Vær forberedt på at mange ikke tror deg

Vær forberedt på at mange ikke tror deg

Vær forberedt på at mange ikke tror deg når du forteller hva du har opplevd med psykopaten

Hun var gift med det hun kaller en hverdagspsykopat. Det tok tid å avsløre hans metoder, hans smiger og hans snikende manipulasjon. Han vekker sympati ved første bekjentskap, og blir gjerne avslørt til slutt. Etter bruddet synest hun det er det sårt å oppleve at mange ikke tror henne og hennes historie.

LESERHISTORIE: Min eks er en middelaldrende mann i dag. Om du ser tilbake på hans liv vil du finne trøblete familieforhold, en dysfunksjonell og stakkarslig mor som ikke evnet å gi sine barn omsorg, to skilsmisser og mange års kamp i retten for omsorgen til barn fra begge ekteskap.

Han har mange kortvarige forhold, mange rettssaker med forretningsforbindelser, mange overfladiske vennebekjentskaper som ikke fungerer og brutte forhold til sine voksne barn. Utad spiller han fortsatt rollen som vellykket forretningsmann.

Denne fasaden har en bakside hvor privatøkonomien er kaotisk, damebekjentskapene er mange og kranglene med leverandører og kunder dominerer.

Ingen klarer å ha en langvarig relasjon til ham

Han er ikke kriminell, men balanserer definitivt på grensen i økonomiske forhold. Det er derfor han er en gjenganger i retten. Han bedrar sine nærmeste ved å låne penger som han ikke tilbakebetaler. Han ber nære familiemedlemmer ta opp forbrukslån ved å spille på deres samvittighet. Uansett hvor nære de er overholder han ingen forpliktelser med tilbakebetaling. Han fremstår som en ynkelig økonomisk parasitt. Venner og familie faller fra. Ingen klarer å ha en langvarig relasjon til ham.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg var gift med denne mannen. Han strupet meg sakte, men sikkert med alle sine begrensinger og behov for kontroll.

Det var en snikende manipulasjon. Hans sterke vilje bygget seg opp gjennom formaninger, intense ønsker for vårt samliv og en demonstrativ motvilje om jeg ikke levde opp til alle hans krav. Det kunne være emosjonelle opptrinn, men det kunne like gjerne være kraftige raseriutbrudd hvor gjenstander ble kastet i veggen og han stakk hjemmefra. Jeg satt tilbake med sterke følelser, uro og angst for hva han kunne finne på.

Tatt i utroskap

Jeg ble kastet inn i disse konfliktene, men hadde alltid et iboende ønske om at det raskt skulle gå seg til. Jeg jenket meg, tilpasset meg og han fikk det som han ville. Det førte til at jeg la mange bånd på meg. Jeg begynte å skjønne hvilke grenser jeg kunne operere innunder og det innskrenket etter hvert mange sider av mitt liv. Slik tror jeg en hverdagspsykopat kan holde det gående en god stund. Helt til offeret utmattes, eller helt til offeret finner ut at psykopaten selv lever et dobbeltmoralistisk liv.

Det var slik jeg våknet. Han ble tatt i utroskap.

Den fromme, halvt religiøse ektemannen min hadde et forhold til en ung jente. Han kunne ha vært hennes far. Selv om han ble tatt med buksene nede, så nektet han. Han løy meg rett opp i ansiktet. Det ble begynnelsen på en ny epoke oss i mellom. Han hadde tjent på å tilstå, beklaget forholdet, men det kom ikke. Han nektet. Det var ikke sant. Slik snakker en hverdagspsykopat selv om han blir tatt på fersken. Hva ellers løy han om? Hva ellers nektet han for? Hvem levde jeg sammen med?

Mange års ekteskap fikk et nytt lys på seg. Jeg hadde tatt hans parti i alle familiekrangler, men nå slo det meg plutselig at han sto i sentrum for alle feidene. Han var edderkoppen og alle vi andre andre var fanget i hans nett.

