Nok en jul alene - Psykopaten

Nok en jul alene

Mor holder barna vekke fra meg

Sist Jul skrev han en artikkel om foreldrefiendlighet som ble lest av mange. Nå er det nok en gang jul og han trodde for ett år siden at han nå skulle skrive ei stor kjærlighetserklæring til livet sammen med ungene sine. Det ble ikke slik. Snart er det jul uten ei hilsning fra noen av barna. Han er trøtt, skriver han i dette innlegget.

LESERHISTORIE: Mange i min situasjon vil skrive –  «mange bøker», jeg vet. Også jeg. Historien inneholder alt til teater.

Det er altfor tidlig.  Klokken er 04.30. Det ble kun 2 timer på puten i natt.

Det er midt i adventstiden og kun dager til jul.  Stadig våkner jeg så tidlig. Tankene og følelsene mine gir meg stadig uro og tar søvnen fra meg. Noen ganger våkner jeg av tårer som sildrer over kinnet.  Andre ganger av at puten allerede er våt og kald etter å ha absorbert denne saltholdige «følelsesvæsken». Jeg er sliten av urolige netter som tar kreftene fra meg.

De to yngste barna, tvillingene er ikke med meg lengre. Frykten for hvordan de har det alene med mammaen, plager meg. Slik har de bodd lenge nå. Jeg har knapt sett dem denne tiden. De er blitt tenåringer. Bekymringene forsterkes av usikkerheten jeg opplever ved ikke å være med dem i hverdagen og av at jeg vet så lite om livene deres.

For kun måneder siden snudde en av dem seg bort da jeg kom i bilen. Jeg har opplevd det samme et par ganger tidligere. Det har hendt at de løper om jeg stopper. Sannheten er at både de og jeg er offer for en målrettet kampanje som har pågått fra fødselen deres. Gradvis økte manipuleringene inntil nakkegrepet ble tatt for få år siden. Det var da jeg reiste meg og krevde redelighet i relasjonen mellom oss. Da jeg krevde stans av løgner, sjikaneringer, stygge krenkinger, osv.  Det var da fagfolkene ga meg full støtte i at adferden til mammaen i huset var utålelig med barn tilstede.

Hele vennekretsen sto rundt meg og ga meg støtte.

LES OGSÅ: Psykopaten får alle til å tro at jeg ikke duger som pappa

Noen mammaer kan det! Jeg er en av dem som ble kneblet av en mammas manipulasjonsevner. Det er ikke nok med at hun tar ungene fra meg. Hun tar også pappaen fra ungene.

Det er ungene som kommuniserer med meg nå. Mammaen tier og har sendt barna ut i førstelinjen mot meg. Nå er de store og skal selv få oppleve hvordan pappaen deres egentlig er, tenker jeg.  Manipulasjonene direkte fra mor til meg er avsluttet og målet er nådd. De er opplært og kommuniserer med samme språket, ordene og argumentene som tidligere. Jeg velger å være varsom med å svare på denne kommunikasjonen. Jeg ser tolkningene og hva som kommer til motsvar. Alt er kjent. Alt jeg skriver omgjøres til at jeg er sint gubbe, egoist, stygg mot ungene og mora deres, osv.

Barn skal ikke læres opp i å tolke alt i verste mening, til å utvikle hat. Barnene manipuleres av ei kaldt beregnende mamma til å ta avstand fra sin pappa. Som kjent er det hovedsakelig mødre som driver denne form for Foreldrefiendtlighet.

Etter hvert er responsen uteblitt helt. Nå råder tausheten. Adferden er kjent.

Heller ikke gaver takkes for. Som oftest dreier seg om mange tusen kroner. Det er også anbefalt oppførsel.  Fagfolk snakker om omsorgssvikt og overgrep mot egne barn. Det er så mye snakk!

