Jeg har gitt opp - Psykopaten

Jeg har gitt opp

Jeg gir meg mot psykopaten

Jeg leser om ofre for psykopaten som frir seg fra grepet ved å gi blaffen. Hvordan blir livet da? Blir det bra? Blir det bedre? Eller blir det slik som livet mitt der likegyldigheten er i ferd med å overta?

Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å bli kvitt de skadene psykopaten påførte meg. Det har vært mange faser. I begynnelsen ble jeg fysisk uvel når jeg så ham. I flere år falt jeg ned i et sort hull når han forsøkte å ramme meg som omsorgsperson. Det var det jeg tålte minst. Bruker han barna kan jeg fortsatt bli syk av hans ord og handlinger. Det har gått mer enn fem år siden skilsmissen. Jeg kjenner meg igjen hos kvinnen som skrev at hun ikke lenger bryr seg om hva psykopaten gjør og mener. Det er jo en slags milepæl. Jeg har også sluttet å bry meg. Omsider. Men, jeg er sliten etter mange års kamp, stress, press, angst, rettssaker og ubehag. Det som skremmer meg mest nå er likegyldigheten og tankene om at det får bli som det blir. Livet går videre uansett hva som skjer. De tankene liker jeg ikke.

Krefter til en ny runde?

Mest av alt kjenner jeg at kroppen er sliten. Kanskje er det kroppen som er likegyldig, mens hodet fortsatt vil mobilisere om det skulle bli mer spetakkel? Eller er det omvendt? Barna er fortsatt mindreårige og jeg vet at han ikke har slått seg til ro med dagens omsorgssituasjon. Det kommer en ny runde. Den kan bli vel så tøff som den første. Jeg ser tegn til at han trapper opp krigen. De som er rundt meg mener jeg skal slappe av. Ikke spekulere og ta sorgene på forskudd. De kjenner ham ikke. De vet ikke hva han er i stand til å gjøre. De vet ikke hva han har gjort tidligere. Det vet jeg. Jeg vet at han ikke har gitt opp. Kanskje trenger jeg en periode nå hvor jeg tilsynelatende ikke bryr meg? Kanskje er det en form for oppladning til nye og tøffe runder i retten?

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn!


Pris kr. 298,- pluss frakt (kr.60,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Likegyldigheten har sjelden vært på besøk hos meg. Likegyldigheten er som et venteværelse til apatien. Jeg orker ikke å slåss. Jeg gir meg. Utfallet får bli som det blir. Jeg tenker slik på jobb også. Møter jeg motstand så gir jeg meg. Motstanderne får selv ta ansvar for sine valg og avgjørelser. Jeg gir meg selv om jeg mener at de tar feil. Jeg er trett. Brukte jeg opp all ammunisjonen i kampen om å fri meg fra psykopaten? Det var en årelang kamp hvor jeg var nesten lammet av angst. I ettertid er det lange perioder som er svarte. Årene fløt sammen. I ettertid minner det mest om en svømmetur i et bekmørkt tjern. En slags følelse av at noen forsøkte å trekke deg under. Noen ganger var jeg under, men merkelig nok kom jeg til land. Bare så uendelig sliten.

Den forbaskede likegyldigheten

Fem år etter skilsmissen forventer de fleste at livet har gått videre. Psykopaten løper rundt som Krøsa-Maja og snakker nedsettende om sine barns mor. Han trekker inn infame bekymringer. Han fremstår som en oppofrende far for sine barn. Mor har jo stukket av med en ny mann. Hun bryr seg bare om sitt nye liv. Han tar seg av de stakkars barna. Mor jobber og mor har ikke tid til barna. Han finner noen åpenbare eksempler som gjør at omgivelsene ser at han har rett. Det er godt å kjenne at jeg ikke bryr meg om hans sladder lenger. Han får si hva han vil. I forhold til denne evige svartmalingen har jeg kapitulert. Men hvor kommer likegyldigheten fra? Er det en skade også? Jeg ser på barna mine og vet jeg er glad i dem, jeg vil deres beste, men mye tankekraft går med til å tenke på hva som skjer om vi tvinges inn i en ny kamp om omsorgen. Er likegyldigheten en slags forsvarsmekanisme som forteller meg at livet også kan gå videre om han skulle ta fra meg ansvaret? Er det en slags mental forberedelse på at hva, hvis, dersom han skulle lykkes? Eller er det kroppen som er så sliten at noen viktige livstråder er ødelagt? De trådene som heter overskuddsglede? Det øverste laget som psykopaten allikevel klarer å ødelegge? Den usikkerheten han klarer å så om fremtiden? Selv om han tapte den første runden om barna så betyr ikke det at han har gitt opp. Det viser han med hele sitt vesen og alle sine handlinger. Det handler om å så inn tvil om mor kan ta vare på dem. Han leter etter feil og mangler ved barna. Han melder inn sine bekymringer både til skole og lege. Er det noe som kan knyttes til mor? Burde ikke mor ha sett at barna er syke? Har hun det for travelt? Dyrker hun sin nye mann og jobben mer enn barna? Er det bra for barna å ha en yrkesaktiv mor? Som attpåtil har en ledende stilling?