Det verste var alle følelsene og stemningene jeg ikke klarte å sette ord på

Jeg har hatt behov for å snakke om mine opplevelser og mitt liv sammen med denne hverdagspsykopaten. Mange mener dette er livserfaringer som jeg er nødt til å takle. Jeg kan trekke frem mange enkeltepisoder som handler om økonomiske forhold, utroskap, og trusler om selvmord.

Dette er tøft når du opplever det, men i ettertid er det den daglige tvangstrøyen, de svarte øynene, hans snikende manipulasjon som var verst å leve med. Alle disse følelsene og stemningene som ikke er lett å sette ord på i dagliglivet, men som gjorde livet mitt til et fengsel. Tilslutt ble det så mye at jeg skammet meg over mitt eget liv. Jeg klarte ikke å betro meg til noen. Jeg skammet meg.

Anita Angelica Meyer Fra offer til heltinne

FRA OFFER TIL HELTINNE

Anita Angelica Meyer ble utsatt for mobbing og incest i barndommen. Traumene i voksen alder var nær ved å knekke henne. Men så fant hun tilbake til seg selv. Anita har som mål å styrke din selvtillit og gi
inspirasjon og håp! Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Jeg kom meg løs. Det finnes en utgang, men du skal være veldig tøff for å gå den mørke tunnelen mot lyset på egenhånd. Han gjorde alt han kunne for at jeg skulle bli så mørkeredd at jeg snudde og kom tilbake til ham. Jeg snublet videre og har endelig kommet ut i lyset. Her møtte jeg min gamle verden igjen. Den er lys, åpen og fri. Det har ikke vært en enkel vei. Det kan ta år å reparere de skadene du blir påført. Det tar tid å skjønne at hans sykelige trang til kontroll ikke er normalt.

I dag har jeg fått tilbake troen på at det finnes friske mennesker som ønsker deg alt godt i et samliv. Han var ikke slik. Han mister alle rundt seg. Nå er også jeg borte.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

11 Comments

  1. Gina

    mars 1, 2015 at 2:07 pm

    Ja det er stemningene og følelsene som kanskje er det verste. Til lykke med ditt nye liv. Uendelig godt å høre

  2. sol hinderson

    mars 1, 2015 at 3:18 pm

    Så sant !
    Kjenner meg igjen , det eneste jeg kan gi av gode råd er ; KOM DEG UNNA , DET GÅR IKKE Å FORANDRE PÅ EN SLIK PERSON , og det finnes ett lys i den svarte tunellen .

  3. Anonym

    mars 1, 2015 at 3:51 pm

    Jeg var gift med en, brukte lang tid til å skjønne at han var en psykopat. Men nå er jeg ikke i tvil lenger. Vi var vel som alle andre par. Hadde våres oppturer og ned turer. Han var en sjarmerende mann som klarte å vise sin beste seg til alle rundt seg. Og når vi var alene. Var han stille og rolig og delte ingenting med meg i 12 år delte han aldri en tanke. I 12 år så trodde jeg det var jeg som var gal som tenkte. Han var kontrollende og svært så sjalu. Konfliktsøkenede og stakkars han som ga han lillefingeren. Da tok han hele handa. Det samme har han gjort i ettertid med meg. Han brukte masterkort etter masterkort og drakk det opp. Og i alle diskusjoner som ble mellom oss. Så hadde han da aldri gjort eller sagt noe galt. Alt sammen var bare i min hodet.
    At jeg ville tjene penger og stå på egne ben var ikke det han noe glad i. Han bekylte meg for alt som var av utroskap mens han gikk rundt selv og drev på masse rart.
    Jeg klarte å kvinne meg opp og gå i fra han. Der og da skjønte jeg ikke hva jeg hadde med å gjøre. Jeg trodde alt ville gå knirkefritt. Men den gang ei. Han påstår nå at han var gudsgave til meg og barna. Selvom han ikke viste ingenting om barna. Ikke engang hva tid dem var født før jeg gikk fra han.
    Og nå får jeg ikke lov å se barna mine. For han mener at han har barnevernet på sin side. Og jeg har rettspapierer å se dem. Å dra dem ut der i fra for å treffe. Men hvor mye trauma skal man lage for disse barna?
    Han prøver å få de 3 barna til å tro at mamma er slem og ingen verdt å ha sitt liv. Mens han setter munnbind på meg for at jeg ikke skal fortelle noe om hvem jeg er. Han går rundt i skolene til barna og forteller dem løgn om meg. Jeg tenker på stakkars barn hva vil dem bli i framtiden. Vil dem klare å overleve alt dem har blitt utsatt for.
    Når det tok meg 4 år å stå på bena igjen og klare å summe meg etter alt jeg har opplevd. Hvor lang tid vil det ta for disse stakkars barna å bli seg selv. Eller i hele tatt har dem noen sjans for å finne ut hvem dem er før det er forsent? Hvor er rettsysteme her? Er det for han jobber i nordsjøen og tjener store penger som gjør han mer skikka til å være far? Det er en grunn til han har stillingen han har. Jeg ofret hele meg og var hjemme med alle barna for han skulle bli den han er. Men det nevner han så klart ikke. For jeg var aldri der for barna…

