InnleggNarsissisten

Har du en narsissist nær deg?

Narsissisten er en nær slektning til psykopaten. Men det er forskjeller. Sitter du igjen alene med skyldfølelse, skam, frykt, fortvilelse, angst, søvnproblemer, sosial angst og kanskje ruser deg etter å ha hatt et forhold til en narsissist?

Du er dessverre ikke alene og tiden det tar å bli hel igjen etter å ha blitt tygget og spyttet ut av en narsissistisk mishandler, er individuelt. Her skal du få noen ledetråder på hva du har blitt utsatt for og hvorfor det er viktig å plukke deg selv opp igjen etter denne erfaringen. Det er nemlig håp!

Vil du vite mer hva som skiller en psykopat fra en narsissist? Her er forskjellen

Narsissistens sirkel av mishandling er viktig å forstå, fordi den aldri tar slutt. En narsissist vil bruke samme oppskrift på offer etter offer til de ikke klarer å lure flere eller brenner seg selv ut og sitter alene selv. Har narsissisten for eksempel dyttet barn/familie/venner foran seg for å få deg i nettet, vil de gjøre det samme med neste offer. De kan endre masken de bruker og måten de nærmer seg et nytt offer, for husk de vil fange deg ved å speile deg, men deres metode vil alltid følge et mønster.

Narsissisten og mishandlingens sirkel

Smiger – manipulering – speiling/etterligning – Love bombing/overøse med «kjærlighet» – suge deg for energi – bruke/misbruke for egen vinnings skyld – frykte avhengighet – føle skam – føle misunnelse – projisere – skylde på – bryte ned – hate – spre rykter om  – knekke – kaste – starte på nytt, med nytt offer eller deg om igjen.

Narsissisten – noen kjennetegn 

I Store Medisinske Leksikon kan du lese at typiske kjennetegn på en narsissistisk  er  at personen har større tanker om egne evner og prestasjoner enn det de faktiske resultater tilsier: hun er opptatt av fantasier om ubegrenset suksess og makt, hun oppfatter seg selv som så spesiell og enestående at hun bare kan være i kontakt med spesielle mennesker og krever særbehandling, hun har urimelige krav om beundring, og hun utnytter andre for egne behov. Mange har en sjarm, som hvis den er koblet sammen med en viss intelligens, sosiale ferdigheter og utadvendthet, kan medføre at omgivelsene undervurderer alvorlighetsgraden av personlighetsforstyrrelsen.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Bak fasaden vil personen imidlertid være svært krenkbar, lett føle skam, kunne ha en tomhetsfølelse og være uvanlig opptatt av kroppen og dens funksjoner (hypokondri). Hun har en utilstrekkelig evne til å forstå og anerkjenne andres følelser og behov, og blir lett misunnelig, sjalu og hevngjerrig. Utad kan hun derfor ofte virke arrogant og sint. Eller motsatt elskverdig, varm, omtenksom og empatisk.  Men bakenfor masken banker et kaldt og beregnende hjerte.

Bedraget

Hvem som helst kan la seg lure av en narsissist, være seg de er din partner, mor, far, søster, bror eller venn som misbruker din tillit, kjærlighet og omtanke. Du føler deg sint og skamfull når du innser du ble lurt av noen som lyver, bedrar og manipulerer. Du føler forakt for tiden, energien, tilliten og kjærligheten du ga dem i god tro, og helt forgjeves, for de setter ikke en gang pris på hva de tok fra deg, fordi det aldri er nok for dem. De er som sorte hull som aldri kan fylles. Alt handler om dem og hva de vil ha og hvor langt de er villige til å gå for å få det. De fleste av dem er villige til å skade andre for å få det som de vil. Husk det. De har ingen anstendighet, grenser eller hemninger når det gjelder hva de gjør for å få sin vilje og sine behov dekket.

Narsissistens straff

I det du begynner å gjennomskue dem, begynner de å straffe deg hardere. De begynner gjerne å lete etter et nytt offer som skal erstatte deg som nå er blitt deres fiende. Og når du betror deg til noen om narsissistens fiendtlige adferd mot deg, vil kanskje ingen tro deg fordi narsisster er så gode til å lyve og bedra og manipulere og gjøre det de gjør.

Du blir straffet for å ikke lenger tro på deres infame illusjoner, løgner og halseløse luftslott. De vil kaste deg fra seg som en skitten hanske etter å ha terrorisert deg psykisk, gitt deg skylda for alt og for å ha ødelagt deres liv. Dine svakheter og innerste hemmeligheter du delte med dem, vil bli brukt mot deg for alt det er verdt.

Raserianfall

De vi ha raserianfall, gråtetokter og lage drama så du aldri får slappet av og hentet deg inn igjen. De vil så splid mellom deg og familie, venner, barn og andre som måtte ha betydning for deg. De vil pine og plage deg til du gjør nesten hva som helst for å få litt fred.

De vil spre løgner og onde rykter om deg og bli trodd. Lenge, for de har ingen samvittighet. Derfor kan de lyve troverdig og hemningsløst. De tror på sine egne løgner og luftslott. Og deres neste offer vil tro dem som du gjorde og være en ny brikke i spillet om narsissistens maktbegjær, egoisme og hevnlyst.

Du vil få se akkurat hvor lite du noensinne var verdt for dem, når de hopper videre til neste offer som om du aldri eksisterte, og sørger for å vise deg at du er gjemt og glemt og verdiløs for dem mens de smiler inn i soloppgangen.

Husk –  det er en illusjon for å holde deg fanget, svekket og knust.

De elsker kontrollen og makten løgnene og manipuleringen deres gir dem, De elsker oppmerksomheten og godene de får ved å lure, bedra, skape drama og intriger rundt seg. De lurer grådig fra deg alt de kan av materielle goder, penger, venner, familie og samhold med andre, med smiger og smisk, trusler, løgner, sykelig sjalusi og raseri. Og de elsker å se deg stupe i ytterste mørke, ribbet, alene og desillusjonert.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

De vil gjerne knuse deg for å ha oppdaget hva som lå bak deres «perfekte» falske fasade av ingenting, og de gjør det med et ondsinnet smil av tilfredshet. De mener de er feilfrie og enestående og i sin rett til å oppføre seg som de gjør. Det er alle andre som gjør feil, ikke de. De er ikke syke, det er du.

Reis deg fugl Føniks

Hva gjør du etter en narsissist har fortært deg og etterlatt deg i en askehaug der du ikke tør å møte verden, mistror alle og tror alt er din skyld? Skal de få makten, seieren og gleden av å ha lagt livet ditt i ruiner, stjålet og griset til alt du har kjært? Hva tror du vil plage dem mer enn noe annet?

En narsissist konkurrerer med alt og alle og har ett mål i sikte – å vinne.

At du reiser deg som fugl Føniks fra asken og tar tilbake livet ditt uten dem, sterkere, bedre og flottere enn før er den ultimate seier mot dem. Kontakt en gammel venn, et familiemedlem, en terapeut eller delta i en støttegruppe på nett eller lokalt der du bor for ofre av narsissister, og fortell dem sannheten uten skam. Hold deg unna alle som holder med narsissisten da de ikke har evnet å gjennomskue dem ennå og vil kun være verktøy for videre mishandling av deg.

Det er ikke du, men narsissisten som er en ynkelig, stusselig stakkar. Du har ingenting å skamme deg over selv om du ble lurt og bedratt.  Børst av deg støvet fra en bølles vemmelige herjinger og vis dem fingern ved å reise deg opp igjen og gå videre. De fleste narsissister ender opp ensomme og alene i deres alderdom for ingen orker dem mer. Skal du la dem gå i graven med gleden over at du også endte opp alene og redd for livet?

Les også mer om de skjulte narsissistene blant oss

Besøk også våre Facebooksider.

Kjenner du deg igjen? Er det andre løgner du vil legge til på listen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (69)

  1. Anonym

    Dette var skremmende å lese. Veldig skremmende. Dette er min far opp av dage. Alt jeg gjør, alt jeg dekker over. Ingenting er bra nok. Alle andre er «ute» etter han, mens han selv aldri gjør feil. Projiserer alle sine problemer over på meg, og er aldri takknemlig for fem flate øre. En trist, trist sjel. Kunne skrevet i dagevis…

  2. Å beskrive dem som sorte hull som aldri kan fylles var en utrolig god sammenligning!

    Tusen takk for disse forklaringene! Jeg har opp gjennom årene brukt mye energi på å forsøke å forstå, og ett av de punktene som har vært sårest er at min eks gikk inn for å knuse meg totalt, ETTER at jeg i mange mange år hadde støttet og hjulpet ham så urimelig mye. En normal person ville være takknemlig, mens hans «takk» var å gå inn for å ødelegge meg med alle midler. Det uforståelige i dette har vært tøft å takle, men takket være denne siden begynner jeg nå å forstå hva han er og hvordan han fungerer. Og ikke minst at jeg IKKE må bruke mer energi på å vri og vende på hva i all verden jeg gjorde galt, siden han utsatte meg for dette. For det er bare slik han er! Det har ingenting med meg å gjøre! JEG skal bare være glad for at jeg slapp unna… og krysse fingrene for at han virkelig har latt meg slippe unna nå. Helt trygg føler jeg meg ikke, men jeg stiller i det minste sterkere nå som jeg har større kunnskaper om hvordan slike mennesker fungerer. Så tusen takk!

  3. Bianca

    For å forstå er det viktig å vite hvordan en narsissist tenker,de er mentalt handikappet, hvorfor
    de fungerer som de gjør. og hvorfor uansett hva du gjør, det aldri er nok. Hvor vakker, intelligent, rik, berømt eller spesiell
    du er spiller ingen rolle i lengden. En narsissist har ingen en opplevelse av en egenverdi, derfor tror de at
    egen verdien må skaffes fra om verden rundt. De er styrt av hva andre mennesker kan gi dem. De føler ingen
    bånd, kjærlighet eller aksept til seg selv.og kan derfor ikke gi det til andre. De eksisterer ikke,
    så når de får deg til å føle deg som ingenting
    som om du ikke eksisterer, så er det slik de har det hele tiden. Mennesker for de er redusert til objekter, med en hensikt å lindre den
    indre smerten, ved å suge din medfølelse og godhet, fra deg til seg som en vampyr, den versjonene de vil være, for en liten stund,
    mens du får smerten.
    Når de er høye på narsissistisk mat fra om verdenen, er de kraftfulle og føler seg i livet. Omvendt når de er deprimerte og syke, har om
    verdenen sviktet. Det kan bare være ett negativt ord fra noen. Så faller de om.
    Når de oppfører seg tilnærmet normalt, er det fare på ferde. da er han på vei inn i å føle på den indre smerte, og da kommer alltid
    en uventet og aldri hyggelig overraskelse, for å få smerten over på deg. Dette er en sirkel som aldri tar slutt.
    En narsissist vet han er spesiell og vil bli behandlet som spesiell, det er en vanskelig verden å sjonglere i. Humørsvingningene og
    det å huske, når de på det verste, nedlatende og beskylder deg for de mest utrolige handlinger, at det er deres egen smerte
    og følelser de prosjekterer på deg. Det er ikke personlig. Om du ikke klarer å gå fra, vil jeg gi følgende råd, jobb med din
    egen verdi og grenser, sett deg grenser for hva du finner deg i, og hold på det. Lag deg en plan B, tenk tanken hva du vil gjøre
    om narsissisten utfører en slik handling at du har ikke noe valg, eller blir dumpet. Det gjør deg sterkere, finn noe som er ditt
    eget, noe som interesserer deg. Narsissisten vil selvfølgelig synes det er dumt og ikke noe i nærheten av hva han kan, men det gjør ingenting,
    bare det gir deg glede.

    • Takk Bianca!!

    • Kall meg Kari

      Hjelpe meg. Jo mer jeg leser om narsissisten, jo mer kjenner jeg igjen både min søster – men enda værre; min datter (10år). Er det mulig?
      Vel har vi levd et idealistisk eventyr-liv, og vi stiller oss spørsmålet hvor lurt dette har vært, men alltid har vi tatt hensyn til det barnet vårt som har vært super sensitiv siden 2års-alderen. (Og spesielt da et nytt søsken kom) I timesvis har hun sittet på fanget og klynget seg til meg, holdt meg fast i tide og utide når hun skulle til barnehage og skole, bursdager og tilstelninger. Det siste nå er at hun nekter å gå på skolen og alle instanser er involvert. 10 år!!!!! Vi som foreldre er helt utslitt, deprimerte og utbrente – vi kan jo ikke skylde på barnet for noe må vi ha gjort feil som aldri greier å gjøre henne fornøyd. Hvor mange ferier har ikke blitt ødelagt av misnøyen hun viser, kommentarene hun slenger både til søsken og til oss.
      Tar vi feil? Går det an at en 10åring er narsissist?

      -frustrert

      • Anonym

        Ikke en tiåring, nei. Hun kan jo ha ADHD eller annet. Ikke bli sint på henne. Gi henne kjærlighet fra morgen til kveld. Hun må kunne stole på at kjærligheten ikke går bort selvom hun får raserianfall eller er utagerende. Hun trenger alenetid med foreldre hvor det ikke er andre barn tilstede. Vær tålmodig.

