Barn med en psykopat

Jeg ga min sønn til psykopaten

Psykopater er dårlige oppdragere

Å ha barn med en psykopat/narsissist er et mareritt, skriver denne kvinnen som ga opp kampen for å skåne sinn sønn.

Det skjærer meg i hjertet hver gang jeg leser historier eller kommentarer der fortvilte foreldre er midt i kampen om barna, forteller hun.

Hvordan de sliter med redselen for å ikke bli trodd av dem som skal råde over skjebnen, og hvordan frykten for å miste barnet/barna til den personen de vet er i stand til å gjøre så mye skade fyller dem med ren angst.

Hun vet hvordan de har det. Hun har vært der og hun mistet til og med sitt barn til den personen som hadde forvoldt så mye skade. Les denne sterke leserhistorien og forstå hvorfor denne kvinnen valgte å gi fra seg barnet:

LESERHISTORIE: Det finnes til og med dem som hevder at jeg ikke mistet barnet, men ga det opp uten kamp. Det kan de si fordi da det kom til rettsak tok jeg et valg om å ikke gjennomføre rettsprosessene, for å skåne barnet mitt for ytterligere kamp.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Istedenfor sa jeg meg enig i at barnet skulle flytte til sin far. Et uforståelig valg for mange, men ti år senere vet jeg at jeg gjorde et klokt valg den gangen.

Ta et sverd og hogg barnet i to, så kan de få halvparten hver

Jeg er ikke spesielt religiøs, men min bestemor var svært religiøs, og fra jeg var liten fortalte hun meg derfor historier fra Bibelen.

I den vanskeligste tiden i mitt liv var det en spesiell historie som presset seg fram i erindringen. Det var historien om Kong Salomon og de to kvinnene som begge hevdet de var mødre til et lite barn. «Ta et sverd og  hogg barnet i to, så kan de få halvparten hver!» befalte kongen.

Den ene kvinnen aksepterte dette, men den ekte moren tryglet da for barnets liv, og sa at den andre kvinnen kunne få barnet, bare kongen lot det leve.

Slik forsto kongen hvem som var barnets ekte mor, og gav det til henne.

Ingen Kong Salomon

I min situasjon fantes det ingen Kong Salomon som kunne se til at rettferdigheten kunne skje, og selv om jeg hadde god støtte i de instanser som til syvende og sist ville kunne påvirke at min sønn ble boende hos meg visste jeg at det ikke ville medføre noe bedring.

Hans far ville aldri gi verken meg eller gutten ro.

Han hadde allerede over flere år vist at motstand bare fikk ham til å eskalere løgnene og påfunnene.

Hver gang jeg trodde han hadde gjort det verste som kunne skje klarte han å toppe det, og jeg så hvordan min sønn led under lojalitetskonflikten mellom oss to foreldre.

Han elsket oss begge, men hans far fortalte de verste løgnene om meg (og stefar) og lovet ham gull og grønne skoger dersom han flyttet til ham.

Alle skruer løs Kjersti Marken

BESTILL BOKEN I DAG

Les Kjersti Markens samling av fortellinger som illustrerer liv i forhold, og annen livsvisdom. Noen av episodene er tatt fra eget liv, mange fra andres. Du finner livsvisdom, ironi, sorg og humor pakket inn i sjarmerende små historier som på underfundig og til tider fornøyelig vis illustrerer livet på godt og vondt.

Forlagshuset Vest sender deg boken. Pris kr. 229,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Selv voktet jeg meg vel for å si noe negativt om guttens far, ikke for å være snill mot faren, men fordi jeg ville spare gutten fra stygge utfall fra begge sider. Det var mer enn tilstrekkelig med all den onde «propagandaen» han daglig hørte fra sin far. Det var smerte og fortvilelse i min sønns øyne, og etter mange tørre år ble han sengevæter igjen.

Han begynte dessuten å skulke skolen, og han begynte å stjele, lyge og å opponere mot alle rammer og regler. Men mest av alt var han bunnløst ulykkelig og forvirret.

