Brev fra en narsissist - Psykopaten

Brev fra en narsissist

Snu ryggen til narsissisten

Jeg vil gjerne fortelle om hvordan jeg selv opplevde å være narsissist. Selvfølgelig visste jeg det ikke den gangen, og jeg ville sikkert ikke trodd det heller om noen hadde fortalt meg det. Men når jeg ser tilbake til hvordan jeg en gang hadde det, kan jeg ikke annet enn å si jeg var en kvinnelig narsissist, skriver hun i dette brevet.

Det tok meg mange omganger med mine tanker og følelser for å forandre meg selv og mitt syn på livet; sakte, men sikkert. Jeg lærte meg å gi slipp på mine narsissistiske tankemønstre, ta ansvar for mine egne følelser og handlinger. Men det ironiske i det hele, er at jeg selv endte opp i et forhold med en narsissist som var flere ganger verre enn jeg var, en mann jeg startet familie med og levde sammen med i over 15 år.

Narsissisten i meg

Det har vært en erfaring jeg ikke ville være foruten, til tross for at det var vanskelig, for det ga meg muligheten til å møte meg selv i døren. Karma på sitt aller beste.

Narsissismen i meg og narsissismen i min samboer gikk ut på mye av det samme. Et uendelig lavt selvverd og mangel på selvtillit. Vi reagerte sterkt på alt som skjedde rundt oss, og det skulle veldig lite til før vi følte oss nedverdiget og som ofre for andres dumheter og dårlige handlinger mot oss. Dette er i seg selv ikke unormalt, i alle fall ikke å føle det slik fra tid til annen. Men vi følte det slik hele tiden.

Vi kunne ikke ta et avslag uten å oppleve det som en avvisning. Vi kunne ikke tåle at andre hadde det godt, fordi vi hadde det så jævlig selv. Vi kunne ikke se noen annen årsak til at noen kunne være uenige med oss annet enn at de så på oss som dumme, og derfor var det utrolig viktig for oss å sørge for å overbevise dem om at det var de som var dumme, ikke vi. Vi skulle “vise dem alle sammen”, vi skulle sørge for å lykkes, bli noe stort, noe de kunne beundre.

Det var alltid andres skyld

Når vi feilet var det alltid noen andres skyld eller andre utenforliggende årsaker, for vi kunne ikke innrømme eller innse et nederlag. Det var utrolig slitsomt å ha det sånn.

Emosjonene var sterke, det var vondt og tungt. Verden var et farlig sted og det fantes ingen mening med livet. Når jeg var ung og forelsket og den jeg var forelsket i ikke ga meg nok oppmerksomhet i mitt bunnløse behov for forståelse og beundring, drømte jeg om at han skulle bli utsatt for en ulykke og skadet for livet så han skulle bli avhengig av meg og min ‘kjærlighet’.

Andre ganger drømte jeg om at jeg selv ble utsatt for en ulykke og nesten døde, så han skulle få dårlig samvittighet og endelig innse hvor høyt han elsket meg. Jeg drømte om min egen begravelse hvor alle ville stå med skyldfølelse for alt vondt de hadde gjort mot meg. Det gikk så langt som at jeg tok en håndfull tabletter i et forsøk på å ‘nesten ta livet av meg selv’. Jeg hadde stadige selvmordstanker og fikk lett angstanfall. Som ung ble jeg lett forelsket i unge menn som selv viste tegn på narsissisme. Menn som var ‘tøffe utenpå, men hadde det vondt inni seg’, og formålet var å være deres reddende engel så de skulle se hvor fantastisk og god jeg var som menneske, og bli avhengig av meg.

Konkurranse i alle forhold

Men disse unge menn mistet fort interessen for meg, fordi de ikke så sin egen verdi, og derfor møtte seg selv i døra gjennom meg. Disse forholdene ble kortvarige og basert på en form for konkurranse mer enn noe annet. Jeg hadde også et par lengre forhold hvor jeg bevisst valgte en kjæreste som jeg ikke var riktig forelsket i, fordi jeg da følte meg tryggere på at jeg kunne kontrollere forholdet.

Disse ga meg den oppmerksomheten og støtten jeg søkte, men fordi jeg ikke så min egen verdi som de så den, så jeg heller ikke deres verdi og forlot dem for å oppleve noe mer spennende.

