For snart ett år siden ble livet hennes brått snudd helt på hodet, da mannen hun var gift med prøvde å drepe henne. Hun hadde sagt klart og tydelig i fra om at nå hadde hun hadde fått nok. Hun ville skilles!
LESERHISTORIE: Han ville altså heller drepe meg enn å la meg reise fra ham. Jeg kom meg ut av huset og fikk ringt politiet, -og sommerferien tilbragte jeg på krisesenter, fram til jeg fikk leid en leilighet.
Mye av tiden etterpå har gått til å prøve og forstå hvorfor.
Hvordan kunne det bli som det ble? Hva skjedde? Hvor? Når? Burde jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg gjort noe?
Har jeg vært helt blind?
Er jeg dum? Er det meg som er “gal”? Var det min skyld? Alle spørsmålene har ført til et sterkt behov for en gjennomgang av forholdet, som varte i nesten ti år.
I lange perioder skrev jeg dagbok for meg selv, noe jeg har vært veldig glad for det siste året, for hjernen min vil helst glemme, -men det står der, skrevet ned. Alle små stikk, all min tvil, fortvilelse, rådvillhet, utrygghet, frustrasjon, skyldfølelse, – og sinne. Forunderlig lite sinne, faktisk. Og forunderlig mye skyldfølelse. Hvordan kunne jeg så lett legge skyld på meg selv?
Jeg har skrevet mye om at jeg må ta meg sammen, at jeg må endre meg. Jeg trengte hjelp, -med meg.
Jeg ble skilt fra min første mann etter et langt ekteskap, og etablerte meg på nytt alene i egen leilighet. Jeg hadde altså vært alene en stund da han kom inn i livet mitt. Jeg klarte meg fint, hadde livet og økonomien på “stell’, og var ikke på noen måte desperat på jakt etter noen ny mann.
Ble kjent på nett
Vi ble “kjent” på nett, veldig tilfeldig egentlig, – det var på en sexchat, og det var faktisk jeg som tok kontakt med han, fordi en annen mann på samme chat ble ubehagelig. Jeg hadde forstått det som at de to var bekjente. Mannen jeg tok kontakt med fremsto som en relativt “normal” og ok fyr, selv på en sexchat.
Jeg hadde tross alt klart å “rote” meg inn der av nysgjerrighet og kjedsomhet selv, og antok vel at de fleste allikevel var helt vanlige mennesker, så jeg tok sjansen på å spørre denne ukjente om ubehagelighetene fra “kameraten” var noe å bry seg om.
Dermed var “eventyret” i gang. Jeg fikk hyggelig svar, og vi kom i prat, en prat som ble kjapt personlig og intim, – og daglig. Jeg opplevde å ha funnet en ny venn, en som brydde seg, som så meg, forsto meg. Jeg var betatt, og det virket som det var gjensidig.
Riktignok var det noen små litt urovekkende ting, litt vage svar, noen merkelige historier og utsagn, kommentarer som antydet holdninger og verdier langt fra mine, litt “skurr” som jeg ikke klarte å få helt tak i, men, – som sagt, jeg var betatt, og valgte å overse det.
Vi skulle møtes
Etter et par måneders daglig chatting var jeg klar for å møte denne mannen som virket så perfekt for meg, så jeg inviterte ham på besøk.
Han kom, og det var full klaff, -” kjærlighet ved første blikk”, -trodde jeg. Vi hadde en fantastisk helg, som hovedsakelig ble tilbragt i senga, den fysiske tiltrekningen var overveldende sterk, noe jeg tolket som nok en bekreftelse på at han var “den rette”.
Riktignok var det noen små ting…Som at han virket veldig kropps-og sexfiksert, men shit…jeg opplevde å være temmelig sexfiksert selv akkurat da, i en brusende forelskelsesrus.
Han fortalte om en eks som “plutselig” hadde tatt med barna og dratt, -til krisesenteret. Noe han ikke kunne forstå noe av, for det var jo hun som hadde vært vanskelig og utro…ikke han.
Han fortalte om en dramatisk rettssak for å få foreldreansvar, om at hun hadde tatt med barna og flyttet, ikke ville samarbeide, bare var ute etter penger, at han hadde havnet i økonomisk uføre pga dette, og om hvordan han etterhvert hadde resignert i forhold til å betale regninger. Han var “svartelistet” i bankene, og gikk til gjeldsrådgivning.
