En ødelagt påske - Psykopaten

En ødelagt påske

En gjenganger i konflikt mellom skilte foreldre er krangel om samvær. Til tross for en skriftelig avtale brytes denne og det går ut over egen planlegging, men aller mest barnet som må leve i konflikten mellom sine foreldre. I denne leserhistorien hører vi fra en fortvilt mor som forteller hvordan dette virker på henne. Har denne historien noe på psykopaten.info sine sider å gjøre? Les historien og døm selv:

LESERHISTORIE: Min datter ringer meg. Hun er hos faren, som har en vennine som er opptatt av å aktivisere barna. Hun har selv en datter som er like gammel som min datter og de er veldig gode venner. Da min datter dro til faren en dag før hun skulle ba jeg om at han skulle være imøtekommende da jeg ønsket å ha henne med meg på en dagstur på hytten og treffe familie vi ikke ser så ofte. Jeg sa det ble lørdag eller søndag i påsken og jeg fikk inntrykk av at dette skulle gå bra. Lørdag ble planlagt og jeg ga beskjed om dette. Fredags kveld fikk jeg melding fra min eks, om at min datter ikke ønsket å være med og kom hjem først på mandag.

Jeg svarte at hun skulle være med, men at jeg kunne levere henne igjen om kvelden. Det var da min datter ringte meg fra fars mobil og fortalte hun heller ville gå på bading med faren og denne venninnen sin. Jeg reagerte selvsagt på at faren hadde planlagt dette da han viste at jeg hadde planlagt tur og gjort avtaler med familie og barnebarn og mente at dette var det opp til meg og bestemme.

Hun svarte at dette hadde ikke pappa sagt noe om. Det viste seg at hun hadde meg på høytaler og faren brøt inn og begynte straks og diskutere og sa jeg kunne dra søndagen. Sa som sant var at det kunne jeg ikke. Din datter vil ikke være med deg, sa han og det burde jeg respektere. Jeg vil ikke diskutere dette ovenfor henne, sa jeg og du lovet å være imøtekommende og burde kunne overtale henne til å være med som planlagt og det er ikke hun som skal bestemme dette. Hun skal være med sa jeg. Han var sint og bestemt og sa at han at jeg måtte respektere at hun ikke ville være med. Hør på deg selv sa jeg, er det dette du kaller å være imøtekommende og det er ikke riktig at vi tar denne diskusjonen forran vår datter! Jeg tvinger henne ikke til å være med deg sier han igjen, respekter det! Hadde jeg fått ha henne 50%, så hadde vi ikke hatt disse problemene, men du manipulerer og lokker henne…

Jeg håpet han var gått vekk fra vår datter og sier oppgitt at han først og fremst kan begynne å ha henne ut i fra den avtalen, som vi har skriftlig fra meklerkontoret. Du saboterer det også, spytter han ut. Hvordan det sa jeg? Du har henne ikke i de ukedager vi er blitt enig om og du byttet helg, som jeg også sa ja til, men du hadde henne ikke likevel fordi du reiste på heisatur med venner i stedet. Jeg har sagt ja og vært imøtekommende med alt hele veien. “Gidder ikke å snakke mer med deg svarer han da, vi kommer ingen vei, det går ikke an å samarbeide med deg”. Hør på deg selv, svarer  jeg. Du vet jeg har rett, men det gidder du ikke høre på. La meg få snakke med vår datter, hun skal være med i morgen! Du får ringe henne selv, var svaret jeg fikk og jeg tvinger ikke henne til å være med deg, sa han før han la på.

Etter en stund prøvde jeg å ringe henne, men hun svarte ikke. Jeg sendte henne en melding om hun kunne ringe meg når hun var alene.

Det gikk enda en time før hun ringte og jeg var fortvilet og lei meg. Mest fordi hun ble stående i en konflikt som kunne vært unngått om ting hadde gått som avtalt, men også fordi hun havnet mitt i mellom uten at jeg følte jeg kunne gjort noe anderledes. Jeg kunne selvsagt bare akseptert det at hun ikke ville være med, men denne turen var planlagt hovedsakelig for hennes skyld. Jeg vet hun ville storkost seg. Jeg vet også at det blir lenge til neste gang. Jeg var også skuffet og lei meg for at selv om jeg prøver å være imøtekommende, så blir det slik og det er ikke første gangen. Følelsen av å ikke blir verdsatt er plutselig like stor, som da jeg levde sammen med han. Ønsker ikke at han skal få styre livet mitt lengre, men så skjer det likevel.

