Det nærmer seg jul, og en koselig tid for de fleste. Jeg har ett ambivalent forhold til julen. Ikke fordi det ikke er koselig men hva blir det neste trekket hans?
LESERHISTORIE: For over 20 år siden traff jeg en ung, flott herremann. Han var 7 år eldre enn meg. Og når man er 17 år, naiv og uvitende, visste jeg ikke da hva dette ville koste meg i senere i livet. Bekjentskapet ballet på seg, og plutselig etter noen måneder var vi kjærester. Han var utrolig snill. Kom og hentet meg i bilen, og det meste var på mine premisser. Trodde jeg..
Ville ikke høre på min mor
Jeg ser i ettertid på hvordan han satt meg opp mot min mor. Endelig har jeg pratet med henne om dette og hun formidlet sin bekymring for adferden min som ble mer og mer innadvent.
Men jeg ville ikke høre på henne.
På min 18 årsdag pakket jeg tingene mine. Jeg var voksen og skulle bli samboer.
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Samboer ble jeg, og mer og mer lukket og innesluttet. Det var aldri noe fysisk, men jeg bestemte tilslutt ikke over livet mitt lenger. Jeg ønsket å ta lappen når jeg ble 18 år, og penger tjente jeg selv på lærlingplassen min.
Når jeg sa at jeg ville ta lappen, mente han at det ikke var nødvendig, han hadde jo lappen og bil. Så hva skulle jeg med det? Det verste av alt når jeg tenker tilbake er at familien hans støttet han på dette. Så det ble ingen bilkjøring på meg..
Hanket meg alltid tilbake
Årene gikk, og turbulent var det. Jeg prøvde flere ganger å gå ifra han, men han klarte å ”hanke” meg tilbake igjen.. Venner og slikt var for lenge siden forsvunnet. Jeg fant alltid unnskyldninger på å ikke være med de når de spurte, og tilslutt stoppet de å spørre. Jeg holdt ikke ut at han ikke snakket til meg i dagevis etterpå.
Var det kurs eller lignende med jobben, så satt jeg der med dårlig samvittighet, og følte meg bare utilpass.
Da jeg var 21 år gammel ble jeg mamma til en liten tulle. Svangerskapet gikk fysisk fint, men jeg var veldig trist og nedtrykt under svangerskapet. Midt oppi julen kom vidunderet til verden, og livet ble fylt med kjærlighet…
Når hun var ett år klarte jeg å gå fra han
Det skulle vare ett år, og igjen så var han der med gull og grønne skoger..
Vi giftet oss, og tulle nummer to kom til verden 4 år etter eldste .
Jeg ble mer og mer inni en boble og inni meg var jeg bare helt tom. Jeg bare eksisterte tilslutt, og gjorde som jeg fikk beskjed om. Det var eneste måten å unngå at han var sur i flere dager og ikke pratet med meg. Prøvde jeg å ytre min mening, så kledde han på seg og gikk ut, og jeg ble sittende igjen med sinne og frustrasjon, som jeg tilslutt bare lot dø inni meg..
Vi flyttet og kjøpte oss hus i ett boligfelt og det skulle bli redningen min. Jeg ble kjent med en mamma med ett barn på alder med yngste datteren min, som klarte å stikke hull på boblen. Hun inviterte meg med ut, og en ny verden ble oppdaget. For selv om jeg visste at noe ikke var som det skulle, så hadde jeg ikke styrke og tro på meg selv i det hele tatt, og etter å fått høre at jeg ikke dugde til noe så blir det ens egen sannhet tilslutt.
Jeg ba om skilsmisse og der startet helvete for fullt
Jeg ordnet med lån i banken, overtok huset. I fire mnd bodde han der til alt var på plass, og han flyttet. Det var fire måneder i redsel. Jeg var utrolig redd. Han kom og gikk. Ville ikke ha noe med barna å gjøre. Han flyttet og barna hadde samvær med faren annen hver helg og en ettermiddag i uken, når det passet han.
Jentene sto klar mange helger, og ferier og pappa kom ikke. Etter hvert skulle det vise seg at min eldste hadde litt ekstra utfordringer i livet, og en negativ adferd dukket opp mot meg etter hvert. Det var nesten utholdelig når de hadde vært hos far på samvær. Grenser jeg prøvde å sitte ovenfor jentene, ble ledd av, og det stikk motsatte ble gjort.
Jeg så mønsteret i det og etter hvert sluttet jeg å konfrontere han, og det ble nye og nye ting han brukte etter hvert. Jeg har ikke tall på hvor mange møter jeg har kalt inn på i disse 12 årene for å få han til å samarbeide, resultatet er at det ble verre.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Kjersti Markens samling av fortellinger som illustrerer liv i forhold, og annen livsvisdom. Noen av episodene er tatt fra eget liv, mange fra andres. Du finner livsvisdom, ironi, sorg og humor pakket inn i sjarmerende små historier som på underfundig og til tider fornøyelig vis illustrerer livet på godt og vondt.