Jeg ser klart nå at jeg burde ha løpt, men jeg var gal og blind av forelskelse, -jeg ville ha ham, og jeg ville hjelpe ham.
Dagen etter det første besøket tikket det inn en SMS på telefonen min; jeg elsker deg. Jeg husker at jeg tenkte at det var vel litt voldsomt, etter å ha møtt meg en gang, samtidig var det jo egentlig akkurat det jeg ønsket.
Han bodde noen timer unna, og savnet var intenst. Da han fortalte om vanskelige forhold på jobben, at han blant annet ble “beskyldt” for å ha alkoholproblemer, vokste min trang til å hjelpe ham, -“redde” ham, gi ham sjansen til en ny start.
Jeg fant jobb til han
Via min familie fant jeg jobb til ham på mitt hjemsted, og kort tid etter vår første helg sammen flyttet han inn hos meg, og begynte i ny jobb.
Jeg svevde de første ukene, -og han var bare snill og takknemlig.
Han sjarmerte fort foreldrene mine, men søsknene mine var litt mer skeptiske. Flere av vennene mine prøvde å ymte frampå om at dette kanskje gikk litt vel fort, men jeg ville ikke høre.
Etter et par uker begynte “stikkene” å komme.
Vi drakk oss fulle sammen for første gang, -han ble overstadig full, og var så hardhendt da vi hadde sex at jeg husker jeg til slutt ropte høyt NEI! og skjøv ham bort. Da jeg gjorde det snudde han bare ryggen til meg og sovnet, og jeg lå der forvirret og redd…hva var dette?
Dagen etter ville jeg snakke om det, at han hadde skremt meg. Han påsto at han ikke husket noen ting, og stilte seg helt uforstående til at han kunne ha oppført seg sånn mot meg? Jeg måtte ha misforstått, han ville aldri gjøre meg noe vondt, og beklaget om han hadde skremt meg. Han husket altså ingenting, så det var ikke noe mer å snakke om.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg tilskrev det “tabbekvota”, og valgte å se fremover. Jeg hadde i alle fall sagt fra, så da ville han vel være mer forsiktig med alkohol neste gang? Bare det å få fullstendig blackout, som han sa, mente jeg var skremmende nok.
En dag hadde vi en plan (trodde jeg) om å vaske bilen, innvendig og utvendig, noe jeg begynte på etter middag. Han lå på senga og chattet med søsteren sin da jeg gikk ut for å vaske, og jeg regnet med at han bare skulle avslutte samtalen før han kom ut for å hjelpe meg.
Han kom ikke ut.
Jeg vasket bilen utvendig, og støvsugde og vasket den innvendig. Da jeg kom inn igjen, lå han fortsatt på senga med PC’en.
Jeg sa ingenting, bare tok bilnøklene, gikk ut, startet og kjørte for å fylle bensin. Ja, jeg var sint. Jeg var skuffet, følte meg sviktet og oversett, og jeg ble trassig, – han kunne til helvete bare ligge der, – han hadde ikke brydd seg om hva jeg holdt på med de siste timene, så nå kunne han bare gi f.. i hvor jeg dro eller hva jeg gjorde!
Oppløst i tårer
Likevel, – jeg bare fylte bensin, og dro rett hjem igjen for å snakke med ham. Da jeg kom tilbake var han helt oppløst, -han hadde trodd at jeg reiste fra ham, at jeg ikke ville komme tilbake, og var så lei seg. Det hadde vært nærmest umulig å avslutte samtalen med søsteren. Nok en gang; ikke hans skyld.
Jeg fikk en infeksjon, sex gjorde vondt og forverret infeksjonen, så jeg var ikke like ivrig på sex som i starten. Jeg prøvde å forklare om infeksjon og smerter, uten å oppleve noen forståelse. Hans tolkning var bare at jeg ikke hadde lyst på ham lenger, – hadde jeg funnet en annen?
Jeg begynte å ha “pliktsex”. Ofret meg litt for husfreden.
Han var fortsatt på chatten vi ble kjent på, mens jeg følte at det ikke var riktig å flørte på nett lenger, nå som vi var et par. Jeg hadde valgt ham, og trodde han hadde valgt meg.
