Som et svar til siste leserhistorie “Psykisk vold har forfulgt meg hele livet” forteller en leser at hun har en ganske så lik historie. Psykisk vold sitter i lenge, skriver hun, og det er veldig vanskelig å komme over det.
LESERKOMMENTAR: Jeg har en ganske lik historie som din. Jeg er adoptert, og det å bli diskriminert, kalt uekte unge, bli konstant påminnet at jeg er en utgiftspost, samt at ingen av mine interesser var bra nok eller at de noen gang gadd se på når jeg spilte konserter eller graderte i taekwondo – det gjorde vondt. Hver gang. Jeg var en liten dritt og skulle oppføre meg deretter. Aldri bra nok. Jeg fikk ikke velge den utdannelsen jeg ønsket. Fikk ikke velge skole. Jobben jeg har i dag er ikke verdt noe.
Samtidig hadde jeg en god porsjon trass i meg, og dette reddet meg i alle fall fra den fysiske volden. Forskjellen på meg og mamma, var at hun ble redd mens jeg ble sint de gangene han prøvde seg. Da fikk han ikke den reaksjonen han ønsket, og ble han usikker, så han slo meg ikke mer enn et par ganger. Mamma gikk i langermet hele året, for armene hennes var fulle av blåmerker. Dessverre ødela dette min respekt for mamma og mitt forhold til henne, for hun valgte eggeskallene fremfor et liv i frihet, og det klarte jeg aldri tilgi henne for. Han har bestemt når og hvor hun fikk møte barnebarna, har fullstendig kontrollert all kommunikasjon oss i mellom, har (for å straffe meg) nektet meg kontakt med mamma i flere år… og hun fant seg i det – og det skuffet meg noe fryktelig. Men hun valgte vel det velkjente da, i stedet for å komme seg unna. Hun drømte om det, og vi snakket om det da jeg fremdeles bodde hjemme, men hun tok aldri sjansen fordi hun var redd konsekvensene.
Min adoptivfar lurer alle
Adoptivfaren min er sin families helt, for tenk hva han stakkars har gjennomgått… Han lurer dem trill rundt. Treffer du ham første gang, så tenker du han er en sjarmerende og morsom gammel mann. Når du har kjent ham en stund, legger du merke til at han av og til reagerer litt merkelig. Vi som har bodd med ham, vet hva han faktisk gjør – men det er det ingen i familien hans som tror på. Ergo er jeg en løgner, og han en stakkars gammel mann hvis utakknemlige adoptivdatter ikke bryr seg om. Jeg har kuttet ut all kontakt med ham, for jeg må redde min egen psyke. Han gjør meg bare sint.
Jeg har barn, og heller ikke disse har noen kontakt med bestefar. De vil ikke ha noe med ham og gjøre. Det er jo litt synd at eldstebarnet sover på hotell et steinkast unna bestefar når hn er på arrangementer i nærheten, og det uten å besøke bestefar. Han har flere ganger gjort stygge ting mot meg (som i sin tur går ut over ungene mine), og han oppfører seg helt annerledes enn andre bestefedre.
Hvilken økonomisk godt stilte far går aktivt inn for å svekke sitt barns økonomi? Min gjør. Vi skulle f.eks. kjøpe en fritidseiendom sammen for mange år siden, og da avtalen var gjort trakk han seg. Dermed måtte vi låne dobbelt så mye, noe som naturlig nok medførte vesentlig høyere kostnader. Han har gjort mye sånt. Lovet (og et løfte fra en forelder bør man kunne stole på) og trukket seg igjen når avtalen var gjort. Dette gjaldt også skolebøker, og jeg måtte selge eiendeler (og jeg hadde virkelig ikke mye!) for å få penger til skolebøker. Så millionærens adoptivdatter lever godt under fattigdomsgrensen mens han får mengder sympati fra sin familie.
BESTILL BOKEN I DAG
Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
All trakassering, alle humørsvingninger, alle løftebrudd, alle år mamma og jeg gikk på eggeskall for å unngå bråk, medførte at jeg fikk en skikkelig psykisk knekk i voksen alder. Heldigvis. Heldigvis? Ja, for det var psykologen min som sa de utløsende ord. Jeg hadde fortalt i det vide og brede om opplevelser hjemmefra, og da sa han: «Jeg har ikke snakket med faren din og kan selvfølgelig ikke stille noen diagnose på ham, men det du forteller viser helt klart et mønster som mer enn indikerer at faren din har sterke psykopatiske tendenser.» Dette ble en helomvending for meg.
Jeg var ikke gal!