Forlagshuset Vest sender deg boken. Pris kr. 229,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
For fem år siden fikk jeg tilbud om å kjøpe familiegården tilbake igjen. Jeg valgte det, og det var en befriende følelse da vi reise mange mil vekk. I forkant hadde jeg spurt om han var imot det, og det var han ikke. Jentene var også med på det, og gledet seg.
Det har kostet meg ett barn til nå
For snart tre år siden hentet han vårt eldste barn, og siden har jeg ikke fått henne tilbake. Han flyttet etter, og nektet meg å ha kontakt med henne. Det er snart to år siden jeg har snakket med henne. Han har vendt henne imot meg, og usanne historier og beskyldninger blir servert av henne.
Jeg kjenner veldig igjen farens holdning hos henne. Han har visket ut minnet om meg, og erstattet det med ett glansbilde av seg selv. (Yngste datteren vår kom hjem med en minnepenn. På den minnepennen hadde faren laget ett bildegalleri. Med mine bilder! Vet ikke hvor han har fått fatt i bildene. Men det er av turer og ferier som bare jeg og jentene har vært på. Men bildene som jeg var på var ikke der!
I forkant av dette har han kontaktet barnevern, og NAV. Han har lurt de trill rundt. Beskyldt meg for omsorgsvikt og brukt hennes diagnoser for å få til seg stønader. Jeg har prøvd det meste. Rettsmøter, familievernkontor, mekling, mailer til alt som har med barn i dette land å gjøre. Møter med rådmann, klager til fylkesmann, lovbrudd er funnet, og brudd på menneskerettighetene til min eldste datter, men det får ingen konsekvenser..
Min eldste datter har kommet seg vekk fra han, og bor på en internatskole, så nå er det yngste datteren vår som han manipulerer og setter opp imot meg. I perioder er det rolig, for så å komme med nye ting. En gjenganger er meldinger til barnevernet med løgner.
I fjor holdt han vår yngste datter igjen i en uke, og nektet å komme hjem med henne. Helt til jeg sa at var greit at hun kunne flytte til faren hun og. Da var ikke det så interessant lenger. Og hun kom hjem, men mer og mer endres hennes holdning mot meg. Ingenting av det jeg gjør er rett. Alt er feil med meg. Hun forguder faren, og hun bruker mye av sin tid for å gjøre han til lags, og jeg aner ikke hvordan jeg kan stoppe det..
Skyr ingen midler
Han har forfalsket samværsavtaler, sabotert juler og nyttår feiringer, ”kidnappet” eldste jenta, men får ingen konsekvenser. For hvem kan tro at denne utrolige blide og imøtekommende mannen som har en forklaring på alt kan være sånn? Han ble plutselig hjelpetrener på fotballlaget, og jenta ville ikke ha meg der lenger. Og det fra og nesten ikke vært på en fotballkamp tidligere.
Mine barn blir utsatt for manipulasjon og av alle offentlige instanser jeg har vært i kontakt med, er det ingen som kan hjelpe meg.
Er det noen som har konkrete råd, så setter jeg utrolig pris på det!
Fortvilet mamma.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne artikkelen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Anonym kommentar: Veldig trist å lese, for det er omtrent som vår situasjon, enda jeg “bare” er den nye kjæresten til faren, som opplever omtrent akkurat hva du beskriver her. Barna vris til det ugjenkjennelige og det er ingenting man kan gjøre. Bursdager, jul, andre høytider, vanlig samvær, alt er en saga blott, man sitter alene igjen og faktisk engster seg for hva dette gjør med psyken til barna, først og fremst. Og hva gjør det med barna den dagen (om den nå kommer) de skjønner hva de har latt seg forlede til? Eller før den tid også? Et evig mareritt, min fulle sympati til deg. Og andre i samme situasjon forårsaket av en psykopat.
Anonym Kommentar: “Jeg har tre barn som alle er i skolealder, eldste begynner på ungdomsskolen og faren som har psykopatiske trekk ser jeg har formet min sønn og hans inntrykk. Dette tyster jeg ihjel, og jeg orker ikke at venner/slekt blir skeptisk på hva jeg forteller. Jeg vil mine barn d beste, og prater ikke negativt om faren når barna er tilstede, de aner ikke hva jeg har gått igjennom med barnefaren. Fortvilet mamma har all min sympati. Jeg tenker at d eneste jeg kan gjøre er å skrive en egen bok om mitt liv. Når de blir voksen så kanskje de forstår om de leser boka, som kun er i et eksemplar.”
