Jeg har barn med en psykopat - Psykopaten

Jeg har barn med en psykopat

Psykopaten tok min datter
  • Han er sjarmerende, snill, omgjengelig, god til å snakke for seg, hyggelig og inkluderende. Helt til du blir kjent med han, forteller hun i denne historien. Eller i verste fall ikke kjente jeg han ikke godt nok før vi fikk barn sammen, fortelle hun. Nettopp dette skjedde meg.

Jeg kan ikke vinne, men jeg kan håpe, og jeg kan elske mitt barn

LESERHISTORIE: Det kom en dag, jeg måtte sette meg ned og ty til «Dr. Google.» 

Lese meg opp om det tabubelagte fenomenet som handler om det å være en psykopat. For jeg hadde mine mistanker. Jeg hadde vært i et forhold tidligere, da disse trekkene kom opp og tydelig frem. Men jeg hadde aldri i verden forestilt meg at dette kunne være far til mitt barn. Da jeg var så langt nede at jeg trodde det var jeg som begynte å bli gal, måtte jeg finne svar.

Jeg måtte finne ut av om dette var noe jeg innbilte meg. Jeg måtte forstå om det var noe som bare bodde inne i mitt hode, og om det virkelig bare var noe jeg så, opplevde og var vitne til. 

Var jeg alene med mine grufulle og smertefulle opplevelser? Jeg var da så langt inn i grepet på psykopaten, så nedbrutt og så usikker på min egen person og rolle som mor at jeg så ingen annen utvei enn å komme til bunns i saken selv. Siden ingen rundt meg så hva som skjedde innenfor husets fire vegger. Da det bare var oss. Jeg, psykopaten og barnet vårt

Jeg måtte finne ut om det var noe mer jeg kunne gjort. Gjort annerledes eller gjort mer av. 

Dagen som var som om den var i går. 

Den dagen jeg våknet etter en uke til sengs. Jeg hadde grått i en uke i strekk. 

Ikke spist, ikke sovet, ikke dusjet. Jeg hadde knapt klart å stå opp for å gå på do. 

En uke med ren sorgprosess. Liggende. I et mørkt soverom med en tom barneseng. Datteren min var blitt tatt fra meg. 

Etter 1 år i en rettskamp jeg ikke unner min verste fiende. Etter 1 år i kamp med en psykopat som hadde som sin misjon å sverte meg mest mulig. Etter 1 år der jeg alene sto mot et rettsvesen og barnevernssystem som tok hans side. 

Han ble trodd

Der hans løgner, bedrag, oppfinnsomme måter å kalle meg en dårlig mor på ble lagt vekt på. Der han ble trodd og jeg ble mistrodd. Enda jeg hadde bevis på hans løgner. Jeg fikk barnevernet på døra opptil flere ganger. Jeg ble beskyldt for rusmisbruk og at jeg sultet og misbruke min datter.

Jeg klarte ikke å opprettholde et verdig nok hjem, mente barnevernet.

Alle bekymringsmeldingene ble henlagt på stedet da de var ubegrunnet. Likevel klarte psykopaten å overbevise retten om at disse var berettiget. Enda retten hadde utsagn på det motsatte, skrevet av barnevernet svart på hvitt.

Min første jul som nybakt mor.

Julen måtte jeg tilbringe uten min datter. I julegave fikk jeg rettspapirer på 500 sider fulle av løgner og svik som ble brukt mot meg. Psykopatens beste verk. Det som felte meg og min hovedomsorg for mitt barn. Jeg fikk samvær annenhver helg.

Det be påstått at jeg ikke ville amme, fordi jeg ikke ville knytte meg til barnet mitt. Det ble framlagt dokumentasjon fra sykehuset på at dette ikke stemte. Fakta var at kroppen min ikke klarte å produsere melk. Dette var far vitne til på sykehuset, men da situasjonen nådde retten, ble den snudd på og framlagt som noe helt annet. 

Dokumentasjon fra sykehuset hjalp ikke. Psykopatens ord ble trodd. Og også familien hans slukte dette rått. Minus et fåtall, som ikke ville involvere seg. Resten sto bak han og støttet han.

Det var et svik i seg selv, da de ikke var vitne til vår hverdag mens jeg gikk gravid og etter fødsel.

Det største sviket var fra rettssystemet og de rundt. At de knapt snakket med meg. At det jeg sa ikke ble lagt vekt på i det hele tatt. 

De slukte hans ord og historier som en utsultet løve hadde slukt en gaselle han fikk servert etter mange uker uten mat.

