Å leve med en psykopatRedaksjonen kommenterer

Selvmord som trussel

Jeg var en sterk kvinne da jeg forelsket meg i min sjarmerende psykopat. Jeg hadde en ledende stilling og nøt stor respekt for det arbeidet jeg gjorde. Så traff jeg denne annerledes mannen, forelsket meg og ble sugd inn i hans kontrollerende verden med frykt, trusler og samvittighetskvaler.

Det gikk ikke lang tid fra forelskelse til frieri og giftemål. Når ringen satt på fingeren ble hverdagen annerledes, kravene sterke og truslene mange. Han ville at jeg skulle slutte i den krevende jobben min. Han ville ikke ha en kone som stadig var på farten. Ville jeg ikke bli mor? Skulle barna våre vokse opp med en mamma som ikke hadde tid til dem? Slik messet han på. Da jobben min ble endret som følge av nye eiere slo han til. Nå burde jeg ta sluttpakken og revurdere tilværelsen. Da dette ikke var ønskelig fra min side simulerte han syk for første gang. Det gikk veldig inn på meg. Han ble tilsynelatende fysisk syk av tanken på at jeg skulle fortsette å jobbe, få nye kollegaer og nye utfordringer i et nytt og større selskap. Først var det utenkelig for meg å slutte å jobbe. Jeg kjente at denne kampen måtte jeg ta, men etter noen dager med en stadig mer nedbrutt og syk mann skjønte jeg at jeg måtte bakke ut. Det endte med at jeg ga kontrabeskjed til ledelsen. Jeg valgte å ta sluttpakken.

I ettertid skjønner jeg at dette ble hans første viktigste seier overfor meg. Det skulle komme mange flere historier etter hvert. Alle historiene var knyttet til selvmord, sykeliggjøring og helseproblemer. Det var hans største våpen for å få trumfet gjennom sin egen vilje. Jeg ble satt i et fryktelig dilemma. Ved å realisere egne drømmer, gjorde jeg mannen min livstruende syk.

Han simulerte hjerteinfarkt for å få viljen sin

Vel ett år etter sluttpakken gikk det ikke lang tid før jeg fikk tilbud om en ny jobb. Det samme gjentok seg. Denne gangen la han seg bakover i lenestolen. Lukket øynene og sa at han hadde sterke smerter i brystet. Han ville ikke til lege. Vi hadde nå fått vårt første barn. Han lå på lidelsesseng. Midt i vår egen stue. Jeg gråt og ville at han skulle til lege. Tenk om han døde og jeg ikke hadde foretatt meg noe for å hjelpe ham? Hva ville mitt ansvar være? Det endte med at jeg ringte legevakta og fikk dem til å hente ham med ambulanse. Da kunne han ikke nekte. De sterke brystsmertene ga ingen utslag på noen tester og dagen etter ble han utskrevet. Alt var som normalt på prøvene, men vårt samliv var i ferd med å få en diagnose som veldig sykt og farlig. Jeg forsto fortsatt ikke at alt var et spill. Jeg tok hans simulerte sykdom på alvor og var lettet over at prøvene var fine.

Året etter at vårt første barn kom til verden fortalte han en historie om sin eks-kjæreste. I følge min mann hadde han ikke klart å leve sammen med henne på grunn av hennes psykiske problemer og hennes problemer med alkohol. Jeg visste at han hadde en del kontakt med henne, ikke minst ringte hun ham ofte når hun hadde drukket for mye. Hun er et menneske som trenger hjelp, kunne han ofte si. Jeg gikk på limpinnen. Han mente at han burde tilbringe mer tid sammen med henne. Hun var mor til tre barn og situasjonen rundt henne var kaotisk. Jeg likte ikke helt at han skulle tilbringe lange kvelder og netter hos henne, men i følge ham var det nødvendig. Hun var suicidal, og han var den eneste som kunne passe på henne slik at det ikke skjedde. Hvorfor ble ikke jeg involvert? Hvis hun var en venn, hvorfor kunne hun ikke være en venn av oss begge? Svaret på dette fikk jeg etter skilsmissen. Da henvendte hun seg til meg og fortalte at hun aldri hadde vært suicidal. De hadde aldri vært ferdig med hverandre. Han hadde bedratt meg etter noter i denne perioden. Selvmordsfaren var hans dekke for å være hos henne. Da hun fortalte dette, kunne jeg legge enda en brikke på plass. Selvmord og sykeliggjøring var virkelig hans foretrukne våpen for å få det som han ville. Han gikk ikke av veien for å trekke inn andre mennesker heller.

Det toppet seg med beskyldninger om at vår 11 år gamle datter var suicidal

Så kom skilsmissen. Det var mitt valg. Den ble tøff. Han ville ha hovedomsorgen for barna. Det ble to rettssaker. Han tapte, men fikk utvidet samværsordning. Problemene stoppet ikke der. Skiller du deg fra en psykopat blir det aldri ro rundt omsorgssituasjonen. Det skapes hele tiden nye problemer.

Våre felles barn har mange venner og de er flinke på skolen. Jeg har min opplevelse av barna. Hans opplevelse er en helt annen. Barna sliter med angst. De vil egentlig ikke være hos meg. De fungerer ikke i venneflokken. Han problematiserer enkelte av barnas venner og trekker inn BUP i sine forestillinger. Lærerne ved skolen observerer ikke det samme, men ettersom fars bekymringer og beskrivelser er så massive og omfattende er vi nå samlet til møter for å diskutere hvordan vi kan håndtere dette best mulig.