Han brydde seg ikke om barnet før jeg traff en ny mann

I og med at jeg verken kunne eller ville synke ned på hans fars nivå var jeg på tapende front allerede, selv om gutten på sett og vis visste at det hans far sa ikke var sant, men et uttrykk for at pappa var «lei seg og opprørt» over at jeg stiftet ny familie.

Dette var imidlertid en stor overgang for min sønn også, og han var en del sjalu over å måtte dele mamma med en ny mann, og så to søsken. Da var det nok greit å kunne klage til pappa, og få fullt gehør… selv om jeg stadig så på ham at det var ubehagelig at hans far dro ting mye lengre, og gjorde ham enda mer usikker i situasjonen.

Likevel følte han nok at hans far støttet ham.

Hans far hadde ikke hatt så mye interesse for gutten vår før jeg traff en ny mann (da min sønn var 7 år), så gutten var snart 11 år da situasjonen eskalerte til at det ble snakk om barnefordelingssak, og min sønn gav da uttrykk for at han ønsket å flytte til sin far.

Jeg visste at han var manipulert og forblindet, men valget mitt sto mellom å fortelle gutten sannheter om sin far, jeg visste han ikke var moden nok til å høre eller forstå, og dermed ødelegge også de siste håp og illusjoner min fortvilte sønn bar på.

Samtidig visste jeg at jeg da ville jeg dytte gutten inn i en enda mer intens situasjon- eller jeg kunne la han flytte til faren, og håpe på at hans far hadde lagt så mye prestisje inn i å fremstå som en perfekt pappa at han faktisk ville gi gutten mer ro i livet fremover.

Jeg så hvor fortvilet min sønn slet, og jeg var alvorlig bekymret for ham dersom han måtte leve lenger i den situasjonen vi var i, så jeg tok det hjerteskjærende valget å gi slipp på ham.

Flytter han til sin far kan du miste han helt

«Du vet at dersom han flytter til sin far vil han gjøre alt for å virkelig vende gutten mot deg. Du kan miste ham fullstendig!» sa de sjokkerte fagpersonene som sto rundt oss i situasjonen.

Ja, jeg visste det! Jeg regnet med det!

Det gjorde meg ufattelig vondt, men likevel hadde jeg en dyp overbevisning om at dette var et offer jeg var villig til å gi, bare gutten min fikk mer ro.

Om man står på et synkende skip med sitt barn, og det finnes en eneste plass i en spinkel livbåt som duver faretruende i de store bølgene, da kysser man sitt barn farvel og plasserer det i livbåten!

Med håp om at det skal gå

Mitt skip- hvor mye mer stabilt og trygt det egentlig var i utgangspunktet- var under ild, og det sank.

Det var ikke lenger håp i det! Jeg hadde innsett at hans far aldri ville stoppe skytsen, samme hva en dommer kunne si! Så jeg kysset mitt barn farvel og gav det fra meg… og samtidig gav jeg meg selv et løfte om at uansett hva hans far fant på fremover ville jeg tie og akseptere.

Jeg ville ikke forsvare eller forklare meg, og dermed forvirre gutten.

Jeg ville ikke- som hans far gjorde- ringe daglig for å fyre oppunder konflikter, eller skape dem. Mitt håp var at faren ville anse dette som en seier, og dermed la det være ro rundt gutten. Han hadde lagt listen høyt, skapt et bilde av seg selv som den perfekte far, og mitt håp var at han ville forsøke å leve opp til det.

Jeg holdt mitt løfte

Jeg har tiet og tålt, og jeg påla også min familie å tie. Noen av dem var uenige, men de respekterte mitt valg.

Hans far benyttet som forventet situasjonen til å svartmale meg og min familie ytterligere, men jeg forsvarte meg aldri.

Istedenfor sto jeg med åpne armer hver gang gutten valgte å komme til meg, og i mitt stille indre bar jeg et håp om at gutten husket de gode tidene og de gode stundene vi hadde delt og delte.