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Slik lever jeg fra dag til dag. Jeg vet at det tar for mye av tankene mine. Jeg sier jeg ikke bryr meg om hva han gjør. Jeg sier det ikke virker på meg. Egentlig gjør det ikke det. Jeg faller ikke så ofte opp i det sorte hullet lenger. Om det skjer så kommer jeg mye raskere opp igjen. For noen år siden kunne jeg bli værende der i mange dager.

Nå krabber jeg opp igjen etter noen timer. Jeg gråter sjeldnere. Angsten er borte. Det er bare denne forbaskede likegyldigheten. Den flater ut følelseslivet og sier; gi litt mer faen. Hva stresser du for? For meg er det en ny situasjon. På godt og vondt. Jeg vil jo egentlig ikke være en som ikke bryr meg!

LES OGSÅ:

Sjekk litteraturlisten og bøker du kan bestille 

Kan du forstå hva en psykopat er uten å ha vært sammen med en?

Hvorfor du er dømt til å tape mot psykopaten

Mor var hverdagspsykopat

Hun vokste opp med en mor som var hverdagspsykopat. Som 45-åring fikk Inger Wesche hjelp av en kristen sjelesørger til å verne seg mot morens psykiske angrep. I programmet ”Under samme himmel” i NRK P1 forteller Inger Wesche at Gudstroen har hjulpet henne til et bedre liv.

Savner mer hjelp til psykopat-ofre

«En kamp». Slik beskriver mange ofre etter psykopater sitt søk etter noen å henvende seg til for hjelp og forståelse. – Det er et skrikende behov for hjelp, sier lederen for Norges eneste hjelpesenter for psykopat-ofre.

Foreldre som ikke blir enige etter samlivsbrudd, har ofte personlighetsforstyrrelser

– I saker med høy konflikt etter samlivsbrudd har ofte en av foreldrene klare innslag av personlighetsforstyrrelse, sier psykolog Knut Ragnar Knudsen til www.adressa.no.

Psykologer kan gi barna til psykopat-forelder

– Hvorfor er det så vanskelig for sakkyndige psykologer å avsløre narsissistisk, psykopatisk dynamikk? spør Rune Fardal i denne kronikken i Dagbladet.

Barndom påvirker psykisk helse mer enn krig | forskning.no

… av etnisk norske som lider, og som kanskje skulle vært prioritert i stedet for å stempla som håpløse, som bråkmakere, som tja basically psykopater/anti-sosiale .

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv “Anonym” om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for “Anonym”. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

8 Comments

  1. Gina

    February 8, 2015 at 10:25 pm

    Kjære deg.
    Kjenner meg bare så alt for godt igjen i trøttheten. Den er helt naturlig og viser at vi er mennesker som har møtt noen som aldri gir seg.
    Smiler nesten litt når jeg tenker på alle de gangene venner og familie har sagt at nå er det over. Han finner da ikke på mer nå?? Jo da, det gjør han. Ingen kan nok forstå dette spillet uten å ha levd i det

    Føler bare så inderlig med deg uten å kunne gjøre noe som helst.