Manipulert barn må få fred – sier såkalte fagfolk

Manipulerte barn må få fred, anbefaler de som påstår å vite. Pappaer blir bedt om å vike for å få  ungene ut av skuddlinja. De trenger ro i oppveksten. Det er klokskap, hevder noen. Barn skal slippe foreldrekonflikter. I kjærlighet har jeg fulgt anbefalingene og som merverdi fått følelsene fulle av sorg, savn og frykt. Så har jeg mistet kontakten med ungene mine og de har mistet kontakt med meg og hele min familie. Og mammaen har nådd målet. Det er fullbrakt, står det skrevet

Jeg er blitt «spesialist» på alt dette. Årevis med erfaringer har gitt meg kunnskap. Det samme har litteraturen jeg har lest.

Formuleringene mine i dette innlegget kunne vært kvassere og med flere sinte og uforsonlige anklager. Helt bevisst demper jeg uttrykkene og prøver å være fornuftig og saklig. Som sagt, det er anbefalt. Prøvelsene har vært helt på grensen av hva jeg har klart og er det fortsatt. Sorg, savn og en inderlig forbannelse er fortsatt med meg. Dager og netter preges av disse negative opplevelsene.

Jeg er ikke spesielt religiøs. Likevel hender det at jeg folder mine hender og ber noen hjelpe meg å verne ungene mine fra urett og ondskap. Og at de vil klare seg. Jeg ber også om egen styrke til å tåle og ikke bli rasende og ta igjen. Det hjelper meg å stoppe opp på denne måten. Jeg får klarnet både følelser og tanker.

Jeg innser at ungene er store og er på mammaens side. Jeg har lært at frekkhet og mangel på beste omsorg for egne barn vinner frem. Jeg er svært bevisst på at de skal ha ro nå. Så håper jeg de om noen år forstår min kjærlighet. Den som mammaen ikke unnet dem i sin egen selvgodhet.

Tankene mine skal komme fram, en gang om noen år og når de er klare for det.

Jeg var der noen år. Jeg hadde planlagt noen år til for at ungene min skulle komme seg ut først. Så skulle jeg forlate åstedet. Kjapt etterpå, hadde jeg tenkt.

Jeg gråter fordi jeg ga opp å være med dem. Fordi jeg ikke hadde krefter til å verne dem så lenge jeg hadde planlagt.

De hadde trengt meg lengre.

Ungenes frykt for mammaen deres ble verre de siste par årene jeg var der. Selv merket jeg også at damas misnøye og trykk mot oss andre økte. Episodene var mange og helt ubegripelige. Stadig oftere ble jeg kastet på dør. Sjikaneringene og krenkingene tok seg også opp. Også med ungene til stede. Blod fra kutt i ansiktet og hodet opplevdes også.

Så kom de offentlige hjelperne og så var mammaen så omsorgsfull som bare henne kunne være. Avstanden mellom godhet og det motsatte kunne være milelang og ikke til å leve med for meg som hennes nærmeste. Jeg ble syk og forvirret av kontrastene.

Jeg tenkte å være kort i natt, fordi jeg igjen hentes tilbake til alt som var og som fortsatt er. Jeg vet det vil fortsette. Jeg kan dette. Ungene mine har ingen kontakt med mitt eldste barn og heller ikke tantebarnet i nærheten. Interessen eksisterer ikke. Skjønt jeg er ikke sikker.

Å få ny familie er spennende. Barn blir visstnok lykkelig av å bytte familier? Noen tror det. Vi er sammen med familien, får jeg høre.

Snilt eller slemt blåmerke?

I går leste jeg igjen en artikkel i A-magasinet fra 3. januar 2014. «Snilt eller slemt blåmerke». Det forskes på slikt i Trondheim. Den siste flekken jeg så var store og på en plass på kroppen som forskerne mener kan defineres som et slemt merke. Forklaringen om hvordan disse flekkene hadde oppstått var løgn. Sannheten kom for en dag.

Jeg er redd.  Noen fagfolk vet dette, men for barnas skyld viker de også. Bevisene er for dårlige for politiet. Dessuten vil en anmeldelse påføre ungene enda mer frykt. Jeg har lest mye. Jeg har også via fagfolk hentet mye kunnskap. Kunnskap hjelper meg i hverdagen. Jeg er snart ekspert og diskuterer slikt med noen av de som kan mye.