At det ville gjøre at båndene mellom oss ville tåle påkjenningene. Samtidig bar jeg også en dyp overbevisning om at sannheten før eller siden ville seire. At hans far ville felle seg selv med sin personlighet, og at gutten min med tiden ville forstå at jeg hadde gjort mitt valg av kjærlighet, og ikke valgt ham bort- slik hans far påsto. Når faren ikke tvert imot påsto at han hadde kjempet hardt for gutten, fordi han led slik hos meg.

Med meg som innbitt motstander, fordi jeg var blind for hvordan jeg og stefar ødelagte gutten. Motsetningene i dette så ikke ut til å plage ham, og gjør det heller ikke nå. Han veksler på å fortelle sine «sympatihistorier», etter situasjon og tilhører.)

Jeg ventet, og jeg håpet!

Jeg var på mange måter heldig også, for uansett hva hans far sa kom min sønn jevnlig på besøk, og da jeg over tid tiet anså hans far seieren sin som såpass komplett at han ikke satte seg imot det.

Dermed fikk jeg og min sønn helger og ferier der vi hadde det kjekt sammen, og ettersom jeg aldri sa noe negativt om hans far ble dette pauserom og ro for min sønn, som unektelig ikke hadde det helt greit hos sin far bestandig.

Han er jo som han er! Kontrollerende, selvmedlidende og en ekspert på å pådytte andre dårlig samvittighet. Han gjorde dessverre ikke noe unntak for sin egen sønn, men hos meg fikk gutten pause fra dette. Jeg fokuserte på de gode opplevelsene, og oppmuntret hans evner og utvikling, for det visste jeg var mangelvare i hverdagene hans.

Han sa jeg hadde valgt bort min sønn

Likevel ble det en krise i vårt allerede spinkle forhold da jeg ble langvarig syk det året min sønn var 17 år. For å komme meg tok jeg med de to minste og reiste til varmere strøk en lengre tid, og dette tok min eldste som et bevis på at hans far hadde rett i at jeg valgte ham bort.

Jeg kunne jo ikke ta ham med. Hadde ikke muligheten til det. Likevel opplevde min eldste sønn dette som et svik, og gav heldigvis uttrykk for dette til min søster, som i den situasjonen var klok nok til å vike litt fra tausheten jeg hadde pålagt meg selv og min familie. «Jeg ber deg om å ikke dømme før du lar mamma forklare ting for deg.

Det er en del ting du burde vite, og jeg vet at mamma vil forklare dette for deg når du er voksen nok til å forstå det. Er det en ting jeg vet sikkert er det at mamma elsker deg høyere enn du kan ane!» sa hun til ham, og dette var tilstrekkelig til at han likevel ikke vendte meg ryggen.

Skrev ned min historie – delte den

For meg var dette også et tegn på at det begynte å bli på tide å trå ut av tausheten, og frem mot han var 18 år skrev jeg ned min historie.

Min og hans fars historie! Jeg glattet riktig nok over en del av farens handlinger, og utrykket til dels en større forståelse for de valg hans far hadde gjort enn det jeg kan stå for, for at historien min ikke skulle bli for vanskelig for gutten å fordøye.

Alt i alt var det en svært ærlig og omfattende beretning. Og ikke minst en lenge etterlengtet forklaring på at jeg valgte å la ham flytte til faren sin da han var 11 år. Etter at min sønn var fylt 18 år lot jeg ham lese skrivet. Etter å ha nølt til og fra noen måneder, og etter en god del press fra mine nære må jeg innrømme.

Ville han forstå?

eg skalv over hele kroppen den tiden min sønn satt på rommet sitt hos meg og leste, og jeg var livredd. Hvordan ville han tolke dette? Hva ville reaksjonen bli? Skjøv jeg ham fullstendig fra meg nå? Tok jeg fra ham siste rest av trygghet?

Ville han forstå at jeg hadde tatt mitt valg ut fra kjærlighet og håp? Ville han fordømme meg?

Jeg skrev et brev til min sønn

Etter en stund som virket som to evigheter kom han opp og sa «Det var tøft å lese dette! Samtidig er jeg veldig glad for at du lot meg lese det. Jeg tror jeg trenger litt tid på å fordøye det, men det er ikke slik at jeg ikke tror på det du skriver. Jeg kjenner pappa igjen i det! Det er jo de tingene jeg sliter med selv…»

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn! Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Nå er det gått to år siden jeg brøt tausheten

og forholdet til min sønn har vokst seg sterkere og sterkere igjen.

