Som ung pike traff hun en svært sjarmerende mann. Hun forstod ikke alvoret da hun tidlig oppdaget den løgnaktige siden ved ham. Han kunne juge om hva som helst, til hvem som helst. Hun ser i dag at hun som ung inngikk ekteskapet av feile grunner. Den uunngåelige skilsmissen ble starten på en rekke tiår med psykisk terror hvor barna var favorittvåpenet. I dag har hun mange barnebarn, men ikke kontakt med noen av dem. Hennes sønn er endt opp som rusmisbruker. Les hennes sterke historie og finn ut hvordan hun har klart å holde seg oppreist:
LESERHISTORIE: Jeg traff min mann da jeg var atten år. Han var fire år eldre enn meg og populær og sjarmerende. Jeg var utrygg og beskjeden. Avvikene kom frem ganske tidlig og jeg prøvde derfor å gjøre det slutt. Jeg forsto heller ikke alvoret i løgnene og alt det andre som kom frem den gangen. Den gangen da han truet han med å ta livet sitt eller drikke seg i hjel. For jeg måtte be han om å velge meg eller flaska. Jeg følte meg veldig alene og ingen å snakke med følte jeg meg derfor fanget.
Vi ble gift og fikk barn. Jeg hadde vel nevnt på arbeidsplassen min at jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke kunne få barn, så da kunne jeg bare gifte meg med ham, hadde jeg sagt. Jeg var forundret over at jeg hadde sagt det når jeg ble fortalt det i ettertid, men det var vel intuisjonen min som snakket den gangen. Den holdningen var et dårlig utgangspunkt for et ekteskap men jeg var ung, umoden , redd og hadde et utrolig dårlig selvbilde.
Barn kom og det var absolutt den beste tiden i mitt liv og jeg elsker dem begge to, sånn at det er sagt. Han var ikke noe særlig interessert i barna og var snar med å få dem i seng så han kunne ha meg for seg selv. Han var grei og enkel å ha med å gjøre. Det var ingen konflikter eller uenigheter om noe som helst. Alltid fornøyd med alt jeg gjorde så lenge jeg ikke stilte krav eller konfronterte ham. Jeg var tilpasningsdyktig og også lett å ha med å gjøre. Jeg tok alt ansvar på strak arm. Skulle noe gjøres måtte jeg gjøre det selv. Han var på en måte ikke interessert i å gjøre noe som ikke kunne vises frem.
Han var en notorisk løgner
Jeg prøvde å innvie ham i barneoppdragelse. Han var enig i alt men klarte ikke gjennomføre det vi snakket om. Aldri. Det var stadig løgner på gang. Han bløffet om alt. Noen hvite løgner, noen svarte og ellers eventyr som det ikke var noe hold i. Når løgnene kom for dagen falt jeg litt sammen, for jeg ønsket jo å tro på ham. Det ble en berg og dal bane, og det ble vanskelig å stole på ham. Overraskelser fra ulike kort han brukte hadde jeg også en konto for. Når vi var sammen med andre var han høylytt og skrytende om sin egen suverenitet. Han stjal alle mine ideer og gjøremål om det var med økonomi, eller andre ting. Jeg forsvant ved siden av ham og det var ikke vits å prøve å si noe for det var ham folk hørte på. Jeg prøvde jo noen ganger å si noe eller si hvordan det egentlig var (når han løy) men da latterligjorde han meg med “nå har du nok drømt igjen ” eller liknende utsagn. Og folk var lydhøre og imponert over den flotte og festlige mannen.