Anonym kommentar: Veldig trist å lese, for det er omtrent som vår situasjon, enda jeg “bare” er den nye kjæresten til faren, som opplever omtrent akkurat hva du beskriver her. Barna vris til det ugjenkjennelige og det er ingenting man kan gjøre. Bursdager, jul, andre høytider, vanlig samvær, alt er en saga blott, man sitter alene igjen og faktisk engster seg for hva dette gjør med psyken til barna, først og fremst. Og hva gjør det med barna den dagen (om den nå kommer) de skjønner hva de har latt seg forlede til? Eller før den tid også? Et evig mareritt, min fulle sympati til deg. Og andre i samme situasjon forårsaket av en psykopat.
Anonym kommentar: Ble også “fanget” tidlig. Var 14 år og han 19. Vi fikk en datter da jeg var 15 og en sønn når jeg var19. Giftet oss når heg var 22 og var gift i 5 år før jeg kom meg ifra han.
I ettertid viser det seg at han har hatt ett forhold med min lillesøster fra før vi giftet oss. Det forholdet pågår enda:-( di har nå en sønn ilag.
Begge mine barn blir kjøpt å snudd til å tro at jeg er heksa som forlot pappa, jeg ødela alt med å jobbe for mye (men fikk kjeft når jeg jobba for lite) 13 år i helvete var nok!
Det som har funket siden jeg dro, er å ikke gi han noen reaksjon på ting han prøver på. Har han ringt barna for å fortelle dem at han skal til badeland/sverige/orion osv, har jeg latt dem dra, og sagt at di får komme tilbake når di selv vil 🙂 det tar litt tid, men jeg har funnet ut at barna må få bestemme selv, og nå bor di mer hos meg enn hos han 🙂
Stå på 😀 vær sterk å vis minst mulig følelser for han !!
Anonym kommentar: Hei..:) jeg kan kjenne frustrasjonen din, jeg var gift med en sånn mann, å han hadde 3barn ,jeg var 19år å han var 32! Barna hass blei mine. Jeg betalte SFO ,barnehage, allt, måtte være hjemme om de blei syke den torsdagen ell fredagen de skulle være til oss . han kunne å ringe til den onklige mamma’n å si at hu bare kunne dra på jobb, for jeg skulle være hjemme.. de skulle være til oss osv..men en ting jeg absolutt ikke likte var når vi satt å spiste middag å han fortalte barna sine på 5,7 å 9år at mamma’n demmers hadde så stygge å lange pupper, hu var ekkel, lukta vondt, var stygg, så ut som ei rotte, gå mus, underlivet hennes lukta fisk å det var fordi de hadde ødelagt allt når de blei født..å sa ofte at mamma sine regler ikke gjaldt når de var til han, mamma er bare ei domku..slik satt han til minste mann begynte å gråte..da var han ei surv jente, pinglete, mammadalt, kjærring..jaa, jeg kan fortsette i evigheter tror jeg..! Jeg beskytta de vær eneste gang, selv om j viste jeg fikk kjeft å juling! Fikk beskjed om at jeg var en liten dritt unge som ikke hadde greie på noe ting, åsså var jeg bare ei møkette lita hore, så jeg sku ikke snakke at han forran HASS barn , hass barn som jeg hadde, som jeg satt med når de var syke,som trøsta de vær eneste helg når han snakka styggt ell hadde vært helt idiot for ingen grunn ell når han var nazist å ikke sku la dem gjøre noen ting anna en å sitte helt (å da meiner j helt!!) i ro! Du veit det er no galt når på 5år du ikke ser 3barn krangle, snakke til pappa’n sin, heve stemma ell bare det at jeg ikke engang så at han gidde noen av barna sine en klem, ingenting! Poenget er at slike folk, skulle ikke fått lov til å hatt unger, de ødelegger dem! Totalt! Ser det på han minste jeg hadde, som har blitt fjortis nå, han strever som bare det med å “imponere” pappa’n sin, prøver å gjøre allt for at han skal legge merke til han..men ingenting er noengang bra nok for han pappa’n , er vondt å se at han strever med samma greia etter så lenge..å hvor mye vondt han han kunne slippet unna med om “pappa’n” hadde holdt seg unna! Alle 3 hadde hatt et normalt liv! De to jentene er bare horer som alle andre jenter sa han..! Har ikke no godt svar, en at han lever vel for å gjøre livet ditt surt, som alle andre psykopater gjør! Det han vokser på å blir sterkere av er din ulykke! Så vær hard, bit sammen tenna å vis han at han ikke har no innvirkning på deg! Snakk med barna dine om det, vær helt ærlig, ikke usaklig ell no, men bare ærlig…?! Er så irriterende at de slemme sitter at som “helten” ! Lykke til videre, håper virkelig ikke han får ødelagt mer for deg!! (Selv om det er letteresagt en gjort når det gjelder barna dine..) håper de en gang forstår! Å da har iværtfall du allt ditt på det reine:)
Anonym kommentar: Dette er min største frykt. Jeg har barn med en slik syk mann. Vi har aldri bodd sammen men han har likevel hatt og har et stort grep på meg. Barnet vårt er to år og jeg har stor angst for at far skal klare manipulere henne bort fra meg. Han er verdensmester i manipulering og har i disse fire år vi har kjent hverandre klart vende hele sin familie mot meg. Inkludert sin voksne sønn som bor hjemme hos seg. Han nekter hilse på og snakke med meg. Jeg ser skuespillet tydelig rett foran øynene mine. Historier blir vridd og vrengt på så han går ‘fri’ og jeg blir syndebukken. Løgnene blir servert galant uten å blunke. Og dette gjøres tross hans desperate forsøk på å bli min mann.