Jeg var alene om alt.

Jeg hadde ingen familie. Jeg hadde ingen rundt meg til å støtte meg på. Hadde jeg hatt noen å støtte meg på og snakke med på den tiden, så hadde de nok uansett ikke trodd meg.

For min situasjon var som tatt ut av et Hollywood-drama. 

Jeg bodde da, og var gravid sammen med en veldig egoistisk mann, som satte sine behov først. 

Han hadde gaming som sin store lidenskap og som han satte foran alt. Han gamet på natta og sov på dagen. Jeg var alene om forholdet og om babyen i magen fra hun var et lite frø der inne i boligen sin. 

Jeg var veldig syk under svangerskapet, men var den som sto på knær og støvsugde mange måneder på vei. Det var jeg som tok meg av økonomi, matlaging, klesvask, husarbeid og handling.

Til slutt ble jeg så utmattet og dehydrert etter runder med oppkast natt og dag, bekkenløsning og ekstrem svangerskapskvalme, at jeg endte opp med å bli innlagt 5 dager på sykehus for intravenøs næring og hvile. 

Hadde ambulansen hentet meg bare en time senere, så hadde ikke min prinsesse sett dagens lys..

Han kom ikke for å besøke meg på sykehuset. Han lå og sov hjemme da jeg kom hjem med taxi 5 dager senere. Hjemmet vårt så ikke ut. Du kan kanskje tenke deg hva som ventet meg idet jeg kom hjem. Rett fra etterlengtet hvile og næring og med beskjed om å ta det med ro, til enda mer husarbeid. Mye husarbeid.

Jeg var alene med magen.

Det var bare oss to. Meg og knøttet. Natt og dag. Til tross for at det var en til som okkuperte plass i leiligheten.

Fødselen var også lang og tøff. Nesten 3 døgn. Med like lite tilstedeværelse fra psykopaten. Han sov under nesten hele fødselen, og døgnet etter. Barseltiden gikk ut på det samme. Vi fikk et par dager ekstra på sykehuset siden jenta mi var så liten da hun ble født. Hun hadde gulsott, og jeg måtte følges opp ekstra på grunn av sykdom i svangerskapet.

Psykopaten var på barselavdelingen sammen med oss kun en dag. Resten av tiden ble tilbragt hjemme for å game, eller på byturer med gutta. Han var arbeidsledig på den tiden, så jobb var heller ikke noen unnskyldning. 

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn!


Pris kr. 298,- pluss frakt (kr.60,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Tiden etter vi kom hjem, i korte trekk, gikk ut på det samme. Jeg og prinsessa var oppe på dagtid, og han var oppe på nattestid for å game. Det var da hans gamingbuddies i utlandet var våkne og online for å joine. 

Ikke engang da han likevel var oppe på nattestid kunne han ta seg av vår baby som hadde kolikk. Han satt med øretelefoner på, så det var kun jeg som hørte hennes hjerteskjærende gråt og sto opp for å ta meg av henne.

Jeg var totalt utslitt

Hun gråt dag og natt. I tillegg til et kolikkbarn måtte jeg også ta meg av hus og hjem. 

Det var hans søster som ble med meg for å kjøpe barnevogn. Psykopaten lå og sov. Det var jeg som var ute og trillet med prinsessa. Det var jeg som badet henne, skiftet bleie, mata, stelte med henne og ga henne omsorg og nærhet. De få timene hun sovnet av utmattelse etter flere timers gråt, kunne ikke jeg hvile. 

Jeg valgte å gjøre husarbeidet, for jeg ønsket ikke at jeg og barnet mitt skulle leve i en svinesti. Han andre som bodde der begynte jeg å bry meg mindre og mindre om.

Psykopaten hadde ingen interesse.

Han hadde ingen interesse verken for hennes utvikling, velvære, helse eller behov. Eller for meg og oss som kjærester, samboere, foreldre og familie for den saks skyld.

Jeg begynte sakte, men sikkert å komme på tanken på å forlate han. Jeg var totalt utslitt, og hadde per definisjon likevel vært «alenemor» hele denne tiden. Følelsene for han var på det tidspunktet så og si ikke-eksisterende. Jeg begynte å innse hvor kald han var og den store mangelen på empati, omsorg og kjærlighet da han ikke engang viste interesse for det lille fantastiske mennesket jeg hadde satt til verden. Som vi nesten mistet. 

Det som fikk meg til å bestemme meg for å takke for meg, pakke og dra, var den dagen han en sjelden gang var våken noen timer på dagtid og skulle skifte bleie på henne.