        Husk at alle barn er veldig egosentriske. Vanligvis vokser de det av seg. Men noen gjør det ikke og da har muligens foreldre oversett dette barnet når nye barn kom. Det er ennå tid. Se dette barnet som en liten baby som dere må trøste. Hjelp henne til å komme ut av den egosentriske fasen. Narsissisme kan bryter ikke ut før i tenårene så hun er nok bare veldig veldig lei seg for å ikke å bli likt. Hun kan jo ikke noe for sin situasjon. Hvis ingen hjelper henne så kommer hun kanskje til å bli sur på dere for alltid.

      • Frk. Tyr

        Huff, jeg skjønner godt om du er fortvilt – spesielt ovenfor din datter. Selv har jeg vokst opp med ei god mor, men som burde gått i fra vår far, da han ikke ga oss noe selvverd eller hadde respekt for hverken oss 3 barn, eller vår mor. Han er nok ganske høyt oppe på ‘stigen’ har min mor og jeg forstått, men absolutt ikke ‘fullblods’ slik jeg er redd far til min sønn på 8 er! Mer enn en gang har jeg prisetmeg lykelig for at han ikke har arvet forstyrrelsen fra sin far, og blir han far selv en dag, vet jeg hva han kan risikere, da slikt ofte kan hoppe over et ledd. Da din søster har arvet det, mens du ikke, er det jo ikke sjokkerende om din datter har arvet det. Jeg har lest de andre svarene du har fått og er veldig uenig i et av kommentarene der det står at 10 åringen kanskje har AD/HD (lett å skylde på…) eller trenger mer kjærlighet. Selv ga jeg ekte, ubetinget kjærlighet til min x i 9 år og det var som å kaste kaste perler til høns – han ble tom enda verre, så om du er ei kjærlig mor, synes jeg ikke du skal bebreide deg selv. Jeg har selv opplevd ei lita jente som lo rått av folk da hun latet som hun skaulle gi de snop og da vedkommende gapte og lagte ‘nam-lyd’ var hun rask til å putte snopet i egen munn – hun var 2 år gammel og flere enn meg mener hennes mor er forstyrret. Søsteren virker helt normal og faktisk snill. Hadde jeg vært deg, ville jeg rådført meg med folk som kan dette bedre enn meg – fek Anita Sweeney som tar skriftlige spørsmål fra fortvilte folk, men hun har ofte litt ventetid da hun får mange henvendelser. Ønsker deg lykke til!

      • Hei.

        Jeg skjønner at dette må føles utrolig vanskelig for dere. For meg høres det ut som hun har blitt traumatisert på en eller annen måte. Var jeg deg, ville jeg sjekket ut arbeidet til Gabor Maté. Han har flere gode bøker om dette med traumer. For dette høres ut som en unge som har lagt seg til en kompensatorisk atferd i et forsøk på å beskytte seg selv.

        Det er viktig å vite at traumer er ikke det som skjer mot oss, men det som skjer inni oss og spesielt mot hjernen. Og når vi blir trigget av noe, så skjer det ofte en disregulering i hjernen, og da er det veldig fort å ty til sinneutbrudd. Sinneutbrudd er faktisk det mest vanlige symptomet i kjølvannet av et traume.

        Prøv å snakk med henne når hun er rolig, og spør henne hvordan hun egentlig har det. Om det er noen spesiell grunn til at hun er så sint og misfornøyd. Hvordan hun har det på skolen etc. Lytt til henne, og spesielt til det hun ikke sier. Vis henne kjærlighet, og vær klar på at den kjærligheten aldri vil forsvinne uansett.

        Forsøk å ikke ta hennes sinne eller misnøye personlig. Husk at det viser bare at hun sliter med noe inni seg selv. Ofte er sinne brukt i fravær av andre følelser, som ikke alltid er like enkle å vise. Være seg sorg, skuffelse, sårbarhet etc. Kan det være at dere som foreldre ikke klarer å uttrykke alt av følelser dere føler? Og at hun i kjølvannet av det, ikke tør å vise sine?

        Helt til slutt vil jeg bare si at en disregulert hjerne kan ofte ligne på narcissisme, et traumatisert menneske ofte har mange av de samme karakteristiske tegna, men det er sjelden ekte narcissisme. Hjernen må bare roe seg ned igjen og finne tilbake til sin rolige regulerte modus.

        Du skriver videre at alle instanser er nå involvert! Og det er nok bare bra, både for dere og henne. For ofte er det enklere å betro seg til en objektiv person.

        Mine tanker er at det kan jo være at hun har blitt mobbet på skolen? Og mobbeofre tar ofte slikt innover seg, og tenker at det er en selv det er noe galt med. Selvhatet øker. Noe som ødelegger selvfølelsen, og det gjør igjen at en blir ekstra kritisk ikke bare mot seg selv, men også hva alle andre rundt en foretar seg. Har en det ikke godt med seg selv, så er det dessverre lett å la det gå utover andre.

        Uansett, vit at det er mulig å snu dette!

        Ønsker dere masse lykke til!

    • Jeg kjenner meg igjen i alt som står her. Og kjenner jeg blir helt dårlig av å ha trodd 100% på han.Nesten gikk jeg steget og giftet meg.Han greide virkelig å overbevise meg om at han elsket meg høyere enn livet selv. Sa hele tiden at jeg var han sjelevenn. Nå er det gått 5 mnd. Og Jeg kjønner ikke hvorfor det går ann å savne en sånn person.Når jeg vet i mitt sinn at dette er skadelig. Nå har jeg utført 0 kontakt regelen.Hatt besøksforbud. Men likevel føles det helt forjævlig. Savner og hater om en annen. Føler jeg holder på å miste forstanden totalt.
      Hjelp meg og forstå.
      Hilsen meg.

      • Forstår deg godt. Selv savner jeg eks etter 2 år.
        Må hele tiden gå tilbake i notater for å minne meg selv på hvorfor det ble slutt. Har et barn med personen og må forholde meg til hennes stadige angrep på meg som person. Nå har jeg blitt stemplet som rusmisbruker, alkoholiker, pedosympatisør og andre grusomme ting i lokalsamfunnet. Hun har en stadig voksende skare av flying monkeys som sprer rykter og usannheter. Hun har også klart å vende min søster mot meg noe som gjør at mine nevøer ikke vil ha kontakt. Hun får folk til å spionere på meg for å få noe på meg hos barnevernet. Jeg undrer meg til stadighet hvorfor det er ingen som gjennomskuer det som foregår?
        Selv har jeg valgt å bare jobbe med meg selv og kutte ut personer som baktaler. Psykologen sier at alt jeg gjør bare vil gjøre ting verre for meg selv og jeg vil oppleve kraftigere angrep fra hennes medhjelpere. Slike personer er utrolig flinke til speile alt de gjør over på offeret. Så jeg har bestemt meg for å bare la ting være og konsentrere meg om hva som er til barnets beste.

    • En veldig god beskrivelse. Jeg har en mor som er narssisist. Det har tatt meg hele livet å komme frem til det du skriver her. Jeg er snart 40 og jobber nå med min egenverd, samt å klare å sette tydelige grenser. Selv om veien fortsatt er lang, har jeg det bedre i meg selv nå, enn jeg noen gang kan huske å ha hatt det.

  4. solveig rønningen

    Veldig bra skrevet. Kjenner meg igjen. Han prøvde å knekke meg men det har han ikke klart. Friheten jeg nå har nå kan ingen noen gang få ta fra megm seksten år i fengsel var lenge nok.

  5. anonym

    Jeg kjenner meg så igjen, hva en person kan gjøre på kun et og halvt år med deg er helt sinnsykt! Han jobbet så hardt for å få meg inn fortest mulig, fikk møte hele familien og ungen hans etter veldig kort tid og jeg ble så revet med! Han gjemte seg bak den fine gode familien i starten og var usedvanelig sjarmerende.. men det varte ikke lenge før masken falt av og de svarte øynene kom frem. En tyrann uten like som spilte på alle de svake punktene mine. han ble bare verre og verre på skremmende kort tid..Jeg ble utnyttet seksuelt, blakket helt og uten at jeg visste det betalte jeg hans rus.. i tillegg var han utro med to damer samtidig.. Jeg sitter igjen som et nervevrak..

    • Anette

      Huff… Høres ut som det er exen min du har vært «heldig» å møte… :-/
      Alt du beskriver og spes beskrivelsen om det når de svarte øynene og hans sanne jeg kom fram… 🙁
      Godt du kom unna en slik person såpass fort… Tok meg nesten 10 år:-/

    • morild

      da jeg forsto at min mor ikke var en mor men en person som ville ha meg vekk fordi jeg som hennes datter konkurrerte om oppmerksomheten hun fikk fra mann,familie. hun ville ha det alene. ingen skulle gi meg et komplement. det burde vært til henne,og da gikk sinne på meg når vi ble alene. jeg måtte ikke tro jeg var noe,jeg måtte ikke tro noen brydde seg om meg. og jeg gjorde jo noe galt hele tiden,som jeg ikke forsto, så all kritikk og kjeft jeg fikk hver gang vi hadde vært på besøk hos mi bestemor husker jeg egentlig ikke noe av. bare at det begynte med postkassa,da vi var utenfor høreavstand og fortsatte opp bakken ,hun med sykkel og jeg gående ved siden av, på toppen av bakken var det ferdig og jeg satte meg på bak på sykkelen og vi syklet hjem. men noen ganger når vi sto på toppen av bakken syklet hun fra meg,der sto jeg, en liten jente på 5-6år med en klump i halsen og i magen og en nummen følelse i beina. det var noen kilometer hjem.jeg begynte og gå og da jeg hadde gått ei stund kom en slags glede over lfriheten jeg hadde nå når jeg gikk alene.det var igrunnen deilig. jeg plukket blomster,sang,lekte,snakket med meg selv og av og til traff jeg noen på min vei. jeg fikk sving på kroppen min etter slaget jeg hadde fått ved og bli etterlatt som en som min mor ikke orket og ha akkurat da. og får du sving på kroppen kommer psyken haltende etter. og når jeg i dagesvis eller et par uker ble straffet med taushet for noe hun mente jeg hadde gjort som jeg burde forstått,men som jeg faktisk ikke hadde forstått så glemte jeg meg jo mange ganger og snakket til ho f eks når jeg kom fra skolen så ble det samtidig litt komisk. jeg måtte jo lære meg og huske når jeg ikke kunne kontakte henne,man glemte ikke sånt,så respektløst. hun ville være i fred for meg, dette er et par små historier fra en oppvekst som varte i 15år

    • Anonym

      Hei, søren og at du møtte en sånn usedvanlig sjarmerende versjon, jo mer sjarm – jo værre.
      Mindf*** og spill du ikke ser spilles. Spill du ikke vil være med på i det hele tatt. Spill man ikke kan fatte og begripe poenget i – hva får de ut av det ? Hva er reglene? …….Grådighet og makt, dypt i diagnose kriteriene virker det som om det må være poenget. Det er ikke noe vits i å tro de kommer på noe annet spill, det er never ending.
      Løgn og ego.
      Narsissister sjarmerer og virker inspirerende på folk, de er jo desverre totalt avhengige av det for at folk skal like dem – for å få oppmerksomhet og anledning til å manipulere og trykke ned andre.
      Håper du har en god terapaut, og tar godt vare på deg nå og framover.
      Vit at du er heldig som er unna han – bygger deg opp igjen, og at du har evne til å elske.
      Hold deg helt unna han og VIT at han kommer aldri til å endre seg, du bli bedre og bedre!
      Skjønner følesen av å være nervevrak… ta godt vare på deg på alle plan.

  6. Anonym

    Godt beskrevet! Når man først ser manipulasjonen og deler opplevelsen man hadde i forhold med en narsissit, så innser man og at det er en reell personligherts forstyrrelse.
    Blueprints, samme sårende handlinger og mønstre i bunnen hele veien.
    Hjerteskjærende.

