Jeg har giftet meg inn i en dysfunksjonell familie. Jeg oppdaget raskt at min kommende svigermor ikke var som andre mødre og bestemødre. Hun var som et lite bortskjemt barn, snakket rett fra levera, satte barna sine opp mot hverandre og skapte stor splid innad i familien.
LESERHISTORIE: Barna holdt henne på en armlengdes avstand. Jeg kom inn som ny i familien og syntes fryktelig synd på henne.
Man kan da ikke være slem med en gammel, enslig dame, tenkte jeg. Som en Florence Nightinggale var jeg fast bestemt på å bedre hennes relasjon til resten av familien. Jeg var historieløs i så måte. Etter hvert kom det frem mange historier om hvordan hun hadde stelt i stand bråk, hvordan hun i lange perioder ikke hadde hatt kontakt med verken barna eller barnebarna. Hvordan hun til stadighet spilte på sine barnas samvittighet og hvordan hun laget intriger og satte barna opp mot hverandre.
Hun presset gjennom sin vilje
Jeg gikk naiv inn i denne familien. Det var mange uskrevne lover om hva som var lov og hva som ikke var lov. Jeg fant raskt ut at samvittighet var stikkordet for at svigermor fikk presset gjennom sin vilje. Stakkars henne. Ingen tenkte på henne. Livet var fælt. Hun hadde vondt overalt. Hun fikk ikke noe hjelp, mente hun.
Alle andre fikk hjelp av barna sine. Hun var helt alene. Alle naboene sa til henne at det var skammelig at barna ikke hjalp henne. Slik holdt hun på. Hun snakket også stygt om mannen som hadde gått fra henne 40 år tidligere. Hun forlangte nærmest at alle tok avstand fra ham. Den stygge mannen.
Hun hadde slitt ut noen samboere siden skilsmissen. Svigermor var lat, hun var utakknemlig og hun eide ikke evnen til å uttrykke takknemlighet. Han var gjerrig, gnien med gaver og tok gjerne en høylydt diskusjon om hvorvidt hun skulle gi bort gaver. Alt ble målt opp mot hva hun selv hadde fått. Barnebarna var i veien for henne. De fikk ikke sitte på fanget hennes. De fikk ikke røre noe hjemme hos henne. Var det noe hun ikke fant så kunne hun beskylde oss alle for å ha stjålet fra henne.
All kritikk prellet av
Min mann kunne slå hardt tilbake i diskusjoner med henne. Hun fikk passet sitt kraftig påskrevet. All kritikk bare prellet av. Jeg tenkte mange ganger; eier hun ikke et følelsesliv. Hadde noen snakket så hardt til meg så hadde jeg brutt sammen og grått. Hun tok i igjen og det var umulig å rikke henne. Hennes oppfatninger var bombastiske. Det var umulig å føre en normal samtale med henne. Hun endret aldri adferd. Ba aldri om unnskyldning. Hun minnet mest om en trassig tre-åring uten forutsetninger for å ta inn andres følelser.
Samvittighetsknappen
Opplevde jeg henne som slem? Ja. Infam og beregnende. Hun hadde ingen grunn til å være psykisk slem med meg. Vi inviterte henne hjem slik at hun kunne bo hos oss opptil to uker. Hver eneste gang hadde jeg forhåpninger om at det skulle bli hyggelig. Jeg stelte istand, og håpet at denne gangen skulle alt bli annerledes. Det ble det aldri. Det gikk ikke lang tid før hun trykket på samvittighets-knappene og fikk min mann til å bli forbannet og sint.
Dermed var stemningen satt. Jeg ble like skuffet hver gang. Jeg hadde tatt på meg en helt umulig oppgave. Svigermor var ikke som andre. Det er først de senere årene at jeg har forstått at hun mest sannsynlig har hatt en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg strevde hardt, men skjønte ikke den gang at hun ikke var mottagelig for gode råd.
Hun var en kontroversiell dame hele sitt liv. Hun var ikke elsket av noen. Barna hennes mente hun hadde ødelagt barndommen deres, og det fikk hun aldri tilgivelse for. Hun er død nå. Ingen kom i hennes begravelse.
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Er innsenderen for streng med sin svigermor? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Anonym kommentar: Det er mange forskjellige mennesker med psykopatiske trekk / personlighetslidelser og helt klare psykopater. De finnes i alle lag i samfunnet men farligst er de som skjuler det best for omverden. Som spiller sjarmerende, er veltalende og godt likt uttad. De har gjerne makt og posisjon for det elsker de.
Når jeg leser dette innlegget skjønner jeg at svigermor ikke har vært det enkleste menneske. Jeg har ikke møtt henne så jeg skal ikke uttale meg om henne men kun om det inntrykket jeg får av det jeg leser.
Det kan kanskje være at hun har opplevd krenkelser som har gjort at hun måtte bryte med familien. Det skjer ganske ofte med de som tar et oppgjør med fortiden. Det kan også hende hun har vært gift med en psykopat som har fordreid hodet på sønnene ? Det er heller ikke uvanlig. Kanskje burde sønnen stillle opp for å hjelpe henne, hva vet jeg ?
“hun var en kontrovesjonell dame” Hva er galt med det ? “Hun var ikke elsket av noen ” ?
Jeg reagerer på forakten i det som skrives.
Svigermor har vel alltid hatt et dårlig rykte ,men jeg tror også farmor er et skjellsord , hun kommer alltid etter mormor.