Da hun ringte igjen var hun ikke alene, men sa hun satt i bilen. Ikke ideelt, men klokken var blitt mye og jeg måtte få avklart dette til morgendagen. Dette var fredagen, altså dagen før. Jeg overtalte henne til å akseptere det og lovet vi kunne bade en annen dag om hun hadde lyst til det. Det hadde vert helt stille rundt henne til dette punktet…. – da freser faren ut at hører du fanen ikke at hun ikke har lyst, er du dum eller. Hun blir ikke med deg i morgen, ferdig med det!

Jeg ble helt paff og satt ut, da jeg kjørte at hun hadde hatt meg på høytaler mens jeg hadde prøvd å overbevise henne.

Jeg ble kjempelei meg får at hun igjen ble utsatt får dette og prøvde å ignorerer hans uttalelser og fortsatte og snakke til henne rolig. Jeg kommer og henter deg i morgen, vi får snakkes når du er alene. Faren fortsatte å skjelle meg ut og ba meg holde meg unna og at hun ble ikke med og at jeg fanenen med burde fatte noe så enkelt. Vi snakkes vennen sa jeg med gråten i halsen, vi snakkes når du er alene.

Tårene mine trillet for barnet mitt som ble satt i denne situasjonen.

Det pep inn en melding: Nå er det slik at dette er min helg og min del av påsken å ha samvær! Du lokker med mat, pizza, baking av søte kjeks, med å svømme sammen med henne +  venninner  og manipulerer henne for at hun skal hilse på oldemoren din i morgen! Hun sier igjen og igjen i fra til deg at hun ikke vil ha grøt eller reise ut på landet! Hun vil være med i morgen med meg og venner. Vi skal trene. Hun trenger det! I tillegg skal vi ha/på påskerebus i morgen! Søndag passer at du tar henne med ut for å hilse på din familie om påskesamværet skal brytes. Du hadde henne hele påsken i fjor foruten 1 dag. I år har du hatt henne nesten hele første uken. Jeg har bestemt at hun blir hos meg i morgen! Hun ringer deg ikke opp igjen i smug for at jeg ikke skal høre deg manipulere mer! Du får henne til å grine! Nå er det nok!

Overasket egentlig ikke, men likevel sitter jeg med hakeslepp og lurer på hva han egentlig tenker med…

Jeg svarer: Avtalen var at jeg skulle ha henne med meg på landet lørdag eller søndag. Nå ble det lørdag fordi det var da de andre skulle utover. Det er du og jeg som skal bestemme og ikke vår datter. Du viser ingen imøtekomenhet som lovet. Du har selv valgt å la henne bli en del av denne diskusjon, ikke jeg. Jeg bare forholder meg til allerede avtalt avtale, med både deg og henne. Dårlig gjort av deg å ødelegge en planlagt tur til min familie, ikke første gang! Du som voksen og foreldre forstår vel at det er viktig både får meg og henne at hun er med. Men jeg skal ikke være den som gjør det mer vanskelig for henne, enn hva du allerede har klart til nå på egen hånd. Så nå mister vi alle denne turen på landet så hun får kose seg med bading. Takk får saboteringen!

Han skriver igjen: Det holder! Hun gråter etter du ringte henne de siste telefonene til henne! Hun vil ikke bli med i morgen. Det passer at hun kan bli med deg på søndag! Du får gi en lyd om du ønsker det! Nok nå! VÆR VENNLIG STOPP NÅ!