  4. Anonym

    mars 1, 2015 at 9:45 pm

    Kjenner meg utrolig godt igjen i den her artikkelen om hverdags psykopaten jeg levde med en i over 20 år jeg også fikk flere barn med han å i begynnelsen var alt fint å greit vi ble sammens. Da jeg var 15 år ble forlovet 14 dager etterpå fikk første barn som 16 åring . Ting skjedde så gradvis att jeg egentlig ikke trengte over att noe var galt. Han ville ha sex når han ville det nyttet ikke å ikke ville for da begynte han å bråke ødelegge ting true med att han ville ta livet sitt att jeg ikke var glad i han. Jeg var bare ett barn selv når jeg traff mannen min han var 10 år eldre enn meg så han greide å manipulere meg å forme meg til akkurat slik han ønsket alt skulle dreie seg om Hannes ønsker å gleder jeg fikk ikke dra på besøk han isolerte meg bort fra hannes egen familie tok jeg kontakt med de ville han drepe svigermoren min for i hannes øyne var hun død å søsknene Hannes holdt med henne ,så jeg fikk la være å ha noe med de å gjøre. Prøvd jeg å gjøre som jeg selv ville kunne jeg risikere att han tok det nærmeste han hadde for hendene å kastet vegg i mellom å truet meg , han kunne voldta meg han kunne kalle meg for heks å hore å andre nedverdigende ting. Han kunne til å med diskriminere meg på Facebook der han kunne skrive på veggen min att barna å han savnet meg hjemme så det hadde vært bedre om jeg hadde vært hjemme fra nattevakt en att jeg nok en natt dro på nattevakt . Å han kunne komme med spydige kommentarer hva slags horebukk jeg skulle ligge med denne natten på jobb da. Å var jeg på jobb på dagtid å hadde glemt å handlet på butikken før jeg dro på jobb kunne jeg risikert att han ringte å ga meg huden full att jeg hadde med å dra å handle inn det han trengte så jeg måtte ta med meg brukeren (pasienten) i bilen min å handle selv om jeg da brukte brukeren sin tid som han/hun egentlig skulle bestemme hva ville gjøre. Da x mannen min selv hadde bare 2 minutter på butikken brukte jeg selv en halv time en vei så skulle jeg handle kjøre varene hjem å så på jobb igjen. Han ble bare mer å mer kontrollerendes etter hvert også han ringte meg flere ganger på jobb å han kunne komme innom på jobb å såg han meg ikke så spurte han andre kollega hvor jeg var hvem jeg var sammens med å hvorfor jeg ikke var på pauserommet i stede for å dra ut en liten tur.til slutt så vart det så kvelendes forholdet att jeg dro på familie vern kontoret å spurte om det jeg opplevde til hverdags var normalt jeg fikk beskjed om å dra en tur til krisesenteret å snakke med de å det ble redningen min jeg fikk komme å bu der til jeg fant meg en plass selv.