Ekstremt sjalu og misunnelig

Som narsissist var jeg ekstremt sjalu og misunnelig. Jeg følte meg verdiløs og kunne derfor ikke tro at de rundt meg egentlig syntes jeg var bra nok. Jeg ble derfor helt fra meg av frykt for å bli etterlatt, og jeg orket ikke tanken på at noen ville gi mer oppmerksomhet til andre enn meg. Jeg maktet heller ikke å se andre lykkes med noe.

Det føltes som et personlig nederlag for meg at noen andre gjorde det bedre enn jeg gjorde det selv. Derfor ville jeg alltid ha noe negativt å si om dem, noe som kunne vise at de ikke var bedre enn meg. Følte jeg meg tråkket på, ville jeg skifte mellom å gråte og være lei meg, og å komme med spydige bemerkninger, alt ettersom hva jeg trodde ville ha best effekt i situasjonen.

Jeg var ofte deprimert, følte at hele verden var imot meg og at jeg ble baksnakket hele tiden. Som narsissist følte jeg meg også alltid ensom, jeg følte meg aldri tilstrekkelig. Jeg elsket å hjelpe andre og gi dem noe, men jeg følte meg verdiløs om de ikke ga meg noe tilbake, eller om de ikke viste meg nok takknemlighet og oppmerksomhet.

Da følte jeg meg utnyttet og verdiløs.

Jeg var ekspert på å gi andre skyldfølelse, og jeg var ekspert på å få andre til å synes synd på meg.

Jeg fikk til og med en psykolog til å gråte i empati. Jeg hadde ærlig talt behov for trøst og oppmerksomhet. Problemet var bare at jeg aldri fikk nok, derfor var det ingen som kunne gi meg det jeg trengte. Og når de ga opp, følte jeg meg enda mer alene. Jeg var et offer for en brutal og hjerteløs verden.

Alt var en konkurranse

For meg var alt en konkurranse, alt handlet om å bevise at jeg var enestående og fantastisk. Jeg søkte bekreftelse på meg selv utenfra fordi jeg manglet evnen til å se min egen verdi selv. Det kom endelig til et punkt hvor jeg bestemte meg for å gjøre noe med livet mitt, og jeg forsto at den eneste måten jeg kunne forandre livet mitt på, var ved å forandre meg selv og hvordan jeg behandlet meg selv og andre.

I utgangspunktet var dette også noe jeg valgte på et narsissistisk grunnlag, overlevelsesinstinktet mitt som tok overhånd. Men det satte igang en prosess hvor jeg klarte å bygge opp en sterkere selvtillit og ble mer aksepterende både overfor andre og meg selv.

Barna forandret meg

Jeg tror forandringen startet gradvis da jeg fikk mitt første barn. Jeg ønsket ikke for noe i verden at min sønn skulle ha det så vondt som meg, så jeg måtte finne ut av hvorfor jeg hadde det så ille og hvordan jeg kunne være sterkere for ham. Etterhvert møtte jeg min narsissistiske motpart. Min kommende samboer og far til mine neste barn.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- pluss frakt (kr.40,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Han lærte meg en viktig lekse, jeg fikk oppleve narsissismen på nært hold, oppleve hva det ville si å leve sammen med en. Jeg hadde alltid følt meg stresset i mitt jag etter å være bra nok, men jeg visste likevel ikke hva stress var før jeg fikk oppleve det stresset han skapte rundt seg.

Så var vi to narsissister

Det var til tider et helvete. Han hadde de grunnleggende samme problemer som meg. Følelsen av å være verdiløs, behovet for å hevde seg, jaget etter å bevise noe, grandiose tanker om hvor fantastisk alt var og ville bli. Han var bare enda mer ekstrem enn jeg noen gang hadde vært.

Han var over i det kriminelle og voldelige. Hvis jeg var uenig med ham, ville han skape en helvetes diskusjon om hvor dum jeg var og dra opp en eller annen gammel episode eller noe annet som skulle bevise det. En diskusjon endte gjerne med å handle om noe helt annet enn det vi diskuterte i utgangspunktet, helt til jeg måtte gi meg og gi ham rett. Det var helt umulig å ha en saklig samtale om et problem. Han var meget utålmodig, alt skulle skje med én gang når han fikk det for seg at han skulle ha noe.