Og jeg svarer: Hallo. Dette er det du som har startet. Det blir ingen tur har jeg sagt. Det er mange det skal passe får, så søndag går ikke. Håper du er stolt av deg selv. Hun hadde aldri begynt å grine hadde det ikke vert får din innblanding… Kos dere i morgen

Det er nytteløst for han vil aldri forstå. Han forstår ikke at hun gråter, om hun gjorde det, fordi han blandet seg og ikke ville at hun skulle være med meg. Kakene som jeg angivelig skulle ha lokket henne med var bare noe jeg nevnte at vi skulle bake en dag. Helt vanlig snakk. Jeg fatter ikke hvordan han tenker og skremmende hvordan han klarer og framstille det som om alt er min feil. Dette er bare en av ett mangfoldet av situasjoner jeg er oppi hele tiden. Er dette normalt? Er det jeg som tar feil?

Føles som om det er noe gale med meg. Det vrenger seg i meg og jeg finner ikke roen. Sover ikke og klarer ikke å aktivisere meg. Hele påsken er ødelagt og jeg bare går og venter på at min datter skal komme hjem. Jeg vil ikke at han skal ha taket på meg lengre, men jeg klarer ikke å være kynisk. Jeg klarer ikke å bare legge det bak meg. Jeg er redd, redd for hvordan alt slår tilbake på meg.

Besøk også våre Facebooksider.

Kjenner du deg igjen? Er dette “bare” en vanlig krangel om samvær som man må regne med i en skilsmisse? Er han urimelig eller er det hun som gjør det vanskelig? Vær den første til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply» Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir.  (Vil du være anonym skriver du “anonym” som navn.)

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som “Leserhistorie – med egne ord”? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info –  Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!

Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.

6 Comments

  1. Kathrine C Høyland

    April 6, 2015 at 1:23 pm

    Jeg tenker ut fra egen erfaringer, detter var HANS påske, hun VET at dem har et konfliktnivå og at han ikke er til å stole på når det kommer til endringer av en allerede fastsatt avtale. Det jeg har lært er at jeg kan ikke stole på at motparten overholder endring i samværet så skal vi planlegge noe viktig så må det planlegges i MITT samvær.
    Jeg fårstår frustrasjonen hennes men med tanke på at hun er klar over at det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene, er det i bunn og grunn HUN som har skapt denne situasjonen med å tro at han skulle overholde denne avtalen, når det virker som om hun har erfaringer fra før om at dette ikke pleier å fungere.
    Jeg er også enig med ham at når hun sa det ble lørdag eller søndag å han hadde lagt planer for lørdagen (å sikkert antatt at det da gikk fint med søndagen) tenkte at søndagen var ok, så han selv har skrevet kunne hun få ha henne med på søndagen. Jeg tenker også om dette er familie som bor langt borte å som sjelden får mulighet til å samles så ville dem nok vært samlet mer en bare søndagen. Så jeg tror nok hun kunne vært litt mer medgjørelig på å prøve å få til søndagen for å ungå konflikten. Men at hun prinsipielt gjorde seg vanskelig fordi hun hadde planlagt lørdagen, å når han da sa det ikke passet så følte hun at han var vanskelig å at hun derfor gjorde seg vanskelig selv!
    Men det skal sies at når du er i situasjonen er det ikke lett og se det fra utsiden.
    Har selv vært der, men lest gjennom mellinger etterpå å sett at ting kunne vært løst på en bedre måte om jeg hadde plasert tankene først 🙂

  2. anonym

    April 6, 2015 at 1:33 pm

    Hei, du er ikke alene med slike problemer. Jeg har hatt det slik i 4 år og det fortsetter helt til de er voksne. Jeg får også beskjed om at det er meg det er noe galt med. Hadde det ikke vært for meg, så hadde det ikke vært sånn. Vær sterk for barnet ditt. Hun trenger deg! Ikke ta det til deg, prøv å gjøre det beste ut av det. Lykke til videre!

  3. Anonym

    April 6, 2015 at 1:39 pm

    Dette du skriver her er desverre noe du må “venne deg til” og forholde deg til da en psykopat er ute etter bare 1.ting. “SPLITT OG HERSK! ” Jeg har selv hatt det sånn i over 8.år og det er bare barna og motparten sjøl som taper på det. En psykopat vil aldri kunne forholde seg til noe som en annen part/instans har bestemt.Det er bare de som har rett.Alle andre er “idioter” i deres øyne.Empati er de ikke i stand til å føle,heller ikke elske noen annen en seg selv.Jeg vet det er tøft og vondt,men det kommer heldigvis en dag da barna sjøl “tør” å stå opp i mot psykopaten.De ser hvem som bryr seg om dem og støtter de uansett.Håper det ordner seg for deg. Mvh.ei som aldri ga opp og høster godene av det nå .