Anonym kommentar: Kjære fortvilede mamma !
Det er INGEN RÅD jeg kan gi deg og har også opplevd cirka det samme. Det er bare helt grusomt at alle bare vender seg bort fra en. Og både rettsinstanser og psykologer og sikkert Nav sitter og tror at de gjør ALT riktig og er “så flinke” og hyler med ulven, “psykopaten”. De skulle bare visst hvor utrolig dumme og grusomme de er og hvilke stygge handlinger de er med på. Trøst deg med at når de dør så vil de få denne vonde følelsen du har nå og du vil få den gode visshet om at du gjorde det rette. “For slik er Guds rettferd at de som volder dere trengsel, får trengsel til vederlag, mens dere som lider trengsel, får hvile ut sammen med oss”. Tessalonikerne 1.6
Jeg er sikker på at du vil finne mye trøst i Det Nye Testamentet !
Anonym kommentar: Sitter nå å leser alle disse historiene….tårene renner. Tenker på min sønn som har det på samme måten. Han har mistet kontakt med familie og venner,det er kun han kona og de to barna og jobben. Han kommer innom meg og min man når det er bursdag til jentene og jul, det er for å hente gaver.Han har ikke barna med seg for det går ikke kona med på, vi har ikke sett de på 11 år. Vi ser det på vår sønn at han synes dette er vanskelig, han vil så gjerne at familien skal samles men dette vil ikke hans kone.Han er nå 40 år de traff hverandre når han var 17,det har vært et turbulent forhold. Det er mange som sier at nå er voksen og må se å sette ned foten, men for han er det ikke så enkelt.
Og om 2 uker er det jul og han kommer innom lille julaften for å hente gaver,det er jo ikke slik det skal være. Skulle ønske jeg viste hva jeg kunne gjøre for min sønn så han greide å komme seg ut av dette forholdet. Er det noen som har noen gode råd å komme med?
Anonym kommentar: Hei. Utrolig trist å lese det du går gjennom, og det er så fryktelig kjent.
Var gift i 8 år og sammen med min eks i 18, og det er tre gode “ting” som har kommet ut av det. De to første er mine 2 barn som nå er voksne, og det tredje er at jeg nå vet hvordan jeg IKKE vil ha det. Har i likhet med deg opplevd psykisk vold(for det er det det er) samt litt fysisk vold i forholdet, i tillegg har jeg mottatt drapstrusler og hatt voldsalarm. Barnevern(bv), familievernkontor og motbør fra Nav er også noe jeg har negativ erfaring med, og det verste av alt var manipulering av barna fra fars side. Vi hadde delt omsorg/samvær, men når barna kom fra far måtte jeg bruke all tid på å bygge de opp igjen mentalt.
Barna mine ble også vitne til vold fra far mot den nye samboeren(hun kan takke et annet par som grep inn, for at hun er i live idag), også det klarte han å få til å være hennes egen skyld. Han ble dømt for dette(bot og betinget fengsel),og politiet var da i kontakt med bv uten at bv gjorde noe med det. Har kjørt i alkoholpåvirket tilstand med barna våre i bilen, uten konsekvenser(politiet fikk vite om dette,og etter press fra meg dro de for å sjekke at alt var ok med barna).
Han manipulerte mine foreldre og nesten alle våre felles venner, la ut utallige rykter om meg og fortalte bare løgner til barna. Felles regler var bare å glemme, hos ham gjorde barna akkurat det de ønsket, med det resulatet at jeg ble den store, stygge ulven med mine “krav” til vanlig folkeskikk og generell oppførsel.
Fortvilelsen har vært stor, og tårene maaaaaange,men jeg ga aldri opp håpet om å få tilbake den gode kontakten med barna som jeg hadde tidligere. Trøstet meg med at de ville forstå når de ble voksne, og at de forhåpentligvis ikke ville få for store skader av fars systematiske manipulasjon.
Som skrevet så er barna nå voksne, og jeg kan med ubeskrivelig stor lettelse si at jeg og barna har et utrolig godt og nært forhold. Dessverre så sliter de begge litt med det de har vært gjennom, men de får hjelp. Først min datter som nå er 23,som selv ba om henvisning til Voksenpsykiatrisk Poliklinikk for 1,5 år siden, og nå også min sønn(20). Han har fått prøvd seg ekstra i voksenlivet etter at han unge samboer ble alvorlig skadet i en trafikkulykke i vår og i flere uker svevde mellom liv og død. Han går også nå til psykolog, og det hjelper ham utrolig mye.
