Hun vokste opp med en far som hun tror var en fullblods psykopat. I dag spør hun seg likevel om han var eller fortsatt er psykopat? Er det slik at om en er psykopat, så er en det for all tid? Hun mener å ha lest at psykopati brenner ut med alderen, men tviler selv. Så fant hun en mann med de samme trekkene og barndommen kom tilbake. Les hennes historie om å vokse opp med en far som har klare psykopatiske trekk og hvordan hun kanskje har endt opp med en lik sin far.
LESERHISTORIE: Jeg er tvilende. Min far har alle hovedtrekkene fremdeles. Han er over åtti år nå. Det var et skrekkabinett å vokse opp med ham. Psykisk og fysisk terror. Incest. Jeg bærer fremdeles på den evige skammen. Han fikk meg og søsknene til å tro at han elsket meg fordi jeg var så spesiell. Familien vemmes fremdeles av meg i sin sjalusi. Til og med min mor. Jeg husker godt hvordan hun den gang da fryste meg ut. Det smittet over på søsknene mine, også. Det måtte være noe med meg- forræderen som de mente var født med sølvskje i munnen.
Jeg klarer ikke å hate ham. Jeg syntes faktisk synd på ham fremdeles. Han pleide alltid å minne meg og søsknene mine på hvor synd det var på ham. Jeg husker å ha skyldfølelse for dette. Han var tross alt den eneste som likte meg- ingen av de andre likte meg. Han gav meg følelsen og gleden av å være verdsatt. Han smilte og lo med meg. Jeg var den som kunne sjarmere ham, få ham til å le eller avlede hans vrede over det meste i livene våre. Trusler, vold og psykisk terror. Jeg følte jeg hadde en makt og ville gå inn i konfliktene for å forsvare dem som hatet meg. Prøvde å gjøre ham blid. I dag som voksen er jeg fremdeles i tvil om jeg faktisk betydde noe for ham. Likte han meg eller var jeg bare en brikke i dette spillet han spilte?
Rettssaker mot alle, splitt og hersk og raseriutbrudd
Livet mitt har bestått av evige depresjoner, angst og posttraumatisk stress. Jeg trodde til slutt at jeg hadde gått videre og endelig klart å glemme. Fortrenge. Jeg hadde en følelse av å kunne holde ham på en armlengdes avstand og stengte han ute fra livet mitt i årevis. Jeg måtte dette, for spillet hans sluttet aldri. Det var splitt og hersk og raseriutbrudd mot alle som gjorde ham fortred i hans egne øyne. Han har kjørt mange rettsaker mot mange forskjellige mennesker. Alltid en konflikt hvor han selv var offer for alle andre som var gale. For dem som ikke møtte denne siden av ham var han bygdas storsjarmør og politiker. Alle skolekameratene var i nesegrus beundring for at noen kunne ha en så fantastisk far. Ja, fantastisk mot naboer i byggefeltet, familiene der og vennene våre- bare ikke mot oss som var hjemme. Et blikk var nok for at han kunne kontrollere alt i familien. Han brukte oss alltid til noe. Da var vi gode å ha. Likevel lot vi oss alltid manipulere igjen og igjen.
Var det bare innbilning?
Først etter år på avstand fra ham, sammen med min egen mann og barn, begynte jeg å forstå. Jeg fikk en følelse av at barndommen aldri hadde hendt. Kanskje jeg hadde innbilt meg dette? Jeg kløp meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte- har jeg bare våknet opp fra dette livslange marerittet? Likevel etter noen år i mitt eget forhold begynte jeg å merke at noe skurret. Ting stemte ikke, men tidligere hadde hjernen på et vis bare valgt å overse signalene og heller stole på ham jeg var i forhold med. Dette til tross for venner og families advarsler, uro og mistanker om at dette var en mann for godt til å være sann. Han fortalte meg at han hadde aldri elsket noen før han møtte meg, kun under sexakten. Vi var sjelsfrender, kunne han fortelle meg. Det var bare meg for ham, og han skulle være min slave. Han skulle gjøre alt for meg og sammen skulle vi bygge en fremtid med våre felles midler. Han var fattig, uten jobb, hadde vanskelig ekskone og et barnebidrag å betale. Det var rett som det var at jeg var forvirret- det var som om han tåkela alt sammen. Til slutt krevde han at jeg måtte stole på ham, ellers gjorde han det slutt. Jeg valgte ham, og tok avstand fra alle som ikke ønsket at jeg skulle være lykkelig ved å være i mot oss. Jeg ba dem dra til helvete. Jeg var programmert og kjærligheten hadde gjort meg blind. Han var alt jeg ønsket meg resten av livet.
