Han har vært gjennom en hard skilsmisse. Skilsmissen ble etterfulgt av hat, trusler om hevn, politianmeldelser og samværsnekt til tross for at samværet ble avgjort av retten. Mens han har vært gjennom et personlig helvete og har mange års terapi bak seg, har psykopaten tilsynelatende uanfektet manipulert sine omgivelser med en tillært høflighet.
LESERHISTORIE: Hun flakker med blikket. De som møter henne for første gang tenker at hun kanskje er et ubehandlet ADHD-barn. Hun kan virke manisk og stresset eller hun kan være påtrengende med sin tillærte høflighet. Det er de færreste av våre felles venner som tenker at hun kan ha narsissistiske trekk eller sågar være en psykopat. Hun konstruerer konflikter, dyrker disse og skaffer seg oppmerksomhet ved å trekke inn våre mindreårige barn. Hun etablerer sannheter som ingen andre ser eller observerer. Det er barna som rammes. De sykeliggjøres. De holdes hjemme fra skolen. Hun mistenker at de har sosiale problemer. Vennene deres er ikke gode nok. Min nye familie aksepteres ikke. Samvær nektes for å understøtte at hun er den eneste omsorgspersonen som duger. Det blir hennes egne sykelige vurderinger. Barna har ingenting de skulle ha sagt. Mesteparten av hennes manipulasjoner og løgner skjer uten barnas vilje og viten.
Først tar hun nesten livet av meg, etterpå skal jeg møte henne med høflighet og anerkjennelse
Hennes hat og behov for anerkjennelse blir en berg-og-dalbane i forhold til meg. Hun skal straffe meg samtidig ønsker hun å bli sett og anerkjent for sin rolle som mor. Hun opplever selv at hun ikke får anerkjennelse eller oppmerksomhet fra meg. Det er åpenbart viktig for henne. For meg blir det nesten en grotesk opplevelse å sitte sammen med henne og BUP og høre henne uttrykke dette.
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Skal jeg virkelig anerkjenne at hun har stigmatisert meg på verste måte som far, ektefelle og omsorgsperson? Skal jeg virkelig anerkjenne at hun stigmatiserer og sykeliggjør barna for selv å få oppmerksomhet? Skal jeg anerkjenne at dette går utover barnas normale utvikling og deres tilstedeværelse på skolen? Skal jeg anerkjenne at hun holder barna hjemme fra skolen for å hindre samvær med meg?
Etter hvert har jeg skjønt at hun har ingen relasjon til meg. Hun ser ikke meg. Hun ser heller ikke hvilken smerte hun har påført meg og min nye familie. Hun har ingen evne til å skjønne hvilken angst hun har påført oss eller den redselen våre andre barn har følt. Hun rev ned vår tilværelse og brukte sitt hat og handlinger til å stigmatisere oss. Hun brukte alle våre tidligere venner og bekjentskapskrets til å stemple meg som en dårlig far og ektefelle. Hun skyr ingen midler. Alle skulle få vite hvilken uansvarlig drittsekk jeg var. Hun så ikke at dette ble for påtrengende for mange. At de trakk seg unna og kanskje gjorde seg noen egne tanker. At mye av hennes sladder kom tilbake til meg og min kone.
Uten god hjelp fra en enestående psykolog kunne hun ha ødelagt våre liv. Vi har kjent på livstruende angst, vi har kjent på apati, vi har kjent på maktesløshet og vi har kjent på frykten for å omgås andre mennesker. Alt dette skulle overvinnes. Underveis har det vært uungåelig å møte på henne. Hun har skapt situasjoner som gjør at vi må møtes på grunn av barna. Hun påstår at barna snakker om selvmord. Det ville normalt ha vært alarmerende, men det er ingen andre enn henne som ser og hører barna si dette. Disse sjokkerende opplysningene fremføres bak min rygg. Som far får jeg de presentert i en bisetning under møter med barnas samtalepartnere i BUP. Jeg får sjokk, gråten presser på og jeg vet nesten ikke om jeg er i stand til å fortsette møtet. Hun sitter der tilsynelatende upåvirket og snakker om våre små barn som i følge henne ikke lenger orker å leve. Jeg sitter igjen sint, forvirret og maktesløs.
