Hun ba sin mann om å flytte ut. Han stopper opp, og ser på henne. Så snur han og går ut av huset.
Dette er annen del i hennes historie, som begynte med innlegget Underernært på kjærlighet
LESERHISTORIE: Etter en stund kommer han tilbake igjen. Han nevner det ikke, han bare fortsetter kvelden som om alt er normalt.
Kanskje han trenger litt tid til å fordøye det jeg sa?
Jeg undrer meg over reaksjonen, eller mangel på reaksjon. Det går et par dager, og jeg begynner å lure på om jeg egentlig sa det, eller om han egentlig ikke hørte det.
VENDEPUNKT
INGUNN NORHEIM
Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!
Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Jeg hadde brukt flere måneder på å samle styrke nok til å si det. Jeg samler litt mer mot, og spør ham om han hørte det jeg sa? Han ser ned på hendene sine, så reiser han seg og går ut av rommet.
Jeg skjønner at han har forstått mitt budskap, men at han nekter å forholde seg til det.
Egentlig er jeg ikke overrasket
Dagene går og jeg blir rådvill. Hva må jeg gjøre for å få ham ut av huset? Det er ikke mulig å få til en dialog, så jeg skriver ut separasjonsdokumenter, fyller ut og sender de inn.
Vi må også igjennom en prosess for å lage en samværsavtale for vårt felles barn. Jeg ringer og får satt opp en time til samtale. Han informeres om timen. Han svarer kort at den galskapen jeg nå har satt i gang, kommer han ikke til å bli med på.
Vi er gift inntil døden
Han er kald i blikket, og jeg får frysninger. En dag ser han på meg, så sier han «Hvis du gjennomfører separasjonen, så tar jeg livet av meg.»
Meldingen hans er klar. Etter å ha jobbet i psykiatrien så vet jeg at jeg ikke må få panikk eller overgi meg. Så jeg står stille og ser på ham. Jeg viker ikke blikket.
Han gjentar trusselen om selvmord med jevne mellomrom, i løpet av ukene og etter hvert de månedene som går. Han deltar aldri på møtene for å få på plass en samværsavtale. De jobber ekstra for å prøve å få tak i ham, men han responderer aldri.
De ringer, de sender brev, og jeg prøver å overtale ham. Han responderer aldri.
En kveld, i det vi har lagt oss, så sier han at han vet at han kan være vanskelig å leve med, men det må jeg bare akseptere. Det må jeg lære å leve med.
BESTILL BOKEN I DAG
Les Kjersti Markens samling av fortellinger som illustrerer liv i forhold, og annen livsvisdom. Noen av episodene er tatt fra eget liv, mange fra andres. Du finner livsvisdom, ironi, sorg og humor pakket inn i sjarmerende små historier som på underfundig og til tider fornøyelig vis illustrerer livet på godt og vondt.
Forlagshuset Vest sender deg boken. Pris kr. 229,- Du betaler når du får boken.
- Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
Ikke lenge etter, en søndag morgen, sent på høsten, mens jeg lager frokost, så hører jeg at han kommer ned trappen. Jeg hører at han legger fra seg nøkler, mobil og annet på en benk ute i gangen. Det er harde bevegelser. Deretter hører jeg at han kler på seg, og tar med seg sekken han hadde satt klar i gangen i går kveld. Jeg hadde ikke spurt ham om sekken.
En årsak er at han aldri informerer og sjelden svarer på mine spørsmål. En annet årsak er at jeg så det stakk en taubit ut av sekken. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Hans handlinger var sjelden tilfeldig. Egentlig ikke unormalt med en taubit med tanke på hans fritidsinteresser.
Men det var urovekkende.
Han lukker døra etter seg med et smell
Etter noen minutter så går jeg ut i gangen. Der ser jeg nøklene, mobilen og lommeboka. Han hadde tømt lommene. Jeg blir nervøs. Selvfølgelig blir jeg redd.
Han har truet med selvmord flere ganger, og jeg har ikke respondert slik han ønsker. Jeg har ikke gråtende sagt at han ikke måtte finne på noe slikt, jeg har ikke kapitulert.
Jeg har i alle disse ukene, som er blitt måneder, stått fast på budskapet om at han må flytte. Timene går, og jeg vet ikke i hvilken retning han har gått. Det er skog på alle kanter her ute på bygda. Skal jeg ringe politiet? Skal jeg selv gå ut for å lete? Hvem skal da passe på barna?