Jeg fikk kun “omsorg” med publikum til stede
Når familien min kom på besøk kalte han meg elsklingen sin- men bare da. Aldri når vi var alene. Når jeg prøvde å snakke med han om ulike ting nådde jeg ikke frem. Han avfeiet meg med ironi og latterliggjøring av kroppen eller utseendet mitt for det var også mitt svake punkt. Han var heller ikke interessert i nærhet og jeg var sulteforet på den slags. Jeg visste ikke noe om sex og var ikke klar over at når han tok seg til rette mens jeg sov- at det faktisk var voldtekt, Når jeg begynte å skjønne noe og prøvde å ta de opp med han kunne han slenge ut ting som satte varige spor. Jeg var sikker på at det var noe galt med meg. Smerter i underlivet var vanlig de årene. Jeg brukte familiekontoret og fikk han med dit. Han var også inn til psykolog men det var selvfølgelig psykologen som var gæern. Familierådgiveren sa jeg burde gå fra ham, for det var for sent å hjelpe ham. Hun hadde ikke lov å sette diagnoser, sa hun. Jeg hadde blødende magesår og prøvde å holde ut, men når han lot det gå ennå mer ut over barna var begeret fullt. Og det siste han gjorde var å stappe brødskiva ned i halsen på en 2 – 3 års gamme unge mens han illskrek. Bakgrunnen var at han ikke ville ha brødskiva si allikevel som faren hadde laget. Alkoholforbruket hans tiltok og når jeg igjen nevnte separasjon, slo han på meg nakkeskade med varig men. Etter noen liggedager med blåveis og hoven leppen sier han : Åssen gårre med leppa da mor he he he he
Hans favorittvåpen etter skilsmissen ble barna våre
For meg var skilsmissen en enorm lettelse, men alt ble også verre enn noen gang. Han ga meg klar beskjed “hvis han ikke fikk meg skulle han knuse meg”, om han så skulle bruke resten av sitt liv og det har han jo holdt så langt. Alkohol damer og ingen interesse for barna. Han holdt ikke avtaler og jeg måtte slutte i den jobben jeg hadde som var på natt. Da han etter hvert skjønte alvoret, at det ikke var mulig å jukse seg til noe, begynte terroren på alvor. Han brukte barna i mot meg, som han gjorde så snart han selv var på tynn is. Når han ville ha samvær med dem var det alltid en annen agenda som lå bak. Det var små sjokk hele veien og jeg måtte leve ved å se at barna gikk gjennom samme berg og dalbane som jeg hadde gjort. Når de fortalte glad om pakker som skulle komme og annet var det vanskelig å holde maska.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Første gangen han hadde barna kom de hjem og fortalte om ho nakne dama med store pupper. Det var den første hevngjerningen hans. Han fikk jo den reaksjonen han ønsket fra meg for jeg hadde jo følelser for han tross alt , men hvis forsøkene var for å ta han tilbake var det jo helt bak mål. Han kunne plukke barna opp å kjøre avsted med dem for å skremme meg. Jeg følte meg heller ikke trygg når han hadde barna. Sa det kunne være lurt å ha barnesikringer på vinduer som hadde et bratt stupp rett utenfor der han bodde. Da lo han og sa at barna ikke var lagd av porselen. Han fikk besøksforbud etter å presset min søster ut av veibanen fordi hun hadde den ene sønnen med i bilen. Han hadde hylskreket inne i bilen når faren kjørte etter dem og prøvd å presse henne ut i grøfta. Han tålte ikke at barna var hos andre for da kunne jo jeg få litt fri. Det var mange episoder som sa at jeg burde ha nektet han samvær, fordi det var psykisk terror det han drev med mot barna. Desverre hadde jeg ikke den bevissheten den gangen som jeg har i dag. Og barna jo så glade for å se han og han hadde gode sider også. Dette var veldig vanskelig men er så takknemlig for at jeg hadde familiekontoret og det var den støtten derfra. Tok med den ene sønnen dit da han begynte å utrykke følelsen av svik og andre symptomer.
Han brukte straff og belønning om barna sa noe positivt eller negativt om meg. Barna ble veldig forvirret, for han kunne også sitte og gråte. Da kunne han si at han ville tilbake til meg, og barna var jo små. De kom hjem og gråt over at pappa hadde det vondt. Han brukte barna for å komme inn i huset og jeg måtte være i forkant. Hvis det ikke gikk, kunne han kaste klærne deres ut på gata mens barna sto å kikka på. Etter hvert som han skjønte at det ikke var retrettmuligheter gikk det over til andre metoder. Han satte ut rykter om meg som jeg ikke hadde mulighet til å forsvare. Han var egentlig stolt over alt jeg gjorde både hjemme og i forhold til barna når vi bodde under samme tak og det var nesten for mye av det gode for alle har vi forbedringspotensiale. Nå var alt snudd på hodet. Forferdelige rykter som ikke eide et fnugg av sannhet . Jeg skulle ønsket både fjern og nær hadde konfrontert meg i stedet for å stilt meg merkelige spørsmål.
