Ingen av oss vil fremstå som hårsår og krenkbar når vi lever sammen med en vanskelig person. Et lite stikk her og en syrlig kommentar der, er bare humor. ”Tåler du ingenting?”, får du høre hvis du gir uttrykk for at du mister piffen av den konstante nedrakkingen fra din partner.

Det er lett å bli svar skyldig i en slik situasjon, for det er jo ikke det at den ene kommentaren er så grusom i seg selv.

Det er mer den konstante negativiteten du blir utsatt for. Men heller ikke her er det så lett å få frem hva du egentlig mener, for hvis du sier at du er lei av å bli kritisert hele tiden, så kommer partneren din med en rekke eksempler på det motsatte.

”Du vet godt at jeg synes du er morsom,” eller ”Hvor mange ganger må jeg si at jeg liker maten du lager, hvor mye bekreftelse trenger du egentlig? Og dessuten,” får du høre, ”hvem var det som hjalp deg den gangen da..?”

I stedet for å få gehør, blir du dratt ennå lenger ned

Din vanskelige partner får ytterligere ammunisjon til å kritisere deg. Ikke bare er du hårsår og humørløs, du er utakknemlig! Når vi kaller det ammunisjon, er det fordi det er det det er. Partneren din bruker alt som våpen. Har du en gang fått hjelp til noe, så blir dette brukt i mot deg på et senere tidspunkt.

Alt partneren din gir deg, er partnerens offer. Partneren din skaper situasjoner, som senere brukes som bevis på hvor heldig du er: ”Hvem var det som hjalp deg da du fikk trøbbel på jobben? Hadde det ikke vært for meg, så hadde du fortsatt vært utsatt for den drittsekken av en sjef!”

Tar bolig i ditt hode

Problemet ditt er at du nå blir gående å argumentere, ikke overfor partneren, men inni deg selv. Siden du ikke blir møtt på din egen forståelse av de situasjonene dere diskuterer, ender diskusjonen opp i ditt eget hode. Og der blir den.

Du blir frustrert. Dag ut og dag inn, gjør all denne frustrasjonen at tæres du opp innvendig. Du tapp