BESTILL BOKEN I DAG
Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg forstår fremdeles ikke i dag hvordan jeg kunne trosse alle alarmlampene og bortforklare så godt som jeg gjorde. Med en fortid som min visste jeg jo godt hvordan en mann kan være. Jeg har gått fra å ha en mann som overøste meg med kjærlighet til å sitte igjen med en halv million i tap. For til slutt viste han sitt sanne ansikt. Bedrageri. Saken ble henlagt hos politiet. Eksen sier at jeg må bare gi opp for ingen kan ta ham, jeg har ikke en sjanse. Alt som betyr noe for meg opp i alt dette er at ingen venner eller familie finner ut av dette. Skammen er ikke til å bære. Jeg spiller et skuespill for alle.
Hemmeligheten tar jeg med meg i graven
Denne hemmeligheten tar jeg med meg i graven. At jeg av alle som er vokst opp med manipulering og misbruk går i fella igjen. Hva er det som er feil med meg? Jeg sørger dypt. Elsker ham enda. På et måte er det vanskelig å forstå at det gikk slik. Ingen kan tydeligvis elske meg. Det burde jeg jo visst. Men, jeg hadde en drøm. En drøm om å bli elsket med alle mine feil og mangler. Ubetinget. Politi og psykolog beordrer meg til å kutte alle bånd og ikke gå tilbake til ham igjen. Det er vanskelig. Han har jo sagt at han elsker meg for alltid og for resten av sitt liv. Jeg vil se ham igjen og hvert fiber i kroppen min skriker etter ham. Selv om jeg vet sannheten, og minner meg selv på den! Likevel er jeg på nippet til å gjenoppta forholdet med en holdning med å bare godta de svake sidene hans. Slik at vi kan leve resten av livet sammen til vi dør. I himmelen er vi for evig sammen. Alt dette sa han, og jeg håper alt ikke bare var løgn.
Jeg håper han virkelig var glad i meg. Og at jeg en dag kjører løpet ut med ham. Til slutt. Det er slikt et ubrytelig bånd.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne artikkelen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Så utrolig vanskelig det må være <3
Kjære deg.
Jeg kjenner meg bare så altfor godt igjen i ditt innlegg. Det er ikke bånd man knytter med en psykopat, men lenker. Tomheten etter at man har klart å gå er noe helt for seg selv. Kanskje ikke så rart når man selv blir utvidet som menneske og bare han blir tilbake. Også på tide at det blir tatt opp i forum het hvilke seksuelle bånd som blir skapt. Uten kunnskap og en nydelig psykolog ville jeg skammet meg for resten av livet. Skammen tilhører ikke oss!! Du er verd å bli elsket.
Kjære deg!