Dette ble mye om meg og noen av mine erfaringer,men det er for å vise deg at du er ikke alene,og at du må ikke gi opp håpet. Du går nå gjennom et annet helvete,men gjør det med hodet hevet. Gjør det du mener er rett overfor og til det beste for barna og deg selv, og du vil se at det ordner seg til slutt. Det kan ta år,men det er verdt å vente på. Ikke hold alt inni deg, snakk med noen du stoler helt på eller en profesjonell, du MÅ få luftet hodet og tankene dine med jevne mellomrom, og ikke minst: Vær der for barna når de ønsker det, og si det til dem at de alltid kan komme til deg når de føler for det. Ja, det kan gå lang tid mellom besøkene i perioder og du vil kjenne skuffelsen ved det,men ikke la de se skuffelsen. La de se gleden du føler ved gjensynet! Ønsker deg alt mulig godt og husk: “Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere!” Stå på, du er ikke alene.
Anonym kommentar: Kjære deg fortvilt mamma.
Sender deg en stor klem og gode tanker.
Leste her i en artikkel om hvordan psykopaten bruker barna til å ramme den andre foreldre.Når du sa den yngste kunne bo hos han,”var det ikke så interessant lenger”. Så hva om du snur, og viser at dette spillet hans ikke rammer deg. Om han tar ansvar for jentene får du mer fritid og kan gjøre det du har lyst til. Tenker at “den beste hevn er å leve i beste velgående”. Hva skjer om han får en forståelse av at det faktisk er en fordel for deg at han tar ansvar? Et spill ja, men…Uansett kan han aldri hindre deg i å fortelle barna dine at du elsker dem overalt på denne jord.
Lykke til!
Anonym kommentar: Jeg er selv datter av psykopater. De var to moren min var verre en faren min. Da jeg var 12 år startet “spillet” Når jeg i ettertid ser tilbake på dette ser jeg hvordan det har preget meg. Jeg har heldigvis lært meg hva som hjelper – å gi blaffen. Det eneste som betyr noe – er hva jeg vil. Du kan faktisk ikke gjøre noe. Det du gjør – det du kjemper for blir bare ødelagt hver gang. Da må du gjennom frustrasjon – sorg – og endeløs sorg. Jeg har i voksen alder brutt kontakt med både min mor og min far og min søster. De har alle det samme mønsteret. Jeg ønsket så gjerne at vi skulle kunne skape en felles forståelse og kunne omgås som “venner”. Men det forstår jeg nå at må bli i et annet liv.
Så mitt råd er : gi blaffen
i han – hans behov og hva du tror du kan forvente av han. Sats på deg selv. Dine behov og dine ønsker.
Ja det er tøft. Så tøft noen ganger at det føles som – er livet verdt å leve???
Men alternativet – det å alltid forhandle med en psykopat er mye verre.
Anonym kommentar: “Kjære deg fortvilt mamma. Sender deg en stor klem og gode tanker. Leste her i en artikkel om hvordan psykopaten bruker barna til å ramme den andre foreldre.Når du sa den yngste kunne bo hos han,”var det ikke så interessant lenger”. Så hva om du snur, og viser at dette spillet hans ikke rammer deg. Om han tar ansvar for jentene får du mer fritid og kan gjøre det du har lyst til. Tenker at “den beste hevn er å leve i beste velgående”. Hva skjer om han får en forståelse av at det faktisk er en fordel for deg at han tar ansvar? Et spill ja, men…Uansett kan han aldri hindre deg i å fortelle barna dine at du elsker dem overalt på denne jord. Lykke til!”
Anonym kommentar: Kjære deg, jeg skjønner meg igjen i din historie, maken til det som jeg opplevde. Dessverre Norges loven er jo noe som står i bøkene men når man trenger den er ikke brukelig i flere tilfelle. Min historie er enda mer grusom enn din, men godt at du kommet deg ut av det.
Anonym kommentare: “Tror hun som “mister en etter en” kunne forsøke å henvende seg til krisesenteret i Finnsnes “Midt troms krisesenter” tror jeg de kalte seg (Ikke Tromsø Krisesenter)…Fikk der kontakt med folk som forsto situasjonen min i all fall…”
Anonym kommentar: Jeg kjenner til ett tilfelle hvor psykopaten påførte offeret sitt så store alkehol og rusproblemer at hun aldri kom seg vekk. Han hadde oppdaget ett svakt punkt og med hensikt ødela han henne med sprit og stoff.Hver gang hun kom seg bort var han på plass og hentet henne inn igjen til fysisk og psykisk mishandling da hun ikke greide å stå i mot det han hadde å tilby. 2 ganger var hun ute fra helvete, den siste gangen nesten 3 år før han fikk lokket henne inn igjen med samme metode.Hun hadde levd i helvete med han i over 20 år. Noen ganger må vi bare maktesløst se på at psykopaten ødelegger og dreper ett godt menneske.Hjerteskjærende men det var ikke mer å gjør.Å komme seg bort fra en psykopat er vanskelig nok, når psykopateren i tillegg er langeren? Det var nytteløst. Jeg prøvde det jeg kunne,men måtte til slutt gi opp.