  5. Fri

    mars 2, 2015 at 6:07 pm

    Kjenner klumpen i magen når jeg leser det som er skrevet i artikkelen. Kjenner meg igjen i mye av dette.

    Jeg var gift med en som var 8 år eldre enn meg. Han var kontrollerende og sjalu. Jeg ble beskyldt for å drikke meg full på fester, da jeg nektet og sa at jeg var edru fikk jeg klar melding om at jeg oppførte meg som full i alle fall. Egentlig var det han som var full. Han fikk black-out etter 2 halvlitere med øl. (i alle fall påstod han det) Når han drakk alkohol måtte jeg holde meg edru, slik at jeg kunne komme meg mest mulig helskinnet ut av situasjonene som oppstod.

    Har opplevd at han skulle drepe meg på et hotellrom, der klarte jeg og hunden å komme oss inn på badet å låse døra. Han banket og slo i døra for å få meg til å åpne, ropte og skreik. Men ingen kom oss til unnsetning. Jeg nekter å tro at ingen hørte det. Vi sov på dusjgolvet den natta. Hardt underlag, men varmt og trygt. Neste dag nektet han for at noe slikt hadde skjedd.

    Utad var han svigermors drøm. Og alle venninnene mine, familien og omgangskretsen mente jeg hadde funnet meg en helt fantastisk mann. Han solte seg i glansen og gjorde det han kunne for å minimalisere min kontakt med dem. Etterhvert var det bare ei venninne igjen, som nektet å slippe taket i meg. Hun trodde heller ikke helt på meg, da jeg endelig turte å fortelle henne hvordan jeg hadde det. Men etter at hun opplevde hvordan han oppførte seg når han trodde at jeg var alene hjemme, så var hun sjokkert. Og sa at jeg måtte komme meg unna han. 4,5 år senere klarte jeg det.

    Jeg måtte flytte fra byen der han/vi bodde for å komme meg unna. Og mange år etterpå traff jeg han igjen, trodde det skulle gå greit, men jeg hold på å spy på han. Jeg regelrett brekte meg bare fordi han kom innenfor en radius på 1 meter i fra meg. Helt tydelig at kroppen min ikke hadde glemt det han har gjort mot meg.

    Jeg har gjennom det jeg har opplevd blitt veldig sensitiv i forhold til kroppsspråket til de som er rundt meg. Jeg «leser» hvilke intensjoner folk har, nesten før de skjønner det selv. Det er jo en sen-skade som man må jobbe med. Men dette er jo både positivt og negativt. Det positive er at jeg kan bruke det i mitt arbeid, der jeg ganske fort f.eks. oppdager foreldre som «ikke er grei» i min jobb i barnehagen. Og har mer en en gang hjulpet barn ut av et skadelig hjemmeforhold.

    Jeg husker den vanlige setningen: «Hvorfor går du bare ikke?» eller «Hvorfor gikk du ikke bare i fra han?» Men det er ikke så lett. Psykopaten har brukt mange år på å manipulere og forme deg til å lystre han. Tatt bort selvfølelsen og selvtillitten på at det her kan du klare. Etter at du har blitt brutt ned, trenger du å komme til et vennepunkt og så bygge deg selv sakte opp igjen – slik at du er klar til å forlate han. Så det hjelper ikke at andre forteller deg at du bare kan gå/forlate han. Så enkelt er det ikke!

    Nå 15 år senere har jeg det bra og har kommet meg videre i livet. Bor sammen med en super mann. 🙂 og føler at det jeg har opplevd ikke er bortkastet, men kommer andre til nytte.