Veronica Krisoffersen Jeg er fremdeles her
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Er det meg det er noe galt med? Trøsten får være at alle instanser rundt barna har den samme oppfatning som meg. De vurderer situasjonen som meg. Vi har den samme oppfatningen av barnas fungering. Hvorfor er det ingen som tar tak i mor og snakker henne til fornuft? Hvorfor får hun lov til å sykeliggjøre barna på det ene området etter det andre? Hvorfor er det ingen som trekker hennes motiver i tvil? Hvorfor får hun lov til å fortsette helt til historien flater ut og hun selv snur kappen og endrer oppfatning? Sitter vi og ser på en dysfunksjonell mor, tar på henne med silkehansker og håper at hun selv kommer til fornuft? Vi behandler henne som et lite barn. Vi lar henne få lov til å snakke og møter galskapen med respekt.
Våre gamle venner ser ikke hennes teatralske skuespill
Midt oppe i alt dette skaper hun masse forvirring. Den ene dagen anmelder hun oss til politiet og setter i gang et sirkus uten like. Den neste dagen er hun påtrengende nær, selvsikkert tilstede for å emulere en hyggelig samtale. Jeg blir fylt med uro, angst og kvalmende frykt. Hun virker tilsynelatende komfortabel og uberørt. Hun er en teatralsk skuespiller. Jeg gjennomskuer henne. Jeg har levd med henne i alt for mange år. Omgivelsene gjør det ikke. Det blir umulig å ha felles venner med henne. De ser ikke det samme som meg. De opplever ikke det samme som meg. De har ikke sett hennes sjalusi. De har ikke levd med hennes irrasjonalitet og hat. De har ikke levd med straffen for ikke å følge hennes lover og regler til punkt og prikke. De ser bare den hyggelige alenemoren som tar alt ansvaret og som på en manipulerende måte setter meg ut i skyggenes dal. Han som ikke tar ansvar, som gjør alt galt og som barna egentlig ikke vil være sammen med.
Jeg har snudd henne ryggen så godt det lar seg gjøre. Det provoserer meg at hun utad fremstår som høflig og hyggelig overfor meg når vi møtes i andres nærvær, mens hun er som en hunn-djevel når alle andre ikke er tilstede.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Har du et råd eller en oppmuntring til denne mannen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Jeg kjenner meg meget godt igjen. Den evige runddansen av beskyldninger, nye forslag til forbedret samvær eller løsninger (på hennes oppkonstruerte problem), hennes “raushet” når hun tilbyr løsningene i påhør av andre. Jeg pleier å si at det er et evig ludospill, hvor vi hele tiden rykker tilbake til start. BUP, psykolog, timelange samtaler med barna hvor hennes ord kommer ut gjennom deres små munner, barnas skepsis, mistenksomhet og til slutt angst. Man blir fysisk dårlig til slutt. Magen og brystet knyter seg, muskler verker, man sover elendig og fungerer knapt i dagliglivet. Og ingen ser årsaken. Det er ikke rart at man kan velge å gi seg, for man vet innerst inne at det er et livslangt løp man har foran seg – i psykopatens tjeneste.
Historien din er skremmende lik min.
Jeg kan ikke si så mye mer enn hold ut.
Men jeg har lært noen småting som har hjulpet.
Jeg prøver i det lengste og unngå felles møter der jeg kan.
Mest av alt fordi jeg ikke må vise at hun klarer og påvirke meg lenger.
I de siste har jeg erfart at de ganger jeg er på fellesmøte med henne har jeg klart meg glimmrende.
Jeg har ikke vist noen som helst tegn på at jeg ble redd, sint eller. Opprørt.
Men jeg viser tegn til glede og positive ting som kommer frem om barna.
Også henne gir jeg positiv respons på positive ting.
Hun er for meg og betrakte som en forvokst barn i trassalder.
Så jeg kjører på ikke og gi negativ adferd noe respons, mens jeg gir positiv oppførsel en positiv respons.
Av en eller annen grunn har dette drevet henne til det glade vannvidd en periode.
Men innimellom glimter hun til og viser faktisk endring i forhold til barna.
Men før dette punktet kom, gikk det fra vondt til verre.
Og jo mer utagerende hun ble, jo mindre kontakt fikk hun ha.
En lang periode var det kun møter hver for oss om det som gjaldt barna.