  7. Anonym

    Kjennetegnene på en narsissist stemmer veldig godt overens med min ex, men hvordan kan jeg være sikker?
    Han er av den typen som har store tanker om seg selv, men ikke har kommet seg så langt her i livet som han sikkert hadde ønsket. Han skrøt mye av seg selv. Hvor smart han var, hvor dyktig han var i jobben, hvor nevedyktig han var osv.
    Sosialt er han godt likt, og en god venn.
    Vi fikk 3 barn sammen. Han tok dem sjelden/ aldri på fanget, og viste lite interesse for dem emosjonelt. Han kunne få kraftige raserianfall, men aldri fysisk mot meg eller barna, istedet gikk han løs på ting han fant rundt seg. Han syntes ofte synd på seg selv, for sin dårlige barndom, og mobbing på skolen. Jeg syntes selvfølgelig dette var trist, og syntes synd på han. Han bar veldig nag over sin fortid, og var hevnlysten over de som hadde gjort han vondt. Innimellom kunne han være omtenksom og grei, og ga utrykk for at han satte pris på meg, dette var fine stunder. Jeg gikk til slutt fra han,da jeg var så langt nede og deprimert at jeg ikke orket mer, noe som ikke var en lett avgjørelse da vi har barn sammen.
    Tiden etter bruddet ble en psykisk påkjenning. Han var rasende på meg, kom med trusler om vold og drap.Han kom hjem til meg og ropte og skrek foran barna så de ble redde.
    Han sa til meg at om han måtte bruke resten av livet sitt, så skulle han tilslutt klare å knekke meg. Han skulle ta fra meg barna for han visste at dette var det såreste punktet mitt. Han fortalte hemmeligheter jeg hadde fortalt han videre til sine venner, og satte våre felles venner opp mot meg. Jeg traff tilslutt mannen jeg er gift med i dag, flyttet til en ny kommune og fikk det godt, men ex- en min fortsatte med psykisk terror. Min sønn ble boende hos sin far, men gradvis mistet jeg kontakten med han. Sønnen min hadde et veldig godt forhold til min nye mann, men dette likte ex-en min dårlig. Dette fortalte sønnen min meg i all fortrolighet. Den dag i dag har jeg ingen kontakt med min sønn, og så lenge han bor hos sin far tror jeg ikke jeg vil få det heller. Han vil ikke ha kontakt med meg og har brutt all kontakt. Hvordan kan jeg gå fram for å få sønnen min tilbake? Etter alle disse årene( 7 år) er han fortsatt bitter og hevnlysten. Han har nå en ny kone, men likevel har han ikke lagt bak seg at jeg gikk fra han, og at jeg har vært så stygg mot han. Han tar ingen selvkritikk for det han har gjort/ gjør mot meg, men legger all skyld over på meg. Jeg håper en dag når ungene er voksne at jeg ikke trenger å forholde meg til han lengre, og at min sønn kan klare å se at han har en mor som er glad i han. Jeg har det godt nå tross alt…det skal ikke han få ta fra meg.

  8. Veldig bra artikkel som forklarer godt! Men hva kan jeg gjøre for å få min bror til å innse at han er gift med en narsissist? Hun er akkurat som beskrevet her, men han vil ikke innrømme at noe er galt. Mulig han fornekter det eller ikke vil innrømme for andre og prøver å skjule det, men han har det vondt. Har selv vært sammens med en psykopat og jeg visste at det var noe galt, men prøvde å dekke over og skjule for var så flaut å innrømme at alle andre hadde hatt rett om han hele tiden og jeg ville motbevise det. Tenker at kanskje broren min tenker på samme måte? Hvorfor få han til å innse realiteten? Uten at det blir et helvete for det blir det hver gang noen prøver å si noe om forholdet…

  9. Det er skremmende lesning. Jeg er ei dame på 48 år og de 4 siste årene har jeg prøvd å forstå hvorfor livet mitt er slik det er. Kan ikke huske min barndom, har fått noen vonde øyeblikk frem etter at jeg begynte hos psykolog. Jeg mener min mor lider av å være narsissist, hun spiller veldig mye på stakkars henne som får høyt blodtrykk når jeg ikke gjør som hun vil. Broren min må være psykopat, han kontrollere med sitt selv. En usedvanlig utstråling og spille på hans ytre. Bruker det offentlige rom til å trakassere meg på. Vet ikke om jeg har fått stoppet det. Har en ødelagt barndom som er traumatisk. Selv 1 av mine barn har snudd meg ryggen på grunn av løgner servert av min mor og bror. Skulle ønske vi mennesker kunne våge å være mer åpne om våre psykiske problem fordi det kunne være lettere for oss som er blitt trampet på, til å se at det er ikke oss det er noe galt med.

  10. anonym

    Jeg forstår ikke helt narsisister ..Om de er avhengig og liker at andre skal beundre og elsker di, så hvorfor? oppføler de seg så dårlig mot den personen som gir de alt dette ?? De risikerer å miste den da på den måten. .Skulle tro de ville bli kvitt henne , men så-likevel vil han ha kontakt når han behov for henne , men hun kanskje ikke vil lenger etter narsisisten grusomt oppfølser ? Gjør ikke narsisister noe ulogisk-mot seg selv ? Eller er det noe i den ppersonlighet forstyrrelsen som jeg ikke helt har forstått ??

  11. Bianca

    Til Anonym fra 23 oktober » jeg forstår ikke «.
    En narsissist behandler alltid sine kjærester dårlig etter en stund fordi han
    kan. Fordi vi tillater det. Vi tøyer våre grenser lengre enn vi trodde var mulig. Vi forventer mindre og mindre av forholdet. Om vi går fra han, og han kommer tilbake, er det alltid for å få bekreftet at vi fremdeles har følelser for han,
    det handler om kontroll. Det gir han det han trenger for å føle seg bra, mat til ego. Det er enklere for han, enn å innlede ett helt nytt forhold. Husk alltid at en narsissist bryr seg ikke. Ingenting av det de gjør er logisk eller normalt ut i fra hvordan vi tenker. Etterhvert vil du se ett mønster og kjenne igjen, på den måten se hva som kommer før det kommer. En narsissist er litt som en maskin. Som er forhåndsprogrammert og går i samme sykluser.

  12. anonym

    Takk for forklaring Bianca 🙂 Det hjalp mye å forstå dette !!

  13. bianca

    Til anonym, glad det var til hjelp 🙂 det er bare å spørre om det er noe annet eller en annen situasjon du ikke forstår. Jeg hjelper gjerne med å forklare hvorfor han gjør som han gjør.

  14. Anonym

    Ja, de kan sørge for alvorlige sykdommer. Jeg endte opp med Epilepsi og måtte operere I hjernen. Som Rune Fardal skriver; Traumer I tidlig barndom. Stemmer! Vokser en opp med en narsisstisk mor og mister kontakt med biologisk far. Så kan Binyrene og Hippocampus bli rammet p.g.a stress. Akkurat hvor plagene ligger. Gjett om hun slo til når jeg var nyoperert I hjernen. Satt igang allerede på sykehuset. Toppen ble nådd til slutt!

  15. Vibeke

    Hei, dette er interessant lesing for meg, fordi jeg lenge har lett etter en forklaring på hvorfor min sønn har blitt som han har blitt. Han vokste opp som en helt normal unge, ble godt likt fordi han var så snill. Men, i tenårene skjedde det noe, han ble mobbet og plaget av eldre barn på skolen, han ble banket opp utenfor fritidsklubben, og i det hele tatt hadde han det veldig vanskelig i ungdomstiden. Dette forandre min gutt til en innesluttet og redd ungdom som satt mye hjemme foran PC’n, og hadde få venner.

    Interessene hans var helt normale og strakk seg fra å lage musikk, være dj på klubben, sykle osv.

    Da han ble voksen traff han en jente fra Midt-Norge her i Oslo, og de fikk en herlig liten sønn som idag er 9 år. Gutten er skjønn på alle måter, men bor i dag 1 uke hos mor, og 1 uke hos far. Noe som fungerer ok.
    Han gjør det bra på skolen, er blid og fornøyd.

    Men, min sønn lider av angst, og har lett for å trekke seg tilbake de ukene han ikke har sin sønn som han elsker over alt på jord. Da sitter han inne med sin sambo og ingen hører fra ham. Ikke tar han telefoner, ikke går han ut annet enn for å handle til nød.

    Reaksjonsmønsteret hans derimot ligner veldig på narsissisten! Og dette skremmer meg! Kan han være narsissistisk selv om ha i utgangspunktet er en snill kar? Det har tiltatt med symptomer iløpet av de siste årene, og jeg er alvorlig bekymret for ham 🙁 Er det grader av narsissisme? Eller er det slik at man enten er det eller ikke?

  16. Anonym

    Jeg blir skremt, lettet pga forståelse, endelig ett svar på hvorfor ting var som de var. Det var faktisk ikke meg det var noe galt med. Jeg er ingen forferdelig kjæreste, mamma, venn, samboer etc… Han ønsket bare å få meg til å tro det. Og jeg trodde det, tror det ennå… Har ikke orket å tenke tanken på att noen andre skal få komme innenfor mine 4 vegger å møte meg som den personen jeg er, siden jeg tydeligvis er en «dårlig person» jeg gjør jo ingen god jobb…. Denne lesingen er sterk og gjør inntrykk…. 10 år sammen med en person som dette, ødelegger ett menneske og jeg lurer på om jeg noensinne vil bli meg selv igjen, og om jeg finnes der inne ett sted….. Meg, hvem er jeg.

    • Anonym

      Lille venn, du er bare hjernevasket. Du har alle muligheter til å hjernevaske deg selv tilbake til originalen.

      Snakk med deg selv – høyt- hver dag. Hver gang du utfører en oppgave skryter du hemningsløst av deg selv. Jeg er jammen mee flink i dette. Jeg er målbevisst, rettferdig, sterk og motivert. Jeg kan alt hvis jeg vil. Noe i den dur. Ta det gjerne opp så du kan lytte på deg selv senere.

      Når du snakker med andre så utelat å nevne han. Snakk om positive ting. Hvis du har veldig behov for å snakke om hva som har skjedd, bestill time hos Epitel. De er utrolig flinke. Det første du vil høre er » Jeg tror på deg». Du kommer garantert ut som person som vet hvilket fantastisk menneske du er etter å ha snakket med dem.

  17. Anonym

    Har minst tre narsissistiske søstre og en hel haug med andre slektninger som sitter rundt henne som hun var dronningen av Wonderland. Omg at folk ikke ser hva hun driver med! De avviser MEG som tross alt aldri har gjort en flue fortred. Jeg orker bare ikke å bry meg om det. En gang må de jo våkne.

    Men jeg har én gærning her hjemme også. Ikke så ille nå takket være min evne til å ti stille i riktig øyeblikk. Har barna mine hjemme ennå selvom de begynner å bli voksne så her blir jeg til de er klare til å fly ut. Tre fine ungdommer.

    Han tør sjelden mukke for tiden for jeg tar opp ting etter at de har skjedd. ( Det verste er ansvarsfraskrivelse og usanne beskyldninger).

    Jeg føler meg ikke som et offer men som en helt. Det trengs visdom, empati og fornuft til å klare et sånt liv og att på til klare å oppfostre sunne barn midt oppi alt dette. Det er først nå de spør meg hvorfor pappa er så rar. Og jeg kan jo ikke si at han er narsist så jeg sier at jeg ikke vet.

  18. Meget interessant lesing og lett gjenkjennelig dessverre. Som regel når man leser om personlighetsforstyrrelser eller diagnoser kjenner man igjen noen av mange kjennetegn. For narsisisten kjenner jeg igjen alle. Heldigvis føler jeg meg såpass sterk og vet at det vare er en vei ut av ett forhold med narsisisten og det er å gå ut av det.

    Kjenner godt igjen alle mekanismene som er beskrevet over men i rusen av forelskelse blir man lett fanget. Selv med god selvtilitt til egen oppførsel og god samvittighet og sterk egen psyke er det stunder hvor man lurer på hvorvidt det er en selv det er noe feil med. Jeg tenker derfor at det er på tide å avslutte forholdet før den tanker tar overhånd og planter seg permanent. Hva tenker andre lesere om det ?

    Eneste forskjellen på min situasjon og det jeg opplever de fleste her skriver, er at kjønnene er byttet om. Det vil si at opplever min kjæreste som narsisistisk og lesningen her bekrefter dessverre det..

  19. Anonym

    Hei,
    jeg har vært gift med en narcissist i 12 år, 4 år gra år med høye topper og dype daler, 4 år med forhold det gikk an å leve med, og 4 år som endte med at hun foreslo å bo og jobbe et år i utlandet uten meg.
    Da jeg sa at det var ok, og at jeg har søkt om separasjon, kommer hun stormende hjem, og nå skal hun begå selvmord så snart hun kommer hjem.
    Jeg trenger hjelp.
    Kan noen anbefale en psykolog som har erfaring med dette?
    Hilsen
    Kjell

  20. Karianne

    Etter 2 år ‘lykkelig’ uvitende om at en nær ‘venn’ har brukt sin tid på og sverte meg for alle mine nærmeste venner, familie og omgangskrets smalt plutselig bomben for et år siden. Historien er lang og virkelig utrolig, men likevel virkelig. Jeg sitter igjen og kan nesten ikke tro det er mulig.

    Men min historie er ikke årsaken til min kommentar. Det jeg forundrer meg over er at over alt jeg leser og søker etter kunnskap, råd og hjelp til å komme videre, finner jeg kun svar som for meg ikke har gjort ting lettere, snarere tvert imot.

    Vi skal skjerme oss fra dem, holde avstand, reise oss fra asken og vise at de ikke har noen makt over oss lengre. Disse råd har jeg fulgt det siste året og periodevis har det fungert, men jeg møter daglig påminnelser i form av tilhengere, flygende apekatter og uvitende bekjente som er påvirket. Grunnen til dette er omgangskretsen. Det er altfor mange av dem og jobben er utført perfekt.