Takk for at du deler. Det er STORT at du greier å sette ord på det som har skjedd. Koblingene til en psykopat er ikke til å begripe. De er så vanvittig sterke. Irrasjonelle. At en far begår seksuelle overgrep mot sitt eget barn er så naturstridig og horribelt som det overhode er mulig. At en far bryter ned sitt eget avkom er naturstridig! Man kan kalle vedkommende fullblods psykopat eller bruke andre ord, men det er så forferdelig dette de våger å gjøre, det er den verste type kriminalitet. Å leve under et sånt regime gjør at man opplever at ens menneskeverd smuldres bort. Det disse personene sier, er løgn, løgn, løgn. Tro dem ikke! Psykopaten har ikke peiling på hva kjærlighet er. Har aldri visst, kommer aldri til å vite. DU er verdt den mest uselviske, reneste og mest fantastiske kjærligheten som finnes på denne jord. Dessverre får vi ikke det vi fortjener, slik som reklamen sier. Kom deg unna! Å vinne tilbake sin selvstendighet er så stort at du kan leve på det resten av livet, uten behov av en ektefelle eller kjæreste. Friheten metter deg på en måte du ikke kunne forestille deg. Og så har vi dette fellesskapet mellom oss som har sittet i bur, men har klart å rive av oss lenkene. Lykke til med alt. You can do it! Hilsen en søster i frihet
Jeg kjente meg veldig godt igjen i denne historien, har selv vokst opp med en far som var/er psykopat. Han er også over 80 år nå, og psykopatien har ikke akkurat brent ut, han er som han alltid har vært. Jeg gjorde det samme som du, giftet meg med en psykopat. I 40 år har min nærmeste relasjon vært psykopater (far og mann), og nå kan jeg se tilbake og ikke skjønne hvordan jeg egentlig mentalt og følelsesmessig har klart å overleve og fremdeles ha min sunne fornuft intakt. Jeg følte meg som du, at jeg ikke var verd å elske, ikke var verd noe. Prosessen med å komme meg ut av ekteskapet med psykopaten var utrolig hard og vanskelig, og ting har ikke vært enkelt da han gjør alt han kan for å ødelegge meg og de barn vi har sammen. Han lyger og manipulerer og fremhever seg selv som verdens mest fantastiske pappa, og gjør alt for at få meg til å fremstå som den som er psykopaten, eller sinnsyk, at det er meg som ødelegger barna (som han forteller dem). Det er nå 5 år siden vi ble skilt, og han gir seg ikke.. Han kjører på med sine løgner og manipulering og blir bare verre og verre for hvert år som går.
Ja alt hadde vært enklere å gå tilbake til han, men jeg vil anbefale deg på det sterkeste å ikke gjøre det, fordi i den smerte du føler, der ligger også løsningen til ditt selvverd. Der eneste som gjør vondt er følelsen av å aldri riktig å ha vært elsket, følelsen av kanskje aldri få oppleve det, og følelsen av at du ikke er verdt bedre. La du denne smerte være, og uttrykker dine følelser, snakke med noen (kanskje en psykolog?), så vil du litt og litt få balanse i deg selv igjen og finne ditt selvverd, og bli sterkere.. Bare hold ut!!
Jeg er fri nå, jeg har det bra, og opplever nå et riktig forhold hvor gjensidig respekt og kjærlighet er det som råder i forholdet (og ikke manipulasjon og falske løfter, løgner og utnyttelse). At min psykopatiske x-mann farer rundt og oppfører seg som en dust, ja ja.. Jeg er ganske avslappet overfor det og takler det med hevet hode.. Den største problemstilling for meg nå er at min eksmann har satt seg for å “ødelegge” barna og ta dem fra meg – men da jeg aldri la meg slå ut totalt og bare rolig forklarer mine barn hva som er sant, og evt fremlegge beviser hvis det er mulig, så har jeg stadig et håp om at de vil finne sin balanse selv etterhvert og finne ut hva som er sannheten.
Kjærligheten ligger derfremme, men du må gjenreise deg selv og ditt eget selvverd.. Det gjør du ikke ved å gå tilbake til en som vil bekrefte og utnytte din følelse av verdiløshet. Stå på.. Og kom deg vekk fra det forholdet…
Jeg lurer på noe: Blir man født psykopat, eller blir man det gradvis i oppveksten? Hva gjør en person til psykopat? Gener? Er en av foreldrene det, og blir kopiert av barnet? Hvorfor blir ikke søsken psykopater da? Jeg mener det kan være flere grader av psykopati. En bortskjemt unge som manipulerer mor eller far for å få viljen, er vel også en form for psykopat, eller? Hvor går grensen for å kalle en person psykopat???
