Du skal hedre din mor og din far - Psykopaten

Du skal hedre din mor og din far

Du skal hedre dine barn

Et gammelt uttrykk som jeg tror de fleste har hørt, og som nok ligger godt forankret i de fleste av oss, skriver Weronicha Buvik i dette innlegget.  Men er det egentlig et uttrykk slik det burde være? Vi er oppdratt i samfunnet at familie og blodsbånd er sterkt og ubrytelig. Familie stiller alltid opp og er der for hverandre.

Er det “vi” som voksne som velger å få disse barna, eller er det de som velger å komme til oss?

Etter min mening burde dette ” ordtaket” snues direkte om. Du skal hedre dine barn!

Et barn som vokser opp i et trygt og godt hjem, har en god forutsetning til å komme styrket ut den store verden. Et barn som føler seg elsket og støttet i sine valg vil ha en bedre forutsetning for å møte verdens store utfordringer. Selvsagt skal det være gjensidig respekt for hverandre, og foreldrene som bestemmer over hva barnet får lov til og ikke, men å forklare barnet hvorfor ting er sånn, er ubetalelig lærdom for barnet! Et barn som alltid bare får et NEI uten grunn vil ikke lære hvorfor. 

Det barnet vil kanskje lære den harde veien, med å nettopp prøve fordi de har fått nei, og ikke forstår hva konsekvensene kan bli. Men det er helle ikke bra om barnet må finne ut av alt selv heller. Altså aldri nei. 

Et barn som ikke elskes av sine foreldre, slutter ikke å elske sine foreldre, men seg selv.

Ja, et barn som ikke blir respektert og elsket vil bli utrygg og usikker på seg selv. Som barn gjør vi alt vi kan for å tekkes våre foreldre, og være gode nok. Når de fleste kommer i tenårene og blir litt opprørske, så er det nettopp det. Et tenårings-opprør, men ikke noe som er ubotelig i en sterk og trygg familie. En tenåring som ikke føler seg elsket av sine foreldre vil aldri tørre å ta et ungdomsopprør. 

Å ikke respekter sitt barn er rett og slett psykisk mishandling. Det foregår som regel innenfor husets fire vegger, fordi alt må jo se bra ut utad. Så det er svært få, om noen, som vet om “mishandlingen.” Å oppleve liten eller ingen kjærlighet fra sine foreldre oppfatter man egentlig ikke før i voksen alder, og kanskje aldri… Man blir bare usikker på seg selv.

Selv om vi er opplært i samfunnet at man SKAL stå sammen som familie, så er det ikke alltid det er det beste for alle. Et barn som blir “mishandlet” i en årrekke og etter mange og lange runder med seg selv som voksen, endelig tør å bryte kontakten med en eller begge av foreldrene, har ikke en lett oppgave. Hverken før eller etter bruddet. 

Dette er rett og slett selvbeskyttelse for å slippe å gå under for noe man skjønner er totalt feil. Å bryte kontakten med en eller begge av sine foreldre er kanskje noe av det vanskeligste man har måttet gjøre gjennom i livet. Kanskje mister man, eller får dårlig kontakt med andre familiemedlemmer? Være seg søsken, tanter, onkler eller besteforeldre.

Er det kanskje det som får noen til å aldri tørre å bryte med en mishandlede forelder? Å ha mot nok til et slikt valg koster utrolig mye. Man mister det “grunnleggende” i samfunnet, mange familiemedlemmer “velger side” og blir budbærere for den forlatte forelderen. Ofte er det ikke den brutte kontakten som er den største belastningen, men alle rundt som ikke viser forståelse for valget, eller er såkalte “flyvende aper” for den forlatte.

Alle vil prøve å få det godt igjen mellom “barnet” og forelderen, uten forståelse for hva den som bryter kontakten har måttet gjennomgå i utrolig mange år. Selv kanskje ikke søsken, eller den andre forelderen som har opplevd det samme ikke ser hva som skjer fordi de er for “farget” av den mishandlende forelderen?

Mange mener at ” nå er du jo voksen” og kan ta vare på deg selv, og ikke la barndommen ødelegge resten av livet, så man må tilgi og komme seg videre. Ja men så er det nettopp det personen har gjort! Tatt et oppgjør, og vil komme seg videre i livet, uten mer giftig påvirkning av en mishandlede forelder.

