Psykisk vold har forfulgt meg hele livet - Psykopaten

Psykisk vold har forfulgt meg hele livet

Psykisk vold sosiopaten narsissisten

I store deler av livet har hun levd med psykisk vold. Hun ble mobbet på skolen, hun har vært i et forhold med en psykopat som ble beskyldt for flere voldtekter og som slo henne og kom med stygge kommentarer. I tillegg har hun bodd med sammen med en mor som utøvde  psykisk vold, kun mot henne, skriver hun i denne vonde historien.

LESERHISTORIE: Jeg har måtte tatt et valg om og kutte ut to familie medlemmer som trakasserte meg i lengre tid og kom med nedlatende kommentarer om mine diagnoser og meg som person.

Jeg har i flere år blitt utsatt for mobbing, det startet så tidlig som i barnehagen. Som begynte med utfrysning, når jeg kom på barneskolen så utviklet det seg til kommentarer og enda mer utfrysning. Jeg fikk ofte høre at jeg var dum, tilbakestående, ikke var bra nok, at jeg var stygg, og ikke var verdt noenting.

Jeg ble aldri invitert i bursdager, og de få gangene jeg ble det så ble jeg mobbet da også. Men jeg ville være som de andre og møtte opp helt til jeg ikke orket mer. Så kom truslene og de tidene facebook og andre sosiale medier ble populært. Da begynte digital mobbing. Jeg sa ifra til lærere, men ingenting ble gjort.
Så begynte jeg på ungdomsskolen, jeg fikk noen få venner men de stengte meg ute de også siden jeg ikke var bra nok. Det varte helt til til videregående. Videregående kom og jeg ble fortsatt utfryst, ledd av når jeg rakk opp hånda og hadde fremføringer. Jeg ble alltid satt alene i grupper. I tillegg til mobbingen på skolen og på nettet så jeg ble også utsatt for psykisk vold hjemme, noe som ble enda verre på nå som jeg ble eldre. Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring, noe jeg ikke angrer på.

Til slutt ble jeg psykisk syk

Senere så ble jeg psykisk syk, og fikk psykiatrisk hjep. Jeg ble diagnostisert  med AD/HD, unnvikende personlighetssforstyrrelse, spiseforstyrrelser, selvskadning, angst og sosial angst.

Etter det ble jeg trakassert i lang tid og måtte kutte ut to familie medlemmer. Min mor har jeg egentlig aldri hatt noe godt forhold til. Familieselskaper ble til mareritt, der jeg alltid aldri ble sett og sa jeg noe så ble jeg alltid sett dumt på eller ledd av. Alt jeg gjorde ble latterliggjort, og det var aldri dem sin feil når noe skjedde. Jeg fikk høre jeg var dum og ikke klarte noe som helst og klarte jeg noe så ble jeg aldri trodd.  Å følge utdannings planer var ikke vits for jeg ville drite meg ut uansett. Alt jeg  sa ble aldri trodd, og det ble alltid bråk om jeg ville fortelle noe. Små feil som jeg hadde gjort og gjorde ble alltid tatt opp , og det gode jeg gjorde ble aldri sett. Jul har alltid vært et mareritt, for det endte opp i krangling der jeg ogsåå fikk skyld for å ødelegge fordi jeg ikke smilte hele tiden . Vær eneste bevegelse ble kommentert, hvordan jeg spiste og vært eneste ord jeg sa var feil.

Selvmordstanker

Jeg fikk selvmordstanker og ville avslutte livet mitt hele tiden. Veldig ofte. De vennene jeg hadde ble alltid latterliggjort, kommentert og aldri ble bra nok. Det var mange ganger jeg måtte lyve, når jeg skulle si hvem jeg var med for ellers ble jeg nektet siden de ikke var bra nok i deres øyne.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Enda jeg var over 18 år. Dagen i dag her jeg sitter nå i min egen stue med mine nymalte møbler som jeg har pusset og lagd i min egen stil i leiligheten jeg leier nå. I snart ett år har jeg endelig turt og kjøre min egen stil, farge håret i forskjellige farger og gå i klær som ikke alle andre går i.  Jeg har måttet flytte rundt for og kunne få være i fred. Jeg har fortsatt kontakt med min mor, men jeg vurderer og kutte ut kontakten med henne også.

Min far har jeg alltid hatt en god  tone med, samme med min stemor som jeg kaller for bonusmamma som jeg alltid kan snakke med uten og bli dømt herfra til evigheten. Selvtilliten er fortsatt på bånd, og jeg føler meg aldri bra nok uansett. Jeg har sluttet og ta telefonen når min mor ringer, rett og slett fordi jeg ikke orker krangling og få kommentarer på alt. Og jeg unngår mest mulig og komme bort på besøk. Alt ble så ille at jeg ble så syk at jeg ble sykemeldt og måtte slutte i den utdanningen jeg først hadde tenkt. Nå har jeg praksisplass via NAV for og komme ut i arbeidslivet igjen forhåpentligvis. Drømmen min er og jobbe med mennesker, og hjelpe andre som sliter. Og unngå at andre havner der jeg havnet til slutt.