    Det er lys i tunnelen! 🙂

  6. Sonja

    mars 2, 2015 at 11:00 pm

    Var som jeg leste om meg sjøl. Han la aldri hånda på meg. Men det var værbalt. Psykisk terror. Veldig sjarmerende til å begynne med. Men så trenger trakk folk seg unna, de ville ikke komme /være sammen med oss. Da var det noe med meg, sa han. Min oppførsel /væremåte. Han manipulerte meg så veldig både fysisk og psykisk. Så jeg trodde på han, sånn var det. Men jeg klarte etter ca 14 år å komme meg bort. Fordi han skulle til utlandet. Var som å skru på en bryter det. Det er 17 år siden. Så har det mye bedre i dag. Har fått tilbake venner /venninner. Heldigvis hadde vi ikke barn sammen. Han har 5, men alle bodde ikke hos han. Jeg har en datter som er gift og har to skjønne gutter. Så har det godt i dag.

  7. Liv

    august 9, 2015 at 11:47 am

    Jeg kjenner meg godt igjen i dette, og de svarte øynene kjenner jeg veldig igjen, de kan få en toåring vel som en 30åring til å stivne av skrekk. Jeg var sammen med en i 5 år. Ingen ante noe om hvordan han var, ikke engang jeg. Han hadde mange sterke meninger om det meste, og han var flink til å snakke så alt det uforuftige hørtes veldig fornuftig ut. Han var psykelig sjalu, sjekket telefonen min daglig i sjul, og fant han noe mistenksom som en melding fra noen han ikke kjente hvor det kunne stå så lite som «når kommer du?» konfronterte han meg og var overbevist om at jeg skulle møte en hemmelig elsker. Jeg fikk alltid ekstra mye oppmerksomhet i tiden etter disse episodene, fikk altid blomster og fine gaver som vi egentlig ikke hadde råd til. Jeg fikk ikke ha venner som ikke var hans venner, noe som var vanskelig siden jeg studerte alle de årene vi var sammen, og han ville ikke bli venn med de jeg introdusert han for for da mistenkte han nok at det var et skalkeskjul så jeg kunne ha noen på siden. Han ringte meg mange ganger om dagen,og krevde alltid en forklaring for hvorfor jeg ikke tok telefonen. Jeg ble etterhvert veldig flink til å lyve pm småting som egentlig ikke ville hatt noen betydning slike ting som at jeg kom for sent til bussen fordi jeg snakket med en venn, ble til jeg rakk ikke bussen fordi jeg glemte fysikkboka i skapet. Han løy også om ting hele tiden, alltid for at han skulle holde en fasade om at alt var perfekt med han og i hans liv. Han var fysisk mot meg en gang i starten av forholdet, da gjorde jeg det helt klart at hvis han gjorde noe sånt igjen kom jeg til å gå fra han, etter der nøyde han seg med å ødelegge ting og hive ting i veggen. Først da jeg bestemte meg for at han ikke var bra for meg og jeg ville gå fra han, så jeg hvordan han virkelig er, gjorde alt han kunne for at alt skulle være mest mulig vanskelig for meg, og for så å trygle meg om å komme tilbake og så skjelle meg ut igjen når jeg sa at det aldri vil funke. Jeg måtte anmelde han for at han skulle slutte å trakassere meg. Alt som var feil da vi var sammen så jeg først da jeg gikk fra han, da falt alle bitene på plass, selv om jeg ikke møtte han eller hadde noe med han å gjøre var jeg redd for å treffe på han i mange år etter at jeg dro. Hans familie og venner tror ikke på at han er en psykopat, men det gjør ikke noe for mine venner og min familie tror meg og ser selv hvordan han er, og jeg trenger ikke ha noe med han å gjøre lenger.