Dette er vanskelig. Du må forsøke å ikke gi han noen som helst reaksjon på noen ting. For det er det han er ute etter, reaksjon og oppmerksomhet fra deg. Han vil straffe deg. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Hev brystet, vær stolt og vis han at du klarer deg utmerket godt og ikke bryr deg noe om hva han sier/gjør. Uansett hva du sier vil det bare bli brukt mot deg og gjøre situasjonen værre. Skriv et brev til barna dine og håp at de etter hvert vil forstå. Stå på ditt ovenfor barnevernet. Ønsker deg alt godt, stor klem.
Hvis du skriver er brev til barna dine, ikke skriv noe om faren. Bare fortell de hvor glad du er i de, fortell om turer dere har vært på, ting dere har gjort sammen, det første smilet osv. De vil forstå at noe ikke stemmer.
Anonym kommentar: “Jeg forstår fortvilelsen, har opplevd det samme og mistet all kontakt med min sønn som nå er 14 år. Det ble helt forferdelig da vi flyttet/rømte. Far har gått til rettsak 4 ganger. Første gang var vår sønn 2 1/2 år. Sakkyndig var svært klar og mente far hadde psykopatiske trekk, og jeg fikk omsorgen. Far startet etterpå en systematisk manipulering av vår sønn og kom med stadige løgnhistorier. Da far gikk til sak siste gang nærmet vår sønn seg 12 år. Han ville bo like mye hos oss begge, og ny sakkyndig støttet dette, til tross for at vi hadde null samarbeide. Et 1/2 år etter det, fikk jeg mail fra far at sønnen vår ikke ville tilbake til meg. Jeg forsøkte å søke hjelp, Barneverntjeneste og sakkyndig var koplet inn, men jeg opplevde at de ikke forstod hva slags konflikt dette var. De så på det som en symmetrisk foreldrekonflikt. De støttet at vår sønn flyttet til far og etter det har jeg mistet all kontakt med han. Han sier han ikke vil ha samvær med meg og Bvt og sakkyndig mente at barnet måtte respekteres. Vi har ikke fått hjelp og det føles som et nytt overgrep. Jeg tror jeg vil få kontakt med min sønn igjen, men vet ikke når. Om han blir voksen før han klarer å løsrive seg. Det er uendelig trist. Håper barnevern, familievernkontor, sakkyndig og rettsapparat tilegner seg mer kunnskap om asymmetriske konflikter og psykopati. Og jeg håper virkelig at du finner noen som forstår. Dette må det kjempes for!”
Anonym kommentar: La ham aldri få vite hvor glad du er i barna dine. Bare lat som om du ikke bryr deg lengre, for da vil han straffe deg den veien, tror han. Vis barna dine hvor glad du er i dem og snakk med dem så mye som mulig om ting de har i livet sitt og vis dem at du vil være en god venn og at du alltid stiller opp for de. Jeg vet av erfarig at det funker. Gi ham beskjed om at du liker å være alene, for og dra på turer og å gå på kurs, for da vil han ønske seg det samme for seg selv, og da vil han bli opptatt med dettte istedenfor barna. Si at du gjerne betaler reiseutgifter så han kan ha de og at du ikke bryr deg om han betaler bidrag. Da vil han fort ønske å gjøre det, for å kunne skryte av hvor oppofrende han er som far o.s.v. Hold deg langt unna ham, når du kan, og innkall aldrig til møter igjen. Det blir som du sier, bare værre. Eksemplets makt er sterkt og dine barn vil av seg selv se, hvem som stilte opp for dem, og hvem som ikke gjorde det. Når din x snakker stykt om deg, vil det bare såre barna, for de er lojale og glade i begge som et utgangspunkt. Derfor vil det såre dem mer enn det gleder dem. Når de blir voksne, vil de forstå. Da vil de ha egne menigers mot. Gi ikke opp.
Anonym kommentar: Det er utrolig trist lesning, og dessverre kjenner jeg til det. Min mann’s eks kone er psykopat og hun har gjort/gjør alt for å knekke oss. Familie og venner forstår ikke hvordan det å ha en person som er så slem og vil oss alt vondt. Vi har mistet en etter en av barna og barna har glemt alt som vi har og faren har gjort for dem. Myndigheter og vern beskytter psykopaten, selv om det sikkert ikke er meningen, så er det kosekvensen. Vi må bare snu ryggen til psykopaten, og de personene som velger å bli sendebud til psykopaten. Dessverre gjelder det barna Vi må beskytte oss selv, 10 år med dette er bare 10 år for mye. Barna blir eldre og modnes. Kanskje forstår de hva som er rett og galt 🙂
Anonym kommentar – rop om hjelp: “Jeg kjenner meg ensom i en verden der ingen tror meg. Derfor sender jeg dette spørsmålet mitt til dere, og håper det finst noen kloke mennesker som kan gi et råd .
