Hun hadde følelsen av at mye var galt. Mye var vanskelig. Det var mye hun ikke forsto. Men hun forsto ikke at hun levde sammen med en psykopat. Ikke før hun forlot ham og andre tok tak i henne og forklarte hva hun egentlig hadde vært utsatt for.
LESERHISTORIE: Da brast demningen. Advokaten min kalte det familievold. Min samtalepartner kalte det et massivt overgrep. Min psykolog kalte ham psykopat. Sakte, men sikkert gikk det opp for meg hvem jeg hadde levd med. Jeg som hadde brukt så mye krefter på å tilpasse meg alle hans kontrollerende grep.
Jeg som hadde brukt så mye tid på å tilpasse meg alle hans sterke formaninger om hvem jeg kunne omgås og ikke omgås, hvordan barna skulle oppdras, hvilke sosiale anledninger det passet seg for meg å delta i, hvilke av mine venner som bar bra og ikke bra, hvordan jeg skulle gå kledd og ikke kledd eller hvordan hans egen utroskap skulle håndteres utad når de ble avslørt.
Hver eneste gang han trumfet gjennom sin vilje aksepterte jeg alle hans formaninger og forklaringer. Ikke si det til noen, var en gjenganger. Spesielt var han redd for at jeg skulle innvie mine foreldre i hans utroskap. Gjorde jeg det, ville jeg ødelegge for den fremtidige familierelasjonen.
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Det var jo logisk. Klart det ville endre mine foreldres syn på ham. Overfor dem spilte han rollen som vellykket forretningsmann, med alt på stell og en kvasi-religiøst forhold til moral og etikk.
Det er først i ettertid jeg ser at hans formaninger om å tie var utspekulert manipulasjon for å holde på meg. Jeg tiet, og jeg bar på alle frustrasjoner uten å dele de med noen av mine nærmeste. Jeg tilpasset meg hver eneste gang. Jeg kjente på at det var galt, men jeg skjønte ikke at denne manipuleringen var forenlig med psykopati og et grenseløst behov for å ha kontroll over meg.
Han spilte på samvittigheten min
Gjorde jeg noen ganger opprør? Jeg kunne ta til tårene, bli sint og konfronterende i saker jeg opplevde som vanskelig. Det gikk ikke lang tid før denne alvorspraten endte opp med store samvittighetskvaler for hans situasjon. Han snudde tema på hodet. Han overtok samtalen. Den evige platen ble lagt på spilleren.
At jeg ville ta en jobb utenfor hjemmet ble veldig vanskelig. Det passet ikke ham. Det var ikke bra for barna å gå i barnehage. Ville jeg virkelig det? Sette barna våre i barnehage? Hvilken omsorg ville de få der? Skulle vilt fremmende prege våre små barn? Var jeg ikke egnet som mor? Hva hadde jeg tenkt på når jeg satte barn til verden? Sette dem bort så raskt anledningen bød seg?
Barna fortjente bedre, mente han.
Slik kunne han messe ut sitt budskap. Tilslutt trodde jeg barna ville ta skade av barnehagen og jeg hørte jeg selv gjenta dette budskapet overfor helsesøster som absolutt anbefalte barna en barnehageplass. Innerst inne visste jeg at hun hadde rett, men jeg turde ikke ta opp dette på hjemmebane. Der var motstanden mot barnehager massiv.
Det var jo ensbetydene med at jeg fikk et liv utenfor hans kontroll. Jeg kunne møte andre mennesker. (Artikkelen fortsetter under bildet).
Alle henvendelser til meg ble møtt med skepsis og motstand. Mennesker som tok kontakt og ville ha meg med på ulike prosjekter hadde helt andre planer enn rent jobbmessig interesse.
I hans hode var det meg som kvinne de var ute etter. Ikke min kompetanse. Det endte med at det knøt seg i magen hver eneste gang jeg fikk en henvendelse. De første gangene ble disse henvendelsene møtt med knugende taushet, stor motstand og et stort press for at jeg skulle takke nei. Deretter begynte jeg å si nei til henvendelsene som kom. Av ren frykt for at han skulle bli lei seg. Eller bli sint. Tilslutt holdt jeg alt hemmelig. Turde ikke fortelle om noe.
Vendepunktet som fikk meg ut av galskapen
Plutselig en dag kom en henvendelse fra en gammel bekjent. Det var et spennende prosjekt og jeg kjente at jeg hadde veldig lyst til å engasjere meg. Jeg ble kvalm på tanken. Dette ville definitivt ikke være innenfor grensen av hva jeg kunne tillate meg. Jeg møtte min gamle kollega til en kopp kaffe. Han var uvitende om min private livssituasjon, og jeg skammet seg så kraftig over situasjonen at jeg heller ikke fortalte ham om den. Han var engasjert og ville gjerne ha meg med på sitt nye prosjekt.
