Dine ekte følelser er psykopatens fiende - Psykopaten

Dine ekte følelser er psykopatens fiende

Sosiopat psykopat narsissist og ekte følelser
Jeg har pløyd gjennom hundrevis av artikler om psykopati siden bruddet. I begynnelsen leste jeg for å få bekreftelse på hva jeg hadde vært gjennom. I dag er det hovedsaklig for å tilegne meg mer kunnskap om emnet, og fordi jeg er fascinert og kanskje litt besatt? Den famlende nervøsiteten er borte. Dere vet, den man har når man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne i en mørk bakgate.
Jeg var den gang redd for både å få bekreftelse og for ikke å bli bekreftet. Psykopati var nytt og skummelt. Jeg var fortsatt håpefull, og ønsket ikke at personen jeg var glad i skulle være så alvorlig forstyrret. Det ville i så fall bety at jeg aldri kunne ha ham i livet mitt mer.

Samtidig opplevde jeg at jeg var i ferd med å bli gal, og trengte sårt å vite at det ikke var meg det var noe i veien med. Med andre ord, jeg var redd uansett. Et aspeløv. Men jeg leste likevel alt jeg kom over. Jeg slukte alt, mye talte for min situasjon, noe talte i mot. Jeg husker at jeg kunne lese ti artikler som bekreftet min situasjon, men hvis den ellevte ikke gjorde det så ble jeg umiddelbart sikker på at min venn ikke var psykopatisk og at bruddet med denne fantastiske personen var min skyld alene.

I dag har jeg all bekreftelsen jeg trenger. En sikkerhet, visshet, ro og trygghet har lagt seg over mine tanker rundt dette. Jeg sluker ikke lenger alt jeg leser. Det er nemlig ikke alt som er skrevet om emnet som er bra eller sant. Forfatternes intensjoner er som regel gode, men kunnskapen er mangelfull. Jeg har lest artikler og sett you-tube videoer som forveksler begrepene grovt. For eksempel så jeg en youtube-video hvor “programlederen” tror at en “narsissistisk skade” er noe offeret opplever, og ikke psykopaten. Det betyr ikke at de ikke har noe viktig og lærerikt å fortelle, men det betyr også at man ikke skal ta alt man leser og hører for god fisk.

Av og til støter jeg på en artikkel som jeg personlig opplever som et mesterverk, fordi jeg nesten holder pusten mens jeg leser. En artikkel av en slik kaliber slår til med den ene bekreftelsen etter den andre og får meg til å se saken på enda en ny måte. En slik artikkel gjør at jeg kan bli slått overende med ei fjær etter å ha lest den, fordi jeg nesten blir satt i transe. For to dager siden leste jeg en slik artikkel på www.psykopaten.info. Jeg delte den også på denne bloggens facebook-side. Det er en dansk artikkel, skrevet av en mann som heter Flemming Kibsgaard. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn, men en klok mann er han. Artikkelen har overskriften “250,000 psykopater i Danmark”. Jeg vet ikke hvordan dette tallet er regnet ut, og artikkelen handler også lite om nettopp dette.

Men kanskje hvis man inkluderer alle psykopater, narsissister og sosiopater så finnes det faktisk en kvart million antisosiale mennesker i Danmark. Kanskje er estimatet hentet fra Martha Stout (forfatteren av “The sociopath next door”) som hevder at 1 av 25 personer er psykopater. I så fall finnes det også en kvart million psykopater i Norge, det er skremmende mange.

Men det var en digresjon. Hele Kibsgaards artikkel var en tankevekker, men i dag vil jeg fokusere på noen få setninger helt mot slutten.

 “Måske kan du også have gavn af at vide, at psykopater kun har respekt for folk, som giver igen og er lige så hårde, som dem selv. At forklare sig og forsvare sig overfor en psykopat er meget lidt heldigt både fordi, han/hun ikke vil/kan forstå dig og fordi han/hun betragter sådanne forklaringer som ævl, bævl og piveri. Psykopaten har kun foragt for folk, som prøver at appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighed, retfærdighedssans og indlevelsesevne.”

Der hvor hele artikkelen gjennomgående hadde bekreftet meg inntil jeg nærmest slo meg selv på brystet på Tarzan-vis av selvsikkerhet, så ble jeg slått helt ut av avslutningen. Jeg leste “Psykopaten har kun forakt for folk, som prøver å appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighet, rettferdighetssans og innlevelsesevne”.

Plutselig ble jeg flau og skamfull, et øyeblikk tenkte jeg “jeg fortjener at psykopaten dro. Jeg sørget selv for det med mine dumme ord. Jeg er patetisk”. For dette var nettopp hva jeg hadde gjort. I et siste desperat forsøk på å redde relasjonen med psykopaten, så hadde jeg skrevet en melding hvor jeg forsøkte å appellere til hans medfølelse og empati. Jeg forsøkte også å få ham til å eie sin del av ansvaret for relasjonens undergang. Men jeg var ikke slem i mine ord. Til siste slutt gikk jeg på eggeskall.

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn!