Om jeg kom sliten hjem fra jobb sent på kveld hadde ingen betydning, han kunne likevel dra meg ut på en flere timers biltur for å kjøpe noe. Et par ganger gikk han så langt som å holde en tent sigarett så langt inntil huden min at han nesten brant meg, men ikke helt. Den ene gangen han holdt en sigarett på denne måten var mens jeg kjørte bil, uten tanke på at vi kunne kjøre galt og bli drept. En annen gang slo han meg så hardt med flat hånd at jeg hadde pipelyd i øret et helt år etterpå. Alt for å få sin vilje.

Levde på sosialen – opptatt av status

Statussymboler var meget viktig for ham. Vi kjørte rundt i dyre biler, hvilket gjorde at vi nesten ikke hadde råd til mat til oss selv og barna. Og hver gang han skulle ut på tur med bilen, hadde han sort dress og solbriller og så ut som en businessmann, selv om han levde på sosialen. Det var kun jeg som jobbet, og jeg jobbet mye.

Pengene strakk aldri til, og vi tok opp lån etter lån som aldri ble tilbakebetalt. Alt fordi vi skulle kjøpe det nyeste nye. Og jeg kunne ikke nekte ham noe, for da brøt helvetet løs.

Han kunne være kjempesnill og hjelpsom, men forventet takker og bukker, og gjerne at de han hadde hjulpet skulle gjøre som han ville til enhver tid. Han forsøkte å kontrollere alle rundt seg til å gjøre som han mente var best.

Han kunne ikke holde på en jobb, fordi han ville revolusjonere alt på arbeidsplassen og ikke kunne akseptere at sjefen ikke ville gjøre som han sa han burde gjøre. Det var ingen som orket ham i lengden.

Når han var oppsatt på noe, kunne han prate i timesvis for å overbevise andre om sine grandiose og smarte idéer, og han var nærmest umulig å bli kvitt. For å illustrere hvordan han tenkte, kan jeg fortelle om den gangen han syntes at naboen burde skifte ut det gamle taket i carporten så vi ikke skulle risikere at bilen vår ble ødelagt. Derfor gikk han ut en natt når det blåste til storm, skrudde løs skruene og slang taket av så det skulle se ut som om det hadde blåst av i vinden.

I hans verden hadde han gjort en god tjeneste. Han forventet at alle skulle tenke som ham, hvilket ville si at man skulle lese tankene hans og forstå hva han egentlig ville selv om han ikke hadde sagt det. Så ble han sur når man ikke gjorde som han hadde tenkt. Den ene dagen ville han at jeg eller barna skulle gjøre ting på den ene måten, den neste dagen var det helt feil å gjøre det på den måten, hvilket skapte stress og usikkerhet for oss alle. Det var ingen kontinuitet i noe av det han mente, sa eller gjorde.

Barna valgte ham

Da jeg endelig gikk fra ham for godt, var barna så store at de valgte å bli boende hos ham der hvor de gikk i skole. Han var deres far, og de hadde ikke opplevd annet enn å leve under stresset hans, så de visste ikke om noe bedre.

I mitt forsøk på å få ham til å gjøre det slutt med meg (for han aldri ville akseptere at jeg skulle gjøre det slutt med ham), var jeg utro mot ham, for første og eneste gang i løpet av alle de årene vi hadde levd sammen. Men han ville likevel ikke at det skulle bli slutt mellom oss. Han var så ‘storsinnet’ at han ville tilgi det forferdelige jeg hadde gjort, selvfølgelig ved å brette ut i det vide og det brede overfor barna at jeg hadde sviktet hele familien.

Truet med selvmord

Når nok var nok og jeg sa ville flytte, brøt helvetet løs. Han vekte meg og ristet meg hardt midt i natten med et tau i hånden, hvor han sa jeg kunne finne ham hengt i et tre om morgenen. Han sa han ville drepe seg selv for at barna skulle hate meg resten av livet.

I et tilfelle der vi kjørte bil sammen på motorveien, tok han av seg bilbeltet, åpnet døren og lot som om han ville kaste seg ut av bilen i fart. Han ville tvinge meg til å bli hos ham. Så truet han med at jeg skulle ende i rullestol, så at han skulle drepe meg, eller sørge for å gjøre livet mitt så jævlig at jeg endte opp som psykiatrisk pasient. Han hadde da selv gått på psykiatriske medisiner noen år, tabletter som utgjorde en erstatning for helgefylla hans som vi levde med de første årene av forholdet.