Fagfolk ber meg stå opp og fronte menns opplevelser av vold i nære relasjoner. Vi trenger en manns stemme. Vi trenger din stemme, sier de.

Det kan være farlig. – Jeg har sett blinkende knivstål.

Jeg kjenner også på frykten fra den gangen en av hennes tapre beskyttere satte seg helt oppi ansiktet mitt. Nybarbert og nypolert på hele hodet, mørk og dyster i blikket truet han meg uten et ord. I minst en evighet stirret han meg inn i øynene. Lengden på en evighet er situasjonsavhengig. Jeg ba han flytte seg, men han fortsatte sine trusler. Han skallet ikke. Det virket som han mente å være i sin fulle rett. At stilen var perfekt.

Jeg kjenner mange av løgnene. Men sikkert langt fra alle. Jeg vet om anklagene om min velutviklete alkoholisme. Alkoholikerfruer vises mye omsorg og forståelse. Om min ukjærlige og egosentriske stil, om min voldelige adferd som sendte mor til full legesjekk, om pengene jeg lurte unna,  osv., osv. Disse sannhetene som var og er mine, men som den ubegripelige projiseringsmekanismen gjorde til hennes virkelighet. Og om barnene som led under min udugelige voksenadferd. Disse historiene som vanlige mennesker ikke har forutsetninger for å forstå.

Der er sikkert masse mer der ute. Heldigvis, jeg bøyer ikke hodet lengre. Jeg gjorde det.

I bøker skrives det om fagfolkene som manipuleres til å ta parti med manipulatoren. Jeg vet det, jeg har selv kjent det på, eller i kroppen. Terapeuten stemplet meg som voldsutøver. Det var blink for ei skråsikker dame som mottok budskapet sittende med armene i kors. (Se «Psykopatens grep» av Aud Dalsegg og Inger Wesche, side 220). Denne terapeuten som også fortalte ungene mine at de godt kunne la være å holde kontakt med meg, pappaen deres om de ikke ville.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Det følger frykt og uro med alle disse hendelsene. Annet er unormale reaksjoner. Jeg skulle gjerne ønske å høre hva opplevelsen gjorde med barnene mine.

Terapeuten stilte ikke ett oppfølgingsspørsmål på tross av at han visste noe om forhistorien. Den talte definitivt ikke til morens fordel og inneholder mye mer enn hva som skrives her. Detaljene lar jeg ligge denne gangen.

Bilselgere lærer mye om å stille de riktige oppfølgingsspørsmålene.

Blodet og kuttene var ille

Men sjikanene, krenkelsene, usannhetene, og alle som snakket til henne om min manglende kognitive kapasitet, min nedlatende holdning overfor henne og mangt annet til min disfavør, har plaget meg mye mer. Jeg ventet kanskje altfor lenge før jeg løp. Hvem vet?

Jeg finner igjen fram noe litteratur som beskriver hva jeg mener dette handler om. Det er skremmende å lese om narsissistenes og psykopatenes adferd.

Alle ekspertuttalelsene jeg har lest, samsvarer med hverandre. Konklusjonene er krystallklare: Forlat åstedet med en eneste gang. Eller sørg for ikke å ha kontakt med slike. Du er dømt til å tape!

Jeg plages også av uttalelsene til storesøstera for noen år tilbake. Hun som i fortrolighet fortalte meg om sin bekymring for de to som skulle vokse opp med mammaen hennes.  Det hadde vært mange opplevelser for henne. Utkastelser med beskjed om aldri å komme hjem igjen, sjikaneringer av hennes pappa, sjikaneringer og krenkelser av jenta selv.  Og latterliggjøringen av gode ting ungen kunne prestere.

Sånn er sannheten. Fagfolkene visste også om dette. Slik kan jeg fortsette. Det kan bli 100 vis av sider av slikt.

Jeg må stoppe nå.