Hun gråt. Som kolikk-barn gjør. Hun gråt og gråt sine modige tårer. Han sto over henne på stellebordet, lente seg ned mot henne og ropte med sinnastemme; hold nå kjeft!

Jeg fikk nok av ham – han ville ha vår datter

Jeg hadde funnet meg i mye, men akkurat den episoden fikk alle begrene mine til å renne over. Ingen snakker sånn til mitt barn. Ingen!

Jeg holdt ut noen uker til, til jeg hadde funnet meg et sted å bo. Før jeg slapp bomben.

Det var slutten på min hverdag som fulltidsmamma som jeg kjente den. 

Det er det berømmelige ordtaket; du vet ikke hvem du er sammen med, før forholdet er over.

Og gudene skal vite at det fikk jeg erfare og kjenne på så langt inn i beinmargen som overhodet mulig. Jeg husker psykopaten sine ord til meg da jeg skulle dra; om du drar fra meg nå, så skal jeg ha datteren vår. 

Psykopater takler nederlag, avvisning og konfrontasjon dårlig. Han var neppe lei seg for at jeg dro, for for han var jeg et «møbel» han kunne erstatte. Slik han så på datteren vår som han «skulle ha til odel og eie» uten noe form for tanker eller følelser rundt hva konsekvensene av dette kom til å bli for henne. 

Rettssak

Den setningen har han så til de grader levd opp til. Ikke bare det kommende året med et rent helvete med rettssak, bekymringsmeldinger osv, men til den dag i dag. Datteren vår var 9 måneder gammel da jeg gikk fra han. Hun var 2 år da dommen falt. Idag er hun snart en tenåring.

Psykopaten har brukt alle disse årene på å spille superpappa utad, gå hardt inn for å sverte meg, umyndiggjøre meg som mor, manipulere barnet mitt og sette henne opp mot meg. 

Det har fortsatt med ubegrunnede bekymringsmeldinger til barnevernet som har blitt henlagt med en gang. Trusler, harselering, hersketeknikk, trakassering og psykisk vold. 

Det er først NÅ jeg ser og møter mannen jeg en gang i tiden ble forelsket i og fikk barn med. Det er først NÅ psykopaten innser at han ikke lenger «har meg» og må ha grepet desto sterkere om meg. Det er NÅ han setter inn nådestøtet. 

Ikke nok for han før jeg ligger i graven

Det var ikke nok å vinne hovedomsorgen gjennom løgner, svik og bedrag. Det var ikke nok å ta fra meg tid med det kjæreste jeg har i livet mitt. Det blir aldri «nok» for han før jeg ligger i graven og han endelig er kvitt meg.

Han ser ikke sitt eget barns ønske om å få møte og være sammen med mamma. Han ser ikke ønsket hennes om å få stikke innom meg for å gi meg en klem på bursdagen. 

Datteren min blir nektet alt dette. 

Tabu!

BESTILL BOKEN I DAG

Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Når hun er hos far blir hun isolert fra meg. Vi får ikke ha kontakt med hverandre. Vi er heldige om vi får tekste med hverandre en gang i løpet av en uke.

Det var en periode i fjor sommer hun stakk innom i ren hemmelighet. For å få en klem, vise fram den nye sykkelen sin, eller bare for å se meg. Jeg fortalte dette i fortrolighet til Barne.- og Familietjenesten, som igjen fortalte det til han. Der og da sa han at han visste om det, men etter han fikk vite det ble jenta mi straffet for det og jeg har ikke fått spontane besøk siden. 

Han fikk seg raskt ny samboer.

De har nå tvillinger sammen. Men dessverre er hun ikke noe bedre. Enten er hun hardt under hans grep, og hans forskrudde side av historien, eller så har han funnet sin likemann. For hun, med hans viten og tillatelse, overvåker mine fortrolige samtaler med mitt barn på telefonen hennes. Hun oppfordrer jenta mi til å kalle henne mamma, og er den som har styring i hjemmet.

Det er samboeren som har fulgt opp barnehageperioden, vært med på første skoledag, juleavslutninger og ferier. Dette på tross av at jeg og barnefar har en samværsavtale som påpeker vårt ansvar som foreldre. 

Avtalen bryter han daglig. Han møter ikke opp på samtaler på skolen, sykehus, lege eller være seg annet viktig. Han har aldri vært med på første skoledag, viktige feiringer eller sine oppsatte ferier ifølge samværsavtalen.

Jeg møter opp på alt. Han har en merittliste med å ikke møte opp.