For ham falt brikkene på plass da jeg endelig forklarte meg, og selv om han på en måte gjerne skulle ha visst om mye av det tidligere- fordi han så lenge trodde det var ham det var noe galt med når faren var urimelig- er han blitt en klok ung mann som forstår at han ville bli stilt i en umulig situasjon dersom jeg hadde fortalt alt tidligere enn det jeg gjorde.

Antagelig ville han ikke ha hatt modenheten og erfaringen til å skille løgner fra sannhet, og hans far ville ikke ha tålt at jeg fortalte sannheten. Antagelig ville min sønn ha blitt presset til å velge en av oss fullstendig bort. Antagelig ville det blitt meg, siden jeg stilte svakere i en åpen kamp, i og med at jeg ikke er villig til å lyge og bedra for å fremme min side.

Forstår mitt valg

Min sønn sier nå at han forstår valget mitt, og er takknemlig for det. Selv om situasjonen hos far ikke var ideell fikk han faktisk mer ro der enn de siste årene han bodde med meg, og fordi jeg tiet og tålte uansett anklager fikk jeg lov til å opprettholde et forhold til ham underveis også. Da fikk jeg og min familie være en klippe for ham, som oppmuntret og bygget ham opp- i motsetning til hans far som holder ham nede og tilbake, i sin redsel for å miste kontrollen over ham.

«Føles det ikke som en triumf at sønnen din nå velger deg fremfor sin far?» spurte en venninne meg da min sønn valgte å feire sist jul med meg og (halv)søsknene, slik han de to siste årene har valgt å tilbringe hver eneste høytid med oss.

Ærlig talt føles det ikke som en personlig seier, for jeg er for bevisst på alle de årene jeg mistet, men en seier er det likevel.

En seier for håpet!

Håpet jeg klamret meg til i alle de årene jeg så ofte angret, tvilte og fortvilte, og var så livredd for at jeg hadde tatt et feil valg da jeg lot ham dra, heller enn å kjempe. Endelig kan jeg slappe av og vite at jeg gjorde et riktig valg. Jeg mistet min sønn til mannen som har gjort meg og min familie så mye vondt, men nå har jeg fått ham tilbake. Det er verdt all smerte jeg i taushet har båret på disse årene!

Sannheten seiret til slutt! Håpet vant!

Jeg forteller ikke min historie for å vise en «oppskrift» på hvordan ting kan gjøres, for det er det ikke.

Gi aldri opp!

Ingrediensene i «suppa» er for ulike fra situasjon til situasjon- og fra familie til familie- til at det finnes noe oppskrift. Jeg forteller min historie for å vise at selv om det verste skulle skje finnes det håp. Gi derfor aldri opp troen og håpet! Aldri! Gi! Opp!

Måned for måned har jeg nå sett at min sønn vokser seg sterk nok til å løsrive seg fra sin destruktive, narsissistiske far. Han våger å trosse ham, våger å ta egne valg. Både jeg og min sønn har riktig nok en lang vei å gå for å legge bak oss alt det vonde vi har opplevd, men fremover går vi sammen. Jeg mister ham aldri igjen, det vet jeg med sikkerhet!

Dersom noen har spørsmål til historien min er du velkommen til å kommentere i kommentarfeltet under. Jeg kommenterer eller svarer ikke på Facebook. Redselen for hva min eks kan finne på er ennå for sterk til det. Min sønns løsrivelse kommer ikke gratis.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (11)