Fortsatte med Chat
Han fortsatte imidlertid å chatte, – med andre damer.
Da jeg oppdaget det, tok jeg det opp med ham, og ble møtt med at det var min skyld at han hadde behov for oppmerksomhet fra andre. Han følte seg tilsidesatt av meg. Dessuten var han sikker på at jeg også chattet med andre, og lette etter noe bedre enn ham.
Hva kunne jeg gjøre? Hvordan skulle jeg reagere?
Jeg ble lei meg. Jeg begynte å tenke at det var meg det var noe galt med. At jeg forlangte for mye. At jeg var sykelig sjalu, som han sa. Eiesyk. Jeg hadde problemer med å stole på folk.
GUNN BERIT LANDA SOLDAL
BESTILL BOKEN I DAG
Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Pris kr. 249,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg hadde en leilighet da han flyttet inn hos meg, noe som selvsagt medførte naboer tett på. Det likte han ikke. Han begynte å snakke om at “alle” fulgte med på hva han gjorde. Han følte seg overvåket og beglodd. Det var for lytt, og alle naboene var det jo noe rart med.
Dessuten var det lite plass, han ønsket seg mer plass, mer frihet, mer privatliv.
Kjøpte hus
Så vi kjøpte hus, etter et års samboerskap. På landet. Noe som betydde pendling til jobb, en times kjøretur hver vei. Jeg var veldig i tvil, men han ønsket det jo så veldig, og stedet var fantastisk, huset var billig, fordi det det lå såpass i utkanten. Alle de andre som bodde der taklet jo pendling greit, så det ut til. Dessuten ville han sikkert engasjere seg litt mer hjemme når han endelig fikk sitt “eget”, trodde jeg. Jeg valgte å se det positive.
Han fikk fortsatt ikke lån, så det ble meg som på papiret var låntaker og huseier. Leiligheten min ble solgt, pengene puttet inn i huset, og jeg satset virkelig alt på en fremtid sammen med han.
Noen uker etter flytting ble jeg syk.
Jeg ble sykmeldt noen måneder for utredninger og rehabilitering, og fikk medisiner som jeg må regne med å gå på resten av livet.
Han fremsto enestående da jeg var på sykehuset, besøkte meg hver dag etter jobb, bedyret sin kjærlighet til meg, at han skulle ta vare på meg, var livredd for å miste meg og så videre.
Da jeg kom hjem igjen merket jeg at det var noe. Han satt mye med PC’en. Så fort jeg nærmet meg ble han anspent og travel med å skjule hva han drev med. Svaret når jeg spurte var ingenting, at han så på biler eller motorsykler, eller chattet med noen på jobben, søsken eller familie.
Etter noen uker med dette var jeg så usikker og nysgjerrig at jeg sjekket mens han var på jobb.
I nettleserhistorikken fant jeg utallige pornolinker, chatlinker, og en link til en profil på en sexdatingtjeneste. Hans profil, hvor han presenterte seg som singel og på søk etter en elskerinne.
Verden raste. Jeg satt som lamslått foran skjermen, og husker jeg tenkte; hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare pakke og dra, la PC’en stå så han forstår hvorfor? Samtidig kjente jeg meg så uendelig fanget.
Jeg hadde nettopp blitt syk, nettopp satset alt på en fremtid med ham, solgt leiligheten min, kjøpt hus, flyttet langt ut på landet. Jeg kunne ikke bare gi opp og gi slipp på alt. Jeg hadde ikke noe sted å bare dra til.
Nå i dag tenker jeg; – om jeg bare hadde visst om krisesenteret, visst hva det er, hvordan det er. Da kunne historien vært over den gangen, jeg kunne “spart” mange år.
Konfrontasjonen
Det ble til at jeg konfronterte ham. Han la seg helt flat, lovet bot og bedring, gull og grønne skoger.
Nok en gang var det på sett og vis min skyld, – jeg hadde vært syk og fraværende, han hadde følt seg tilsidesatt.
Det ble tre dagers “krangel”, tårer, fortvilelse, forsøk på å snakke om det, som bare resulterte i at han raste ut av huset og dro.
Han kom tilbake etter noen timer, ba om unnskydning, og spurte om vi kunne legge det bak oss. Det var meg han ville ha, og han skulle gjøre alt i hans makt for at jeg skulle kunne tro på det igjen.