Det finnes mang psyke mennesker noen søker hjelp å er klar over det å misbruker sin makt selv om di får hjelp så di er virkelige psykopater. Så har du dem så søker aldri hjelp later som at di ikke er psyke alt alle rundt dem er psyke. Di er manipulerende psykoter. Mitt råd til deg unngå dem mest mulig bruk ikke all tiden får smerten er så stor at man må vurdere der etter å avvike med eneste gang ikke gi di noe grunn får at di skal trekke deg i sitt lille sirkel. Vis di står deg nær ikke diskuter noe som kan føre til manipulasjon vær altid våken reis deg opp å si at nå har du andre ting og gjøre ønsker di en fin dag. Slik vil di etter vært skjøne at du vet at di er psyke å ikke prøver å bryter deg ned. Man kan unngå mye smerter ved å reise seg og vikeunna.
Ingen blir født psykoter omstendighetene du vokser med eller i gjør deg til den du er med med mindre du ikke har en form får hjerneskade.
Å vokse opp med en pedofil-psykopat far må være det virkelig helvetet på jord.
På vegne av all normale mennesker vil jeg si beklager til jenta i deg som måtte gå gjennom en så destruktiv start med et SVIN til far !
Du må ta til deg at han er ikke god og var voksen og du var et BARN som ble utsatt for de ultimale krenkelser og emosjonell, psykisk og sexsuell VOLD.
Faren din blir ALDRI normal. Han bryr seg IKKE om deg. Blokker han totalt!
DU kan endre deg, det kan ikke han.
DU kan få hjelp med c-ptsd og Stocholmsyndrom og selvfølese – det FINNES HJELP!
Du trenger ikke gå gjennom et nytt traumeforhold med en psykopat for å få en annen utgang på det der.
Ta kontakt med Traumeavdelingen i Oslo og få hjelpen du har krav på!
Der FÅR du hjelp!! De jobber med en ny metode – ukentlige samtalegrupper og omprogrammering av spor i hjernen, osv – det finnes hjelp kjære deg -som VIRKER !!
Ta kontakt, åpne deg til legen din, og få henvisning den dag i dag – i stede for å ta tilbake en ny vampyr som ikke bryr seg en dritt om deg!
Nei dere kommer ikke til å leve sammen til dere dør og så ha himmelen sammen i all evighet senere. Du bare kverker enhver ny livsgnist i deg selv -ved å leve med en N/P.
Finn hjelp til DEG -og ikke godta noe mer bullshit fra ignorante egoister. Du fortjener hjelp nå – og du fortjener like mye kjærlighet og givende ting tilbake som du selv gir andre!
Sjekk denne linken og bare ring dit.
https://www.modum-bad.no.web3.siteman.no/traumeavdelingen_dagtilbud_oslo
Jeg ønsker deg et godt liv alle resten av dine dager!!
redaksjonen har kontaktinfo til meg-dersom du ønsker mer info ang linken.
Ta vare på deg!
Kjenner meg igjen i dette mønsteret. Vokste opp med en psykopatisk far som hadde sine egne traumer fra barndom og ungdom. Han var nazist under krigen og fikk aldri bearbeidet det etterpå. Dette fikk vi i nærmeste familien svi for. Han var en hustyrann av dimensjoner. Overfor naboer oppførte han seg som den gentlemannen og sjarmøren. Fikk stadig høre at vi hadde slik en morsom og koselig far. Sannheten er at han banket opp min eldste bror så mange ganger at han rømte hjemmefra. Overfor meg oppførte han seg ikke slik en god far skal gjøre, men det har jeg skjønt først i ettertid. For å gjøre en lang historie kort, da han tok kvelertak på vår gamle, syke mor, tok vi kontakt med fastlegen. Men legen skjønte ikke hvordan han skulle takle det og ting blei bare enda verre. De siste årene av sitt liv satt vår far i en stol og drakk og sa at han skulle ta livet av både kone, barn og barnebarn. Ingen trodde oss. Det er noen år siden han døde, men mønstrene sitter igjen og vi jobber oss sakte men sikkert ut av det. Helt fri blir vi nok aldri.