    Så hva gjør en da? For min del så føles det som om det å holde avstand og gå med hodet hevet ikke har gjort noe annet for meg enn å styrke motstanden og anklagene, løgnene og usannhetene virker styrket og min ‘venn’ har bare vokst seg større og større på min bekostning.

    Hvorfor skal jeg sitte å se på dette. Hvorfor skal jeg tillate at dette bare fortsetter uten å stå opp for meg selv (og eventuelt andre)? Det må vel være en måte å kunne stanse denne utviklingen på, eller er det seriøst anbefalt at en skal måtte flytte fra byen, omgangskretsen og familien sin?

    Når dette er talt, så har jeg heldigvis personer som støtter meg, men jeg føler meg likevel ikke sikker på om jeg orker mer av dette, uten å gjøre noe. Jeg ønsker livet mitt tilbake, uten å være usikker på meg selv, uten å alltid veie mine ord og handlinger, uten å være paranoid på folk og fe.

    Dette er på vei til å ta knekken på meg, på tross av at jeg har fulgt de fleste råd om selvhjelp og ‘hvordan overleve’.

    Jeg ønsker råd for ‘action’. Hvordan stopper man dette? Har vurdert anmeldelse og direkte oppgjør med alle involverte, men dette blir jo frarådet. Samtidig så er ikke ønske mitt hevn, eller å gi tilbake med samme mynt. Jeg ønsker bare at sannheten skal komme ut. Min side av hysteriet, som i utgangspunktet var en liten bagatell i form av å være uenig med velkomne.

    Har noen noen kommentar til dette?

    – nok er nok –

  21. Jeg vet ikke om jeg traff en narsisim eller psykopat, men jeg vet vet om jeg har truffet 2 ganger slike typer, som smigret, sjarmerte meg, og en av dem ville gifte seg veldig tidlig alrede etter 2 uker kjenneskap, degradring begynte allrede etter 1 mnd, og å være stolt av meg med mange overdrivelse om min utseende og hvormye selvstendig er jeg helt fra starten.Klikket plutselig og kom med en beskyldelse om min jobb om en bagatelle ting, og himle øynene hver gang kom jeg med en uskyldig komentar om en tv program eller om flyforsinkelse. Hvis jeg ble forsinket selv om jeg gav beskje om forsinkelse, så møtt jeg store sinne og skrikk lyd høyt, lget mye scene,slik at jeg kunne blitt trøtt og regert, selvom jeg var vettskremt, at han kunne forlatte meg. Men det blir ikke slutt der, han kunne være sint i mange deger. Gjærrighet, og at jeg må gjør ofte en tjeneste for ham, hente ham, blir med ham på hytter, til å hjelpe ham, og han smigret at han savnet meg og ikke kan reise uten meg, fordi han kunne savner meg på hytte, selv om det handler om å får det mat og hjelp , og han hadde krav om at jeg betaler bensin kostnaden, som jegh ikke gikk med hvergang vil han dit. Jeg betalte mat, og tenkte jeg at han kunne betale bensin, likevel jeg ble bekyld Gold digger,tosk, en utlending som er ute etter trygd, selv om jeg jobber , og ikke går på trygd. i første møtte med ham spurte meg om min inntekt og jobb situsjon. kontrollere om hva jeg gjør, og hvem skal jeg besøke. Eller liker ikke mine venner, når det gjaldt avtaler,reiseavtaler, besøk avtaler ble avlyset på grunna av noe bagatell.Han gav meg skyldfølelser, mye med at jeg avbrutt hans samtaler, men han har vært mester i å avbrytte samtaler, jeg fikk sjeft med himle øyene, sånn at jeg kunne ikke fullfør setninger. Sladret om folk rundt seg, til å med begynte å kritisere min familie.

  22. Anonym

    Min mor var narsissist /psykopat.. det har jeg lidd for i hele mitt 54 årige liv. Hun hatet meg og elsket mine brødre. Nå er hun heldigvis død.

  23. monica winther

    Dette er int lesning, men jeg lurer på en ting. Piller! Jeg synes å huske min mor som en fantastisk kjærlig og omsorgsfull mamma. Helt til hun begynte på medisiner. Medisiner for søvnløshet, medisiner for angst osv. Etter at hun begynte på medisiner ble hun kald egoistisk – hun ble rett og slett en narsissist. En ganske ille en. Men det gikk gradvis. Men medisinene gjorde min mor til narsissist. Hvorfor snakker vi ikke mer om hvordan medisiner omdanner mennesker til empatiløse narsissister ?

    • Jane Borgersen

      Godt poeng, her kan man dra inn stoff også.

  24. anonym

    Gjennom mange år har narsissister i familien ødelagt en hel familie. Det har vært et spill som har holdt på å ødelegge flere av oss. Vi er fem søsken oppvokst i en dysfunksjonell familie med en narsissistisk mamma.
    Dette har vært grusomt. Hun har en «gullunge» og vi andre er syndebukker. Medløpere og flyvende aper.
    I mange år har vi undret oss over hva som er galt. Etter at jeg ble utdannet sykepleier, skjønte jeg at noe var veldig galt. Og nå har vi endelig fått et navn på dette. Vår mor og yngste bror har klart å ødelegge så mye, at vi andre har holdt på å bukke under. Ingen av dem har feil. Løgner, bedrag, baksnakking, dikte opp historier, dolke i ryggen, manipulere, skape splid mellom familiemedlemmer. Alt dette har vært og er fryktelig. Vi har innsett og prøver å hjelpe hverandre vi som har blitt offer for dette. Vår pappa hadde det grusomt, og gikk på tå hev. I fjor sommer døde han, og vi fire andre søsken er fortvilt over hva to mennesker er kapable til. For de eier ikke skrupler. Jeg fant bøkene til Anita Sweeney, og de pluss videoene hennes har hjulpet oss veldig. Endelig skjønner vi. Det er vanskelig for oss mennesker når våre nærmeste er tyranner, og med fullt overlegg ønsker å skade oss. Håper mange forteller sine historier, slik at vi sammen kan blir sterkere, og forstå hva vi har blitt utsatt for. Kunne selv skrevet bok om dette temaet. Har også opplevd psykopater, og disse menneskene skremmer meg. Som 18 åring fikk jeg en kjæreste som visste seg å være schizofren. Han banket meg hemningsløst, og holdt på å drepe meg. heldigvis kom jeg meg bort. Senere har jeg hatt en psykopat kjæreste. Dette like grusomt.

  25. Tusen takk, det er både godt å vondt å kjenne seg igjen i det dere skriver. Var sammen med en i nesten 2 år, men det tok meg 6 år å bli fri. Før han fant sitt neste offer. 8 år på et sykt, ødelagt menneske som ikke virker. Så mange bortkastede år. Det viktigste for meg nå, er å ikke bli bitter. DET er å gi ham mer av min verdifulle tid, det får han ikke.
    La det fare, se fremover

  26. Anonym

    Jeg har vært sammen med en i snart 11 år!!! De tre siste årene hr jeg begynt å se hva som er galt! Har trodd det har vært noe med meg… men etter å ha snakket med andre og lest litt ser jeg at min mann passer inn i dette. Jeg har vært så langt nede og demptimert uten helt å skjønner hvorfor, mistet venner, å min verden har nesten bare dreia seg om han!
    Finnes det støttegruppe på nett? Skjønner jeg må ha litt hjelp til å komme meg ut av dette.

  27. Marianne O

    I 2007 da jeg deltok i lederutvikling i regi av fagforening lederne, brøt jeg sammen og oppdaget hvor total tomkjørt jeg var etter 17 års ekteskap med en narsissist. Enda skulle det gå nesten 15 mnd til før jeg en vakker dag i februar 2009 sto på trappen til krisesenteret og hadde klart å rømme. En utrolig vanskelig prosess har vært i de siste 8 årene, der jeg sakte men sikker har klart å få tilbake troen på meg selv. Det var så lite igjen av meg etter et ekteskap der jeg måtte ofre alt og virkelig alt, totalt uselvisk og aldri fikk noe igjen. Jeg levde for mine 3 sønner, ofte tenkte jeg at jeg hadde 4 barn. At jeg ble utnyttet og psykisk misbrukt ble jeg først fullt ut klar over etter jeg hadde klart å komme meg ut. Jeg fikk svært god hjelp på krisesenteret der flere av de som jobber der hadde erfaring med psykopati. Det er først i de senere tid at jeg ser at psykopati har mange likhetstrekk men at min eks man nok er en typisk narsissist. Det er også ufattelig vanskelig å ha så få som forstår. Jeg mistet alle da jeg dro. Han la sin ære i å snakke stygt om meg hvor han kunne. Jeg måtte starte helt på skretsj uten noen igjen. Det er som om han klarer med en type sjarm(som jeg ser er så uekte) å få folk til å tro på hans gode hensikter. Det som stemmer utrolig godt med beskrivelsen i denne artikelen er mønsteret. Mishandlingens sirkel!! Det var en vekker for meg, selv etter alle de årene. Nå kjenner jeg at jeg er kommet videre og for to dager siden kjørte jeg mine voksne barn til ham for at de skulle være hos ham i romjul, da tenkte jeg at jeg kanskje budre tatt en prat med ham slik at vi kan avslutte dette vonde kapitlet… en av de som har hjulpet meg gjennom disse årene var i tvil om det var noe lurt og etter å ha lest dette forsto jeg plutselig at det er det all grunn til. Tilbake i 2009, to måneder etter jeg forlot ham den gangen fikk han en ny kjæreste, jeg følte meg kastet som en brukt hanske. Flere forhold fulgte, han hoppet fra den ene til den andre til han fant en jente fra Sør Korea, snill og mange år yngre og sansynligvis hans neste offer. Der hun nå har flyttet inn hos ham. Når jeg nå er klar for å avslutte et kapittel, kan det være det trekket han egentlig venter på! Takk for at dere gjorde meg oppmerksom på dette mønsteret! Avstand og minst mulig kontakt ser fremdeles ut å være den eneste strategien som virker. Skulle så gjerne sett at det var annerledes når jeg ser at andre kan ha normal kontakt med sine eks menn for barn og barnebarnas skyld. Men dette er da heller ingen normal eks mann og fremdeles blir jeg fysisk uvel når han er i nærheten, finnes det noen andre fornuftige strategier?

  28. Hei.
    Jeg tror jeg denne gangen skal klare å komme meg ut av mitt destruktive forhold. Vi har vært sammen i 7 år og gift i 3 år. Jeg er i utgangspunktet en ressurssterk person, men har da elsket denne mannen med hele meg. To år inn i forholdet ble han voldelig. Men han sleit litt på det tidspunktet og har hatt en får som var voldelig. Han var så inderlig lei seg. Jeg har ofte analysert hans oppførsel og konfrontert ham med hvorfor han alltid skyller på andre. Jeg anmeldte ham den gangen og han satt inne for familievold. Jeg tok ham tilbake. Etter 1 år skjedde det igjen. Han slo og jeg var blå over hele kroppen. Denne gangen så jeg det ikke til noen. Når vi har kranglet slenger han ofte kommentarer om at jeg gjorde så han havnet i fengsel. Disse kommentarene sårer meg ikke, men skremmer meg over at han ikke klarer å se at hans oppførsel gjorde at han havnet i fengsel. Også noe jeg har konfrontert ham med flere ganger. Når han er i sitt rolige jeg, så sier han at han vet det. Men når han er sint så kommer han med samme utsagn vær gang. Med tanke på hans generelle ansvarsfraskrivelse så vet jeg at han ikke klarer å se at det er konsekvenser av hans handlinger som han har satt ham i visse situasjoner.
    Han har også vært utro ved flere anledninger. Ikke annet en kyssing som er blitt bekreftet. Men han har aldri innrømmet eller fortalt noe til meg før jeg har funnet ut av dette selv. Ofte er forklaringen at «Vi hadde det jo ikke så bra da.» Noe som ikke stemmer, men dette er jo igjen å prøve å legge skylden over på noe annet og på meg. Jeg elsker ham med hele meg, men det går ikke mer enn 4 uker imellom vær gang jeg blir såret eller lei meg. Jeg kan ikke ha det sånn lengre. Jeg er pr. Dags dato 31 år gammel. Noen råd?

    • Det vil aldri bli bedre. Søk på facebook etter «skilsmissecoach Line Sandvik» og meld deg på kurs!

  29. Anonym

    Har levd slik i 10 år nå. Nylig separert fra min kone, men flyttet desverre tilbake igjen pga umulig barnefordeling og for å roe det hele. En håpløs situasjon. Alt skjer i det skjulte. Man blir gal….

  30. Anonym

    Snu på det folkens. Deres sitter inne med kunnskap som de fleste ikke har. Tenk på det som en utdannelse . Hva kan dere bruke denne kunnskapen til? En jobb hvor deres dyrekjøpt utdannelse kan brukes? Feks barnehage, skole, fritidsklubber, støttekontakt osv. Der vil dere fort se hvem som har problemet og kan ta grep. Narsissistens ofre har mye kjærlighet og forståelse som trenges i mange yrker. Årene er ikke bortkastet!