Psykisk vold er etter min mening verre enn vanlig vold, for psykisk vold blir ikke sett fordi det ikke er noen blåmerker som kan brukes til bevis så det er vanskelig og bli hørt og trodd. Jeg får stadig hjelp i psykiatrien, jeg er der og har støttesamtaler hver annen uke og første gang på lenge så blir jeg trodd, hørt og sett av sykepleiere, psykiatere og leger. Det er alltid noen der ute i verden som vil hjelpe dem som har det vondt og hører på pasienten sier. Men man må ha håpet og ikke gi opp! 

LES OGSÅ:


Psykopaten – uten samvittighet | forskning.no

Men de aller fleste psykopater er ikke mordere. Takk og pris, tatt i betraktning at mellom to og tre prosent av menn tilfredsstiller denne diagnosen, og oppunder …

Psykopater kan slå på empatien | forskning.no

En psykopat er en person som både kan være overfladisk sjarmerende, manipulerende, som har lite skyldfølelse, og dessuten lite medfølelse med andre.

Psykopatenes språk | forskning.no

Psykopater bruker et mer rettferdiggjørende språk når de omtaler forbrytelsene sine, ifølge forskere som har analysert ulike morderes egne fortellinger.

Gjesping er smittsomt. Men hvorfor blir ikke alle like påvirket? En ny undersøkelse bestrider tidligere antydninger om at empati har noe med saken å gjøre.

Hva er en psykopat? Her er 50 kjennetegn

Hos www.hjelptilhjelp.no kan du lese mer om psykopati og hvordan du kan gjenkjenne en reell psykopat.

 

LES OGSÅ: Sjekk anbefalt litteratur og bøker du kan bestille 

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Har du et råd til kvinnen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB: Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

4 Comments

  1. Anonym

    October 23, 2016 at 2:25 am

    Psykisk vold sitter i lenge, og det er veldig vanskelig å komme over det. Jeg har en ganske lik historie som din. Jeg er adoptert, og det å bli diskriminert, kalt uekte unge, bli konstant påminnet at jeg er en utgiftspost, samt at ingen av mine interesser var bra nok eller at de noen gang gadd se på når jeg spilte konserter eller graderte i taekwondo – det gjorde vondt. Hver gang. Jeg var en liten dritt og skulle oppføre meg deretter. Aldri bra nok. Jeg fikk ikke velge den utdannelsen jeg ønsket. Fikk ikke velge skole. Jobben jeg har i dag er ikke verdt noe.

    Samtidig hadde jeg en god porsjon trass i meg, og dette reddet meg i alle fall fra den fysiske volden. Forskjellen på meg og mamma, var at hun ble redd mens jeg ble sint de gangene han prøvde seg. Da fikk han ikke den reaksjonen han ønsket, og ble han usikker, så han slo meg ikke mer enn et par ganger. Mamma gikk i langermet hele året, for armene hennes var fulle av blåmerker. Dessverre ødela dette min respekt for mamma og mitt forhold til henne, for hun valgte eggeskallene fremfor et liv i frihet, og det klarte jeg aldri tilgi henne for. Han har bestemt når og hvor hun fikk møte barnebarna, har fullstendig kontrollert all kommunikasjon oss i mellom, har (for å straffe meg) nektet meg kontakt med mamma i flere år… og hun fant seg i det – og det skuffet meg noe fryktelig. Men hun valgte vel det velkjente da, i stedet for å komme seg unna. Hun drømte om det, og vi snakket om det da jeg fremdeles bodde hjemme, men hun tok aldri sjansen fordi hun var redd konsekvensene.

    Adoptivfaren min er sin families helt, for tenk hva han stakkars har gjennomgått… Han lurer dem trill rundt. Treffer du ham første gang, så tenker du han er en sjarmerende og morsom gammel mann. Når du har kjent ham en stund, legger du merke til at han av og til reagerer litt merkelig. Vi som har bodd med ham, vet hva han faktisk gjør – men det er det ingen i familien hans som tror på. Ergo er jeg en løgner, og han en stakkars gammel mann hvis utakknemlige adoptivdatter ikke bryr seg om. Jeg har kuttet ut all kontakt med ham, for jeg må redde min egen psyke. Han gjør meg bare sint.

