Hun giftet seg inn i en dysfunksjonell familie mener denne kvinnen. Hun oppdaget raskt at hennes kommende svigermor ikke var som andre mødre og bestemødre. Hun var som et lite bortskjemt barn, snakket rett fra levera, satte barna sine opp mot hverandre og skapte stor splid innad i familien. Barna holdt henne på en armlengdes avstand. Hun forstod at noe var galt da hun fra dag én som ny i familien syntes fryktelig synd på sin kommende svigermor. Les hennes historie her:
LESERHISTORIE: Man kan da ikke være slem med en gammel, enslig dame, tenkte jeg. Som en Florence Nightinggale var jeg fast bestemt på å bedre hennes relasjon til resten av familien. Jeg var historieløs i så måte. Etter hvert kom det frem mange historier om hvordan hun hadde stelt i stand bråk, hvordan hun i lange perioder ikke hadde hatt kontakt med verken barna eller barnebarna. Hvordan hun til stadighet spilte på sine barnas samvittighet og hvordan hun laget intriger og satte barna opp mot hverandre.
Jeg gikk naiv inn i denne familien. Det var mange uskrevne lover om hva som var lov og hva som ikke var lov. Jeg fant raskt ut at samvittighet var stikkordet for at svigermor fikk presset gjennom sin vilje. Stakkars henne. Ingen tenkte på henne. Livet var fælt. Hun hadde vondt overalt. Hun fikk ikke noe hjelp. Alle andre fikk hjelp av barna sine. Hun var helt alene. Alle naboene sa til henne at det var skammelig at barna ikke hjalp henne. Slik holdt hun på. Hun snakket også stygt om mannen som hadde gått fra henne 40 år tidligere. Hun forlangte nærmest at alle tok avstand fra ham. Den stygge mannen.
Vi hadde alle stjålet noe fra henne
Hun hadde slitt ut noen samboere siden skilsmissen. Svigermor var lat, hun var utakknemlig og hun eide ikke evnen til å uttrykke takknemlighet. Han var gjerrig, gnien med gaver og tok gjerne en høylydt diskusjon om hvorvidt hun skulle gi bort gaver. Alt ble målt opp mot hva hun selv hadde fått. Barnebarna var i veien for henne. De fikk ikke sitte på fanget hennes. De fikk ikke røre noe hjemme hos henne. Var det noe hun ikke fant så kunne hun beskylde oss alle for å ha stjålet fra henne.
Veronica Kristoffersen
BESTILL BOKEN I DAG
Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Min mann kunne slå hardt tilbake i diskusjoner med henne. Hun fikk passet sitt kraftig påskrevet. All kritikk bare prellet av. Jeg tenkte mange ganger; eier hun ikke et følelsesliv. Hadde noen snakket så hardt til meg så hadde jeg brutt sammen og grått. Hun tok i igjen og det var umulig å rikke henne. Hennes oppfatninger var bombastiske. Det var umulig å føre en normal samtale med henne. Hun endret aldri adferd. Ba aldri om unnskyldning. Hun minnet mest om en trassig tre-åring uten forutsetninger for å ta inn andres følelser.
Opplevde jeg henne som slem? Ja. Infam og beregnende. Hun hadde ingen grunn til å være psykisk slem med meg. Vi inviterte henne hjem slik at hun kunne bo hos oss opptil to uker. Hver eneste gang hadde jeg forhåpninger om at det skulle bli hyggelig. Jeg stelte istand, og håpet at denne gangen skulle alt bli annerledes. Det ble det aldri. Det gikk ikke lang tid før hun trykket på samvittighets-knappene og fikk min mann til å bli forbannet og sint. Dermed var stemningen satt. Jeg ble like skuffet hver gang. Jeg hadde tatt på meg en helt umulig oppgave. Svigermor var ikke som andre. Det er først de senere årene at jeg har forstått at hun mest sannsynlig har hatt en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg strevde hardt, men skjønte ikke den gang at hun ikke var mottagelig for gode råd.