Påsto at jeg hadde AIDS

Etter jeg hadde flyttet ut, brukte han flere timer på å overbevise barna om at jeg hadde AIDS, la ut om hvor forferdelig jeg var som menneske, og at jeg hadde sviktet dem totalt. De var da så store og hadde lært seg å gjennomskue løgnene hans, så de trodde ikke et fnugg av det han sa.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Hans misjon var at barna skulle hate meg. Så forsøkte han å overbevise meg om at han hadde kreft og bare noen få måneder igjen å leve. Og etter det, forsøkte han å ta ‘selvmord’ med medisinene sine, hvor han ble funnet av sin egen sønn. Han hadde ikke tatt en dødelig dose, men la ut i det vide og det brede om hvor nær døden han hadde vært overfor alle han kunne fortelle det til.

Han var på jakt etter sympati og oppmerksomhet. Og han skremte sine egne barn til å få en usunn ansvarsfølelse for ham. Til slutt ødela han det hele for seg selv ved å si til en psykiater at han gikk med tanker om å drepe barna og seg selv for å hevne seg på meg.

Barnevernet ba meg ta over omsorgen

Da trådte barnevernet inn og innkalte meg til et møte hvor de spurte om jeg var villig til å ta over omsorgen for barna. Det ville jeg selvfølgelig.

Under dette møtet ble jeg presentert for diagnosen narsissisme for første gang Den ene som var på møtet var utdannet psykiater og hadde vurdert ham.

Barna flyttet inn hos meg og jeg hentet tingene deres med politiet og min bror som eskorte og hjelp. Det fikk alt til å rase sammen totalt for ham. Han gikk inn i en psykose og ble innlagt på psykiatrisk. Hadde jeg ikke jobbet så mye med meg selv og min oppfattelse av livet og verden, ville alt det som skjedde ha knekt meg og jeg ville sittet tilbake som et ‘offer’ for en narsissistisk mann. Men jeg ser det ikke på den måten. Det var en årsak til at vi fant hverandre tiltrekkende i utgangspunktet, og jeg har lært så uendelig mye av det.

Ønsker ham intet vondt

Jeg ønsker ham heller ingenting vondt, aller helst skulle jeg ønske at han ble lykkelig og glad og kunne komme seg ut av sitt eget sorte hull. Men det er noe han må finne ut av selv, jeg og barna kan ikke hjelpe ham.

Jeg skriver dette fordi jeg vil dele med andre hva det vil si å være narsissist, og hva det vil si å leve sammen med en. Mitt eneste råd dersom du lever med en, er å komme deg ut av forholdet og bryte kontakten helt. Selv om en narsissist har det fryktelig vondt, føler seg ensom og mangler evnen til å se sin egen og andres verdi som menneske, så er det ikke noe du kan reparere eller gjøre noe med.

Det er heller ikke ditt ansvar.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til mine barn at deres far ikke er deres ansvar etter han har forsøkt å plassere ansvaret for sine følelser på dem og gi dem skyldfølelse. De forstår nå heldigvis at han har en psykisk lidelse, og at de ikke kan hjelpe ham.

Grunnlaget mitt for å si dette, er at jeg selv vet hvordan det er å ha et bunnløst behov for oppmerksomhet, beundring og medlidenhet. Jeg vet at ingen andre enn jeg kunne gjøre noe med det, og det kunne jeg først når jeg selv var i stand til å innse at jeg hadde et problem. Selv om det er mulig å legge vekk sine narsissistiske tanker og behov, er det ingen lett vei igjennom det. Man skal endre alle sine tanke- og handlemønstre, man skal bli kvitt årevis med frykt og nærmest reprogrammere sin egen underbevissthet med nye tanker og overbevisninger.

Var jeg en mild narsisssist?

Kanskje jeg klarte å reprogrammere meg selv fordi jeg hadde en mildere form for narsissisme, eller fordi jeg vokste opp i en normal familie, mens han vokste opp med en mor som var enda mer narsissistisk enn ham selv?

Uansett så vet jeg at narsissister ikke lytter til hva andre sier, så jeg kan ikke hjelpe mine barns far, selv om jeg har forsøkt. Narsissisten lever i sin egen verden hvor det som for andre synes som helt sinnsyke meninger, er det eneste fornuftige for narsissisten selv.