Igjen kjennes det som om jeg er tilbake i den samme startgropa jeg var en gang. Der hvor jeg visstnok ble stående for lenge før jeg fikk farta opp. Jeg unner ingen å bli stående igjen der, uten å komme i gang. Her smeller det ikke for tyvstart. Her smeller det om du blir stående for lenge. Reglene helt motsatte.

God Jul ! Gå i fred!

LES OGSÅ:

Kvinne og fullblods psykopat

Hun slo og truet meg

Finnes det kvinnelige psykopater?

Hvem er det som blir offer for psykopaten?

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

11 Comments

  1. Den andre

    December 16, 2015 at 10:16 pm

    Veldig gjenkjennelig. Dessverre. Det nytter ikke med noen ting, absolutt ingenting. Jeg tar meg i å håpe at hun skal dø, få hjerneslag, hva som helst. Men det er for sent, barna er vridd til det ugjenkjennelige og fagfolk tar hennes parti. Alt man sier og forklarer blir brukt mot deg, man må ha opplevd det for å forstå rekkevidden av det. Og det får faktisk konsekvenser for andre samfunnsengasjement, man er dømt uten jury og fengslet av den kvinnen som i sin sjalusi ikke unner barna å ha en far. Man blir ikke betrodd noen ting som omhandler barn lenger, og ingen kan stanse galskapen. Det beste man kan gjøre er å holde avstand. God jul til deg også, jeg vet hvordan du har det.

    • Enda en til

      December 17, 2015 at 8:25 am

      Veldig gjenkjennelig her også, men I mitt tilfelle blir det ikke brukt vold så vidt jeg vet, jeg har har fra andre mennesker at hun har vært så sint at hun har vært sort I øynene men ikke mer en det, det som blir skrevet om terapeuten her er også riktig I mitt tilfelle, viker som om det er nytteløst, man lever I en kamp for de prøver er hele tiden å gi deg dårlig samvittighet for at du har barna, ved å skrive meldinger at barna vil ikke være hos deg, det blir ringt til barna mens de er hos meg og de blir oppfordret til å avbryte samværet. Bare det er nok til å ødelegge gleden og idyllen når man koser seg med barna. Som “den andre” sier så ønsker man seg I perioder at de bare skal dø og forsvinne fra jordens overflate. Selv om det er stygt å tenke slik.

  2. Anonym

    December 17, 2015 at 9:32 am

    Det er helt grusomt å tenke på at man fortsatt ikke har kommet lenger i kampen for å redde barn ut av slike situasjoner!! Jeg mister nesten munn og mæle i denne sammenhengen… Snakk høyt om det! Det er ikke du som utsettes for det som feiler noe!
    Vi har likestilling på mange plan, men når mor og far går fra hverandre er det ikke mye likestilling å spore, fortsatt når vi straks nærmer oss 2016! Det er fortsatt mor som har de sterkeste kortene, slik burde det ikke være. Enkelt sagt burde det vært automatisk 50/50, og så må man bli enig om noe annet om det ikke fungerer. Men det er jo egentlig en annen diskusjon. Kvinne 38

  3. Kristian Rønås

    December 17, 2015 at 2:24 pm

    Og de sakkyndige fortsetter korstoget korstoget mot menn !

  4. Stakkars barn

    December 19, 2015 at 11:17 pm

    Historien høres velkjent ut. Hvem kan hjelpe barna når Barnevern, BUP og Familievernkontor automatisk støtter den psykopatiske mor. Basert på hva? Jo hennes falske anklager. Inngrodde forestillinger om den sinte mannen som må holdes utenfor, for å gi barna ro. Ro slik at den psykopatiske mor får festet grepet enda bedre…
    I mitt tilfelle protesterer eldstejenta på 15 med å droppe skolegangen, og hva skjer? Jo både mor, rektor , BUP og Barnevern gir meg skylden.
    Hva er det for et samfunn vi lever i?