Jeg gikk fra dette møtet med tårer i øynene. Vel vitende om at dette kunne jeg ikke ta opp hjemme. Vel vitende om at jeg hadde veldig lyst, vel vitende om at jeg ikke kunne.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Det gikk ikke lenge før jeg ble spurt om jeg kunne ta en oppfølgingssamtale. Hadde jeg tenkt over saken? Det knøt seg i magen, jeg ble kvalm, jeg ble fylt med en stor uro.
Forrige gang jeg hadde takket ja til et tilsvarende prosjekt hadde han straffet meg med utroskap og slengt i ansiktet på meg at det var fortjent. Den gangen hadde han også stukket av, gjort seg utilgjengelig en hel dag etter et kraftig utbrudd om at han ville ta livet sitt. Jeg var fortsatt så skremt av disse to episodene at jeg ble kvalm på tanken om at dette ville fremprovosere lignende handlinger. Nå var jeg stilt overfor et stort dilemma. Jeg hadde så lyst til å bli med, men samtidig ble jeg fylt av angst og uro for at min ektemann skulle finne ut av at jeg hadde disse samtalene.
Kjøpte meg tid
Jeg kjøpte meg så mye tid jeg kunne. Jeg grublet mye, og begynte å se på ham med forakt fordi han var en stor sperre for meg. Det begynte å gå opp for meg at alt var ugreit. Det var ikke slik jeg ville ha det. Jeg skulle ikke engang gruble ferdig før han selv fant ut av diskusjonene med min gamle kollega. Han hadde lest sms-er på min telefon, og jeg ble stilt til veggs. Det ble den siste konfrontasjonen mellom oss. Det ble begynnelsen på slutten. Jeg ville skilles.
Det ville absolutt ikke han. Alt skulle bli bedre. Han skulle forandre seg. Jeg skulle få lov til alt han tidligere hadde nektet meg. Jeg trodde ikke lenger på ham. Nå ville jeg bare bort.
Det ble en tøff skilsmisse. Omsorgen for barna tok han til retten. Jeg vant. Det godtok han ikke, og han utløste flere rettslige tvister om det økonomiske skiftet.
Det har vært en lang prosess å komme tilbake
I dag er jeg fri. Jeg skjønte ikke at jeg levde sammen med en psykopat før en god stund etter bruddet. Jeg hadde behov for å snakke. Det har vært en lang prosess. Jeg hadde mye som måtte ventileres ut. Det har tatt år å komme tilbake til et normalt liv. Fortsatt går jeg og kjenner på ubehag når forespørsler kommer. Det er senskader. Fortsatt kvier jeg meg for å takke ja til invitasjoner. Fortsatt skynder jeg meg hjem tidlig for ikke å skuffe min nye mann. Det har tatt lang tid å skjønne at jeg levde under helt ekstreme og unormale forhold.
Jeg tror mange lever i samme tåken som meg. Jeg forsto ikke at noe var fryktelig galt før etter bruddet. Det ble andre mennesker som måtte sette ord på mine opplevelser. I begynnelsen forsvarte jeg ham. Det gjør jeg ikke lenger. I dag hvem jeg hvem han er og jeg vet hvordan han forholder seg til meg. Han har ingen følelser, empati eller relasjon til meg. Han kontrollerte meg under samlivet. Etter bruddet straffer han meg. Det er psykopatens mønster.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
gått å få det ned på papir. Både for deg og andre. JEG vet hva du har opplevd, stått i det selv, leve med det, beskytte han, skjerme det for andre, brudd, trusler, etterfølging og rettssaker for jeg har også levd med en psykopat, skjønte det etter jeg rømte. Han soner sin dom på 2,5 år nå, merkeligste er at han ikke innrømmet noen ting i retten. Men retten avslørte han. Men selv om han sitter inne er jeg fortsatt redd og skadene og ettervirkningene fra han der. Håper mange kan lese innlegget ditt så de ikke går i samme felle som oss.
Han har nettopp gått til en kamerat, da er det trygt for meg å skriva, han påstår at han har spyware på tlf min så det har vel ingenting å si. Når han går føler jeg meg tom, ikke gla, trist eller deppa bare tom. Idag rettet fingrene sine mot meg, formet dem som et våpen og sa at en dag så skal jeg drepe deg.
Jeg har gjort det slutt med ham tusen ganger, han bruker mennesker, sønnen min, familie, telefonterror og stalking til å manipulere meg tilbake og jeg makter ikke å flytte lenger, har lovet min sønn at vi ikke flytter lengre og “samboeren” min nekter å flytte, siterer ham ” jeg flytter når du får deg en pikk” med andre ord aldri.
Har ingen venner lengre som kan hjelpe, familien min ligger i en stor splittelse pga ham og har ingen som kan hjelpe, hva kan jeg gjøre?