Kanskje du også kjenner deg selv igjen i noen av de beskrivelsene jeg har gitt. Det betyr ikke at du er en narsissist, men de fleste mennesker har noen narsissistiske tanker fra tid til annen. Det er en del av vårt overlevelsesinstinkt som Homo Sapiens. Det er helt naturlig, og det bunner i frykt og engstelse for å bli forlatt og glemt.

For å illustrere forskjellen på en narsissistisk måte å tenke på i forhold til hvordan friske mennesker tenker, vil jeg gi noen eksempler. Forestill deg at du har blitt invitert til å bli med på en reise som vil gi deg en opplevelse for livet, men denne reisen faller på samme tid som fødselsdagen til din mor. Din mor vil gjerne at du kommer til hennes fødselsdag.

Vil det være mest egoistisk av deg å reise, eller ville det være mest egoistisk av din mor å forvente at du dropper reisen for å feire dagen hennes?

Hvis din mor var en narsissist, ville hun blitt dypt fornærmet, tatt det som et bevis på at du ikke brydde deg om henne, og gitt deg tonnevis med skyldfølelse. En god og frisk mor ville gledet seg på dine vegne og ikke engang tenkt nærmere over at du ikke kom til hennes fødselsdag. Du reiser jo ikke fordi du ønsker å såre din mor. Du reiser fordi du har muligheten til å gjøre noe som du kan glede deg over, noe du vil huske resten av livet.

Forestill deg at du vinner 50 millioner i Lotto.

En narsissistisk venn vil snakke dårlig om deg til andre, men smile til deg når han eller hun ser deg, og finne en eller annen måte å få fatt i noen av pengene dine.

Det kan være at han eller hun vil overbevise deg om å investere i noe, eller starte en eller annen forretning sammen. Så vil han/hun gi deg skyldfølelse eller fortelle alle hvor dum og egoistisk du er når du avslår. En god og frisk venn ville juble sammen med deg og ikke spørre deg om en krone til noe som helst.

En narsissistisk venn vil gjerne være overhjelpsom og beskyttende, gi deg gaver og kjøpe din velvilje. Men tro meg, du skal betale for det, med tid, oppmerksomhet og dyp takknemlighet.

Du skal stå på pinne for narsissisten hver gang han eller hun har behov for deg. Gjør du ikke det, er du et utakknemlig og dårlig menneske, og narsissisten vil igjen føle seg som et offer. Alt det dårlige du har hørt narsissisten si om andre mennesker, vil andre mennesker få høre om deg.

Alt blir dramatisert

I narsissistens verden blir alt dramatisert, også ting som for andre synes som en bagatell. Det er narsissistens behov for å ha kontroll på verden rundt seg. Årsaken til dette behovet for kontroll, bunner i frykt. En bunnløs frykt for feil, for å ikke være best, for å ikke få oppmerksomhet og ikke bli sett på som bra nok.

Ta vare på deg selv

Det aller viktigste er at du tar vare på deg selv, verner om din rett til å leve som et fritt menneske med selvstendige valg, og at du selv også gir andre den samme friheten til å ta sine egne valg i livet.

Dersom du har levd med en narsissist i et parforhold, vil det også være en god idé og finne ut av hva som gjorde at narsissisten fant deg tiltrekkende. For det handler også om deg. Av en eller annen grunn kunne narsissisten se at du var et godt parti, en som kunne brukes.

Sjekklisten

  1. Har du problemer med å stå for dine egne meninger?

  2. Er du konfliktsky?

  3. Er du så snill og omsorgsfull at det grenser til selvoppofrelse?

  4. Har du vanskelig for å si fra?

  5. Vanskelig for å stå for dine rettigheter?

  6. Er du stille og kanskje litt introvert?

  7. Eller er du veldig oppmerksom på alt som er galt i vår verden, så narsissisten har en å beklage seg sammen med?

  8. Har du en partner i negativ tankegang?

  9. Har du problemer med autoriteter og klager over de som synes å ha for mye penger eller makt?

  10. Fant narsissisten en mulighet for å fyre opp under disse tankene og snike seg inn på deg som en likemann?

Det er ikke galt å være oppmerksom på dårlige ting som skjer her i verden, heller ikke galt å være kritisk til autoriteter når de viser dårlige lederegenskaper. Men om du viser tegn på at du føler deg undertrykt og tegn på at du føler deg svak i forhold til autoriteter og/eller andre, så er du et interessant bytte for narsissisten.