Jeg blir stengt ut fra oppfølging av mitt barns helse, hverdag, fritidsaktiviteter og annet jeg som mor skulle ha blitt inkludert i. Jeg får ingen informasjon, om noe som helst som angår min datter. Det lille jeg får vite er det jeg får vite på eget initiativ, eller det jenta mi forteller meg selv.

Uten å gå detaljert inn på det, har det vært flere episoder hjemme hos far som har preget jenta. 

Episoder der hun flere ganger har bedt meg om å få slippe å dra tilbake hjem dit. Men han har hentet henne med tvang. 

Da hun har ytret til far om å få være mer hos meg, ble hun manipulert til å ringe meg og si at det er nok best ting forblir som de blir. De ordene var ikke hennes. Det innrømte hun en helg senere hun var hos meg. 

Hun blir veldig lei seg hver gang hun må dra fra meg, og ønsker hver gang å bli lenger. Hun har sagt utallige ganger at verken far eller stemor forstår henne eller støtter henne. Etter helgene våre sammen blir jenta mi utspurt. Om hvordan hun har hatt det, hvordan jeg har oppført meg, og bedt om å fortelle om ting vi har snakket fortrolig om. Vil hun ikke, så blir hun straffet. Hun føler seg mye alene og tilsidesatt hjemme hos far og stemor. Og føler at hennes ønsker og behov verken blir sett, respektert eller møtt.

Dette preger henne selvfølgelig sterkt. Og meg deretter.

Jeg, både alene og med barnefar tilstede, har prøvd å ha samarbeidsmøter både hos Familievernkontor, Barne- og Familietjenesten, Barnevern, og andre mulige instanser som kunne ha bidratt med å hjelpe oss å bedre samarbeidet.

Han har blitt satt på plass enkelte ganger av disse instansene, både for mangel på tilstedeværelse for jenta og ting rundt henne, men også hans væremåte mot meg. Men det er det berømmelige inn det ene øret og ut det andre. Lovnader om bedring der og da, for så å la det gå utover meg i ettertid. 

Ingen hjelp å få fra noen

Jeg får ikke bistand noe sted. De har rett og slett gitt oss opp. Eller rettere sagt; gitt han opp. En ny rettssak er bare å glemme. Det vil jeg ikke utsette datteren min for. Og jeg vet jo utfallet av den allerede. 

Bekymringsmelding til barnevernet klarer han å snakke seg ut av. Der jeg får påfølgende SMS der det står; – du har baller på størrelse med traktoregg som tør å gå imot meg.

Når han blir konfrontert i ettertid med dette, med skjermbilde av  den truende SMS som han sendte meg, så har han fortsatt aldri skrevet dette ifølge han. Selv om bevis blir presentert svart på hvitt, så nekter han fortsatt for det.

Hardbarka, inngrodd psykopat.

Han har aldri sagt noe galt, aldri gjort noe galt. Grunnen til og utfallet av en eventuell konflikt er aldri hans skyld eller feil. 

Arrogant så det holder. Og ingen evne til selvinnsikt.

Og hans syn på «barnets beste» er så forvridd at det er hinsides skummelt.

Jeg har prøvd alt. Jeg har prøvd å være imøtekommende, saklig, hyggelig, samarbeidsvillig. 

Dette nytter ikke når jeg har med en psykopat totalt blottet for empati og vilje eller evne til samarbeid med å gjøre.

Jeg husker jeg leste et godt sitat en gang. «Psychopats and narcissists don`t co-parent. They counter-parent. They don`t care about the collateral emotional damage done to the children, as long as it hurts the other parent.»  Sanne ord……

Jeg har selv måttet ty til terapi – panikkangsten kom

Ikke bare for å lette byrden jeg bærer av å ha barn med han, men også for å mestre hverdagen min med han som en del av den. Jeg måtte få hjelp for å få et nytt perspektiv på ting og et tankemønster som ikke er destruktivt for min egen del. 

Så langt gikk det, tragisk nok. At jeg faktisk begynte å tro på det bildet han malte av meg som person og mor. Kanskje jeg var en udugelig mor? Kanskje jeg ikke fortjente å ha hovedomsorgen for barnet mitt? Kanskje hun virkelig hadde det bedre uten meg?

Etter mange år å ha måttet møte han i felles sammenhenger, har jeg utviklet sterk panikkangst. Noe jeg aldri har slitt med før. Bare det å høre hans navn, at det tikker inn en SMS, eller mail, eller å vite at jeg må møte han, trigger en så sterk angst at den er nesten ubeskrivelig. 