  1. Anonym

    Tårerne løper ned ad kinnene mine.
    Din historie er identisk med min; bortset fra utallige retssaker og domme, hvor sønnen min valgte å bo i sin fars nye kommune. Faren kidnappede sønnen vår og holdt ham gemt i flere måneder.Han hadde blitt manipulert og fået lovet gull og grønne skoger, som ikke blev overholdt.
    Nu; kun ti måneder senere er sønnen hos mamma igen.
    Jeg brukte oppskriften din, selv om jeg ikke leste den før i dag.
    Har filmet mig selv, de mange gange jeg har gråtit i sorg av farens ondskap. Har skrevet mange digte, dagbøker, tekster og diktafonopptagelser.
    Når min søn er blevet voksen, vil jeg gi ham det.
    Jeg har fått utallige psykologtimer. Eneste råd jeg har fået nu på de sidste månederne er:
    Bare vær god mod din søn, når han er hjemme hos dig. Gør ting sammen med ham, som du vet, han er glad for. Legg alt andet til side. Ikke press ham med din egen mening.
    Og jeg gjorde det. Ingen spørgsmål, ingen bebrejdelse. Kun mammas kærlighed.
    I tiden mellem samværene, sendte jeg små pakker til ham. Kun for 30-40 kr. Og spurgte min søn, om han var for gammel til det, etter som han er 15 år.
    «NEJ MAMMA. JEG GEMMER ALLE DINE BREVE. Jeg elsker å få pakke av dig.»
    Til dig kære mor:
    Tak for dit brev. Og du har ret.
    ALDRIG GI OP. Uansett hvad.

  2. Veldig sterk historie. Godt å lese om dine valg og at det ordnet seg til slutt. Jeg står i nøyaktig samme situasjon. Har gitt fra meg en gutt. Har lyst å forklare meg for ham. Men ser at det blir veldig ubehagelig for gutten om jeg sier noe som helst. Gutten er av den oppfatning av at faren gjør det som er best for barna. Vi har Vært i retten 3 ganger. Dette bruker han også for å sverte meg med å snu hele historien rundt. Men når alt kommer til alt er det jeg som følger barna opp og stiller i alle sammenhenger. Så heldigvis ser de at jeg bryr meg selv om faren sier det motsatte. Synes måten du har håndtert det på er tåredryppende sterk. Alle mine venner synes jeg gjør feile valg. Derfor var det godt å lese dette.

  3. Jeg som skrev dette

    Som nevnt svarer jeg ikke på Facebook, men jeg som har delt min historie ønsker likevel å svare på et par av kommentarene der.

    Kommentar: Å la et barn vokse opp hos en psykopat er ikke å skåne barnet.
    Nei, dette var ikke et ønsket eller ideelt valg, men et desperat valg. Nå er min eks ikke psykopat, men narsissist har jeg etterhvert forstått, og enhver som har hatt med slike personer å gjøre vet at det er «medvinds» eller «motvinds». I medvind blir man opphøyet og dyrket, og det var det jeg håpet min sønn ville bli dersom han «valgte» sin far. Slik situasjonen var ble han ødelagt, og jeg klarte rett og slett ikke lenger å se på hvordan han ble brutt ned og ødelagt. Det ville ha fortsatt om han bodde hos meg, men jeg fikk rett i at det ble mer «medvinds» da han flyttet til sin far.
    Likevel ja, jeg klarte ikke å skåne mitt barn, og det må jeg leve med. Hans far er som han er, og det var perioder der jeg var (er!) utrolig selvanklagende i forhold til at valget jeg gjorde var feil (Spesielt en periode der han forsøkte å sykeliggjøre vår sønn. Han lykkes heldigvis ikke med det.), og det har vært altfor mange vonde stunder og situasjoner. MEN hadde han blitt boende hos meg ville det vært «motvind» konstant- det hadde jeg allerede erfart- og i den situasjonen ble jeg også frarøvet å kunne være en støtte/motvekt, fordi hans far var så intens, og undergravde meg og min familie i alt.

    Jeg skulle gjerne ha skånet mitt barn, med at han ikke hadde en slik far. Men det hadde han, og det var en desperat handling, for at gutten skulle få mer ro, at jeg valgte som jeg valgte. Jeg er overbevist om at historien ikke hadde blitt «penere» av at jeg kjempet for at han ble boende hos meg. Tvert imot! Jeg er ikke sikker på at jeg hadde hatt min sønn fremdeles da. SÅ desperat og intens var situasjonen!