Hei! Se på denne siden. Kanskje du kan finne noen råd der: https://psykopaten.info/hvor-kan-du-fa-hjelp/ og se også: https://psykopaten.info/krisesenter-landsoversikt/ Der kan du kanskje finne noen som kan gi deg råd. Vårt råd om du er utsatt for en psykopat er veldig konkret: Kom deg vekk!
Eg var og gift med en psykopat.Og etter flere år. Klarte eg og samle meg så pass mye. At eg klarte og komma meg vekk med ungene mine fra et tidligere ekteskap .
Men han lot oss ikke i fred etter på .Og det ente med at eg måtte politianmelde han og få besøksforbud.
Etter det roa han seg .
Men eg sliter ennå mye ,etter alt han lot meg gjennom gå .
Mitt råd er at har du komt deg vekk ,stå i det og ta kontakt med politiet om nødvendig ….Ikke la han komme inn til deg vist han oppsøker deg på nytt bosted osv….
jeg kjenner meg 100% igjen i historien. Jeg skjønte heller ikke hva jeg var med på og hva som egentlig var galt. Jeg var sikker på at hvis jeg bare anstrengte meg ørlite grann mer, gjorde litt mer det han ville, så ville vi få det fint igjen. For det var jo meg det var noe galt med.
Kjenner meg veldig igjen!
Min tidligere samboer hadde stålkontroll over meg. Han kom hjem fra jobb og fant på grunner til å kjefte på meg og ga seg ikke før tårene trillet. Han lette etter noe å ta vennene mine og familien min på. Når han fant noe han oppfattet som feil fikk jeg virkelig høre det. Dette endte med at jeg isolerte meg fra alle. Jeg turte ikke dra ut med venner, holdt familien på avstand og fortet meg hjem etter jobb for å vente til han kom. Hver gang jeg hadde noe å ta opp med han snudde han samtalen helt og det endte med at jeg fikk kjeft og satt sønderknust av skjærende ord. En dag når jeg kom hjem fra jobb sto mor, far og søsken utenfor huset med flyttebilen. Jeg ble hentet hjem 🙂 De hadde skjønt hvordan det sto til med meg og sett at jeg gikk rundt som et spøkelse av meg selv. Takket være familien min kom jeg meg endelig bort fra denne forferdelige hverdagen og mannen jeg ellers ikke klarte å gå ifra!
Dette var som å lese et dagbok innlegg jeg hadde skrevet selv. Grusomt.
Jeg vet ikke om jeg lever med en psykopat, men ligner på noe. Jeg må tilpasse hva jeg skat si eller han blir provosert med en gang å si hva feiler med meg eller jeg er sur. Jeg prøver bare å ha det trevilig pga han ser sur ut. Han drikker øl hver ettermiddag til han ligger ut på natta og jeg er lei av lukten i soverommet. Når vi er på julebordet da mobbet han dame til sønn til kamerat, det han som snakke hele tiden den kvelden at til slutt den dame han mobbet dro hjem fra selskapet. Når han er full er han stygg i kjeften både meg og andre,når han kommer hjem fra puben og full,da fortelle han meg at han hadde kyssett ei dame,kanskje for at jeg blir sjalu men jeg blir aldri sjalu og tror ikke på han sier. Hvis jeg konfrontere han da sier han hva feiler med meg.jeg gidder ikke å mase om å gjøre ting han skulle gjørt for lenge siden fordi da blir han sint og ufin i munnbruk.Jeg må være forsiktig hva jeg sier til han…synes han er en borkjemte gutungen..
Jeg forstod heller ikke at han faktisk var/er psykopat før jeg kom over sider som psykopaten.info og andre. Jeg leste meg sterk, sakte men sikkert, ett skritt frem og to tilbake og to frem og ett tilbake osv. Men jeg hadde ikke mot til å gi dødsstøtet. Han antok at jeg var så svekket etter det verste mentale overgrepet hans at han følte seg trygg til å gå videre i planen sin om å få meg stemplet som psykisk syk.. Men da var alle brikkene falt på plass , jeg forsto fullt ut hvem eller hva jeg hadde hatt å gjøre med i alle år og at jeg nå måtte få han ut og vekk fra livet mitt. Jeg greide det til slutt! Om han har gitt seg og lar meg i fred gjenstår å se..
Anonym
Lignende skjedde meg, og den dag idag så er det uvirkelig å tro hva jeg har vært igjennom.
Kjenner meg veldig igjen. Løgner, alt jeg sa ble lagret for så å bli brukt mot meg, “venner” som rapporterte ting jeg gjorde (ting jeg faktisk ikke hadde gjort) til han, han brukte ungene mot meg, vår dårlige økonomi, ja alt. Til slutt var det så ille at når han sa “hopp”, lurte jeg på hvor høyt.