Hun er egentlig for sliten til å fortelle denne historien. Når hun sitter på jobb klarer hun i små glimt å komme ut av tåka og forstå at det hun lever i ikke er normalt.

LESERHISTORIE: Vil du vite hvordan det er? For det vil jeg. Forsøke å forstå, hva skjedde egentlig. Når gikk det fra himmel til helvete.

For ti år siden møtte jeg en mann, en gud. Vakker, kjekk, et blendasmil som kunne sjarmere opp til månen. Han valgte ingen fast kjæreste, men etter en stund valgte han meg. Vennene hans bemerket hvor heldig jeg var som ble valgt, hvor utrolig snill han var og hvor spesiell jeg måtte være. At jeg aldri kom til å ville gi slipp på han.

Etterhvert flyttet vi sammen. Han hadde strøjobber, ville ikke knytte seg til noe fast. Ville ikke bli en slave av samfunnet som resten av oss andre. Han var bedre enn det, skulle i hvert fall ikke bli en robot for staten. At ikke vi andre hadde hjerne til å se hvordan vi ble lurt?

Jeg som alltid har vært evig optimist likte ikke synet hans, men holdt det for meg selv. 

Jeg ble gravid. Han ble rasende

Etter en stund ble jeg gravid, det var ikke planlagt og han ble rasende. Han visste at jeg ikke gikk på prevensjon, vi hadde vært sammen i noen år. Jeg ødela livet hans, og han hatet meg. Likevel ble han, hvorfor jeg ikke gikk da har jeg aldri forstått.

Etter dette begynte galskapen,  og med årene som gikk ble det bare verre og verre. Jeg sluttet å be om hjelp eller kreve noe som hadde med barnet å gjøre. Jeg ville jo så gjerne bevare familien. Det ble to liv, et med han og et med meg og barnet, og mine venner.

Han tok avstand fra alle mine venner

Det var noe rart eller galt med alle. Han ville være hjemme å gjøre som han trengte, eller trene, for han var sykelig opptatt av utsende.Han ville ikke ha det noe bra, dersom han skulle gjøre som jeg ønsket, da ville han jo bli deprimert.

Så slik ble det, barnet og jeg ble et team, oss to alene på alle turer, bursdager og treff.

De gangene jeg ytret et ønske om han kunne bli med ut for å ake eller leke litt, fordi vi ville syns det var hyggelig om han ble med, ble det straff. At jeg aldri ble fornøyd, det var jo aldri nok, så da snakket han ikke til meg på noen dager eller opp til en uke. Iskald.

For hvordan kunne jeg snakke sånn til han? Hvis man virkelig elsker en person så sier man ikke sånne ting. Hvordan jeg ødela alt, fra at nå som vi hadde det så fint så måtte du ødelegge alt ved å si noe sånt. Nei, jeg kunne neppe elske han.