    Kommentar: Helt enig jeg går over lik for å få igjen jenta mi.
    Jeg er helt enig, jeg går over lik for mine barn, men ref. over; Jeg går IKKE over mine barns lik!!!!!!!

    Kommentar: Hjerteskjærende lesning med en slags «seier» til slutt.. Snakk om modig kvinne som tok tøffe valg!
    Takk!

    Kommentarer: Kjenner meg dessverre VELDIG godt igjen.. og Er midt oppi dette her nå.. samt Nina og Anonym som har kommentert under innlegget:
    Det gjør meg uendelig vondt at dere er i samme situasjon! Hold fast ved håpet, og hold fast ved deres integritet! Tro på at sannheten vil seire, og vær sterke som løvinner for deres barn! Vis barna deres sterke, tålmodige og aldri sviktende støtte og kjærlighet, på alle de måter dere har mulighet til, og la det være lyktestolpen som leder dem frem… og forhåpentligvis hjem! Sender mine varmeste tanker og håper med dere!

    • Kjenner meg igjen, jeg lot også min sønn, den gang 7 år bo hos sin psykopatiske far av samme grunner som du, er litt godt å vite jeg ikke er alene om den avgjørelsen som fikk mange til å miste haka i gulvet og mente jeg burde kjempe. Jeg valgte også taushet som våpen, min redning ble att Bv kom inn i bildet og mitt hjerte jublet av glede, jeg valgte å la de sette han i fosterhjem og i dag har jeg god kontakt og han er så lykkelig, han er 12 år nå, og jeg gleder meg til han blir myndig og jeg kan tale den hele og fulle sannhet. Kan ikke få fullrost bv nok i min situasjon. Er ikke lett å forklare andre det uforklarlige. Som mor er jeg stolt av dine valg , det krever enorm styrke og selvbeherskelse å stå imot og ikke bryte tausheten, og lykke til i fremtiden sammen din sønn.

      • Jeg som skrev dette

        Takk for det og lykke til selv! Å bevisst gi fra seg sitt barn er beintøft, men noen ganger nødvendig. Alt det andre sier og mener om et slikt valg er også tøft, så da er det viktig å holde seg selv oppe, og finne styrken i at valget er gjort av kjærlighet. Og ut av årsaker man vet så mye mer om enn det andre kan forstå.
        Ønsker deg og din sønn alt godt!

  4. Trulte

    Sterkt å lese

    Jeg frykter jeg står i en slik sak nå da jeg er innkalt til mekling av barnas far. Her snakker vi om en psykopat som ikke er ressurssterk på noen måte. Han er uføretrygdet, har gjeld langt over hodet og eier absolutt ingenting. Han har aldri betalt bidrag de 7 årene jeg har Vært alene med barna. Nå er han erklært udyktig mht bidrag pga uføretrygd.
    Dette er en mann som plutselig ikke har strøm eller telefon fordi regningen ikke er betalt.
    Jeg kan på ingen måte gi opp mine barn til en mann som ikke evner å forsørge seg selv engang.
    Jeg tror han har fått uføretrygd nettopp pga av sin psykiske helse. Men han jobber svart stort sett hele tiden til tross for sin uføretrygd. Så her svindler man både NAV og skatteetaten.
    Jeg kan på ingen måte gi barna mine til en mann med slike verdier I livet.
    Hva vil det så fall bli av de?
    Men hva gjør man? Som uføretrygdet regner jeg med han har fri rettshjelp. Jeg har ikke økonomi til å engasjere advokat om han går videre med dette.
    Jeg har alle intensjoner om at samvær med barna skal fortsette, men krever at han kommuniserer og samarbeider med meg. Dette nekter han og sier for han er jeg død!
    Jeg håper bare at alle dokumentasjon jeg har gjennom mange år holder til å få systemet til å forstå hvor syk denne mannen er?
    Han har Vært tvangsinnlagt for selvmordsforsøk, hentet av politiet pga husbråk, hatt kontaktforbud mot iallfall 2 av sine x’er – den ene har han 2 barn med. Jeg har ikke mindre enn 2 selvmordsbrev på min mail fra år tilbake som han har sendt meg. Jeg har barnevernet fra hjembyen som frarådet meg å la han ha barna pga hans psykiske helse. Ved ekteskapsrådgivning hos Familievernkontoret da vi var gift sa de til slutt til meg – han er syk! Han vil aldri forandre seg!
    Men er dette nok?
    Barna har bodd hos meg siden vi gikk fra hverandre I 2007. For 3 år siden frasa han seg foreldreansvaret – da skulle han ikke ha mer kontakt sa han. Nå krever han det tilbake.
    Helt til 2014 har samværet Vært sjelden pga lang avstand (fly). I 2014 flyttet jeg og barna til samme kommune som barnefaren slik at de skulle få jevnlig samvær. Slik ting har blitt angrer jeg nå stort på det!
    Men hvis noen har erfaring med lignende blir jeg veldig takknemlig for råd.