For fem år siden kom jeg fri fra det marerittet jeg levde i. Jeg var sammen med en tilsynelatende hyggelig og sjarmerende mann som trolig er psykopat. Jeg omtaler ikke min eks som psykopat . Vanligvis. Men etter å ha lest mange gode artikler på denne siden, tenker jeg at han nok dessverre er nettopp det, en psykopat. Jeg prøver å legge det bak meg. Leve og være takknemlig . Men når far vil ta over omsorgen, så kommer det vonde frem igjen. Han har terrorisert meg og våre to barn med et voldsomt raseri. Han har ikke gjort noe for å stoppe seg selv. Han har ødelagt ting, skreket, truet med å forlate meg. Truet med å banke opp folk jeg kjenner. Snakket stygt om vennene , familien min. Han har kjeftet på meg og barna for ting vi gjorde ,eller ikke gjorde. Jeg fikk forståelsen av at jeg var dum som ikke tenkte som han. Han var nedlatende og hånlig. Han bruker mye mobbehumor. Han sa det var min skyld at han ble så frustrert. Han gir andre skyld for det meste som går galt. Om jeg var sliten , var det som om han «fikk blod på tann». Han ble ikke omsorgsfull, heller det motsatte. « Åja du er sååå sliten stakkars deg» kunne han si, med et svært hånlig tonefall. Om jeg ba han hjelpe til i huset, sa han jeg var en dårlig husmor som ikke klarte å få ting gjort. Jeg har vært svært nedfor og fortvilet. Og trodde at om jeg bare var snill nok, elsket nok, ga han det jeg trodde han ønsket seg, ikke stilte noen krav, så ville han også elske meg. Og livet vårt skulle bli bra. En dag. Men det ble bare verre. Ved middagsbordet hakket han på sønnen for måten han spiste på, eller hva han spiste osv. Det tok lang tid fra far flyttet ut til min sønn ville sitte ved bordet for å spise middag. På gode dager lå uhyggen der og ulmet. I tillegg var han upålitelig når det gjaldt penger. Han ville ha mer, bruke mer, kjøpe fine ting. Han ble aldri fornøyd. Da vi bodde sammen var han mest opptatt av seg selv. Jeg kunne ikke be han om å ta hverken husarbeid, eller å ta seg av sønnen sin. Han skulle trene eller slappe av. Om vi kom i veien for han på noen måte, ble det svært uhyggelig. Etter bruddet var det lange perioder, opptil et halvt år hvor han ikke hadde noen kontakt, eller viste interesse for samvær med sin sønn. Det var fint og fredelig. Min sønn spurte ikke etter sin far heller. Men denne høsten ble han plutselig interessert i kontakt. Han ønsker nemlig at vår sønn skal flytte til han når han skal begynne på videregående. Han sier stygge ting om meg til vår sønn. Etter samvær er gutten aggressiv mot meg. Sønnen min snakker ikke om hvordan far har vært. Han stenger det inne, og sier han skal flytte til far. Jeg prøver å ikke snakke stygt om hans far. Jeg vet det er vanskelig for barn når foreldre snakker stygt om hverandre. Men jeg har kjent på kropp og sjel hvor skadelig det er å bo med dette mennesket. Men hva kan jeg tillate meg å si? Dette er det siste jeg vil i denne verden. Min sønn fortjener kjærlighet og omtanke. Må jeg være lojal mot psykopaten ?”
Anonym kommentar: Det som var ER ikke… det som skulle VÆRE er ikke… det som ER er ikke… Julen er en høytid… tid for sammenkomst, familie, venner, fest, gaver, kos, glede… Vi mistet alt… Det jeg ser er levende lys OG mørket… Jeg liker mørket jeg da… har aldri skremt meg, men mennesker gjør… mørket gjør meg ikke vondt… mørket gjør hva JEG vil det skal gjøre… full kontroll… men samtidig… mørket er savn, sorg, tristhet, bitterhet, smerte…
Julen var nemlig “bare” oss tre… Min familie et sted langt der i det fjerne… din pappa sin familie var “ikke-eksisterende”, full av psykopater, løgnere, folk som ville oss vondt, ifølge han ihvertfall…Tror ikke det er den fulle sannhet jeg… tror det finnes godhet og varme der ute… Skulle bare så inderlig ønske du og jeg våget å slippe det inn… en gang…
Julen er lang, mørk, tung og full av følelser og savn… Skulle ønske den var over i går… hvor savnet etter en A4-familie var mindre sterk… hvor du ikke kjente så sterkt på at du ikke har en “normal” pappa… hvor det er bra nok å “bare” ha en mamma… hvor alt vi har opplevd skulle vært uopplevd… hvor pappa ikke gjorde deg vondt… hvor mamma kunne verne om…
Jula er god, varm, glede, uten frykt… for oss og… en gang… Så min kjære sønn… jeg gir deg den beste julen jeg kan gi… full av kjærlighet og som “bare” mamma…
Joda jeg forstå OG vet… Litt følelser rundt min historie…
Ta vare på hverandre i jula… for mange en vond tid…
Anonym kommentar: Hei vi er to vnninner med lignende historie. Vi vil gjerne hjelpe deg. hvordan kan vi komme i kontakt med deg?