  4. sol.

    April 6, 2015 at 1:47 pm

    Jeg kjenner meg så igjen. Problemet er at det ikke nytter å gjøre avtaler med en psykopat. Dvs. avtaler til psykopatens ønske skal selvsagt overholdes til punkt og prikke. Men derimot å gjøre en avtale der barnet er hos psykopaten..og skal bli med den andre forelderen på noe..det kan du glemme. Det er min erfaring. Da blir barnet lokket med på andre ting og manipulert til å ombestemme seg ifht avtaler som er gjort. Dette fører til situasjoner som du forteller om her.
    Jeg har bestemt meg for at slike avtaler er uaktuelle. Fordi det er 99 % sikkert at utfallet blir som beskrevet. Barnet blir manipulert og involvert..og alt blir snudd på hodet av psykopaten slik at det er du som fremstilles som egoist osv.
    Denne påsken gikk jeg med på at far skulle få ta med barnet på Kielferja,og at barnet ble levert ett døgn senere. Da barnet mitt legger ut bilde fra turen er han i København..ikke i Kiel. (Her er det utreiseforbud og far skal til enhver tid informere mor om hvor barnet befinner seg.) Det er jo det samme for meg om de reiser til Kiel eller København. Men far er bare nødt til å vise at han gjør som han vil..drar hvor han vil..og lyver som det passer han. Dette skaper unødig frykt og usikkerhet,og vanskeliggjør samarbeide. Uansett hvor mye løgn og brudd på rettslig avtale far foretar seg,står en maktesløs og ser på hvordan barnet blir opplært til å lyve og ikke ha respekt for andre forelder. At dette er psykisk belastning som kan gi mange utslag for barnet kommer visst i bakre rekke.
    Så mitt råd er å prøve å følge rettslige avaler så langt det lar seg gjøre.Så slipper man å utsette barnet og seg selv for en del konflikter. Jeg kan si ja til utvidelse av samvær hvis jeg ser at barnet vil ha glede av det. Men jeg har sluttet å lage avtaler som går på samvær i perioder far har samvær. Slik skåner jeg barnet og meg selv.
    Det er dessverre bare å innse å gjøre avtaler med en psykopat er å gi mulighet til å få laget skikkelig med kaos og helvete.Gi psykopaten minst mulig muligheter for å få utøvd makt over deg!

  5. Britt

    April 6, 2015 at 2:36 pm

    Jeg har lært den tunge veien å holde alle avtaler som står i samværsavtalen, selvom det gjør at guttungen går glipp av enkelte familie stunder som bursdager, bryllup ect… Alle forslag fra hans side, der han vil gjøre om samværet blir svart med vi holder oss til avtalen. Ingenting annet nytter.

  6. Anne

    April 6, 2015 at 9:25 pm

    Dette er en ganske vanlig situasjon dessverre, uten at jeg tror man kan kan kalle den ene eller andre part psykopat. Basert på denne historien vil jeg si at det er skylddeling. Ingen av foreldrene har vett til å vike for barnets beste. Det er klart at moren er fortvilet over at planene går i vasken og over at samarbeidet mellom henne og faren til datteren er så dårlig, men mor burde også ha gitt seg straks det fremkom at far ikke ville la datteren reise med henne. Istedenfor begir de seg begge ut på beskyldninger og forklaringer om hvorfor den andre er urimelig- med datter tilstede- i tillegg til at de begge drar i datteren med å argumentere sin sak.

    Når samarbeidet med den andre er så dårlig bør man være innstilt på å svelge noen kameler for barnets/barnas skyld. Far her er kanskje vrang, men mor gjør det her ikke enklere for datteren. Det er vanskelig, men hun burde her ha svelget skuffelsen sin. Datteren hadde det bra der hun var, og skulle på noe hun også synes er kjekt, altså er det først og fremst mor sine forventninger dette gikk ut over. Skuffelsen ved det skulle hun ha spart datteren for!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.