    Når det gjelder narsissister.
    Disse folka er DUMME SOM BRØD. Ikke noe vits å høre på hva de sier om vettuge folk. Vift det bort. Se på det som et skuespill hvor du har fått en rolle. Si det du må, (resten tenker du bare). Skuespill er ikke virkelighet. Det som er virkelig er hvordan du opplevde livet før narsissisten.Jeg har tenkt på er at de har annerledes hjerne og derfor kan de ikke skjønne når du prøver å forklare dem fakta. De forstår ikke ting på samme måten som vanlige folk. Hvis dere observerer narsissisten så finner dere ut at de mangler dype følelser. De surfer på overflaten. Og de vil helst ikke ha nærkontakt. Man må virkelig bare spille den rollen man har fått så godt man kan og håpe på at det finnes en utvei en gang.

    Et godt råd for alle som akkurat nå lever livet sitt med en narsissist. Ha et mål dere jobber mot. Feks begynn å spare penger. Penger betyr makt og muligheter. Gå med en gang dere kan. Ikke vær redd. Det finnes bare muligheter etter bruddet. Alle dørene vil bli vidåpne. Gud være med dere <3

    • Anonym

      Denne var nyttig for meg. Bor for tiden sammen med to narsissistenr; -min mann som jeg i mange år har vært klar over har narsissistiske trekk ved personligheten sin, og en nær slekning på 18 som vi har tatt over omsorgen for som jeg nå etter å ha bodd sammen med ham i snart tre måneder ser tydelig har alle kjennetegn på en narsissist.

      Jeg kan ikke og ønsker heller ikke på nåværende tidspunkt å forlate for å redde meg selv, men overlever med å si det jeg må, tar kun de kampene jeg må ta, prøver å ikke la personlige angrep og beskyldninger gå for mye inn på meg (ikke lett!), tviholder på de tingene jeg vet gjør meg godt (fysisk aktivitet, yoga, gode venninner og nære familiemedlemmer). Jeg spiller på et vis en rolle, har klare mål, sparer penger og har satt en frist for hvor lenge jeg skal ha det som nå. Har mange tøffe dager, men pusterommene gjør at jeg tross alt føler meg sterk.

  31. Jeg er i ferd med å avslutte forholdet til min samboer. Det har vært en tung prosess. Men formalitetene er i orden og vi bor nå på hver vår kant, dog ikke langt unna hverandre. Samtidig ligger det emosjonelle fortsatt der. Jeg er fortsatt glad i. Og jeg håper forsatt.

    Jeg visste ikke hva en narsissist var. Jeg hadde en anelse, men har egentlig aldri reflektert over det. Det har aldri vært en del av mitt liv. For «moro» skyld googlet jeg i dag begrepet og kom over denne siden. Så langt der bak hadde jeg kanskje hatt en anelse likevel.

    Jeg tør påstå jeg er en forholdsvis oppegående og reflekterende mann. Jeg er ikke bitter eller ute etter å gi noen andre skyld. Jeg forsøker bare å forstå. Men jeg vil si en ting. Jeg havnet fort på denne artikkelen og det var som å lese min egen biografi. Denne og noen tilsvarende artikler her inne traff meg som ingenting annet har truffet meg før. Plutselig har jeg fått et lite innblikk i hva jeg har vært utsatt for.

    Takk!

  32. Anonym

    Er usikker på om eksen min er narsissistisk. Han har gitt masse kjørlighet og forståelse. Men kan også såre innimellom og veksle mellom å være kald og varm. Vet at han har en vanskelig oppvekst med mangel på bekreftelse og omsorg fra mor som er periodedranker. Leste en annen artikkel om dette som beskriver det at de mangler noe i det innerste selvet på grunn av denne mangelen og lurer på hvorfor ikke det å få denne varmen og kjærligheten i ettertid kan lege dem så de får tryggheten i seg selv tilbake?

    • Anonym

      Hadde vært veldig interessant å lest den artikkelen, noen som kan poste link?
      Har opplevd en stygg sak der ting var veldig nære å fylle denne mangelen…. Varm/Kald er en push/pull teknikk for å skape en magnetisme/besettelse/avhengihet mot Psykopaten/Narsesisten og er meget skummel og kraftfull…. De var godt å lese denne artikkelen, en bekreftelse på akkurat det jeg tenker, når en stemme sier at nei de er for galt til å være sant!! De var faktisk uvirkelig riktig….

  33. Anonym

    Mye selvskryt, projisering, ingen anger, beskyldninger, passiv aggresjon, løgn og bedrageri. Der har dere min i et nøtteskall. Jeg har rett og slett måttet forandre meg til en statue som bare ser dumt på han når han feks skryter slik at alle i rommet må vite det er løgn. Huff, for en idiot.

  34. Dette beskriver i grove trekk min bror, han terroriserer meg, min kone og vår mor!
    Nå har vi 2 forlatt ham i bingen hvor han fortsatt raser rundt og leter etter ny/gammel dritt, men han fortsetter med å la det gå ut over vår mor på 90 år.
    Leige inn en «torpedo?»

  35. Nettopp kommet meg ut av et meget kort forhold, varte ca 2 mnd, men fasaden hans sprakk relativt tidlig, da jeg ikke er en naiv, oppofrende person. Det han «falt» for var kanskje at jeg er empatisk og forståelsesfull. Men han klarte å lure meg inn, var så dum å føle at jeg kunne dele alt med han, min trøblete fortid med ex osv. Karret til seg informasjon som han sikkert hadde tenkt til å bruke senere. Han var så sjarmerende: Alt var fantastisk med meg fra 1. Date. Jeg var perfekt, selvstendig, intelligent(intelligens var sexy sa han fra første stund) sexen var perfekt(helt til han begynte å pushe grenser) jeg sa klart i fra at sånne former for manipulasjon: du ser litt lubben ut, jeg skal hjelpe deg, kom så jogger vi sammen eller fy fa*** er du klar over at jeg har levd uten sex og har måttet klare meg selv og nå sier du allerede på forhånd at du kanskje tror det hadde vært deilig å bare ta en tidlig kveld( vi hadde sex ca 2 ganger for dagen!!!) jeg sa at sånne irrasjonelle beskyldninger eller forsøk på å gi meg dårlig samvittighet ikke fungerer på meg! Lo litt av det. Sa at herregud slapp av litt! Det må jo ha trigget noe i han som han kanskje ikke hadde regnet med så fort! Ville at jeg skulle flytte inn sammen ned han, ha en konkret plan. Jeg sa at jeg ikke var helt der, kunne kanskje tenke meg det, men ville se det litt sn og bli bedre kjent. Da ble han verre: Det var ikke måte på! Jeg var ikke med på dette her, jeg såret han, jeg var ikke forelsket nok osv. Våknet kl 6 en morgen, han skulle på jobb jeg hadde fri, jeg hadde riktignok hatt en dårlig natt fordi han snorker og skulle sove oppå meg, jeg hadde litt vondt i magen(litt pga bange anelser også) ville være grei, sa at jeg bare skulle legge meg litt på sofaen. Han oppfattet det som om jeg skulle dra fra han, tror virkelig at han selv trodde på disse vrangforestillingene! Jeg ble også litt dratt med: er jeg virkelig så uhøffelig, urimelig, lite følsom, utakknemlig? Hva godt kan jeg gjøre for å åpne opp for en god kommunikasjon og redde det fantastiske forholdet? Hvorfor ble jeg så sint igår, sliten og lite villig til å løse konflikten? Da han kom ut av dusjen neste morgen fikk jeg beskjed om å pakke sakene mine og dra hjem, det var slutt! Jeg, i affekt og sjokk, tenkte nei, hvordan kan jeg ordne opp i dette! Han var så kald, empatiløs, liten vilje til å snakke, men gikk med på at hvis jeg ventet der hele dagen, da kanskje det var en sjangs, men mest sannsynligvis ikke… jo mer jeg undersøker dette tema, jo mer høres det ut som om jeg har vært utsatt for en psssiv aggressiv person/narsissist. Kom meg ut så fort jeg klarte og siden snakket med han 1 gang i tlf. Da hadde jeg stukket til en venninne. Han sa at egentlig var fristen gått ut men hvis jeg skulle ha et håp om å redde dette, han elsket meg jo tross alt( elsket etter under 1 mnd?!! Jeg ble nok revet litt med jeg og men dette er jo ikke normal oppførsel eller?) måtte jeg komme hjem med en gang ellers så viste jeg bare at bryllupet til min beste venninne var viktigere! Ehh, ja det skal jeg gi han rett i! Heldigvis, selvom det først nå har gått opp for meg hvor giftig denne relasjonen har vært, kom jeg meg unna. Er fortsatt litt engstelig når jeg sitter hjemme, redd for ubehagelige konsekvenser, han har masse ting liggende her, kjenner han jo ikke. Hva er best å gjøre? Skal jeg sende det i posten? Mest tenker jeg på at han nå får lov til å fortsette med et potensiell ny uskyldig dame. Skulle ikke vært lov! Men alle nettsider, råd osv sier kom deg unna og initialiser null kontakt! Dette er noe som snakkes alt for lite om i dagliglivet! Hadde jeg ikke snublet over det og begynt å undersøke, hadde jeg fortsatt vært uvitende og kunne lett ha havnet i lignende situasjoner! Det er bare veldig trist å tenke på alle skjebnene der ute som har opplevd, opplever det samme eller åresvis med det og kanskje mennesker som ikke er like selvsikre og årvåkne og ikke har et godt nettverk rundt seg som jeg hadde.

  36. Anonym

    Jeg kjenner meg godt igjen i denne historien, dessverre har jeg vært trollbundet av hennes sjarm i alt for mange år og havnet i hennes klør flere ganger. Jeg kan en del om psykologi og har tydet henne tidlig, men jeg har latt tvilen gå til hennes gode, da hun ikke har vært «en versting» mot meg. Og i perioder har det vært nesten borte (sikkert for å lade, smiske og belønne) fordi hun vet jeg har mer kontroll enn jeg viser, men likevel har de «god tid» når de ønsker å forme sitt bytte, for når følelsene blir for sterke mister man fort litt vett i romansen. Som venn og elsker gikk det helt greit, og fristelsen med fortrengte følelser klarte hun etterhvert å åpne opp, selv om jeg presset meg selv mye for å ikke ryke på en slik smell.

    Jeg skrev jo tidligere at tvilen gikk til hennes gode, eller skal vi si at min naivitet gikk til hennes fordel, hun klarte å fange meg skikkelig denne siste runden, og det var mange måneder med nesten bare lykke på lykke, selv om jeg noen ganger følte en sterk uro og jeg kunne lese hennes utspekulerte handlinger. Jeg «beskyttet» meg selv med å legge dette mer mot andre problemer og traumer fra hennes fortid og ga henne omsorg i steden for å stå opp for meg selv, jeg «foret» henne mer enn faktisk å beskytte meg. Likevel gikk det bedre og bedre igjen, føltes ut som alle «negative» sider forsvant litt etter litt, jeg ble båret litt frem på en bølge av ros og komplimenter (noe jeg ser i ettertid var overdrevent og smiger).

    Jeg var blind av en sykt himmelsk forelskelse og det var «gjensidig» utrykk for det, en helt ny ting hos henne jeg aldri hadde sett tidligere, så hun hadde nok dessverre tolket og studert meg såpass, at om jeg skulle bli med videre nå måtte hun anstrenge seg selv mye for å vise en tilnærmet lik hengivenhet. Isolerer man denne perioden uten å vite det som jeg vet nå, så er det noe av det lykkligeste i livet mitt, men det blir jo bare vondt når man forstår hva som egentlig var hennes agenda.

    Det gikk ho så langt at våre barn (ingen felles) håpet på at vi skulle være «stemor og stefar», noe som trigget følelsene enda mer frem, hun ble også «trigget», vel ja det er vel en grunn til at jeg skriver mye inn i gåsetegn her. Man kan jo aldri helt vite om noe faktisk kan ha gledet henne eller om alt var ett spill. Barna mine var nå helt oppslukt av henne, slik som jeg – hva er ikke bedre enn det, men sånn helt ut av det blå ble noe litt upassende og oppførselen ble jeg litt usikker på og da begynte jeg å tydeliggjøre at det ikke var greit! Da ble det først litt krangling og hun likte ikke at jeg plutselig stilte krav, hun hadde gjort seg litt avhengig av meg så hun måtte raskt gi seg og da øste det på med premiering (sexuelt) og komplimenter, smisk og for min del en kort tur innom himmelriket, men fort etter hun hadde vært «snill» skulle hun ha noe mer tilbake som jeg synes er urimelig i et nå nesten ferdig etablert forhold, hun hadde behov for å «ha lufteturer» som holdt meg våken noen netter og «premieringen» ble overveldende, mens hun fant seg et nytt bytte med lett tilgang til rusmidler som hun vet jeg ikke liker. Jeg forsto hva som var på vei til å skje, hun satt meg litt fastlåst med hennes hund og hennes barn uten å komme hjem, man kunne jo ikke bare reise derfra uten at det var en andvarlig voksen tilstede.