Det var umulig å samarbeide om barna
Vi hadde delt foreldrerett men han har ikke vært på en eneste fotballkamp, foreldremøte eller noe annet som hadde med barna å gjøre. Han ble alltid invitert. Han lovte barna noen ganger å komme når de var på cup, men dukket ikke opp. Det ble mange skuffelser for barna, som satte seg dype spor hos dem. Jeg brukte familiekontoret hele tiden. Brukte rådene jeg fikk om å få til samvær. Det nyttet ikke. Aldri. Ikke en eneste gang har jeg lykkes i å planlegge eller å få til noe. Meg og barna var på en eneste påsketur, hvor jeg fikk låne en campingvogn på fjellet. Vi ble kjørt opp for han skulle ha bilen som fremdeles var felleseie. Mens vi koser oss på fjellet og barna var i full vigør med å lage hopp kommer han kjørende, og jeg fikk hakeslepp. Barna ble glade, de var små og han lokket dem med hotell, svømmebasseng og alt det en kan friste barn med. De sa selvfølgelig ja til det, og de savnet han jo! Jeg skulle også få lov å være med, sa han. Det var jo det som var agendaen hans. Men, jeg sa nei og jeg burde ha sagt nei til barna, også. Der satt jeg igjen alene i campingvogna og sånn lærte barna å ikke ha respekt for meg. Jeg hadde ingen selvrespekt og han hadde makten over meg. Like før Påska hadde jeg spurt om han ville ha barna og det ville han ikke. Jeg spurte om vi kunne ha bilen slik at vi kom oss på ski, men det fikk vi ikke. Den skulle kjæresten hans ha i Påsken fikk jeg til svar. For han hadde jo dame samtidig som han ville ha meg tilbake.
Alt foregikk på hans premisser
Det gikk på hans premisser hele tiden. Han kunne plutselig ta kontakt og da hoppet vi opp for å imøtekomme ham. Han var sammen med dem en jul. Da fikk vi beskjed om at han ønsket dette en uke før julaften, og jeg hoppet opp og skrinla våre egne planer slik at barna fikk være sammen med både far og farmor. Hele tiden brukte han barna for å sverte meg. Helt fra de var veldig små. Han kunne ta de på fanget og le. «Hahahaha- se på smiley face!», fikk han dem til å rope i kor om jeg var ute av meg for nok en løgn. For hver nye løgn følte jeg at jeg ikke kunne leve slik. I stedet for å rydde opp oss to i mellom, brukte han heller barna til å latterliggjøre meg.
Da barna vokste til reagerte de på eventyrene og løgnene. Han kom mer på banen, men alltid var det for sin egen del. Han giftet seg og måtte da vise hvor flink pappa han var. Selv om han giftet seg tre ganger, tålte han ikke å høre at jeg var sammen med noen. Da lot han det gå ut over barna. Etter hvert begynte de heldigvis å si fra at det var vondt når han snakket stygt om mamma. Det er barna som blir skadet når foreldre driver på slik.
Den ene sønnen begynte å skli ut og jeg ba han om hjelp uten å lykkes. Han er rusmisbruker og har sitt å stri med, så far og sønn har brukt hverandre her. Her har han brukt andre metoder for å straffe meg. Det har vært å stenge meg ut for ikke få vite når min sønn har vært innlagt på sykehus for alvorlige ting og mye annet. Å få sønnen sin til å ruse seg mer, for å nå sitt mål, er vel noe av det verste. Men, heldigvis er han den som ser hele spillet og han er forhåpentligvis på vei ut av misbruket og heller ikke lenger sårbar for farens krenkelser. En far som ikke tåler svakhet og følelser og har straffet han når han minst trengte det. “Ingen elsker et barn som ikke lykkas” synger Bjørn Afzelius. Det er ikke mer enn tre år siden sist jeg ba på mine knær om at vi samarbeidet for å hjelpe sønnen vår på best mulig måte. Jeg har også i fortvilelsen tenkt tanker om å ta han tilbake for at alt skulle bli bra for alle.