Jeg var utslitt av drama, krangling og kaos, ville bare ha fred, Det endte med at jeg ga meg. Tross alt hadde jeg jo også gjort noe ulovlig, da jeg gikk inn på PC’en hans, og jeg skammet meg over det. Det bekreftet jo også hans påstander om at jeg var sykelig sjalu og kontrollerende.
Jeg begynte virkelig å tro på at det kanskje var meg som var gal. At det var meg som fikk ham til å gjøre disse tingene.
Han var som en engel mot meg noen uker etterpå. Han hjalp til hjemme, lagde middag til meg, forsikret meg om hvor høyt han elsket meg, ga meg full oppmerksomhet.Det varte i to-tre uker, så var han “seg selv” igjen.
Mønsteret gjentok seg. Etter bare noen måneder oppdaget jeg at han hadde brukt mange tusen kroner på sextelefoner.
Ny konfrontasjon, ny krangel, ny forsoning, – og han sa ja til å bli med på familierådgivning. Hos terapeuten nektet han fortsatt for å ha brukt sextelefoner, og holdt fast på at jeg var sykelig sjalu. Terapeuten mente vi kommuniserte for dårlig, og ga oss en “hjemmelekse”, – vi skulle ha et ukentlig “møte” for å ta opp vanskelige ting, og ikke snakke om det utenfor dette møtet. Dette for å unngå konstant “krangling”, noe han sa at jeg la opp til.
Innrømmet sex-telefoner
I første “møte” startet han med å innrømme bruk av sextelefoner. Han ba om unnskyldning, det skulle ikke gjenta seg, og han håpet vi kunne se fremover, ikke bakover.
Hvorfor han hadde gjort det? Jo,- jeg hadde vært så opptatt av meg selv og sykdommen min, -han hadde følt seg tilsidesatt.
Vi kom aldri tilbake til familierådgiveren, -ingen tid passet, fordi han måtte jobbe. Dessuten hadde han jo sagt unnskyld., vi måtte legge det bak oss, mente han.
Frieriet
Så fridde han til meg, ville vi skulle gifte oss på treårsdagen for at han flyttet til meg. Jeg fortrengte magefølelsen min, og sa ja.
Jeg prøvde å fortelle meg selv at nå hadde vi vel vært gjennom så mye at han forsto at han ikke kunne fortsette sånn. Trodde han hadde innsett at det var på tide å “lande”, at det var derfor han fridde. At han endelig hadde bestemt seg for at det var meg han ville ha, liksom.
Jeg fikk ansvaret for alle forberedelser til bryllupet, og fikk god hjelp av min familie og venner, så bryllupet gikk veldig fint. Bortsett fra at han igjen drakk seg fra sans og samling, -og husket ingenting dagen etter.
BESTILL BOKEN I DAG
Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
I ettertid har jeg fått vite at han “prøvde seg” på min yngre søster, i vårt bryllup. Noe som resulterte i at hun etterpå ikke ville besøke oss hjemme, så vi har hatt lite kontakt, bare møtt hverandre i familieselskaper, -hos andre.
Livet fortsatte. Jeg tilpasset meg. Jeg lærte meg å holde kjeft, ikke si noe som kunne provosere, ikke si noe som kunne brukes mot meg, ikke protestere for mye. Ikke være uenig.
Svelge kameler.
Hver gang han drakk ble det “bråk». Han flørtet vilt med andre, og ble så full, ufin og nærgående at jeg etterhvert sørget for å ikke drikke meg full, så jeg i alle fall var klar nok i hodet til å kunne få oss hjem. Om jeg var virkelig “dyktig” og observant klarte jeg også å få ham med meg hjem før han ble så full at han ble kranglete og ubehagelig mot andre.
Jeg ble ” barnevakt” for mannen min.
Jeg nesten bar ham hjem fra fest, fikk ham i seng, og ble “belønnet” med at han snudde seg mot meg og spydde over meg når jeg endelig fikk lagt meg selv. Og dagen etter husket han ingenting. Problem med alkohol? Ikke tale om.
Jeg har ryddet opp i betalingsanmerkninger og ubetalte regninger for ham, tatt opp mer lån for å få betalt hans inkassokrav, restskatt, barnebidrag og fartsbøter.