Det var vondt og vanskelig og få videreformidlet hennes syn på meg fra skole og andre instanser.
Men etter hvert antar jeg at de har sett hva som skjer.
Jeg antar at hun mistet kontrollen og maktfølelsen når hun ikke selv kunne se effekten. Men jeg kan ikke si med sikkerhet at det er derfor ting har endret seg.
Jeg vet bare at det har tatt fryktelig mange år for og komme ditt jeg er idag.
Jeg er glad du har stiftet ny familie.
Jeg sliter enda med å la andre komme inn i livet mitt.
Jeg er livredd for og ende opp i et slikt forhold som ekteskapet mitt var.
Jeg har hatt et mantra som har hjulpet meg.
“Jeg kan ikke gjøre noe med de ting som skjer når jeg ikke er der, jeg kan bare ta ansvar for det som skjer mens de er hos meg. Jeg kan bare trøste og beskytte dem når de er hos meg”
Et annet mantra jeg ofte tyr til er
En dag blir barna voksne, hun kan gjerne ha tiden nå, men jeg vil ha resten av livet med dem.
Jeg kjenner meg ikke igjen på historien men kjenner igjen trekkene hos kvinnen. Mor “den hellige” som får lov å drive på.
Hva kan vi gjøre for at dette blir et tema i samfunnet tenker jeg. Stakkars ungene som blir psykisk ødelagt av den “terroren” disse menneskene påfører de. Er skremt over hvor mye manglende kunnskap det er der ute.
Kjære deg! Kan anbefale et hefte du finner på biblioteket: Wenche Jacobsen: Det komplette idioti,- og veien ut av det. Gir en glimrende beskrivelse av psykopaten som foreldre, og hvordan dette rammer barna. Tydelig. Oppklarende. Om ikke du har et nettverk, så kan jeg sterkt anbefale Epitel. Du finner likesinnede der, og meget god hjelp. Det er skremmende hvor mye inkompetanse som finnes i det norske samfunnet. Vi må begynne å si ifra og forlange at advokater, leger, barnevernet etc har kompetanse på dette. Anbefal Epitel, de kan holde kurs og ruste opp der det trengs. Gi også honnør til journalister/redaksjoner som har fokus på tema. Lykke til. Du kommer deg igjennom dette! Hilsen en medsøster
Åh! Han/hun er en psykopat. Det har på mange måter blitt ett slenguttrykk. Det taes ikke seriøst. En kan oppleve at folk ler når en sier det. Tror at det er en vits. På en annen måte så er det tabu; En skal jo ikke snakke stygt om folk! Da er det en selv som feiler noe.
Jeg kan tenke meg at det er enda verre for en mann. Vi er jo stort sett opptatt av at det er menn som er slemme. Eh! De eldgamle mytene er klistret fast I oss. Tvangen til å måtte spille ett falskt skuespill.
Vi lever I ett ganske nedtrykt samfunn som helhet, synes jeg. Utrolig mange normer, regler, grenser, sperrer og låser. Hindrer oss I å få være hele mennesker. Ta av oss masken. I og med at det stilles så mange ytre krav, så går det ut over selvbildet. Det er trist å se hvor mange unge som er syke.
Jeg har selv en mor med narsissistiske trekk. Møtte ikke biologisk far før I voksen alder. Ble syk og måtte åpne meg. La kortene på bordet til alle. Overhode ikke godtatt av de “nærmeste”. Åh! Dere er jo så lik. Er den klassiske kommentaren. Noe min mor også er helt besatt av at jeg skal være.
Heldigvis så har jeg opparbeidet meg mer enn nok attester fra profesjonelle fagfolk. Jeg har jo alltid innerst inne vist at det ikke var meg det var noe gale med. Men det var allikevel skikkelig tøft og få det stadfestet. Sinnet, hatet og bitterheten vokste. Men panikken var å synke like dypt som henne. Har gått mange år til terapi for å bearbeide.
Men det store spørsmålet har alltid hvert. Hennes klassiske påstand; Alle sier at vi er så lik! Ehh! Hvorfor er det så mye gale med meg da? Hvorfor beskriver hun egentlig seg selv? Hun er det jo ingenting gale med.