Da barna begynte å bli voksne og det var svigerdøtre og andre å imponere og manipulere kom han på banen for fullt. Det var ikke måte på hvor snill og hjelpsom han var. Kjøpte små barnekjoler og dro på med alt som var mulig i sin iver etter å nå klimaks av sin ondskap ordnet han ut og det var bryllup, barnedåper og fryd og gammen. Jeg var utestengt men fikk noen glimt av idyllen. Han passer alltid på å ha vakre kvinner ved sin side om de er kjøpt og betalt betydde ingenting. Også for å ta rollen som bestemor. Han visste hvor han kunne stikke kniven inn og alt ble verre enn noengang.
Han likte å ha kontakter i høyere hold
En tidligere styreleder er i slekt med barnebarna mine. Han og min eks ble gode kompiser. Jeg ringte ham for et par år siden i fortvilelse over å ikke få se barnebarna. Han skjelte meg ut etter noter fordi jeg hadde sendt bekymringsmelding for nesten ti år siden. Noe jeg er glad for at jeg gjorde for jeg kunne ikke ha levd med meg selv dersom jeg ikke hadde gjort det. Jeg prøvde jo alt annet først også ved å kontakte både besteforeldre og oldeforeldre i forsøk på å beskytte barna. Det ble bare stengte dører og forferdelige angrep. Jeg lever godt med meg selv over å ha fulgt magefølelsen min og det var ikke noen lett oppgave. Og barnevernet ? Jo, de henla saken. Hr. Tidligere Styreleder hadde en finger med i spillet her da han hadde makt og folket lar seg styre. Barnevernet har i ettertid beklaget henleggelsen til meg. Det er to ting jeg ALDRI har angret på : det ene er at jeg forlot ham, det andre er at jeg meldte bekymring. Jeg sto opp for barna og fulgte hjertet mitt , de andre sviktet barna og tok parti med de voksne. Det største sviket vi kan gjøre mot barn. Hadde jeg ikke valgt å melde, hadde jeg nok ikke sittet her i dag, det er jeg sikker på.
BESTILL BOKEN I DAG
Tor Halstved ble fra han var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge sin foreldre. Det var også grov vold med i bildet. I Tabu! forteller han for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for. Tor vil sette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter og jenter blir seksuelt misbrukt som barn.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Alt dette tok knekken på meg og jeg var mer eller mindre sengeliggende i flere år. Har brukt mange år på å bygge meg opp og har måtte ta noen valg for å kunne fortsette livet. Det har kommet mange barnebarn og jeg har ikke kontakt med noen av dem. Jeg har ikke vært velkommen, noe det tok lang tid før jeg innså at mine forsøk på kontakt var håpløse.
Jeg gir ikke opp så lett og barn er noe av det mest betydningsfulle og vakreste som fins. Det er så stor en sorg som heller ikke skal få ta knekken på meg. Jeg har alt for mange gang følt meg som piken med fyrstikkpinnene og det er ikke en rolle jeg vil ha lenger. Jeg måtte til slutt trekke meg helt bort for å klare å holde meg oppe. Her er det snakk om flere psykopater og mange ofre. De samarbeider godt og jeg er målet for ham som er primus motor og jeg har ikke mere krefter. Nå når han meg ikke lenger. Jeg lever i håpet på at barna kommer når de blir store nok men jeg skulle så veldig gjerne gitt dem så mye før den tid.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Hei!
Ja, jeg har opplevd at galskapen fortsetter i flere generasjoner.