Dette bruker han nå mot meg, – som et bevis på hvor kontrollerende jeg er. – Jeg ville ha styring på økonomien!
Jeg har unnlatt å besøke familien min, barna mine, vennene mine, fordi han ikke likte det, og følte seg tilsidesatt.
Jeg har latt være å kjøpe og lage mat jeg liker, fordi han ikke likte det. Jeg har unnskyldt oppførselen hans når han har fornærmet naboer, familie, venner, og til og med mine kollegaer. Jeg har stilletiende tatt i mot kritikk for at jeg er treg, hjelper andre for mye, jobber for mye, vasker for mye, leser for mye, hekler for mye, er for snill, for pliktoppfyllende, for “pertentlig”. Trodd at jeg er noe og kan noe.
Jeg har passet på å ikke være for lenge ute når jeg har vært sammen med andre enn ham, passet på å ikke si noe som kunne oppfattes som kritikk av ham eller hans familie. Passet på å ikke være mer sammen med mine barnebarn enn hans, passet på å kjøpe likt til hans og mine barn og barnebarn, så ikke noe kunne oppfattes som favorisering. Passet på å ikke bruke fremmedord han kanskje ikke kunne, snakke om ting han ikke synes var interessante. Passet på å ringe ham når jeg har vært på kurs/jobb hjemmefra, så han ikke skulle føle seg glemt og tilsidesatt. Det har vært mye å passe på.
Jeg har gått på nåler.
Jeg har gått på nåler og lagt ansvaret på meg selv. Jeg har skammet meg, over at jeg har funnet meg i å bli behandlet sånn. Vært flau over at jeg ikke har hatt mot til å ta igjen. Ikke hatt ork. Følt meg feig.
Det er mange som har sagt det til meg i årenes løp, mange som har reagert, sagt til meg at jeg ikke kunne leve sånn. Jeg har ikke orket å ta kampen jeg visste det ville bli. Jeg har ikke klart å forestille meg at jeg kunne klare det.
For snart ett år siden måtte jeg. Jeg måtte stå opp for meg selv. Kunne ikke la ham drepe meg. Det skremmer meg også, at det måtte gå så langt før jeg sa stopp.
Hva sier det om meg?
I fjor var det nok en fest. Nok en gang ble han dritings. Han ble sur da jeg sa jeg ville hjem og startet en krangel med verten. Han ble støttet ut i taxi, beskyldte meg for utroskap i taxien på vei hjem. Da vi kom hjem feide han et fullt askebeger rett i fanget på meg, fordi tobakkspakka han fant var tom.
DA rant det over for meg, og jeg sa de skjebnesvangre ordene; NÅ er det nok, du kan komme deg ut av mitt liv!
Jeg burde ikke ha sagt det. Hadde jeg ikke vært så sliten hadde jeg holdt kjeft som vanlig, klart å bevare selvkontrollen. Hadde jeg holdt kjeft hadde han antagelig bare lagt seg, -og ikke husket noen ting dagen etter.
I stedet brast det altså for meg, jeg sa det. Dermed ble jeg lagt i golvet og tatt kvelertak på, mens han fortalte meg at jeg var psykotisk. Da jeg klarte å komme meg løs og løp ut kom han løpende etter, og dytta meg med ansiktet i asfalten og ba meg dra til helvete, og gikk hjem.
Da politiet kom for å hente ham en halv time etterpå lå han og sov.
Mannen som sa han elsket meg. Jeg har ingen anelse om hvem han egentlig er, hva han kan finne på.
Jeg har ingenting å snakke med ham om. Jeg har absolutt ikke noe ønske om om å se ham igjen. Det eneste jeg ønsker fra ham er at han lar meg få min del av det vi eide sammen, og holder seg unna meg resten av livet.
Livredd
Jeg er livredd for ham, og når jeg ser tilbake ser jeg at det har jeg vært lenge. Det som skjedde i fjor var bare en endelig bekreftelse på at jeg hadde grunn til å være redd.
Jeg klarer meg fint, nyter å være alene, kunne være meg selv igjen. Samtidig ser jeg at det er langt igjen til at jeg kan føle meg trygg, om jeg noen gang kan det, så lenge jeg vet at han lever.
LES OGSÅ:
Hvordan forlate psykopaten
10 kjøreregler du bør følge for å sikre at bruddet med psykopaten blir endelig
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Comment here