Du er en som kan kontrolleres. Det er vanskelig å avsløre en narsissist før det er for sent.

Jeg er fortsatt som en magnet for narsissister, men jeg har lært å skyve dem vekk før de kommer for langt innpå meg, og jeg tar aldri det de sier til meg personlig.

Det interesserer meg ikke om de synes jeg er en dust, om de mener jeg er et dårlig menneske og om de bruker det ene eller det andre mot meg. Jeg er likeglad med hva de synes og mener. Jeg tar avstand til mennesker så fort de viser tegn på at de har så dårlig selvtillit at de vil spise av min energi, eller forsøker å få meg til å føle meg mindre verdt enn jeg er. De får bare ikke være en del av livet mitt. Jeg har ingenting å gi dem, og jeg må verne om meg selv. Det må du også.

Forsøk å omgi deg med mennesker som er positive og livsglade, mennesker som lykkes i å få til det de vil. Det finnes et ordtak som sier “Dersom du er den klokeste i rommet, er du på feil sted”. Finn venner som ikke er preget av konkurransementalitet og som bærer en ekte indre selvtillit. Venner som gir deg rom og som ikke klamrer seg fast i deg. Venner som er glade for det de har og allikevel søker mer. Finn noe å bruke dine tanker og din tid på som gir deg glede og livslyst. Ta ansvar for deg selv og følelsene dine, og la andre ta ansvar for seg selv og sine følelser.

Jeg håper dette har gitt deg et innblikk i narsissistens verden, og at det kan hjelpe deg videre dersom du blir kontrollert av en. Du er ikke født til denne verden for å leve for andre, og andre er ikke født til denne verden for å leve for deg. Det er helt fantastisk å elske livet, og du fortjener alt det beste livet har å gi deg!

Tidligere studier har vist at de som har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, også har større sannsynlighet for å utvikle avhengighet av sosiale medier.
Profilen din på nettstedet Facebook kan fortelle noe om hvor narsissistisk du er. Men blir vi mer selvopptatte av denne kommunikasjonsformen?
Menn og selfies: Antisosial, narsissistisk, psykopatisk – kvinner, vær på vakt! Kvinner og selfies: Stakkars jentene som er utsatt for et så vanvitig utseendepress …

 

LES OGSÅ: Sjekk anbefalt litteratur og bøker du kan bestille 

Noen av våre artikler vi anbefaler spesielt

Kan du forstå hva en psykopat er uten å ha vært sammen med en?

Hvorfor du er dømt til å tape mot psykopaten

Har du truffet på en psykopat? Her er kjennetegnene

10 gode råd om hvordan komme seg vekk fra psykopaten

10 kjøreregler du bør følge for å sikre at bruddet med psykopaten blir endelig

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

2 Comments

  1. Anonym

    March 30, 2016 at 7:46 am

    Du virker så sterk og full av selvtillit selv om du vært igjennom ditt. Å kunne se, lære og forandre er en del i ens egen selvutvikling og det høres ut som du klart det. Å kunne være der for barna og ha det godt med seg selv når andre “raser” runt en er ikke lett. Jeg jobber selv med saken og har gjort det i et par år. Føler fremdeles på vreden min eks. bærer på. Han har ingen skyld i bruddet. Han var lykkelig og jeg gjorde han hel og gjorde det i over 25 år. Jobber med å tenke at jeg eller barna kan ikke hjelpe han utav dette. Jobber med å se at gå var den eneste veien ut. Jobber med tillitten til andre mennesker da de ikke ser hva som skjer/har skjedd. Står oppreist men føler meg så svak til tider. Jeg som alltid har opplevd meg selv som et sterkt menneske som vært der for andre. Hvem er der for meg nå? Ikke han eller familien hans ihvertfall. De står uforstående til mitt valg. Kanskje for at nå må de trå til? Din tekst får meg at tenke positiver tanker om fremtiden, som ikke har noe fasit men som stadig er i forandring. Takk og lykke til med livet videre.

  2. Pingback: Narsissisten elsker ikke sine barn | psykopaten.info

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.