    Jeg satte ned foten å sa stopp, da ville ho ha meg vekk….. Hun startet da med taushetskuren mot meg, for jeg var såret og emosjonell i noen dager, så klarte jeg på en måte å ferske «utroskapen» med en tilfeldighet, jeg konfronterte han (bekjent am meg) med dette, for hun svarte ikke! Jeg fisket frem hva som skjer, hun hadde forklart han at hun og jeg bare var venner så han hadde ingen betenkeligheter her. Han visste ikke om vårt forhold, da det fortsatt var «uoffielt». Så klarer de på en uke å bli kjærester uten at vårt «uoffisiellte» forhold er avsluttet. Så fort går det igrunn aldri for henne å innlede en relasjon fra min kunnskap im hennes liv (kjent henne i mange år). Så hun hadde dårlig tid med å straffe meg og finne en ny å «feede» fra.

    Så Varsellampa jeg tidligere hadde burde jeg vel aldri slått av, men når sjarmen vinner deg, så er det fort å bli hektet inn i garnet. Ringen er ikke avsluttet, jeg «håper» den fortsetter tilbake til meg på et eller annet tidspunkt – ikke for å ta hevn, men som en venn som er forberedt på dette mer enn noen gang, kan prøve å stanse dette på en eller annen måte! Håper bare jeg ikke havner i fella igjen.

  37. Elinor

    Mange brikker har falt på plass i forholdet til min mor som i dag er 84 år, (jeg 64)…hun prøver med all sin makt å destruere mitt og min manns liv…..veldig, veldig mye som stemmer når jeg leser kjennetegnene på en narsisst og min mor……huff….

  38. Stein Pettersen

    Veldig informativt å lese, og jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Var gift med henne i 30 år. Sitter igjen med all gjelden vår, for «det var så viktig for henne å komme i gang igjen». Så dum altså. Jeg mener meg selv her. Dum og blåøyd. Klart vi skulle stille opp for hverandre. Ja, jeg gjorde det. Levde på 250kr i uka en stund. Hun satt igjen med største inntekten, men var «alltid blakk». Grådig sak. Joda, jeg har fått mitt av splittelser, baksnakk og løgnhistorier. Var bittert en stund. Siste sparket i juli 2018. Solgte mitt lille paradis av en gammel hytte bak ryggen på meg. Felles eiendom, men ble kun brukt av meg. Stod dessverre i hennen navn. «Du har to uker på å få ut tingene dine». Jeg henviste til kontrakten vi hadde skrevet hvor det stod spesifisert at vi skulle dele evt salgsbeløp. Neida, da ble jeg angrepet og utskjelt. Til tider truet. Var en grådig jævel. Ble nektet kontakt med barnebarn fordi jeg var så grådig. Denne gangen slo jeg igjen, og sa kort OK. Sperret telefon etc. i et par måneder. Unngikk alt felles på alle måter. Så ble jeg bedt om å ta opp igjen kontakten. Brukte min sønn, og bruker ennå, som mellommann på alt. Er litt helgepappa for eldste barnebarn, og har vært det i flere år. Ble nektet alt i sommer, men nå ble alt fryktelig slitsomt og jeg har ham en helg i måneden. Han er varig syk, og krever oppfølgning, samt at faren er død. Denne gangen gikk jeg inn med krav om betaling for besøk – i og med hun har betaling for å ha ham. Grådig liten jævel jeg, vet du. Han bor hos ekskona som fosterbarn, og hun får godt betalt. Hun måtte gi seg. Har også gitt henne i klartekst at dersom hun trenger hjelp av meg på noen som helst måte, så koster det. Jeg ble så såret at ankalger og løgner og at hun alltid skulle gå bak ryggen på meg. Hun klarte å splitte meg og min far og gjorde et forsøk på min mor, men der var det stopp. Hun hadde allerede sett hvem hun var. I dag bor jeg sammen med en annen, og hun har et flott hus, som igjen er gjenstand for stor baksnakkelse og misunnelse. Fantastisk. Jeg er kommet der at jeg kan sette meg ned og bare se på uten å gidde å forsvare meg eller besvare. Hun gikk så langt at hun forsøkte å alliere seg med mine arbeidskollegaer. Ble gjennomskuet etter en tid. Er rett og slett litt imponert over kreativiteten, og har studert på hva som driver slike. Takk for informasjonen her. Gav meg litt tanker.

  39. Tove-Lise

    Tenk at det finst så ondskapsfulle mennesker som ønsker å ødelegge livet til den dei sei dei elske! Eg er 52 år og levde først i 11 år med det eg vil kalle ein psykopat/narsissist. Eg var godt vaksen då eg flytta frå familie, venner og alt det trygge for å være hos han, og eg vart fort gravid – etter hans ønske. Han byrja etter kvart å «stramme inn» grepet, og begynte å leve slik han gjorde før vi møttes. Han er musiker og var ofte vekk i helgane. Eg hadde ingen å prate med/ikkje noko nettverk på denne tida, og gikk rundt på min nye heimstad aleine. Eg satt på gravplassen og på benker rundt omkring og gråt og gråt…

    Eg greidde flytta frå han då barnet vårt var 1 år, men han var heile tida rundt oss når han ikkje hadde viktigare ting føre. Han skulle til ei kvar tid ha kontroll over kva eg gjorde og kven eg var saman med. Var eg ute med vener kunne han stå i baren og sjå på meg; han banka på soveromsvinduet mitt på nattestid for å sjekke om eg hadde besøk. Han var over alt, medan han hadde ulike barnevakter til barnet vårt.

    I 2011 nådde eg botn og søkte hjelp. Eg gikk til fastlegen min som satte meg i kontakt med ein psykolog. Denne psykologen fekk meg etter kvart til å forstå kva eg var utsatt for. Etter dette gikk det likevel nesten fire år før eg klarte å avslutte forholdet fullstendig. Han gjorde alt han kunne for å behalde oss i livet sitt, men eg stod imot. Når eg kutta han heilt ut byrja han å bruke barnet. Han rota med barnesinnet og kom med uttalelser som: «Mamma er ikkje glad nok i pappa…». Barnet kom heim til meg etter samvær med far og var sint på meg. «Mamma-kvifor er du ikkje glad nok i pappa?» kunne eg få spm om. Eg tok etter kvart kontakt med lærar på skulen og forklarte situasjonen. Læraren såg og at barnet var ukonsentrert i timane og hadde mykje tanker, og var forståelsesfull og fekk ordna det slik at barnet mitt fekk samtaler med helsesøster på skulen. Etter kvart vart barnevernet kobla inn, og det vart ei gransking av heimesituasjonen og samtaler. Ting roa seg etter kvart og vi fortsatte livet vårt.

    I 2015 møtte eg igjen ein «frå fortida», som eg hadde vore veldig glad i og vi to vart eit par. Det var ein befrielse endelig å kunne åpne hjertet sitt igjen. Han flytta til oss, og eg tenkte at no skal livet bli godt. Eg fortalte han om det som hadde skjedd, og han lova å hjelpe og støtte meg. Etter kort tid merka eg at noko ikkje var som det skulle. Han var fullstendig paranoid i fht sex, og eg vart dagleg beskulda for det eine og det andre. Han leita gjennom skuffer, gamle bilder og papir, leste meldingar på tlf min, gjekk inn på FB-profilen min og leste gamle MMS. Eg tenkte kva skjer no…. Ikkje ein gong til!

    Ein kveld rett etter at han hadde flytta hit hadde vi lagt oss, og han fortalte at min eks hadde oppsøkt han på jobben. Han hadde fortalt at han var så fortvila over at det var slutt mellom oss, og sagt kor glad han var i meg, men at eg var umulig å leve med. Han syntes så synd på han… Min eks fekk sådd ein tvil i han, og min nye kjæreste valgte å tru på han og snudde seg mot meg. Han vart den perfekte flygande apekatten… Etter kvart vart det så mykje konflikt at han fekk seg leilighet og flytta ut. men vi holdt kontakta. Eg hadde no plutseleg fått «to problem» å forhalde meg til.

    Desse to mennene oppretta etter kvart ein tett dialog og satt ilag og hadde lange samtaler om meg- der alt handla om sex, kor billig eg var, kor mange menn eg hadde på gress etc. Slag under beltestedet kom stadig vekk, men han elska meg bedyra han. NN hadde tatt kontakt med min eks igjen for å forstå kven eg var… Det er utrulig, men sant. Eg hadde ingen sjanse til å forsvare meg og kutta etter kvart kontakta med han, fordi han heile tida gjekk til min eks og fortalte ALT som eg hadde fortalt han i fortruligheit, medan eksen fora han med skitne detaljer frå vårt forhold for å skape endå meir splid og usikkerhet. Eg prøvde å få NN til å forstå kva han var blitt ein del av, men han nekta å sjå virkeligheita. Han ser seg sjølv som ein snill, omsorgsfull og god person, men har ingen sjølvinnsikt. Han er usikker og treng heile tida bekreftelse frå andre på kor god han er. Dette får han no frå min eks som «toer hender» og gjennom han har fått førstehands info om meg og mitt liv.

    Etter at eg kutta NN ut melda han meg stadig vekk og fortalte kor høgt han elska meg. Eg hadde imidlertid gjort det klart at eg ikkje ville ha noko med han å gjere om han opprettheld kontakta med min eks. Noko han lova ikkje å gjere. Løgn sjølvsagt. Han meiner at min eks har rett til å vite alt som skjer i heimen vår. I sommar oppstod det ein situasjoner som ikkje var bra for barnet mitt. Der han sjølv var den utløysande faktoren. Dette sprang han rett til far og fortalte. Han skulle hjelpe far til å ta frå meg omsorga for barnet mitt sa han, og han skapte ein svært vanskeleg situasjon for barnet som stadig fekk spørsmål og kommentarer frå far om korleis han har det heime med meg, han sa at eg er eit dårlig menneske fordi eg er så stygg og slem mot NN. Dette slit på barnet som har kome gråtande heim nokre gonger etter slike konfrontasjoner. Barnet tør ikkje stå opp mot far for det fører ikkje til noko. Barnet vegre seg frå å reise til han og hans nye samboer. Eg og barnet mitt har ein god dialog, og ilag med meg veit eg at barnet er heilt trygg og tør å sette ord på kjenslene sine. Barnet mitt er snart 12 år og kan då bestemme meir sjølv, men eg er så redd for at far skal greie å manipulere endå meir, og eg ser at det er tøft å bli pressa slik. Kanskje bør eg ta med barnet å reise vekk?

    NN har no flytta frå heimplassen vår, men det siste han gjorde før han reiste var – garantert i samråd med far, å ringe inn ei bekymringsmelding til barnevernet. Der beskriv han meg som psykopat og narsissist og sei blant anna at både han og far er redd meg. Det at far har fått NN til å sende inn denne mld beskytter han sjølv, og det er NN som får skulda, men eg veit kven som ligg bak. NN kjem med fleire grove anklager som omhandle barnet vårt. No set eg her redd og skjelven- det er vel det dei ønsker, men samstundes veit eg at dette er så feil. Eg vurdere å anmelde begge to for trakassering.

    Eg har snakka litt med barnet mitt for å førebu på at det vert ein samtale med barnevernet, men barnet vil ikkje snakke med dei fordi vi har det så bra no. Barnet er redd. Dette er barnets ord:»Å kunne vi ikkje berre få fred no når vi har det so bra…». Eg sei eg er einig, men no er det viktig å få ut det barnet kjenner i hjertet sitt, og denne uttalelsen ilag med den forrige sei meg det eg treng å vite:»Men mamma – det er jo akkurat sånn han er..(NN)». Eg må no berre avvente situasjonen, men ein ting er sikkert og det er at livet må bli bra for oss ein dag. Eg er sterk og skal kjempe meg ut av desse onde klørne som prøver å oppretthalde makt over meg gjennom løgn, sjikane og manipulasjon. Har nokon gode råd for kva eg kan eller bør gjere tek eg imot med takk…

  40. Jeg selv har vært utsatt for manipulering. Min brors dame var slik. Dem giftet seg og jeg såg lang tid etterpå før jeg fant det ut og hva jeg hadde med og gjøre. Mitt råd er og stikk til h unna. Alle har en maske men ingen vet hva hardisken har bak.

  41. Anonym

    Når du har funnet ut at du er sammen med en narsissist (heretter kalt N) er det på tide å stoppe opp og reflektere over hva slags liv du vil ha istedenfor å bruke all din tid til å finne enda flere bevis på at N er N. Det er bevis nok at det er et mønster som repeterer seg.

    Alle blir tilknytta til personer de lever sammen med. Man blir jo knytta til venner også om man for eksempel deler leilighet med dem en periode. Og når man flytter ut fra kollektivet føler man selvfølgelig en slags sorg. Det var ikke meningen at vi skulle leve sammen resten av vårt liv. Og slik er med N også, det er ikke meningen at NOEN skal leve med dem resten av sitt liv.

    Jeg forstår godt at mange ikke vil gi opp ekteskapet og kjærligheten. Man får skyldfølelse bare ved tanken og er kanskje redd for aldri å finne noen som elsker én, særlig om man er godt voksen. Man har veldig mange sperrer og det er egentlig bra, men dårlig når det gjelder samlivet med N.