Hun var en kontroversiell dame hele sitt liv. Hun var ikke elsket av noen. Barna hennes mente hun hadde ødelagt barndommen deres, og det fikk hun aldri tilgivelse for. Hun er død nå. Ingen kom i hennes begravelse.
——————————————————————————————————
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne triste historien? Var det synd på svigermor, eller var hun en dame med trekk vi kjenner igjen fra andre historier? Din kommentar er velkommen! NB! Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv “Anonym” om du vil kommentere anonymt, eller ditt navn som du ønsker. Din virkelige e-mail må oppgis, men blir ikke vist for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som “Leserhistorie – med egne ord”? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Din tekst blir bearbeidet redaksjonelt og illustrert. Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!
Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.
jeg hvet ikke jeg hvordan var faren til disse barna?var hun enke eller skilt litt for enkel historie,kanskje hun hadde hvert utsatt for en slem mann som tok tingene og la de på plass når hun sluttet og lete?kanskje derfor hun trodde det var tyver rundt henne,hvilken mor eller far hadde hun,jeg er aldri for å kritisere ett mennske fra en liten historie,
Men i denne artikkelen søkes ikke svaret på hvorfor, men for faktisk hvordan hun var. Forståelse for at gamla sikkert har hatt d greit, gjør d ikke greit av ho og være slik. Og ihvertfall ikke mot uskyldige. Men ære være, der ligg nok mye smuss i kjølvannet for ting hun sjøl ble utsatt for, til hvordan hun utviklet seg og bli
Skulle stå at gamla sikkert ikke har hatt d greit
Hun hadde hatt en mann som gikk fra henne 40 år tidligere. Og noen samboere senere.
MAN HØSTER SOM MAN SÅR…..
Dette er en eksakt beskrivelse av min egen mor. Hun ødelegger alle familieforhold og sprer gift og splid. Det har tatt meg halve livet å innse dette, og jeg er sint og veldig trist. At det ikke er noe å gjøre med er kanskje det verste. Hvordan kan man tilgi en mor som “ødelegger” sine egne barn?
Sterkt å lese: “Hun er død nå. Ingen kom i hennes begravelse.”
Tenker at det kan skje med min egen mor.
Å snakke rett fra levra er ikke galt så lenge man gjør det med litt varsomhet og godhet. Det er faktisk veldig viktig for å være sann og ekte. Men det er psykisk vold hvis man freser ut all ondskap i det man sier. Å spille på barnas samvittighet i egoisme, er grusomt. (sagt rett fra levra).
Det høres litt rart ut at det skulle være helt ok. at dama ikke fikk noen tilgivelse, og ingen kjærlighet. Og ingen kom i hennes begravelse. Dette høres hardt og brutalt ut. For vi må alltid bevare kjærligheten og tilgivelsen i oss. Jeg tror jeg ville vært i begravelsen og gitt en blomster, selv om jeg aldri ville akseptert hennes ondskap. Kanskje for å bevare meg selv. Vi må passe på at vi aldri blir lik psykopaten.
Vi hater og avskyr psykopatene, og vi dømmer dem hardt. Men jeg mener at noen i det offentlige skulle gjøre noe med dem, og hjelpe alle som blir utsatt for dem. Psykopater burde skilles ut fra normale mennesker. For normale mennesker skal vel ha rettigheter over psykopatene. Slik det er nå, så har psykopatene rettigheter og lover høyt over våre. Dette har en advokat fortalt oss. Dette kommer jo også av at psykopatene i det offentlige ikke blir kalt og diagnostisert som psykopater. I USA er de begynt å bruke betegnelsen psykopat igjen. Denne betegnelsen har vært borte i mange år. Det er det samme som å beskytte psykopaten.
Psykopaten må bli betegnet som psykopat, og de må skilles fysisk og psykisk fra normale, gode mennesker. For de gjør store skader i samfunnet. Ikke minst mot barn.