    • Jeg som skrev dette

      Slik du beskriver det tror jeg ikke du skal være så engstelig, men bare jobbe fremover med å samle og kategorisere alle de bevis du har på at han ikke er egnet som omsorgsperson.

      Jeg tror ikke du står i fare for å oppleve det jeg opplevde, for i motsetning til din situasjon er faren til min sønn tilsynelatende perfekt. Flott, sjarmerende, flink til å prate for seg, velkledd, osv. Ja tilsynelatende perfekt! Eneste hullet i fasaden må det vel være postmannen som ser, for han lever over evne og har alltid hatt masse inkassosaker.

      Hadde jeg hatt ting å ta ham på- som at han jobbet svart/hadde hatt besøksforbud mot ekser/vært innlagt for selvmordsforsøk osv- ja da ville jeg uten tvil ha brukt disse tingene mot ham, og truet med å avsløre ham for verden dersom han ikke lot min sønn være i fred. Han er opptatt av fasaden, så det hadde jeg kanskje lykkes med også. Uten å måtte involvere min sønn i det.
      Dessverre hadde jeg ikke noe slikt å slå i bordet med.

      Om du har bevis på dette du forteller har du mye å bruke, og jeg ville ha brukt tiden fremover til å kategorisere det du har, og samle inn beviser for det du mangler beviser på. For så å legge det saklig frem når det blir behov for det.
      Vil eksene hans stille opp for deg? I det minste skrive opp hvorfor han ikke bør ha barna?

      Jeg lurer litt på hvorfor du har vært så insisterende på samvær at du til og med flyttet nærmere barnas far. Og du har alle intensjoner om samvær nå også. Det er som et slags hull i din historie, og får meg til å lure på om du ikke har noe følelser for ham ennå. Jeg mener ikke det som en anklage, for vi er mange som har hatt følelser for en mann (eller kvinne) lenge etter vi forsto at han (eller hun) var et ødeleggende menneske. Men isåfall er dette hans sterkeste våpen ovenfor deg, og det som kan felle deg. Det er vanskeligere å være ordentlig og saklig om man har ambivalente følelser for motstanderen! Da blir man så lett vippet av pinnen… og det vet slike mennekser å bruke!

      Ønsker deg uansett lykke til, og tror ikke du vil havne i min situasjon. Det håper jeg virkelig ikke!