For fem måneder siden spiller han ut trumfkortet sitt. Vår lille datter på 11 år skal ha betrodd seg til ham. Hun orker ikke å leve lenger. Hun synes livet er vanskelig. Hun vil helst at mamma og pappa skal flytte sammen igjen. Hun synes det er vanskelig å gå på skolen. Hun har stort skolefravær når hun er hos ham og dette begrunner han med at hun sliter og har det vanskelig. Hun holdes hjemme fra skolen på grunn av diffuse problemer som vondt i magen, svimmel og kvalm. Jeg kjente virkelig at gulvet gynget når disse påstandene kom. Jeg tenkte; dette er ikke mulig. Nå må skolen og BUP gripe inn. Disse truslene har jeg levd med i alle år. Han har ikke bare vært syk og simulert syk, men han har også truet med å ta sitt eget liv. Han kunne forsvinne fra hjemmet og gjøre seg helt utilgjengelig etter en kraftig krangel. Deretter kunne han sparke hull i en dør og dra i sinne med beskjed om at dette var det siste jeg skulle se til ham. Han ville dra til skogs og ta sitt eget liv. Tilbake satt jeg skjelvende og gråt. I timene som fulgte skulle jeg gjøre utallige forsøk på å få kontakt med ham. Jeg involverte også hans søster. Da hun heller ikke fikk kontakt med ham ble vi enig om å kontakte politiet. Alle disse historiene veltet opp i meg når han nå flytter selvmords-spøkelset over på vår 11 år gamle datter.

Jeg ble så satt ut at jeg måtte be om en pause. Gråten kom. Hvorfor skal jeg sitte i et skolemøte og høre dette for første gang. Hvorfor er det så mange rundt ham – ham selv inkludert – som er potensielle selvmordskandidater? Jeg ser på de andre rundt bordet. Skjønner de ikke hva som foregår? Skolen ser en glad og sosial jente. Hun er aktiv på fritiden og har mange venninner. Hvorfor skal hun ikke få lov til å være et barn på barns premisser? Hva blir resultatet av dette? Behandling? Hva er det han pønsker på? Innerst inne vet jeg at han ikke har slått seg til ro med dagens omsorgssituasjon. Han ønsker ikke skolesterke barn. Han ønsker at barna skal prestere så dårlig at det er grunn til bekymring. Det gjør de ikke. Begge er sterke barn og får fine evalueringer.

Min eks-mann virker så desperat og enkel. Hadde jeg vært et øyeblikk i tvil om min datter var suicidal ville jeg være den første som hadde grepet inn. Hun lever helt uvitende om hvilket sirkus hennes far setter i gang. Jeg tror hun ville synes det var vanskelig om hans påstander hadde blitt kjent. Hun har aldri gitt inntrykk av at livet er vanskelig overfor meg. Tvert i mot.

BUP har nå utredet henne. Hun er ikke suicidal. Ikke uventet. Hvem blir den neste selvmordskanidaten?

REDAKSJONENS KOMMENTAR

Hva gjør vi når vår partner, stadig kommer i situasjoner som lammer vårt eget liv? Når en vi er glad i trenger ekstra tid og omsorg, så er det vår plikt å stille opp. I gode og onde dager. Er du en samvittighetsfull person, så vil du nødig være den som svikter i nøden.

Hva da når den som vi lever sammen med, stadig trenger oss, og stadig trenger oss mer og mer? Når han forteller at han har det så vanskelig at hvis vi ikke føyer oss, så vil han ta livet av seg. Hver gang vi selv har noe viktig å gjøre som ikke handler om vår sårt trengende partner, så har vi dårlig samvittighet fordi vi ikke er nok til stede. Selv jobben blir belastning for partneren, også når vi prøver å redusere innsatsen og på alle andre areaer enn i interaksjon med vår sårt trengende partner.

Det er utmattende å fylle partnerens bunnløse behov, men det er ennå tøffere å stå i mot, og dermed er det lett for at man gir etter. Etter hvert blir det vanskelig å forklare hvorfor dine behov, som tross alt er nokså trivielle i forhold til partnerens livskamp, er viktige. Når du en gang i mellom viser styrke, og nekter å gi opp alt liv utenfor hjemmet, finner han en ny krok i deg, og denne gangen bruker han barna for å kontrollere deg. Denne historien er et typisk eksempel på at du aldri må gi opp ditt eget liv for å tekkes den du lever sammen med. Dersom du stadig opplever at partneren din legger bånd på deg, så bør du spørre deg selv. Er dette rimelig? Ville jeg selv ha bedt om dette? Hvis svaret er nei, så vet du hva du må gjøre, men det er ikke så lett, «for hva hvis…»?

Mye av grunnen til at mange havner I slike situasjoner, er at den gradvise tilvenningen til psykopatens krav. I begynnelsen, tar du partneren på alvor, og etter hvert blir det en vane å måte si nei til alt som skjer utenfor hjemmet. For den som opplever lignende ting, er det bare en ting som gjelder, kom deg ut. Det er aldri rimelig, at du skal gi opp ditt eget liv for din partner. Når partneren truer med å ta livet sitt hvis han ikke får viljen sin, så har du ikke annet valg enn å si; «ja vel, det er ditt valg«.

Vær den første til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply»Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir.  (Vil du være anonym skriver du «anonym» som navn.)

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som «Leserhistorie – med egne ord»? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@gmail.com Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.