    Jeg har barn, og heller ikke disse har noen kontakt med bestefar. De vil ikke ha noe med ham og gjøre. Det er jo litt synd at eldstebarnet sover på hotell et steinkast unna bestefar når hn er på arrangementer i nærheten, og det uten å besøke bestefar. Han har flere ganger gjort stygge ting mot meg (som i sin tur går ut over ungene mine), og han oppfører seg helt annerledes enn andre bestefedre.

    Hvilken økonomisk godt stilte far går aktivt inn for å svekke sitt barns økonomi? Min gjør. Vi skulle f.eks. kjøpe en fritidseiendom sammen for mange år siden, og da avtalen var gjort trakk han seg. Dermed måtte vi låne dobbelt så mye, noe som naturlig nok medførte vesentlig høyere kostnader. Han har gjort mye sånt. Lovet (og et løfte fra en forelder bør man kunne stole på) og trukket seg igjen når avtalen var gjort. Dette gjaldt også skolebøker, og jeg måtte selge eiendeler (og jeg hadde virkelig ikke mye!) for å få penger til skolebøker. Så millionærens adoptivdatter lever godt under fattigdomsgrensen mens han får mengder sympati fra sin familie.

    All trakassering, alle humørsvingninger, alle løftebrudd, alle år mamma og jeg gikk på eggeskall for å unngå bråk, medførte at jeg fikk en skikkelig psykisk knekk i voksen alder. Heldigvis. Heldigvis? Ja, for det var psykologen min som sa de utløsende ord. Jeg hadde fortalt i det vide og brede om opplevelser hjemmefra, og da sa han: “Jeg har ikke snakket med faren din og kan selvfølgelig ikke stille noen diagnose på ham, men det du forteller viser helt klart et mønster som mer enn indikerer at faren din har sterke psykopatiske tendenser.” Dette ble en helomvending for meg. Tidligere hadde jeg tatt på meg all skyld selv, for jeg var jo bare en verdiløs taper, men nå klarte jeg plassere ansvaret der det hørte hjemme. Jeg var ikke gal! Jeg reagerte helt normalt på unormale omstendigheter. Jeg fikk også råd om hvordan jeg kunne snu situasjonen på hodet, og psykologen sa at en psykopat som ikke har noen å herske over blir usikker når han mister makt, og at psykopaten er avhengig av å ha noen ydmyke undersåtter for å trives. Jeg fikk råd om å se min adoptivfar som et lite barn, se på ham ovenfra og ned og tenke “stakkars lille deg”. Det hjalp faktisk en hel del.

    En venn (som er psykolog) ga meg rådet å skrive et brev hvor jeg ramset opp alt han hadde gjort mot meg og avslutte med at “nå er du død og kan ikke skade meg mer”. Jeg hadde fortalt at jeg ikke kom til å bli fri før han døde, men hun sa at det er for ille at han skal ha makt over meg hele den tiden, og anbefalte brevteknikken. Når brevet var ferdig, skulle jeg lese det høyt for meg selv, så skulle jeg begrave brevet, som en slags rituell begravelse av min far. Det gjorde jeg. Skrev flere sider, tok på meg en pen sommerkjole i lyse farger, tok meg et glass vin (jeg som vanligvis ikke drikker), leste brevet og skålte for min “døde” far. Så brant jeg brevet og hadde barnslig glede av å kaste asken i utedoen slik at jeg kunne drite på ham senere.

    Han har jo fremdeles makt over tankene mine, men ikke i samme grad. Jeg har PTSD-symptomer, men ikke like sterke lenger. Han er en liten pusling i mine øyne. Det var HAN som utførte overgrep. Det var HANS skyld at han utførte overgrep. Det var HANS ansvar hvordan han behandlet meg og mamma. Nå ser jeg klart hva han prøver på og jeg stoler ALDRI på ham (og blir med andre ord heller ikke lurt opp i stry). Jeg stoler ikke på løfter og blir dermed ikke skuffet. De siste par årene har vi ikke hatt noe kontakt i det hele tatt og det har gjort meg godt. Sakte men sikkert blir jeg sterkere. Bitter, ja, men tross alt mye mindre enn jeg var tidligere. Jeg forventer ikke lenger at han skal være far og gjøre sånt andre fedre gjør, og da blir det enklere å forholde seg til oppførselen hans. Jeg er ikke gal. Han er.

    • Redaksjonen

      October 23, 2016 at 8:24 pm

      Takk for et godt svar – vi legger det ut som et eget innlegg!

  2. Pingback: Jeg er ikke gal. Det er han! | psykopaten.info

  3. Anonym

    June 29, 2019 at 5:43 pm

    Som å lese min egen historie.Bra du fortsatt har drømmer og energi.Ønsker deg alt godt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.