      • Trulte

        Takk for utfyllende og flott svar 🙂

        Mange spør meg akkurat som du – Hvorfor vil jeg at han skal ha samvær med barna når han er så ustabil? Ustabil er nettopp ordet som beskriver han – han fungerer ut i fra ståtsted i hverdagen. Uten dame fungerer han dårlig, så i de perioder han har kjærest så fungerer han mer normalt. Men disse forholdene varer aldri, og etter en del oppbrudd frem og tilbake forsvinner dama helt til slutt. Da graver han seg ned igjen. Han fungerer rett og slett gjennom andre.
        Nå er jeg og har alltid vært sterk mostander av de kvinner som holder barna tilbake fra far og mener de har enerett på barna – så jeg tror nok at mye ligger her. Jeg vil ikke være den jeg selv kristiserer. Men da snakker vi om «normale fedre» som opplever at mor saboterer samvær og kontakt.
        Min X-mann har som sagt 2 barn fra før og såvidt jeg vet har han hatt jevnlig samvær i disse årene med han yngste av disse. Mine barn er selvsagt veldig glad i sin pappa – som alle barn er, så det ligger vel noe her også.
        Men nå som jeg har holdt barna tilbake de siste 2 mnd og nektet han samvær er det nettopp fordi barna er skadelidende mht til hans sinne mot meg. Dette er vel det han mener er hans trumf-kort – at jeg har trenert samvær nå.
        Jeg har på ingen måte noen positive følelser for denne mannen. Mitt liv med han var nesten 5 år i «helvete» – de 5 verste årene i mitt liv. Jeg føler bare forakt!
        Da jeg tok beslutningen om å flytte hadde han møtt en dame og var i et forhold. Men som alltid med han så var dette på skjæringspunktet allerede da jeg flyttet drøyt 2 mnd senere.
        Dessverre rettet han da sitt fokus mot meg og «gamle følelser» som han kalte det våknet til liv. Jeg avviste dette høflig og sa som det var – at vi aldri kom til å bli sammen basert på de årene vi hadde hatt og at vår flytting hit kun handlet om han og barna.
        Men jeg ser selvsagt at samvær med far ikke er den beste løsningen for barna, men trenger nok at fagpersoner forteller meg dette – slik at jeg ikke går imot min egen mening om barnas rett til begge foreldre.
        BUP er inne i bildet på det ene barnet, så jeg tenker at de kommer til å legge føring for dette når utredning er kommet lengre.

  5. Anonym

    Veldig trist historie. Veldig vanskelig å mene noe som helst. Syntes du fremstiller deg selv som mm feilfri. Mulig du ønsker å reasjonaliserer dine følelser og handling. For lite detaljert for å kunne gi noen kommentar.Uansett dette er veldig triste for gutten (og dere).

  6. Anonym

    Jeg kom nylig med en kommentar hvor jeg skrev at det var for lite konkret el, samt at du fremstillte deg selv som mm feilfri. Hadde da ikke lest alle inlegg/svar. Ser nå at du har gjort et valg som har kostet.
    Jeg (mann), er redd for å komme i tilsvarende situasjon, pga iskald manupilasjon over et par år. Det må være det tøffeste valget i livet og gi etter for destruktivt, manipulerende press for så å gå til det skritt og «gi i fra seg» barnet sitt til en manipulator. Være seg far eller mor. Ønsker deg og dine lykke til..

  7. Anonym

    Hei. Dette var både godt og vondt å lese på en gang. Jeg har også vært gjennom noe lignende. Valget mellom å tie og stå i en barnefordelingssak var tøft, men nødvendig. Jeg visste farens sinneutbrudd mot meg ville påvirke min datter. Og så mye falske historier han kom med for å sverte meg, ville bli 1000 ganger verre. Så jeg lot være å ta kampen. hun var 2 år. Og jeg kunne ikke bo med han. Jeg kunne ikke la henne vokse opp med å se hvordan han behandlet meg med skrik og krangel konstant. Gradvis fikk jeg en 50/50 ordning, da hun var 4/5. Så flyttet han da hun var 8 da ble det han som ble helgefar. Hele tiden var det meldinger og konflikter og personangrep mot meg. Jeg prøvde å holde håpet oppe. Håpet så inderlig ar han ikke var like slem mot sin egen datter som mot meg. Jeg ønsket hun skulle få ro. Men jeg klarte ikke beskytte henne helt. Da hun var 11, fortalte hun om overgrep som hadde skjedd da hun var 10. Etter det har hun ikke sett han. Han sluttet å sende meldinger. Fraskrev seg min datter og så hun hadde blitt manipulert av meg til å lyge. Han truet også min datter om å knuse oss om hun fortalte noe. Så selv om vi er fri nå, kunne jeg virkelig ønske det ikke ble på denne måten. Saken er henlagt på bevisets stilling.

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.