Jeg unngår han på alle måter nå, så mye og så ofte som jeg overhodet kan. 

Jeg sliter med min fysiske helse og min kroniske sykdom trigges til å bli verre av stress og angst. Så han gjør meg bokstavelig talt sykere. 

Alle samtaler via SMS

Så her også har jeg måttet ty til tiltak for å skåne meg selv mest mulig. Alle samtaler sørger jeg for at foregår på SMS og ikke personlig eller over telefonsamtale. Da har jeg alt svart på hvitt om det noen gang skulle være noe tvil om hva som ble sagt. Jeg har blokkert innkommende samtaler fra han slik at de går direkte til telefonsvarer. SMS han sender ender opp i egen innboks, lydløst, slik at jeg kan lese de når jeg er klar for det. Jeg har sagt sterkt fra om at jeg ikke ønsker uanmeldte besøk av han eller samboeren hans på døra. Tatt eierskap over mitt eget hjem. 

Små tiltak, som gjør at jeg kan puste litt ekstra i hverdagen..

Jeg har kun fortalt om en liten brøkdel av alt han har gjort og forårsaket meg og barnet mitt. Skulle gjerne ha skrevet ned alle historier og hendelser, men da hadde det blitt en hel bok….

Det tok meg mange år å komme ut av psykopatens klør.

Selv om han ikke lenger hadde klørne sine om meg som sin kjæreste og samboer, så hadde han klørne sine rundt meg som moren til mitt barn. Det gikk så langt at han faktisk fikk meg til å tvile på om jeg hadde rett på min biologiske tilknytning til henne. Dit får han meg aldri igjen. 

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Det hjalp ikke at de rundt meg fortalte meg at jeg var en veldig god mor. Det hjalp ikke at offentlige instanser kunne bekrefte dette. Jeg måtte dit selv for å kunne tro på det. Og det tok meg noen år. Det har vært en uendelig beintøff, utmattende, urettferdig og evigvarende kamp. Jeg er inneforstått med og klar over at den kampen er langt fra over.

Den kommer til å pågå så lenge vi har barn sammen. Jeg og psykopaten. 

Jeg mot psykopaten – et lite håp

Det som gjør aller mest vondt og som er så ufattelig hjerteskjærende er at hans avgjørelser og væremåte går utover jenta mi.

Det gjør så ubeskrivelig vondt i mammahjertet at det finnes ikke nok ord i verden for å beskrive det. Spørsmålet jeg stiller meg er ikke, hva har jeg gjort for å fortjene å få barn med han, men; hva har lille jenta mi gjort for å fortjene en far som han.

Jeg har innsett at det er ingen vits å gå til kamp mot psykopaten mer. Jeg kommer til å tape hver eneste gang. 

Det eneste jeg sitter igjen med er et håp. Et håp om at jenta mi en dag velger selv å komme hjem til, og å bo hos meg. 

Hun har allerede begynt å merke seg hans manipulasjon og løgner, så det er et håp om at kanskje den dagen kommer fortere enn jeg aner. Det er et håp jeg klamrer meg så hardt til, at knoklene blir hvite. 

De er uten tvil farlige mennesker, psykopatene. Og jeg unner ingen alt jeg har vært gjennom. Jeg bretter opp ermene nok en gang, og tenker som så; jeg har kommet så langt, og står fortsatt oppreist. Noe mange jeg snakker med og deler historien min med, synes er beundringsverdig. 

Jeg klarer ikke å se det fra den vinkelen. For med en traumatisk barndom som tillegg i bagasjen, så vet jeg ikke om annet. 

Men denne gangen har jeg så uendelig mye mer å kjempe for. En snill, vakker, intelligent, smart, omsorgsfull, empatisk, helt fantastisk liten jente som kaller meg mamma. Det er verdt å stå imot alle psykopater i verden for.

Jeg trenger ikke lenger bekreftelse fra noen på at jeg er en god mor. Det gjenspeiler seg i henne og hennes væremåte mot meg. Hennes varme, omtanke, kjærlighet og vårt sterke bånd. DET kan psykopaten aldri ta fra oss.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Har du et råd til denne kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

2 Comments

  1. Anonym

    November 27, 2019 at 8:32 pm

    Dette var som å lese om seg selv .

  2. Anonym

    November 28, 2019 at 7:44 am

    Sliter med samme sak… om min sønn som jeg ikke har fått sett på over 2 år, eller fått høre stemmen til på flere mnd…
    Ny runde med kamp…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.