  5. Rune Espeland

    December 20, 2015 at 8:16 am

    Det meste er skremmende kjent. Ingen vold i min historie, barnemoren lider nok av noe beskrevet i lærebøker, om ikke akkurat under overskriften psykopat, men antakelig i samme kapittel. Mine to ( nå myndige ) barn har også vendt seg vekk etter årelang påvirkning fra den omsorgsfulle mor som er ustoppelig drevet av “barnas beste”. Jeg har, som andre også kommenterer, tenkt tanker om handlinger utenfor lov og fornuft, i tillegg til de vanlige ønsker om “motpartens” tidlige bortgang for å få muligheten til omgang med egne barn i tillegg til å gjenopprette den mistro mot meg som er sådd av den kjærlige mor. Jeg har desverre også mistet min tidligere tro på at de nok vil se og forstå alt bedre når de bare blir voksne. Men det hjalp å ha illusjonen om at sannheten vil seire da det stod på som værst. Selv ikke en psykolograpport i min fordel hjalp da dommeren tok mest hensyn til den (dengang)unge mors manglende inntekt og behov for økonomiske støtteordninger siden den (påståtte psykopat og drukkenbolt) upålitelige barnefaren hadde karret til seg alt av verdi og hindret henne i å ta mer enn den rettmessige delen som hun behøvde for å kunne ha økonomi til bolig uten å behøve å jobbe. Hun behøvde aldri lønnet arbeid, og er nå “beleilig” ufør med posttraumatisk stressyndrom som hun hevder jeg har påført henne med min stadige krangling om å få se barna.

  6. Anonym

    December 20, 2015 at 3:47 pm

    Blåkopi:

    Har lest en del artikler der menn har stått frem å fortalt sine historier
    rundt samvær med barna etter samlivsbrudd. Jeg lurer på hvorfor disse artiklene ofte er blåkopi av hverandre ?

    Dersom jeg skulle ha skrevet en artikkel om mitt forhold til mine barn så hadde det blitt en ny blåkopi. Hvorfor står kvinner så sterkt i slike saker? Hva er det som gjør at kvinner kan bedrive denne typen mannuplasjon uten at det får konsekvenser? Jo fordi at alle såkalte sakkyndige som fremstår i slike saker blir manipulert. Ofte er det kvinner som sitter som fag-persjonell i slike saker. Kom som mann inn til en offentlig etat for å be om hjelp til å få et strukturert samvær med dine barn etter et samlivsbrudd. Hva er det du møter da ? Jo du møter kvinner å vær sikker på at mor til dine barn har vært deg i forkjøpet og fremlakt en situvasjon som ikke er reell. Hvordan skal du som mann kunne nå frem?

    Jeg formin del har vært gjennom retsforberedende møter der det ente med forlik og en samværsavtale ble underskrevet og stemplet som et rettskraftig dokument av tingretten. Det har vist seg i ettertid at hele avtalen og stemplet fra tingretten er så mye verd at jeg kan tørke mæ i rævhollet med det. Offentlige etater bryr seg overhode ikke om et dukument er retskraftig.

    Jeg sitter i gjen i ettertid uten samvær med barna pga. mors sykopatiske egenskaper. Jeg ble rådet av såkalt fagpersjonell å la det bli ro rundt mor å barn slik at barna fikk en trygg og stabil oppvekst. jeg fikk å i den forbindelse klar beskjed om at de hadde resurser som kunne settes inn for å værne barna. Hva kan jeg stille opp med ? Barna sin rettighet til et samvær med far er blitt totalt overkjørt av det såkalte fagmiljøet som skal jobbe for barnas beste.

    Jeg har gjort maksimalt ut av det å skape ro rundt barna. har flyttet til annen en annen kommune (vekk fra konfliktområdet) Men det ser ikke ut til å hjelpe så mye. Er det meningen at vi som menn skall sitte i gjenn etter et samlivsbrudd uten noen rettigheter rundt egene barn ?