Jeg vil ikke vise at jeg er redd
Jeg vil ikke alarmere familien når jeg innerst inne tror han ikke kommer til å gjennomføre det. For jeg vet jo heller ikke, kanskje jeg bare overdriver, han ønsker kanskje bare å gå en lang skogstur. Jeg står på kjøkkenet, og rydder etter kveldsmaten.
Barna er lagt til sengs og det er stille i huset. Jeg hører plutselig at han kommer opp trappen og inn ytterdøra. Jeg kjenner meg lettet, enormt lettet. Men jeg vet også at jeg ikke må vise at jeg har vært redd. Han har vært veldig ivrig etter å få meg til å vise følelser, spesielt ved å trykke på knappen frykt.
Så jeg har fått en lang øvelse i å undertrykke følelser. Han kommer gående over stuegulvet, og frem til kjøkkenet. Jeg ser bort på ham, og deretter ned på det jeg jobber med.
Pulsen er høy, men jeg står rolig og gjør det jeg skal gjøre. Jeg rydder. Han snur seg i sinne, og tramper ut.
Jeg antar han ønsket at jeg vise at jeg ble glad for å se ham igjen. Jeg var jo glad for at han faktisk ikke hadde tatt selvmord.
Han legger seg. Jeg sitter i sofaen på stua og venter et par timer, og jeg håper han sovner etter hvert. Når jeg går til badet, så ser jeg sekken stå ved ytterdøren. Jeg går bort til den og kikker oppi.
Der er det et langt og tjukt tau, med en ferdig laget løkke. Slikt som man ser på film. Det er også en flaske whisky i sekken, halvfull.
Det var meningen at jeg skulle se dette.
Det går på nytt noen uker. Vi snakker aldri om episoden. Han er som vanlig, snakker ufint om familie og venner, blir hysterisk hvis jeg ønsker å gå på kino med en venninne, beskylder meg for å prøve å forgifte ham og å stikke av med en eller annen mann, han gjør vårt felles barn redd, og skaper frykt når han ser muligheten til det.
Fantastisk kompis?
Jeg er utmattet og redd, barna er redd ham. Min bror syns han er en fantastisk kompis. Det er et skuespill når andre kommer innom. Da er familielivet helt perfekt ut til minste detalj. Midtvinters, på nytt en søndags morgen. Så hører jeg igjen han kommer trampende ned fra soverommet.
Jeg hører igjen lyden av at han kler på seg og legger fra seg noe på benken ute i gangen. Han tar på seg en sekk og så smeller han døra hardt etter seg.
Jeg går til vinduet, der ser jeg han har tatt med seg en stor fjellsekk som er fylt opp. I gangen finner jeg nøklene og mobilen. Lommeboken har han tatt med seg.
Jeg forstår at han nå har flyttet.
Min mor kommer innom et par timer etter, og hun spør etter ham. Jeg forteller at han har flyttet. Hun ser på meg og spør meg hva jeg egentlig driver med. Han som er en så fantastisk mann.
Jeg orket ikke å fortelle om alt som hadde foregått innenfor disse veggene når ingen utenfor så det. Hvem ville trodd meg?
Jeg skrifter dørlås dagen etter, og installerer alarm.
LES OGSÅ:
Forfatterens første innlegg Underernært på kjærlighet
Psykopat? Her er alle kjennetegnene.
Et studie av psykopatens hjerne og oppførsel
Forskjellen på en alminnelig drittsekk og en psykopat
—-
Hva synest du? Hva synest du om denne historien? Du er velkommen til å kommentere! Klikk helt nederst på «Leave a reply» Da fremstår du med det navnet du oppgir, email synest ikke, men den må være korrekt for å bli publisert. Din kommentar blir da lagt ut med det navnet du oppgir. (NB! Vil du være anonym skriver du “anonym” som navn.)
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som “Leserhistorie – med egne ord”? Send til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg med teksten. Vi legger den enten ut som leserhistorie, eller bearbeider den redaksjonelt og i noen tilfeller bruker den som hovedoppslag. Send da en mail til leserhistorie@psykopaten.info – Om du ber om det sender vi deg teksten til gjennomsyn før den legges ut. Husk at mange finner hjelp og trøst i å lese andres historier og lære at de ikke er alene om sine opplevelser!
Vi setter veldig pris på om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det eneste som hjelper ofrene er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å bli fri fra psykopatens grep.
Comment here