han var så under farens dominans at han antagelig ville ha snudd meg ryggen fullstendig. Ved å la ham få ro lot jeg også døren stå åpen… og da han var rundt 18 år kom han. Det var verdt ventetiden!!!!! 🙂

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.