    Selv om det høres helt tullete ut så vil jeg påstå at likt tiltrekker likt. bare slapp av, du er ikke N for det. La meg forklare. Det kan hende at man har dårlig selvtillit. Man blir tiltrukket av hverandre fordi man er lik på DET området. Man utfyller hverandre. I begynnelsen er alt fryd og gammen. Straks begge er fanget i garnet dvs blitt gift og fått det første barnet kommer hverdagens stress snikende inn. Da oppdager man at man ikke er så lik likevel. Den virkelige personligheten til N kommer frem, mange ganger som en overraskelse selv for N. Når N oppdager at ved å være slem og urimelig mot deg skaper det en godfølelse i han, vil han være slem jevnlig. Og N kan faktisk ikke noe for det, han er skrudd sammen sånn. Og hvis vi er ærlige med oss selv, så har vi vel vi også vært slemme mot noen og følt oss litt ovenpå. Forskjellen er at vi får dårlig samvittighet og gjør opp. Det gjør ikke N.

    Du har helt sikkert lagt merke til at hvis du får en oppsving i selvtilliten, er effektiv og entusiastisk, vil N gjøre hva som helst for at du skal komme ned fra pallen. Han vil devaluere det du gjør, han vil konkurrere med deg for å vinne over deg. Det er derfor N aldri takker deg. Hvis han hadde gjort det ville jo din selvtillit vokst over N sin.
    Selv om følelsene til N har kjølnet for deg (ofte fordi du ikke underkaster deg N) vil han ikke gi deg opp rett og slett fordi da mister han de stundene da han kan føle seg ovenpå. Han har egentlig alt han trenger. Mens du har ingenting. Ofte er du så nedkjørt at du ikke kan kalles en god mor en gang. Som en ekstra straff føler barna seg forsømt av deg og skylder på deg.

    Nok om det.

    Jeg anbefaler ALLE her å fokusere kun på seg selv heretter. Bruk Loven om tiltrekning (Law of Attraction) for å forandre fokus over på deg selv og manifestere det livet dere vil ha. Det innebærer at dere ikke lenger må bruke all deres tid på å finne om han er N, men heller finne deres egen potensiale, talent og livsmål. Det har jeg gjort og sluttet å følge med N sine krumspring og lete etter mulige bevis for N sin diagnose. Jeg fokuserer heller på å forandre MITT liv ved å tenke på fremtiden som om den allerede er her.

    Lykke til alle gode sjeler. Husk at dere har gått gjennom det vonde for å komme til et høyere bevissthetsnivå. Takk N for alle opplevelser, gode og dårlige, og gå videre med hevet hode. Med gå videre mener jeg ikke å bryte opp nå, men å bygge dere selv opp på alle mulige måter med å manifestere det dere vil ha i livene deres. Når dere vet hvem dere er og hva dere ønsker, da ser dere om det er verdt å fortsette eller ei. Det finnes faktisk veldig mye stoff om manifestering på nettet.

    En lys fremtid venter på dere hvis dere bare tror på det selv.

    Klem

    • Anonym

      Du er inne på noe veldig bra med å flytte fokus. Men i mitt tlfelle har jeg en stesønn på 37 år som satte sin far i «fryseboksen» i 7-8 år fordi jeg, etter et par år i forhold med hans pappa, så galskapen i at han tok det som en selvfølge han han alltid skulle ha hjelp til alt, alle skulle serve ham, han tok alt min mann og jeg – med sparsommelig økonomi – jobbet opp som noe han kunne bruke, lånte ting og leverte ikke tilbake, selv om vi spurte om å få det tilbake flere ganger. Etter lang tid fikk vi beskjed om at vi kunne hente det hos ham hvis vi ville ha det. Han inviterte oss ikke til barnas (den gang små) bursdager og løy seg til en stilling, der han måtte ha bil. Siden han ikke hadde bil, ringte min manns x-kone og forlangte at vi hjalp sønnen med å skaffe ham bil! Han lånte et relativt stort beløp og betalte ikke tilbake. Min mann turte nesten ikke be om at han kunne betale det tilbake i rater. Det skjedde to små rater, så stoppet det opp. Til sist fikk han lov til (av pappa) å betale det tilbake ved å male huset vårt. Da måtte han få med seg lillebroren, for det ble jo for mye for ham å male vårt bittelille hus alene. Han er arbeidssky og har nå brukt opp alle mulighetene hos Nav, så nå er han satt inn i en «hjelper-stilling» der. Da er han stadig vekk sykemeldt. Han får andre til å betale for seg … for sine barn og til å utføre arbeider for seg – FORDI det alltid er så synd på ham….
      Min mann ba til sist om et møte, der hans mål var å be 37 åringen med 3 barn og hus, om å slutte å oppføre seg som et barn, begynne å kommunisere på et fornuftig vis etc. Han kom hjem fra det møtet, totalt omvendt. Nesten som en slags «nyvekket» disippel! Han fortalte meg at det virkelig var veldig synd på sønnen og at han hadde det veldig vanskelig. Sønnen hadde også fortalt at han var skuffet over at faren ikke var nok far for ham og at nykjæresten til moren var den som var farsfigur for ham nå.
      Nå har derfor min kjære mann, som jeg elsker over alt på jorden faktisk fortalt meg at han har sagt til den stakkars sønnen at han skal «slå en strek over hvor stygg sønnen har vært mot pappa» for han ønsker jo at de skal få et hyggelig og normalt «Far-Sønn-forhold» igjen…. Og selv om at han var enig i at sønnen tikket av på alle punktene for en person med sterke psykopatiske trekk + narsissisme, så sier han bare nå «neida! ingen kan påstå det om min sønn!» Han er akkurat som han er omvendt og sier bare at «sønnen og han skal begynne med blanke ark» og at det er sønnen veldig glad for. I møtet med sønnen hadde han sagt at han hatet pappas nye kone (meg) fordi jeg ikke fikk han til å føle seg velkommen. Jeg sitter og observerer alt sammen fra utsiden og skal innrømme at jeg er fryktelig redd. Jeg har selv vært gift med en mann med sterke psykopatiske trekk og det tok meg 6 år med psykologhjelp til å komme meg ut av de. Da måtte jeg nesten bygges opp på nytt igjen etter at min selvfølelse og selvtillit var på bunn-nivå. Jeg elsker mannen min «to the moon and back» og vil ikke miste ham for alt i verden, men nå er altså ståa slik at jeg får beskjed fra min mann om at «han skal ha et forhold til sønnen sin! Han kan ikke slå hånden av ham .. (noe jeg aldri har bedt om, men bedt om at vi kan holde ham på en armlengds avstand – da han er temmelig maniupulerende – spesielt overfor en ytterst snill og velmenende pappa) og så skal vi ha vårt gode ekteskap på siden av det igjen.
      Jeg må innrømme at jeg er livredd og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler at sønnen har fullstendig tatt makt over faren/min mann etter at sønnen slapp han inn i varmen igjen.
      Jeg sitter med hjertebank…..

  42. Anonym

    Dette var godt skrevet. Kjenner meg igjen i forhold til min far, noe jeg fortsatt sliter med selv om jeg er passert 50 år. Valgt å ha veldig lite kontakt, men han klarer på merkelig vis å gi meg dårlig samvittighet for det også. Takk for en god artikkel 👍

  43. hei.er nu i leiligheten og skal til en som er blitt sammens med.har glemt mobilen hos han og må dra å hente den.denne personen er ulik fra andre jeg kjenner.uvanlig hyggelig og imøtekommende.meldinger i fra han er at han beskylder meg for å være sammens med andre.dette skjedde en gang til denne dagen også når jeg var hos moren min.det er tungt og tror at dette er noe jeg ikke kan forstå.ikke skal forså.det er vanskelig, men leste denne artikkelen og dette kansje hjalp meg.det finnes mennesker med en sykdom, diagnose og feil ligger ikke hos den andre.

  44. Anonym

    Bor sammen med en narsissist., siden 2001. Skjønte det ikke med en gang. Er 17 år yngre, var 25 år da jeg flytta til Norge. Vi kommer fra samme land, men han bodde allerede her. Først var depresjon ,, fordi jeg trodde det var min feil at ting ikke gikk bra. Jeg måtte jobbe veldig hardt, for jeg kjønte senere at den eneste måte å overleve var og ikke var avhengig av ham. Tok min utdannelse og fikk topp jobb. Dette fokk ham til å gå helt ut av seg. Vi bor fortsatt sammen , pg det er på grunn av barna, fortsatt slitsomt med krangel og at alt er jo min feil.

  45. anonym

    Jeg er usikker på om min eks er narssisist fordi det er mye ved han som ikke stemmer overens med den fremstillingen jeg ser ofte blir brukt om narssisiter. Han er ikke sjarmerende og velykka utad. Det er mer som om jeg har vært litt flau over han fordi han ikke er god på de sosiale kodene. Han er usikker og hilser så vidt på mine venner før han forter seg ned og sitter på et rom for seg selv. Så han «vinner» ikke utad ved at han sjarmerer alle i senk. Jeg tror mer folk lurer litt på hva som feiler han. Likevel har han vekt en morskjærlighet i meg og skapt et så sterkt bånd at jeg har trodd vi har elsker hverandre i 8 år. Han har et gjentagende mønster på å såre meg slik at jeg blir lei meg ved for eks å si at han vil være alene og at det skal være slutt, og når jeg da blir kjempe lei meg så trøster han meg osv. Han kan også bli veldig stressa hvis jeg for eks setter meg fast med bilen i snøen. Da blir han sint og bare går i stedenfor å hjelpe meg. Noen ganger prøver han å ta seg sammen.For to år siden gjorde jeg det slutt, men hadde døra på gløtt hele tiden fordi jeg følte vi hadde så sterk kjærlighet til hverandre. Men så var det en hendelse som vekte meg litt som gjorde at jeg våkna og skjønte at dette ikke er ekte kjærlighet. Nå har jeg gjort det slutt og brutt så mye kontakt jeg kan til tross for at vi har to barn sammen. Da ser jeg mer klart manipulasjonen og at det ikke ligger ekte følelser i bunnen når han sier han har kjærlighetsorg og skylder på det hvis han har prøvd å såre. Han gikk fra å ønske 50/50 deling med barna til å true med å ta en time out til mai antagelig bare for å få en reaksjon. Han sier det da så provoserende som mulig. Han har også et rus problem. Oppveksten hans med for lite kjærlighet fra mor som var alene med han stemmer veldig bra med at han kan ha blitt N. Han trener også mye og er opptatt av utseende og måten han kler seg på. Men han er usikker i sosiale sammenhenger. Når han drikker snakker han uavbrutt uten å lytte til andre. Når hans spiser kaster han seg over maten uten å klare å være litt «dannet» Kan han ha vært en narssisist eller bare generelt manipulerende? Han har ofte bedt om unnskyldning og vist følsomme sider.

  46. Jeg har opplevd løgn , sykeliggjøring og svartmaling av familie opp gjennom årene. Og også venner. Jeg har snakket med venner om hva jeg opplever, og dette er noe venner har brukt mot meg. Jeg er 50 år og har levd i en dysfunksjonell familie og får konsekvenser av at de får folk til å mislike meg. Føles som jeg ikke klarer så mye mer. Men kanskje det er meg som er narsessisten, det er jeg virkelig redd for. Hadde håpet folk kom å snakket med meg, men det gjør ingen. Jeg ønsker å teste meg for om jeg er narsessist, for da trenger jeg hjelp. Jeg er så forvirret og sliten.

  47. Linnea

    Kjenner meg veldig godt igjen med min mor her. Hun har under hele oppveksten presisert hvor ubetydelig jeg er, hvor lite jeg kommer til å utrette i livet og hvor lite pen jeg er. Hun kjeftet på sine venner når de utrykte at jeg var søt som liten. Hun var «redd» det skulle gå til hodet på meg. Jeg var for tynn, for tykk, sminket meg for mye eller for lite. Jeg presterte dårlig på skolen og religiøst sett, og ble hele tiden satt i skyggen av min venninne.
    Til og med når min fars seksuelle misbruk mot meg kom frem i lyset fikk hun det til å handle om seg. Hvor fælt dette var for henne. Og de få gangene jeg turte å snakke tilbake fikk jeg høre hvor lik jeg var faren min. Hun hadde til og med mistanke om hva min far gjorde med meg, men valgte å ikke gjøre noe med det.
    Hun respekterte aldri mine grenser, og ble hun sint var det rassering av rommet mitt. Da måtte jeg sitte oppe hele natten for å rydde opp hennes rot. Det hadde ingen betydning for henne at det var skole dagen etterpå. Denne rasseringen endte med at jeg ga bort de «fine» tingene mine til venner, for hos meg ble det ødelagt.
    I sine egne øyne er hun nærmest gud. Hun ser på seg selv som psykolog, og derfor får hun mange venner. Har alltid fått høre hvor heldig jeg er som har en så flott mor, både av henne selv og hennes venner.
    Jeg gikk nettopp igjennom et samlivsbrudd og trengte å sove hos henne et par dager. Da fikk hun alt til å handle om seg, hvor snill hun var som ofret av sin tid for min del. Hun satte til side sine planer for meg og spurte hele tiden om jeg ikke synes hun var snill… Dette oppholdet endte med at jeg ble kjeftet huden full fordi jeg var en utakknemlig drittunge. Det var ikke rart jeg ikke hadde venner sånn som jeg oppførte meg. Man må jo for guds skyld ikke være lei seg i hennes nærvær uten at den handler om henne.
    Jeg har nå valgt å ta helt avstand fra dette mennesket, for min egen del. De fleste problemer/vansker jeg har i mitt voksne liv kommer fra hennes terror, ikke min fars misbruk. Det har jeg fått bearbeidet godt.
    I mine øyne er hun er veldig tørst energivampyr!