  2. anonym

    March 31, 2015 at 5:10 am

    Vet hva du føler med tanke på likegyldigheten. Jeg har vert der lenge og forsket litt på det, etter 14 år tilsammen med kjennskap til psykopatens grep. Jeg kom frem til at følelsen av å ha MÅTTET være på vakt fordi man VET at man er nødt, den er så inngrodd at når du/kroppen kjenner til “de stadig nye tingene”, alle mønstrene blir kjennte tilslutt. Jeg tror angsten gjir seg, det er vertfall hos meg slik at jeg gjir meg faen, rettåslett, og en ukjent følelse tar over, men den følelsen som “offeret” har vert utsatt for, som bare vi kan vite om, den som tar fra oss livsgleden, den har tatt så mye rom at det føles som en slags likegyldighet..bli kjent med den følelsen, jeg aksepterte den, tok den til meg og ikke viste jeg at den skulle vise meg og kroppen min at jeg har KUN blitt sterkere av han. Har måttet sloss for å være meg selv å mår man sloss så mye for å få “lov til det” over så lang tid har jeg fått inn med t-skje fra psykopaten om hvem jeg IKKE er og så mye sterkere på hvem jeg er. Psykopater er så lettlurte om du bare finner ut hva de har brukt mot deg, som i dette tilfellet var barna, snu det tilbake. Vit at allt som kommer utav munnen til spykopaten så tenk det motsatte. Jeg har forsont meg med tanken på at jeg alltid har ett raskt blikk rundt omkring hvor enn jeg er. Jeg er alltid forutsett på hva det neste er. Men uansett om han skulle dukke opp har jeg en tillært setning som jeg”vet han vill høre” og som får han tilbake til den “falske” hyggelige tonen, og med å se han rett i øynene med ett blikk du har lært oss han å kjenne, nemlig full av “faen”.. psykopater kan og føle seg lurt. Det pisser dem off, jaja, er “likegyldig”, men han er dum og forandrer seg ALDRI, så den setningen kan sikkert brukes i noen år. Regner med han blir lei. Ett tema som er alltfor lite opplyst og så mange trenger mer støtte i. Lykke til videre og husk at en av tingene som får en psykopat til å vike unna er å ALDRI gji han næring til å fortsette. (Men som vi vet vi som har følt dette på kropp å sjel, så må vi først hente tilbake styrken i oss selv for å komme dit)…min måte ble å ha som mål å ALDRI gji han noe å glede seg over, nemlig ta æren for å ha ødelagt noe i mitt liv..

  3. Monica

    August 18, 2015 at 9:23 pm

    Helt enig! Den verste straffen en gir en psykopat er likegyldighet. Da får de ikke næring til å fortsette med sitt falske skuespill.

    Etter min erfaring så er det lurt å jobbe med seg selv. Ikke bli likgyldig der. Legge kortene på bordet og bearbeide. Ikke ende opp med sinne, bitterhet og hat.

  4. Maylill

    August 18, 2015 at 11:08 pm

    Jeg blir så sinna når jeg hører at faren fortsatt får lov til å ha barna hos seg. At det skal være så ekstremt vanskelig å bli trodd og tatt alvorlig av myndighetene. Synes det er det verste. For hadde de trodd oss, så hadde vi fått støtte og forståelse. Og hatt det mye bedre. Men de er så utrolig sta at de IKKE VIL tro og forstå. Jeg har nettopp fått høre fra noen jeg fortalte til, at de vil ha bevis. Jeg svarte at de får aldri bevis. For hun l ikke at de skal få bevis. Men så lenge man er bundet til dem med barna, så er det kanskje lurt å være likegyldig. For det psykopaten elsker er å pine og plage uendelig. “Vår” psykopat sa rett ut her hos oss at “man skal ikke drepe, bare pine.” Vi var to som hørte henne si dette. Altså: “Man skal pine andre”. Når de ikke klarer å pine oss mer, da kanskje de gir opp. Det får man da håpe.

  5. Den andre

    August 19, 2015 at 5:35 am

    Jeg kjenner meg godt igjen. Etter mange år med terror, har jeg og min nye partner også begynt å si at vi gir opp, det må bare bli som det blir. På en måte er det deilig å føle det sånn, for man er innom psykopaten flere ganger i timen i tankene ellers. Men, jeg vet også at det ikke er over. Jo mindre vi responderer, jo verre blir hun. Det verste er balansegangen mellom psykopaten og barna, det er uhyggelig vanskelig å kjempe for et normalt forhold til barn når en psykopat har ødelagt dem med vrangforestillinger. Man blir ikke trodd eller tatt på alvor noe sted, alle avfeier enhver historie som en bagatell – men ingen forstår at når man legger sammen disse bagatellene, så får man en tykk bok. En skrekkhistorie. Noen ganger tror jeg det er bra å gi litt f*** i forhold til psykopaten, kanskje ikke for selve kampen – men for sin egen del. Vi er bare mennesker vi også, selv om vi kjemper en utrettelig og evig kamp.

  6. Anonym

    August 19, 2015 at 3:19 pm

    Jeg kjenner meg også igjen, men jeg har omfavnet det som en god ting. Jeg har vært i helvete. Vært GJENNOM helvete, og jeg er ikke egentlig likegyldig, det er bare at opp mot det jeg allerede har vært gjennom er det ikke så mye som kan vippe meg av pinnen lenger. Rett og slett fordi jeg nå vet at det er for bagateller å regne i forhold til VIRKELIG STORE problemer.

    Tidligere var jeg et følelsesmenneske som ofte lot meg rive med både på godt og vondt. Jeg ble engasjert i debatter og uenigheter, og argumenterte sterkt for mitt syn både privat og på jobb. Veldig mye virket viktig nok til at jeg engasjerte meg.