Min eksmann hadde en voldelig far som ydmyket sin kone, helst når han hadde et “publikum”. Min eks måtte ordne opp når det ble bråk i netasjen over oss..det var ikke godt for ham heller, den gang! Det merkelige var at han overtok sin fars rolle med psykisk terror og fysisk vold overfor sine egne barn, men også meg. Fikk heldigvis god hjelp av en kollega, som så galskapen og mente at jeg burde ta med barna og komme oss vekk. Dette gjorde jeg og fikk et liv uten ydmykelser, fikk bygget meg opp gjennom høyere utdannelse og tok vare på mine barn så godt jeg kunne som aleine-mamma. Tiden gikk og barna fikk min omsorg og positive tilbakemeldinger når de trengte det. De ble veltilpasset og klarte seg godt i det voksne livet. Jeg hadde overskudd til å gi de mye kjærlighet og omsorg, det er min natur. Hadde selv gode trygge foreldre som hadde lært meg dette. Hadde kjærlige og nydelige barn som elsket meg….helt til min yngste forandret seg til å bli ondskapsfull i sitt 35. år. Grunnen var at jeg sa stopp til å sette meg på bar “bakke” rent økonomisk, fordi hun ville ha mer…av meg. Har vært en god mor og mormor, men nå hadde hun fått det jeg hadde av ressurser, nå ville hun ha mer….Det jeg forstår, her langt hjemmefra, fordi hun har klart å spre så mye rykter som er uforståelige og ikke har rot i virkeligheten, slik at jeg ikke kan bo i nærheten! Jeg sitter med en sorg som ikke er til å leve med. Hun har klart å manipulere sin søster, som er verdens fineste menneske, og har mye empati. Dette utnytter dette umennesket, som har arvet farsarven! Nå får hun “hjelp” av sin far..min eks-mann til å bryte meg helt ned ! Er det ikke mulig å sette disse menneskene på plass ? Norsk rettsvesen bruker millioner på å forsvare mennesker som truer sikkerhet til norske borgere. Hvor i all verden skal vi henvende oss..som ser på utgangen av livet kan bli en befrielse. Jeg bare spør! Er det ingen som kan ta tak i dette, eller er advokater for utrygge og redde for å ikke tjene nok penger i en slik sak ?
Anonym
Jeg leser alle disse historiene, og jeg har opplevd mye av dette selv. Og vet hvor vondt dette gjør. Det sitter i hele livet, mer eller mindre. Nå har jeg såvidt truffet en ny mann.., og sitter virkelig og undres på om han også kan ha psykopatiske trekk. Han er en flott mann, har hatt en høy stilling innenfor politiet. det første som slo meg etter første møte, var , at han snakket bare om seg selv.., også ved andre og tredje møte. Ikke et spørsmål om meg.. noe som er vanlig når en treffer nye mennesker. Jeg la også merke til at han drakk en del, men uten å bli beruset.Det ble disse tre møtene i fjor, han måtte hjem og operere en skulder.., han var sykemeldt en god stund. Så kom det en telefon fra Bulgaria. Han var der på et oppdrag fra politiet, sa han. Men, han hadde nevnt han ville fikse på tennene sine, og i utlandet. Og Bulgaria er rimelig.Fikk heller ikke til å stemme at han som sykemeldt , og pensjonert, var ute på en etteretnings sak. Det var bare en tanke.
Vi holdt kontakten.., noe sporadisk.., jeg ble ikke ringt ned , på noen måte.., men avtaler om å treffes ble forskjøvet av han.., og nå skjer dette igjen. Skeptisk som jeg er.., og intuitiv, så føler jeg at det er noe som ikke stemmer. Skilsmissen fra kona.., årsaken var, sa han, at hun hadde blitt altfor “alternativ”. Husker jeg svarte at det er vel egentlig ikke en grunn til skilsmisse.., etter et langt ekteskap. Han har vært i Afrika og lært opp politi tropper der, i forskjellige land.., han hadde fått malaria, også den farlige varianten , hjernemalaria. Ok.., det skjer, men hva med medisiner, spurte jeg. De virket ikke, sier han.., også mulig.., men igjen, denne ulne magefølelsen.