Hun det gjelder tør ikke å stå frem med eget navn, men leser alt som blir postet på bloggen. Om du/dere har noe dere vil fortelle henne eller legge på bloggen anonymt kan dere sende en mail til tgrobstock@gmail.com Takk for at dere bryr dere!
Anonym kommentar: Kjære kjære deg,min historie er så ufattelig lik din og jeg kjente den gamle vonde angsten i magen da jeg leste dette.Det aller vondeste er hva sånne klarer å få barna dine til å tro og mene,manipulerer til den store gullmedaljen og er faktisk super gode skuespillere! Dette er kun et ondskapsfullt spill for disse! (kan vare gjennom et langt liv) men for ofrene er det selve livet.
Jeg sliter fryktelig etter mange år,selv om jeg ble “fri” for ca 20 år siden.Det kommer av den syke overbevisende manipulasjonen av mange av de nærmeste menneskene rundt meg,som skulle være de som skulle ha støttet meg -men som han klarte å få vendt imot meg.Det vondeste er at han klarte dette så godt med vår eldste datter,så nå er vårt forhold raknet sammen.Jeg skal forsøke å få støtte til kurs hos Epitel til våren,og tror dette kan være bra og gi noen verktøy. Jeg ville ha søkt hjelp hos en advokat som virkelig har spesialisert seg på psykopaters spill.Kanskje få den eldste datteren med på kurs,seminar,foredrag osv. få henne til å se klarere…men vet ikke nok til å kunne gi deg de beste rådene tror jeg. Det viktigste er at din kjærlighet må vinne over psykopatens onde gjerninger,og du MÅ ha kjærlighet til deg selv før du klarer å gi nok til andre. Skriv liste over alle gode egenskaper du har,alt positivt du trenger å minnes -les dette før du skal sove og Lykke til!
Skulle så gjerne ha snakket med deg litt om dette,kanskje våre veier møtes en dag 🙂 Hjertelig lykke til! <3
Anonym kommentar: Skulle ønske jeg hadde noe konkret å komme med , men dette er nybrottsarbeid .
Men åpenhet er viktig .
Hva har du å tape på å bli del av en psykopatoffer ressursgruppe , og snakke åpent med dine barn om ditt engasjement der , så de får noe å bli nysgjerrig på , og kanskje egenhendig anskaffe seg kunnskap om ? Henvis de til denne bloggen f.ex ?
Jeg står selv i dette , og har et liv jeg virkelig ikke har skapt selv .
Mistet psykisk min eldste datter . Maternal aliention . Første forklaring jeg leste ang det fenomenet ,Gav meg tidenes vekker .
Vår sønn har han skadet for livet , og knyttet til seg på stygt vis , mens byen synes han er en dedikert og flott pappa til en krevende gutt . Sympati til far i bøtter og spann . Man ser det ikke før man tror det ( kurs ) og få tror noe så stygt om en så flott kar .
Vår yngste datter er 7 år , og han har ikke fått komme nær henne mye . Noe som kan slå tilbake på meg …… Men en ting er jeg tydelig på nå , som han går til sak for å få henne : Om han får så mye som en time med henne uten tilsyn , så må jeg bare trekke meg langt bort fra morsrollen . For min datters sikkerhets skyld . Han vil ha mindre ønske om å ødelegge et barn han skal speile seg i og får full omsorg for . Så lenge hun er det hun er : slik hennes søsken er : mitt liv ! – så går han for ødeleggelse . Null samvittighet . Kan gjerne ha sex med et barn for å ødelegge mamman , og drite fullstendig i at barnet blir ødelagt samtidig . Har vi fått barn med satan , så har vi en livstidsdom uansett . .
Vi må finne kreative løsninger . Kanskje det starter med å snu skammen ved dette , til stolthet ? Det er mennesker med super egenskaper som blir ofre for psykopaten veit dere :). Les Sandra L Brown . Jobber hver dag med å finne en vei ut av helvete . Vi er mange og vi er utrolig gode mennesker , så vi må da greie å finne en løsning ? . Lev !!!!!