  48. Når jeg leser dette, blir jeg nesten litt lettet. Det beskriver et slags vanskelig puslespill, som man aldri har klart å klare selv og nå ble alle brikkene falt på plass….nesten..for jeg kan ikke fatte hvordan jeg har gått i 26 år uten å oppdage dette…men man kan jo virkelig ikke tilegne sine egne barn en slik markør*..fordi man elsker jo sine barn over alt på jord og derfor ville det aldri vært noe jeg ville beskrevet min egen datter som…jeg har /oppfatter det som..at jeg er en byrde for henne..jeg har noen ganger tenkt at om jeg var død da ville hun ha det mye bedre…for jeg har jo ingen andre enn henne i. Livet mitt..min mor er død..min far er fraværende/vært det hele livet(kanskje jeg også lider av denne beskrivelsen..)og jeg har ingen søsken eller familie…og derfor tro jeg ..(ikke lenger nå da..etter å ha lest dette..)jeg tro hun er tilstede i mitt liv fordi hun synes synd på meg ..fordi jeg er ensom og alene i verden..og i høst sa hun opp leiligheten hun leide og flyttet inn i det lille huset jeg bor i..for en midlertidig periode sa hun, til hun fant noe nytt..fordi hun mente det var skadelig fuktsopp hvor hun leide før ..og nå slipper hun utgifter til husleie…og etter seks måneder…ja..jeg har så mye på hjertet ..da jeg fylte år i fjor som var et rundt tall…da dro hun dagen før for å besøke sin far 30 mil unna..jeg følte meg så forlatt og sveket..fordi jeg hadde arrangert et selskap med noen venner fra både nye og gamle venner, laget mat og pyntet et lokale..med 80 talls musikk og kleskodd .jeg gledet meg så veldig..og selvfølgelig trodde jeg hun også ville være tilstede…(dette var en mnd før hun flyttet inn..)men hun bare dro dagen før uten noe forvarsel og sa såvidt vadet bra til meg..og som alltid står jeg som en tosk i døra og håper på |n vadet bra klem..men det har jeg jo aldri fått…. hvorfor skulle jeg innbilte meg noe sånt.. egoistisk av meg å forvente at hun skal være i bursdagen min eller gi meg en hadet klem før hun drar dagen før.. selskapet bestod av aldersgruppen 30 til faktisk 96 år, som er en «ny»nabo jeg ble kjent med..hun kom i selskapet og spurte om det var ok å holde en tale..og der var en rørende tale ..om slekters gang, historiske begivenheter og hvordan hun var blitt kjent med meg da jeg stoppet opp med bilen min og spurte om jeg kunne kjøre hun ..for hun ser ung ut tross sine 96 år .jeg gråt mine modige tårer da hun snakket om hennes forhold til søsken og foreldre og samholdet..det gjør vondt å vite at drømmen min som mor…aldri ble slik og min datter gadd ikke være der..men stakkars..hun er jo bare 26 år..hvem gidder å henge med middelalderen..tross for det, kom en tidligere jente/dame på 30 i selskapet og hun tok fly for å komme…hun spurte jo selvfølgelig om hvor min datter var, hun håpet nok på en i samme alder som var der, men hun hadde det fint .og overnattet på gjesterommet og reiste hjem dagen etter…tenk på det, det gikk et lys opp for meg i dag med denne teksten…ps:datteren min ringte dessverre ikke for å gratulere meg på dagen, men det er jo ikke viktig med «tomme ord»..som hun alltid svarer meg når jeg sier «god morgen»i gangen om morningen, da pleier hun å snu seg vekk fra meg..når jeg sier»synes ikke du der er koselig å si god morgen til hverandre?»…da svarer hun at det er bare noe sykt overfladiske folk har funnet i på og at det er ikke noe hun gidder å følge, sauene..og så svarer jeg at det er jo også en måte å vise glede og høflig gest til de man bor i samme hus med..og helt innenfor folkeskikk..men da sier hun at jeg maser…så forsvinner hun inn på det store soverommet som jeg «var så dum å ofre» til henne ,når hun flyttet inn..så jeg flyttet opp på to kvadratmeter rom på loftet og hun fikk min dobbeltseng…og der ligger hun for det meste av dagen og ser på mobilen tror jeg…når hun kommer ut..ser hun tvers igjennom meg.. viser ikke mimikk eller glede , kun avsky mot meg .så jeg unnskylde henne i mitt hode og tenker helt til desember at hun kanskje var deprimert fordi hun ikke har noen venner .og kanskje er ensom eller har mye å tenke på uten jobb eller inntekt eller luksusvilla..og så ung som må bo sammen med den stakkars mammaen sin ..så jeg har holdt ut med den tanken..men før jul , skulle jeg pynte og trodde mitt fehode at hun ville være deltagende i julestemning å pynte og vise engasjement…men nei, hun la seg på sofaen..når jeg vasket doen og kjøkken gulvene da.. begynte jeg å føle en irritasjon over at jeg er den eneste som vasker..do, gulv, støv i vinduskarmen og kjente raseriet bølge..for jeg er så drittlei av å komme ned til kjøkkenbordet som er tilgriset med matrester fra dagen før som hun aldri tørker bort .så jeg skrek til henne at jeg var drita lei av at hun var sengeliggende og aldri aldri gadd å engasjere seg i vanlig normalt husarbeid..og om hun trodde jeg var slaven hennes og at etter 5 måneder var det på tide å ta i et tak, ihvertfall til jul…dumme meg..burde ha skjønt tegninga..JA jeg vasket og pyntet alene til jul..og selvfølgelig var hun der til julaften.. antagelig i håp om en dyr /flere dyre presanger..fra meg som jeg pleier..men i år var økonomen stram, så hun fikk bare en kalvin klein pysj.. og et par Tommy Hilfiger tøfler med badekåpe i syrin..hun kler så godt syrin..og hun er usedvanlig vakker.. uansett hva hun har på..den stille rolige jenta mi..som aldri vil gi meg en klem..så da fikk jeg tankene mine over på at hun antagelig har en mildere form for asbergers..som jeg må ha forbi sett i 26 år .men dagen etter dro hun igjen 30 mil til sin far, det var ensomt..men det var godt å slippe å gå på nåler hele julen å servere julemat som jeg knapt hadde råd til ..til hennes hele romjulen..før hun dro satt hun å telte pengesedler..og tilbød selvfølgelig ikke å bidra til strømregningen som var på 6000 den mnd.. forbruket er jo fordoblet..eller hun kunne kanskje ha kjøpt inn litt snop og julebrus..nei det var egoistisk av meg å tenke .at hun skal punge ut med penger når hun ikke har inntekt eller jobb..så hun dro og jeg feiret nyttårsaften alene og i ro og mak..så kom hun ikke hjem før etter et par uker, det er jo flott at hun har en god relasjon til sin far og Hans familie men jeg ønsket vel for mye å håpe hun ringte på nyttårsaften å sa godt nyttår, så jeg var kjempeglad da hun plutselig kom tilbake uten forvarsel eller besvart sms/anrop fra meg på nyttårsaften..det var masete av meg kanskje å forsøke å ringe å si god nyttår..hun svarte meg på det ..uten mimikk eller glede/humor at hun sa godt nyttår dør hun dro og da gadd hun ikke si det en gang til fordi noen idiotisk mennesker hadde funnet ut at det fantes nyttårsaften..så sa jeg at jeg følte meg dårlig behandlet og tråkket på av henne og at jeg ønsket en bedre relasjone og stemning i vår kollektive tilværelse..da sa hun..ja nå vet du hvordan jeg hadde det med eksen..jeg klarte meg fint .det gjør du og..men det er ikke meg det er noe galt med «det er deg…»..»Åhh???»ja fordi du duger ut andres energi, du lever av å stjele den og det er fordi du antagelig har dårlig energi eller onde ånder følger deg, og de får deg til å tappe andres energi..men du skjønner ikke det du…(hun sier aldri mamma)så jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg belastning for henne..til jul fikk jeg kosmetikk fra kalenderen hennes i gave , de sa hun at hun ikke ville ha , de var for gamlinger med rynkete hud og legg merke til at det er veldig dyre produkter som er kjempefin for deg..sa hun..jeg så på at hun la de 24 kalendergave i en kjøkkenbolle og pakket inn i cellofan på julaften, er takknemlig for at jeg har hun,og koselig å få gave, det er for mye fokus på gaver i samfunnet..ikkesnt? Ja så hun sier selvfølgelig at julen er noe kristne idioter feire fordi Jesus ble født og at gaver var bare en idiotisk tradisjon og jeg nikker og er enig og i midten av januar fikk jeg tankene mine over til at datteren min..hun er kanskje litt utviklingshemmet i svak grad eller at det ligger en skjult (agenda) funksjonsnedsettelse i hun som jeg må ha oversett..men alle vennene mine sier hun er så søt og sjarmerende og smil og god og fantastisk person, så det kan vel ikke stemme..nei..det må være noe galt med meg..det er vel jeg som er narsissistisk..for det har hun forklart meg engang, at de vet ikke selv at de er narsissistiske..dette var bare en liten erfaring fra hverdagen min..det jeg ikke har skrevet er feks at hun sier aldri at hun er glad i meg, jeg er jo litt der.. håpefull..vokst opp med en mor som aldri klemte.. bestemte meg tidlig at kjærlighet skal mine barn få betingelsløst….jeg skal aldri svikte..enn om tanken på å forlate jordkloden frister innimellom…..

  49. Anonym

    Møtte ei dame( 31)på nett med påfølgende dates hvor hun fremstod som drømme dama, fantastisk utseende, hun sa liksom de riktige tingene og var så interessert at jeg tenkte wow nesten for godt til å være sant ( det var det). Vi fortsatte å date, hadde sex og skrev meldinger til hverandre hele tiden. Hun var så frempå med å gå videre, hintet om forhold etc Men….

    Så begynte hun å hakke på meg hele tiden, jeg er langt fra perfekt men følte jeg ikke kunne gjøre noe riktig etter hvert, ble jo redd for å gjøre noe feil hele tiden. Hun begynte også med ufine kommentarer om utseende mitt som at folk glante på oss fordi de lurte på hva hun gjorde med en som meg eller at folk må tro at jeg har mye penger siden hun går sammen med meg. Hun fikk hun noen voldsomme aggresjon anfall og kunne rope høyt ute, slå opp en dør ut fra en restaurant i sinne fordi jeg ikke åpna døra for henne, skrike på meg i en restaurant, skrike på meg for jeg lot noen komme før meg i køen* .

    Grandiositeten var der også * de fleste damer blir sjalue når de ser meg, de fleste menn vil ha meg og mange som blir forelsket i meg på kort tid var utsagn som kunne komme.

    Empatien var nærmest borte da jeg fortalte om dødsfall i nær familie, med svar som* jaja skal du ha den burgern eller så tar jeg den* uten å rykke et ansikt uttrykk! Eller da hun skjefta på meg fordi jeg smilte og sa nei takk til en stakkars narkoman som prøvde å selge meg dop, for jeg skulle ifølge hun ikke snakke med slike for de har valgt det selv.

    Men selv om det var så mange røde flagg at det kunne blitt et flagg skip så vaR jeg på tuppa etter henne for det byttet på mellom bra og dårlige perioder, ikke minst noen perioder hvor hun forsvant plutsleig og dukka opp som om ingen ting hadde skjedd..

    Etter noen måneder tok jeg henne på fersken i sitte på chatte rom og prøve å møte menn ( hun viste ikke at det Vr meg hun snakket med, så hun hadde ingen unnskylding) jnoen dager senere ble det ferdig da jeg møtte henne, hun behandla meg helt forferdelig og sa så mye nedvergende til meg mens jeg tusla ut av leiligheten hennes. desverre så har jeg slitt noe voldsomt i ettertid, med både sorg, sinne og følelsen av å være et stort spørsmålstegn det har ført til alkohol, isolasjon og spør meg selv om jeg har mistet vette i perioder. Sett henne på chatte kanaler, apper og gående hånd I hånd med en annen kar( nytt.offer?) .. kan det være tilfeldig at den værste filmen hennes var amerikanske psyco? .. det var så mye som skurra og skurrer…håper jeg klarer å glemme hun.

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.