    NÅ velger jeg mine kamper for å si det slik. Krangler min søster og min mor trekker jeg på skuldrene og tenker at de finner ut av det. De er glade i hverandre, de trenger ikke at jeg tar side for å finne ut av det! Skal det tas bestemmelser på jobb lytter jeg til partene heller enn å delta, og tenker at blir det feil så ryddes det nok opp i det likevel. Jeg tror ikke at tilværelsen brister om det ene eller andre velges.

    Likegyldig… tja… jeg tenker mer at jeg har funnet ut at mye av det man tidligere stresset med rett og slett ikke betyr så mye i det store og hele. Å ha tatt den lange “spaserturen” gjennom helvete har lært meg at det finnes VIRKELIG STORE problemer i livet, og da virker helt normale “problemer” små og unødvendige å hisse seg opp over.

    Jeg tror at når den store kampen begynner igjen- om din eksmann forsøker å få omsorgen- så vil du være kampklar. At du ikke bryr deg stort med mindre problemstillinger og irritasjoner frem mot det er nok mest at din kropp og ditt sinn har hatt en bratt og brutal læringskurve, og nå rett og slett ikke gidder å bruke krefter på “bagateller”.
    “Hisse seg opp og stresse på grunn av dette her? Been there, done that maaaange ganger! Nei det gidder jeg ikke lenger, det er ikke viktig NOK!”
    Du vet av erfaring at livet kan by på større kriser, og dem samler kroppen din krefter til.
    Så jeg ville ikke bekymret meg. Du er ikke blitt likegyldig, bare myyyyyyye mer selektiv i forhold til hva det er verdt å bruke krefter på.
    Noe annet ville egentlig være rart. Hva er en krangel i familien, et knust glass, rød vs. blå bakgrunn på en brosjyre, en rutinebeskrivelse på jobben, eller en liten bulk i bilen i forhold til hva kvinner og menn som oss har vært gjennom? Ingenting!!!!
    Men innen vi virkelig visste hvor brutalt livet kan være brukte vi nok alle krefter på å hisse oss opp/la oss stresse av slike ting. Nå er slike ting bagateller. Og det er jo egentlig det de alltid har vært… men tidligere var vi ikke årvåkne eller livserfarne nok til å forstå det. NÅ vet vi!

  7. Anonym

    September 15, 2015 at 8:52 pm

    Denne historien var som tatt direkte ut av mitt liv..men jeg har ikke kommet over angsten enda, og for meg så høres det ut som lykke å ha oppnådd likegyldighet..jeg er så sliten av å være redd og ha angst som igjen fører til nakke, rygg , skulder og armsmerter..er livredd for å ikke fungere i jobb eller å bli så syk så jeg ikke klarer å ta meg av den vakre gutten som jeg har kjempet for i rettsak etter rettsak og vunnet gang på gang..er den snart seks år lange kampen for å skåne han for en psykopat forgjeves..orker ikke å ha det vondt lenger..har så innmari mye å være takknemlig for, og ikke minst alle forutsetninger for å være lykkelig. Har klart å beholde jobb, bil, to fantastiske barn..heldigvis er pappan til eldstemann og familien der fantastiske..huff..er det noen gode tips og råd til å slutte å være konstant redd for at han skal skade meg, eller være redd for hva neste “påfunn” kommer til å bli. De rundt meg sier at han kan aldri gjøre noe for å få opp ny sak..han har tapt både i tingretten og lagmannsretten, fratatt foreldreansvar..hatt samvær under tilsyn, men har nå vanlig samvær annenhver helg og en dag den uken det ikke er samvær i helgen. Hva skal til for at han kan sette i gang ny sak. Han har fått meg til å tvile på min egen rolle som mamma, enda jeg vet innerst inne at jeg ikke kan gjøre ting bedre, og at jeg er omsorgsfull, snill, setter riktige grenser og følger opp alt jeg kan..Huff..dagene er vonde og jeg lengter så innmari etter bare å ha det bra..Hilsen ei som er så sliten, men som vil være lykkelig.

    • Fra redaksjonen

      September 15, 2015 at 9:05 pm

      Hilser fra forfatteren som ble veldig berørt av det du skriver. Hun sier hun har det bedre nå og at det kanskje er en fattig trøst, men med tiden til hjelp blir det bedre for de fleste. Les deg opp på artiklene på bloggen, ta kontakt med andre som vet hva det handler om og lykke til og mange klemmer fra henne og oss andre i redaksjonen som vet litt om hvordan du har det! Det blir bedre!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.