Nå er saken at , han har reist.., til syden, før jul.., pga av en farlig lungebetennelse han måtte komme seg på bena av. Legen sin anbefaling. Igjen denne kviven i magen følelsen..,
Så sender han en melding og sier han kommer ned hit i mars.., han spør så om jeg vet om en leilighet i nærheten av meg.., ja.., det er flere. Men så kommer det tilslutt.., han vil gjerne bo hos meg.
datoen forandrer seg.., men hans gamle mor er døende.., ok.., veldig og meget sansynlig det og. han forteller han er svært knyttet til henne.
Det siste er, han blir rasende over en FB posting som jeg gjorde, mer eller mindre i “ørska”, der jeg får en melding fra han om jeg hadde gått fra vettet. Og at han revurderte alvorlig dette besøket ned hit, siden jeg kunne gjøre noe sånt. ( Det er en av disse tullete testene en driver og leker seg med) Så skriver han også, mange av hans venner hadde reagert på den. Jasså?? Vi har en felles venn.., så ingen andre en han ser hva vi to poster. Så tenker jeg; en slags trussel i dette at han revurderer ikke å komme.., og løgn er det, at hans fb venner ser hva jeg poster. Dette ble jeg ergelig over, og skrev tilbake, at for min del kan han la være og komme.., og dette med at hans venner på FB ser mine postinger, stemmer ikke..
Nå er det ny dato for hans ankomst,. Han spør ikke om det passer, han bare sier på en måte at slik er det. Vel, jeg har mitt jeg skal gjøre, og sa vel til han at siden han har utsatt det meste, så har jeg mine planer.Og da blir han taus, og sier ” han blir ikke lenge i Spania. Dette kan være bagateller.., han behøver ikke være psykopat.., det behøver ikke være noe galt i det hele tatt, men jeg reagerer med noe uro, med undring. Må og legge til, han skriver hvor mye han har i pensjon.. Det er ikke lite, men det angår ikke meg. Jeg klarer ikke helt å finne ut av han.. er, kan dette være første stegene inn i et helvete?
En høyt utdannet mann , han sa han har vært innlagt i psykiatri.., men pga skilsmissen og at han ble pensjonert på samme tid. Det er heller ikke noe tegn på psykopati. Slik jeg opplevde han.., lite personlig, snakket mest om alle sine saker gjennom årene..,hans to døtre som er henholdsvis advokat og tv reporter.
Noe i meg sier NEI!!!! Ikke la han komme.., hva mener dere? er det noe, utifra det jeg har skrevet, som kan tyde på han har spor av dårlige trekk?
Er takknemlig for svar..,
med hilsen meg.
Kommentar fra hun som skrev denne historien: “Først vil jeg takke for kommentarer. Jeg ser det er en del påstander som kan gjøre at noen kvier seg for å legge ut historiene sine. Det er ikke formålet med denne siden. Jeg føler det er på tide å få fokus på dette som er et stort problem i Samfunnet vårt. Derfor valgte jeg å gå ut med historien som startet for veldig mange år siden og som ser ut til å begynne å snu. Det er veldig krevende da alt rippes opp igjen og jeg setter pris på om dere som skal kommentere leser godt gjennom før dere kommenterer. “Disse barna som har slike voksne rundt seg vil med stor sikkerhet videreføre den negative kommunikasjonen.” sitat slutt. Svar : Sannsynligheten kan være at det føres videre, sannsynligheten kan også være at de finner en partner med den destruktive adferden eller sannsynligheten kan være at de får tidlig hjelp slik at de kan bruke det som en ressurs istedet. Det er ingen fasit hvordan et menneske utvikler seg. Og ja det er stakkars barn. Det er alltid de som må unngjelde for de voksnes problemer. Jeg skulle ønsket av hele mitt hjerte at jeg hadde sluppet dette for dette har vært det man kalle for helvete på jord. “Og jeg tenker barnevern vil være medansvarlig for ikke og veilede foreldre til samarbeid “. sitat slutt. Svar: Det ble tatt tidlig kontakt med hjelpeapparatet og det må være to for å samarbeide. Det å gå gjennom skillsmisse og alt som skjedde i ettertid unner jeg ikke noen , men det ble gjort i hovedsak for barnas skyld. Nå kan det også høres mye værre ut enn det var fordi det er bare det negative som trekkes fram og det er fordi det er tema på siden her og for at andre skal kjenne seg igjen. Livet er brutalt for veldig mange barn om det er på den ene eller andre måten. Det er viktig å snakke om tabuene for i lyset sprekker trollene.”
