Fortvilelsen var absolutt. Hun var som en snile innestengt i det lille huset sitt, satt fast og kom ingen steder selv om hun fryktelig gjerne ville. Hun kjente huset på ryggen som en tung bør hun ikke fikk løsnet. Fanget var kroppen, og den føltes like slimete og ekkel som en sniles. Les hennes brev her:
LESERHISTORIE: Like sakte gikk jeg også. Ingenting gikk fort lenger. Jeg var redd. Slimet fra sniler setter spor, vi kan lett sjekke hvor de har vært til enhver tid. Noen ganger har jeg lurt på om jeg har slikt slim etter meg som jeg ikke ser. Noe like ekkelt som får mannen min til å se stygt på alt jeg foretar meg eller har lyst til. Jeg er sikkert like fæl som en snile også siden alt jeg står for er galt. Klærne jeg velger, musikken jeg spiller, filmene jeg syns er bra, maten jeg lager, grensene jeg setter for ungene, ja til og med en føflekk mellom brystene ville han jeg skulle fjerne, den passet ikke inn? Følehorn har også sniler. Det er deres følehorn mot den ytre verden. Med dem sanser de alt som foregår rundt dem. Slike følehorn føler jeg at jeg har også, bare at de er supre, og tar inn dobbelt så mye. Følehornene er blitt eksperter på mannen min. Enhver liten vibrasjon som kommer fra ham tar de opp med tv-antennens styrke. Hver gang han kommer hjem, skal til å heve stemmen, eller han vil noe jeg skal gjøre uten å si det. Da er følehornene på topp. Livet mitt er ikke meg selv lenger, det er mannen min. Bare han ikke blir sint eller sier stygge ting. Jeg har ikke nok styrke til å høre mer negativt. Jeg er blitt så bitteliten. Kan han ikke smile bare i dag om jeg lager den middagen han liker, eller jeg straffer sønnen min slik han sier, selv om jeg ikke vil. Utsletter jeg meg selv, da er han rolig og fornøyd. Tenker jeg på meg selv en sjelden gang er jeg verdens mest egoistiske.
Jeg har blitt en “ingen”
Besøker jeg min søster uten hans godkjenning, drar på kino eller jentetur for å nevne noe, vet jeg det blir bråk. Da kommer ordene hans som jeg frykter. Det føles som han skjærer innvollene mine ut fra innsiden av kroppen, så vondt gjør det. Det morsomme jeg har opplevd, og minnene jeg egentlig vil dele med ham er borte i tårer og skyldfølelse. Jeg greier ikke å glede meg over noe lenger. Inne i mitt snilehus kommer han ikke inn. Tankene mine er bare mine, tror jeg. Eller er de det? Til og med der sniker hans formaninger seg og presser seg på plass. Det lille som er igjen av meg holder på å smuldre bort. Jeg har blitt en INGEN.
GUNN BERIT LANDA SOLDAL
BESTILL BOKEN I DAG
Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Pris kr. 249,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Utvendig skinner glansen, der er jeg noen. Hun med den utrolig hyggelige kjekke mannen med de tre dyre bilene, det store huset og hytta på fjellet. Ungene har den perfekte stepappa som stiller opp på foreldremøter og avslutninger. Ja, hun må være lykkelig, tenker folk. Mannen min sier jeg er det beste som har hendt ham til andre, men ikke til meg alene. Noen ganger når jeg forteller til andre om det vi har, og at min mann gjør meg lykkelig, greier jeg å lure meg selv til å tro at jeg er heldig. Fortell meg hvordan jeg ellers skal overleve? Utenpå er jeg i alle fall bra nok, det er vel ingen som legger merke til at jeg nesten ikke smiler lenger. Jo, det var visst noen som så det likevel.
Noen så meg
Tre år var gått, og jeg hadde pleiet min fasade bra. Men, ikke for henne, triste øyne og store slitne ringer under dem, skinte gjennom all sminken jeg hadde lagt på. Kollegaen min spurte de magiske ordene -”har du det bra”? Du ser så trist ut og er ikke deg selv mer. -Hva er det som skjer med deg? Da raste alt ut, og ballongen sprakk. Denne personen jeg snakket til, satte meg ned på en stol, lyttet og ga meg omsorg. Etter hvert som den ene episoden etter den andre ble fortalt, ble jeg vitne til en kollega som ikke bare så lei seg ut, men også helt forferdet uttrykte til meg,
–”Kjære deg, denne mannen er syk!”, -“ingen skal behandle noen slik”! Da knakk jeg sammen.
Lettelsen var enorm. Jeg hadde fortalt noen om hvordan jeg hadde det. Hun ga meg en lapp med et nummer på. Det var til et krisesenter. Jeg knuget den i hånden, la den i veska. Det ble håpet mitt. Der hjalp de visst damer som meg. Jeg ville få noen å snakke med og et trygt sted, for meg og barna å være. Den dagen følte jeg meg verdt noe igjen, og kollegaen min hadde slett ikke fordømt meg for det jeg fortalte. Jeg var ikke verdens verste person likevel.
Så til deg der ute som lurer på om du skal fortelle om ditt innerste til noen. Altså, sprekke ballongen. Gjør det! Bær ikke på alt alene! Hilsen bruker av et krisesenter.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Dette var sterkt å lese.Glad på dine vegne at du kom deg unna,det må være helt grusomt det du har opplevd,ønsker deg alt godt og masse lykke til videre i livet.Klem fra ei som har en mor som er psykopat.
Takk for at du deler.
Har følt det samme i mange år. Kommet meg ut, men er ikke kvitt han.
Men tankene og sinnet er tilstede enda, det gjør at jeg ikke gir opp.
Det er godt å vite at man er flere. At man har fortsatt styrken på å komme seg ut.
Gratulerer med nytt liv og nye drømmer. PASS på deg selv.
Så
fantastisk bra at du møtte et menneske som trodde deg,tok deg på alvor,og gav deg støtte.
jeg har opplevd mye av det du beskriver. Jeg vet hva det gjør med en..hvordan det påvirker deg på så mange flere måter enn man tror når man er i det.
Der er snart 3 år siden jeg kom meg unna..og jeg er takknemlig for hver dag jeg har fått tilbake livet mitt..bestemme over meg selv..dra hvor jeg il..snakke med hvem jeg vil..se på tv når jeg vil..Ja det er ikke mulig for andre å forstå hvordan man har havnet i et slik uføre..Jeg skjønner det vel ikke selv.Man har en LANG veg å gå..også etter brudd med psykopat..men vær sterk og vær glad for hver dag du har sammen med barnet ditt i “frihet”..
Klem fra meg <3.
Så utrolig godt beskrevet !!
Og ja det er så viktig å bli hørt når man tilslutt klarer å fortelle til noen. Veldig glad for at du ble møtt på den måten du ble av kollegaen!
Når man er så sliten, stresset og nedkjørt, mistet kontakten med sitt selvverd, en skygge av seg selv med kognitiv dissonans, kan det være helt avgjørende at en annen snakker i klartekst.
Hurra for folk som snakker i klartekst!!