  8. Trine

    desember 29, 2015 at 9:46 pm

    Jeg kjenner meg til de grader helt igjen. Har flyttet fra min samboer gjennom 13 år.Han manipulerte å løy hele tiden,han truet med å drepe min datter og meg.jeg oppdaget at han hadde et forhold bak min rygg i over 1/2 år,han 49 år og hun 22år ,og når jeg la frem bevis så sa han bare at det var jeg som løy å at det var noe galt oppi mitt hode.jeg fikk ikke dyrke mine hobbyer men han skulle dyrke sine samme hva.jeg fikk beskjed om at jeg skulle være hjemme å gjøre husarbeid.vi hadde ingen venner på vår alder igjen,han har bare venner i 20åra som han holder seg ilag med,å når han dro ut på fest fikk jeg pent holde meg hjemme. Jeg sto på å gjorde alt som sto i min makt for at han å hans familie skulle ha det best mulig,men ydeligvis ikke godt nok.har nå kommet meg sikkert å i livet til hjemplassen min.Han svartmalte meg til hele familien sin,så de har snudd meg ryggen,å de tror selvfølgelig på han. Han er en helt annen person ute blant folk å er en taus type hjemme, h anledning kan ikke kommunisere å tror at jeg skulle skjønne hva han tenkte.historien blir lang å kunne sittet å skrevet mye mye mer.Men selv om jeg er kommet meg bort så har jeg enda følelser for han,selv om hvor dumt det høres ut.får ikke mye forståelse for det hos andre.jeg har en lang og tung vei å gå,så å si alene.sover lite natt og dag å begynner å bli ganske så sliten.tenker mye å har mange ubesvarte spørsmål,å han har null empati å ikke eier han skam.. alt er bare min feil å han skal stå fremst å skinne mens jeg står i skyggen av han.har fullt noen bøtter med tårer.

    • Anonymious1

      desember 30, 2015 at 7:10 am

      Du er heldig som er ute av galskapen, nyt det, elsk deg selv og vær glad i livet i frihet. 🙂
      Følelsene du sliter med har de fleste som har vært der slitt med, mens det egentlig bare var frykt i forkledning..som man forvekslet med kjærlighet.
      Og det er ikke det minste rart, der man var som en motherless child, sulteforet på ekthet og gjensidighet, forvirret og usikker og tvilende, både på seg selv som menneske, og på om ens følelser blir gjengjeldt i parforholdet. Derfra er det så såre enkelt å forveksle de «gode følelsene» med kjærlighet, som man også lett og ukritisk tolker som bekreftelse på hans følelser for deg, og dermed unnskylder alt faenskapet hans. Sånn driver de på så lenge man lar dem gjøre det..
      Fra hans side derimot, var og er det nok kun iskald beregning, for han vet at du vil slite følelsesmessig med å vite at han ikke er fornøyd med tilværelsen og at du har skylda, og han vil trigge de følelsene helt til du kommer tilbake til han er nok hans syke plan, husk, dem er værre enn man klarer å forestille seg.
      Mitt råd til deg nå er at du bør bruke tida til å granske vri og vrenge på alt det du føler i forhold til han, og kjenne grundig etter hvorfor du føler som du gjør. Kort og godt bli kjent med med dine egne følelser, og få kontakt med dem. For den brutale sannheten er dessværre at han aldri blir til noe annet enn det han er.

  9. Annonym

    februar 23, 2017 at 4:05 pm

    Ja eg kjenner meg igjen i denne hisstoren eg har ikkje vore gift med ein psykopat men eg har ei søster er har funne ut er pskopat som har manipulert meg og lagt rykte om meg på bygda.

  10. Vil være anonym

    februar 9, 2018 at 5:35 pm

    Men jeg lurer på hva skal jeg gjøre når jeg har barn med en sånn? Han trøbler over alt og med skolen og alle slags etater. Er så sliten for det tar jo aldri slutt .han har ikke noe personlig kontakt med meg lenger men han trøbler.manipulerer å lager bråk hele tiden . Hvordan komme meg helt vekk når eg har barn ? Er greit med bare telefonkontakt men eg må stadig i møter fordi han lager kvalme .Hvordan håndtere dette?

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.