  7. Mutter

    December 22, 2015 at 5:50 pm

    Som mamma, og kvinne har jeg faktisk opplevd – eller opplever jeg det samme som dere gjør. Siden jeg har vært psykisk syk, og i perioder ikke vært i forsvarlig stand til å ta skikkelig vare på mitt barn, så opplever jeg å bli stemplet for resten av livet. Man kan med andre ord, visstnok aldri bli frisk om man en gang har vært psyk. Hva/hvem som gjorde meg psyk vil ingen tro på, for min fantastiske fremadstormende eks.mann sørger stadig for å understreke dette ovenfor alle slags instanser, og at barnet som følge av dette i svært ung alder allerede har begynt å vise tegn på sterk angst, er selvfølgelig min skyld. Jeg har trukket meg tilbake – av hensyn til barnet – selv om jeg vet han ikke har det bra. Men hva gjør man da, når knapt 20 år gamle barnevernspedagoger (jenter uten barn) ser med stjerner i øynene på min eks.mann, og sluker rått alt han sier, alle hans løgner og overdrivelser. Jeg som kvinne kommer faktisk til kort – tro det eller ei. Jeg sørger over barnet mitt, hver dag. Men når han blir gammel nok har han voksne storesøsken som kan fortelle han hvor ødelagte de ble under hans fars tommel. Så det er ikke bare dere menn som lider under “tapet” av barn. Det finnes en del kvinner som også gjør det.

  8. mamma til 6

    January 7, 2016 at 12:55 am

    Leser gjennom tårer og tårer har det blitt mange av de 8 siste årene. Kjenner altfor godt igjen savnet og følelsene , ingen som ikke har opplevet det selv vil noen gang kunne kjenne hvor vondt det er. Jeg fikk ikke mine barn med en psykopat men 7 år etter vi var skilt traff min eksmann ei ny dame som viste seg og være en. Hun klarte fort å jage ut de 3 eldste barna for så å bruke all sin makt og maipulasjon på og beholde de 2 minste , Det har nå gått 8 år, vi bor ganske nær hverandre , den ene tvillingen kom hjem etter 4år da hadde han fått nok og stakk mens de ikke var hjemme, den andre har jeg ikke snakka med på 8 år. Skulle så gjerne snakka med noen av dere andre i samme situasjon . Jeg har vært gjennom rettsaker og fått medhold hver gang men siden mine var i tenåra var det ingen instanser som turde å gjøre noen tiltross for at både skole og helsesøstre prøvde . En føler seg helt hjelpeløs. Kunne skrevet en hel bok om hvordan denne nye dama i åresvis har prøvd å sverte meg ved å fremheve seg selv men heldigvis for meg så bor vi på ett lite sted hvor mange har prøvd å hjelpe og mange har støtta., der mange også har avslørt henne. Hvert år håper jeg på en lykkligere jul, og nå er det bare å håpe på jula 2016. Jeg har heldigvis de andre barna hos meg og har også blitt mormor i løpet av de siste åra men ett barn er forlite her og blir savna hver dag..

  9. Steven Holdahl

    December 20, 2016 at 7:50 pm

    Jeg har lest og finner så mange likhetstrekk med min historie. Meningsløst å prøve å finne noen løsning.

  10. Anonym mamma med erfaring

    January 24, 2020 at 7:35 am

    Jeg tror diskusjonene om disse mekanismene tåkelegges av at man blander inn likestillingsperspektiver som “f.eks mødre møter ingen motstand”. Mekanismene som utspiller seg f.eks i voldelig samspill i nære relasjoner (fysisk eller psykisk vold) er ikke knyttet til kjønn, men til enkeltpersoners psykologi/forstyrrede fungering. Når man blander inn dette med “kvinner og menn” så tåkelegger det der teamet som er viktig å få frem; nemlig at veldig forstyrrede, projiserende og manipulerende foreldre finnes og at de lurer systemet på bekostning av barnas psykiske helse og utviklingsmuligheter samt relasjon til begge foreldre. Det finnes mange, både kvinner og menn, som har fått systemet vendt mot seg og barna pga slike personer som fungerer veldig forstyrret i nære forhold (og i forhold til barna), men som har helt fine fasader og vet å føre seg i de rette instanser…
    Et hjertesukk….

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.