Tidligere hadde jeg tatt på meg all skyld selv, for jeg var jo bare en verdiløs taper, men nå klarte jeg plassere ansvaret der det hørte hjemme. Jeg var ikke gal! Jeg reagerte helt normalt på unormale omstendigheter. Jeg fikk også råd om hvordan jeg kunne snu situasjonen på hodet, og psykologen sa at en psykopat som ikke har noen å herske over blir usikker når han mister makt, og at psykopaten er avhengig av å ha noen ydmyke undersåtter for å trives. Jeg fikk råd om å se min adoptivfar som et lite barn, se på ham ovenfra og ned og tenke «stakkars lille deg». Det hjalp faktisk en hel del.
En venn (som er psykolog) ga meg rådet å skrive et brev hvor jeg ramset opp alt han hadde gjort mot meg og avslutte med at «nå er du død og kan ikke skade meg mer». Jeg hadde fortalt at jeg ikke kom til å bli fri før han døde, men hun sa at det er for ille at han skal ha makt over meg hele den tiden, og anbefalte brevteknikken. Når brevet var ferdig, skulle jeg lese det høyt for meg selv, så skulle jeg begrave brevet, som en slags rituell begravelse av min far. Det gjorde jeg. Skrev flere sider, tok på meg en pen sommerkjole i lyse farger, tok meg et glass vin (jeg som vanligvis ikke drikker), leste brevet og skålte for min «døde» far. Så brant jeg brevet og hadde barnslig glede av å kaste asken i utedoen slik at jeg kunne drite på ham senere.
Han har jo fremdeles makt over tankene mine, men ikke i samme grad. Jeg har PTSD-symptomer, men ikke like sterke lenger. Han er en liten pusling i mine øyne. Det var HAN som utførte overgrep. Det var HANS skyld at han utførte overgrep. Det var HANS ansvar hvordan han behandlet meg og mamma. Nå ser jeg klart hva han prøver på og jeg stoler ALDRI på ham (og blir med andre ord heller ikke lurt opp i stry). Jeg stoler ikke på løfter og blir dermed ikke skuffet. De siste par årene har vi ikke hatt noe kontakt i det hele tatt og det har gjort meg godt. Sakte men sikkert blir jeg sterkere.
Bitter, ja, men tross alt mye mindre enn jeg var tidligere. Jeg forventer ikke lenger at han skal være far og gjøre sånt andre fedre gjør, og da blir det enklere å forholde seg til oppførselen hans. Jeg er ikke gal. Han er.
LES OGSÅ:
Psykisk vold har forfulgt meg hele livet
Slik kommer du deg unna psykopaten
Doktoronline går gjennom et av de mest omfattende diagnosesystemene for å klassifisere en psykopat, en sjekkliste utarbeidet av den kanadiske psykologen Robert Hare. Robert Hares “Psychopathy Checklist”.
Kan psykopati behandles?
I Psykologitidsskriftet spørres det om psykologen er psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.
Behandling av psykopater
Hos www.webpsykologen.no spørres det om man bør tilby psykiatrisk behandling hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring? Behandling har liten eller ingen effekt på antisosiale symptomer. Hva gjør vi da?
Slik avslører du sykelig sjalusi
Les mer på www.klikk.no om enkelte personer som lider av sykelig sjalusi som opplever enormt sterke følelser av mistro mot kjæresten sin, selv om det er ubegrunnet.
Ut av psykopatens klør
Jeg vil råde alle som havner i min situasjon til aldri å bortforklare, unnskylde og holde ut med en som mishandler familien sin. Hun og barna hennes har betalt en høy pris for hennes tro, håp og kjærlighet gjennom 18 år.
Slik forlater du en psykopat
– Psykopater er like ulike som oss andre, men de er veldig ofte manipulerende. De kan til å begynne med si at de elsker deg og overøse deg med roser – men etter en stund er du «stygg og ubrukelig», sier Aud Dalsegg til KK.no.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB: Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Hei.eg kjenner meg igjen i det eg har lese her,eg har vorte behandler likt og eg vert behandler slik ennå,den så behandler meg slik har og gått å lagt rykte om meg på bygda der ho bor ho har øyelagt familien heilt lagt familien grus psykisk og ølonomisk.Ho holder nok på og skal øyelegga så ikkje eg skal få ha kontakt med slekta mi og.Ho har gjort slik at eg ikkje for ha kontakt med dei eg er tante til.
Hei
Det frykteligste etterhvert er när det gär opp for en at det finnes ikke ett spor av godhet i disse menneskene og at du kan slutte ä regne med dem som normale selv om en for lang tid trodde noe mätte väre normalt.Nei Nei og atter nei.Sorry