Her er en kommentar til fra hun som skrev innlegget: “Jeg tåler kritik , slik kan en bare bli bedre. . Jeg forholder meg til det som skrives og ønsker bare å minne på og ikke ment som kritikk. Liker å være tydelig og sånn skapes det også forståelse. No bad feelings. Leste hjelpesløsheten din mellom linjene og ønsket å klare opp.
Syns ofte barnevernet får skylda for mye urettmessig kritikk og det er ikke slik de jobber. Da må det sendes bekymringsmelding etc. Det er mye annen hjelp en kan få som familieråd, konfliktråd og det kommer stadig flere til. Mye gjøres nå for barna og jeg er med å kjemper for deres rettigheter. Alle mennesker gjør feil det er helt menneskelig om det er politi, barnevern eller annet. Ikke noen offerrolle her og jeg har stor tro på at det gode vinner. I år er det barnets år.”
Herregud som jeg kjenner meg igjen! Jeg er mormor til tre barn som jeg ikke får se, jeg er visst skadelig for dem. Til tross for at jeg er spesialist i utviklingspsykologi barn 0- 16 år, og for ikke å snakke om den enorme kjærligheten jeg føler for dem. Jeg er nektet all kontakt, etter å ha blitt utnyttet av min datter og svigersønn i alle år. Det fantes ingen grenser for hva jeg skulle stille opp med, og når jeg til slut ble syk og måtte si opp toppleder-jobben min hadde jeg ikke nok penger til at jeg var interessant lenger. Jeg fikk aldri lagt meg opp penger heller, jeg fødde på dem for barnebarnas skyld og kjærligheten jeg tross alt følte for min datter. Jeg har fått ME. hjertesykdom, og en halv million i gjeld som jeg fikk ta over etter et mislykket huskjøp. De overholdt selvsagt ikke betalingsplanen, jeg var dum nok til å stille som kausjonist også ut fra dypfølt omsorg og kjærlighet. Det var en stor sorg å miste dem, ikke til å bære. Jeg subbet rundt som en smertebunt i flere år, håpet og håpet på at ting skulle ordne seg, at jeg skulle få se dem igjen. Nå har jeg gitt opp håpet for ingen kan leve slik. Jeg håper derimot at jeg aldri ser noen av dem igjen for jeg vet hva som venter om de kommer inn i livet mitt igjen. Så jeg har lukket både dør og hjerte, også for barnebarna. De er indoktrinerte og føler ikke lenger kjærlighet for meg, om de kommer inn i livet mitt vil det bare bli som redskap for foreldrene igjen. Tøft å miste de fire menneskene man elsker høyest, umenneskelig tøft. Det kan ikke forstås om man selv ikke har opplevet den forferdelige prossessen både i forkant med den verste form for ondskap, og når man sitter der sjuk og forlatt uten menneskelig verdi for dem. Sorgen er like stor som om de skulle vært døde, kanskje større til og med for de lever jo! Jeg tenker hver dag at jeg håper at ungene som nå er tenåringer, har det så bra som mulig under forholdene de lever under, men jeg tror ikke at det vil ende godt med dem. Skadene de har fått er for store. Jeg har flere ganger vært i kontakt med barnevernet, helt nyttesløst det også. Jeg er viljesterk, dette definerer ikke meg. Og jeg lever her og nå, jeg gjør det beste ut av hver dag. Det er også mitt råd til andre som har opplevet noe lignende, legg bort håpet ,det blir aldri bra. Finn noe annet å fylle livet med som også kan gi glede!