Noen foreldre elsker faktisk ikke sine barn, selv om de tror og hevder dette selv. 

De som er sterke nok til å bryte, og ha null kontakt med slike foreldre har en større forutsetning for å klare seg bedre i livet. Man vil alltid være skadet av årelang mishandling, men likevel har man tatt et valg, og sett hvor giftig forelderen egentlig er. Og man vil alltid oppleve seg selv som en av sine foreldre mer eller mindre i diverse situasjoner. 

De som har ryggrad nok til å bryte kontakten vil nok ofte se dette, og forsøke å forandre seg til det bedre, selv om lærdommen om at man er lite eller ingenting verdt sitter godt forankret, og vil nok aldri forsvinne helt.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?
Hidden Content

De som bryter kontakt med sine foreldre vil slite med skyldfølelse og lure til tider om man valgte rett. Når man har kommet så langt som å ha null kontakt med det/de menneskene i livet som burde stå deg nærmest, så er det ingen grunn til skyldfølelse!

Jeg kan nesten garantere at det har i hvert fall ikke forelderen! Om det er noen følelser hos forelderen, så er det nok sinne og bitterhet for at “masken” ikke holdt.

Man må ikke like alle her i verden, men vi skal behandle alle med medmenneskelighet og respekt! Og blir man ikke respektert tilbake, er det fullt lov å bryte all kontakt med disse menneskene!

Familie får man tildelt, mens venner velger man. Så får det være opp til hver enkelt om familie også kan være venner.

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB: Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

5 Comments

  1. Anonym

    October 27, 2016 at 9:35 pm

    Det er helt utrolig hvor mye psykisk vold foreldre kan påføre sine barn og det er lite hjelp å få for barnet. Volden er jo så usynlig.

    • Eva Müller

      June 16, 2019 at 3:48 am

      Å bli mobbet med det fjerde bud – en blanding av sinne og skyldfølelse som aldri forsvinner. Gjør det ikke bedre at noen ganger var mor en engel – andre ganger en djevel. Måtte lære meg å vite hvilken vei vinden blåste.

      • Øyvind Hagen

        June 18, 2019 at 2:24 pm

        Ja 🙁 Jeg vet at Vatikanet har Jesu Kristi forhud som de kan ødelegge frelseplanen. Men Vatikanet forsøker å skjule det. Jeg tror at på grunn av Vatikanet har legene og sykehusene over hele verden gjort som Vatikanet sa om behandling-praksis. Altså å samle på DNA og rester i beholdere sånn at de kan true/tvinge/avskrekke personen til å gjøre som Vatikanet sier. Det er noen reformer jeg vil at verden skal gjøre nemlig nedlegge politihøyskole, sikkerhettjenester, og all religion. Med vennlig hilsen Øyvind Hagen.

  2. Anonym

    October 27, 2016 at 10:28 pm

    Jeg kommer fra en slik familie og strever med alt det som det innebærer å ikke ha vært god nok eller følt kjærlighet. Blitt utnyttet,gjort narr av og hersket med. Grusomt at et forelder kan gjøre så dramatiske forskjellsbehandlinger o.a. av sine barn og le av det. Å når man har forlatt dem, starter et enda større drama av rykter de skaper om at det er jeg som er gal som bare har utelatt dem. Familiære bekjente kritiserer meg for å ha vært en ufyselig person som ikke har kontakt,jfr. de i fam. som ikke vil meg vel. Apene flyr og sprer rykter. Klart man blir dårlig, og det er umulig å rette opp rykter. Venner og bekjentskap har vært en prøvelse da man lett tiltekkes det kjente, og derfor finner venner som ligner sine egne. Øver på å sette grenser, blir usikker på om de man møter er “venner”. Det er ikke lett å bli trodd, blir fort snudd av eks. terapaut om at det må jo ha vært noe bra. Noe bra er ikke problemet, det er alt som ingen så som gjør vont. Å følelsene, stesset og ubehaget med å sjelden ha det godt med seg selv. Mye fysiske smerter, tankegods og usikkerhet. En evig sorg over å ha familie, men den er ikke slik som man tror. Enda krever de kontakt og hjelp når de har behov… .Det er også trist å lese kommentaren som ble lagt igjen under artikkelen på fb, at man må føle glede av å miste noen fordi de knuste så mye for andre. Men jeg forstår det fullt og helt.. klem til alle som sliter ????

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.