Hun er besatt av å bruke å utnytte. Barna skal brukes så hun kan hevde seg. En blir tvunget til å spille ett spill; Det er jo ikke måte på hvor synd en synes på seg selv. Referat skal gies. Ser for meg dine barn angående din nye familie. Full kontroll og oversikt. Desperat på jakt etter svakheter.Det gir henne næring.
Vel, alle de tre barna til min mor har blitt alvorlig syke. Det slår til I ung voksen alder. Kropp og hjerne har ikke mer lagringskapasitet. Hm mm! Det vil gi henne enda mer næring. Åh! Stakkars lille meg. Jeg er bare så uheldig. Snufs! Snufs! Klart det er jo de syke som har alvorlige problemer. De må ikke taes så seriøst. De må for all del ikke “stjele” noe oppmerksomhet ifra henne. Mmmm, nei den må skikkelig nytes. Alle andre bare lyver og overdriver. Selvsagt!
Vel, en kan skrive I det uendelige. Men jeg ber på mine knær; Få barna dine bort ifra henne. Du har nå bl.a papir fra psykolog. Les om Rune Fardal. For eksempel; Traumer I tidlig barndom. Der fant jeg mine svar.
Kjenner veldig god igjen det du skriver. Man står dessverre maktesløse tilbake og ser på galskapen. Det du skriver “…..Vi lar henne få lov til å snakke og møter galskapen med respekt.” er jo akkurat hva man ikke burde. De burde få klar beskjed fra alle instanser om enten å “oppføre” seg ELLER miste barna. Dessverre har Norge tilgode å gi Familievernkontor og barnevern den makta. I Sverige og Danmark får man bøter for å sabotere samvær, og å bruke barna i maktkampen.
Men om noe hjelper mot psykopater i det hele tatt, er jeg heller sterkt i tvil om. De er noen fantastiske kameleoner……
Huff… Jeg kjenner meg sånn igjen 😔
Stiller meg bak kommentarane om at du bør halde fram å få samversrett med barna. Om ho er djevelen sjølv på tomannshand: prøv å unngå å møte ho på tomannshand. Ta deg retten til å omgås med folk som er snille mot deg, og finn ein god samtalepartnar (forelder, venn, profesjonell etc) som kan hjelpe deg å rette opp i manipulasjonane som måtte ligge att i deg. Og ikkje minst er det fint med ein advokat som har peiling på helsefarlege fok og som trur deg, og som ikkje let seg manipulerast. Og eg rådar å sjå om du ikkje har nokon rettsleg sak mot ho når ho hindrar deg i å møte barna eller held dei borte frå skulen. Ja, barna er i faresona. Det kan gå veldig galt for dei, men ein god forelder kan gjere veldig mykje bra for dei. Forsking reknar med at hjernene våre ikkje er ferdig utvikla før vi er 25-26, så om dei kan kontakte deg når dei vil når dei er 18, er det mykje lettare for dei å få det betre enn om dei ikkje hadde hatt deg i liva sine. Seier ikkje at det er best å vente til dei er myndige, for det er veldig fint og veldig viktig at du ikkje gjev opp kampen, men seier at alt ikkje er tapt om ho stadig vinner. Rådar å hugse at når du vernar di eiga helse er det på lang sikt godt for barna, også.
Ut frå ekspertar er det viktig at ein held seg til dei rettlege tinga under barnefordelingssaker mot helsefarlege folk. I dette tilfellet problematisere at ho handlar i strid mot rettslege avgjerdar og held barna heime frå skulen, enn å forklare at det dreiar seg om ein narcisist. Har ein først sakt noko som kan oppfattast som stygt om ex’en, sjølv om det er sant, blir det enda lettare for dei å svartmåle ein. Og i møte med narcisisten/psykopaten er de lurt å ikkje gje dei krangelen dei lengtar så etter. Hakk-i-plata-metoden går i å sei det same igjen og igjen: svar kort, svar det same igjen og igjen, ikkje argumenter, ikkje be dei forklare, ikkje krev respekt. Kallar dei deg ubrukeleg, er rådet å sei “javel” igjen og igjen, til dømes.
Kjenner meg alt for godt igjen!
Dessverre går jeg gjennom et realt helvete med exen som gjør alt hun kan for å svartmale meg foran barnet mitt samt familien min for å fremstå som en helgen! Stå på! vi er mange som står i samme sko og håper menn skal bli hørt!