Pris kr. 298,- pluss frakt (kr.60,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Jeg ble selvfølgelig straffet med taushetskuren. Han svarte aldri på min siste bønn, og det ble også siste spikeren i kista for vårt vedkommende. Jeg vet ikke om det var hans intensjon å forkaste meg fullstendig, kanskje ventet han (og venter fortsatt på) at jeg skulle komme tryglende og unnskyldende tilbake. Men jeg skulle straffes lenge og hardt. For det er hva psykopaten gjør, han/hun straffer offeret for å protestere eller stille psykopaten til ansvar for hans/hennes ugjerninger. Protester som er helt på sin plass, men psykopaten liker ikke å bli nektet å valse over hvem og hvordan han/hun vil. Psykopaten straffer ved å få offeret til å tro at det er offeret som har gått for langt. De projiserer sin egen skam over på offeret. Og det virker.

Den store skammen

Jeg følte skam over å ha forlangt for mye av psykopaten etter min melding den gangen. Jeg kontaktet ham aldri igjen eller forsøkte å trekke tilbake noe av det jeg hadde skrevet, for innerst inne så visste jeg at jeg hadde moralen på min side. Jeg hadde fotfeste nok til å forstå at det ikke er normalt å ikke imøtekomme en person som bare har vært snill og ettergivende mot deg. Men skam følte jeg likevel. Hans taushet slo i mot meg som et iskaldt gufs, selv om det på det tidspunktet var flere hundre kilometer mellom oss. Han behøvde ikke å svare noe, for tausheten gjorde større skade på meg enn noe han kunne svart. Uten å se eller høre ham, så følte jeg forakten på kroppen. Han foraktet meg for å ha våget å lufte mine følelser og vise noe av mitt indre i en melding. Jeg hadde flere ganger sett hans nedlatende og foraktfulle blikk rettet mot meg. Jeg behøvde derfor ikke å ha ham fysisk foran meg for å merke dette blikket. Og av ren uvane, rent instinkt, refleks, kall det hva som helst, så skammet jeg meg over å ha utløst hans forakt.

Hva jeg egentlig gjorde, var å skamme meg over å være menneskelig. Å reagere på uverdig behandling er menneskelig og selvbeskyttende. Å oppleve skam over å reagere menneskelig, er selvutslettende og høyst sannsynlig manipulert. For det er hva psykopaten gjør, de får oss til å skamme oss over å være hva de på mange måter ikke er; menneskelige, og for å ha hva de selv ikke har; følelser. Følelser er i psykopatens øyne en svakhet og en “feilproduksjon”, for ifølge deres overbevisning så er det normale mennesker som er ufullstendige og avvikende, mens de selv er prototypen på hvordan et menneske bør være. Derav kommer deres grandiose og overlegne selvbilde.

De klarer å plassere deres egen opplevelse i oss (via projeksjon) slik at vi ser dem som overlegne og ubevisst skammer oss over vår menneskelighet – og ihvertfall for å forsøke å formidle den, enten i ord eller i en tekstmelding.

Da jeg leste denne setningen i Kibsgaards artikkel så ble jeg derfor umiddelbart katapultert tilbake til fornemmelsen jeg hadde sammen med psykopaten, selv om det i dag er flere år siden jeg sist så ham. Men med en gang var han der igjen, i samme rom. Med sitt nedlatende blikk. “Skam deg!”.

Jeg syntes derfor den fine artikkelen endte ubehagelig. Men selv om en tekst gir ubehag, så kan den likevel være genial. Vi må ikke være redde for å føle ubehag eller for å bli trigget, hvis det får oss til å reflektere og jobbe med oss selv mot et enda høyere nivå. Vi er ikke amerikanske “snowflakes”, som trenger “safe spaces” på universitetene for å vernes mot tanker og idèer som går i mot vår oppfattelse av verden. Vi er overlevende. Vi har overlevd intime relasjoner med psykopatiske mennesker, og bare det i seg selv gjør oss sterkere enn de fleste.

Jeg tenkte derfor mye på setningene i artikkelen, og begynte å bearbeide skammen. Hva så hvis dette mennesket følte forakt for mine skrevne ord? En relasjon kan man uansett ikke ha til en person som ikke gir deg lov til å fortelle hvordan du har det. Å møte forakt fra en person som har et helt forvrengt syn på seg selv, på deg og på verden forøvrig er ingen skam. Vi kan ikke ta en slik persons vurdering av oss til betraktning. Deres vurdering er ikke gyldig. De har forstyrrede sinn og deres vurderinger er derfor ikke forankret i virkeligheten. Vi må lære å riste dem av oss.

Til syvende og sist så er ikke våre følelser noe vi skal skamme oss over. Våre følelser reddet oss. Det var følelsene som fortalte oss at noe var galt med psykopaten og med vår relasjon til ham/henne. Det var følelsene som fikk oss til å stoppe opp og stusse over mange av de underlige situasjonene med psykopaten. Det var følelser som til slutt fikk oss til å reagere. Det var følelsene som fikk mange av oss til å forlate ham/henne, og oppsøke svar i litteraturen, på internettet og i vårt indre.

Det er ikke rart at psykopaten misliker våre følelser, når de vet at det til slutt er våre følelser som avslører dem.

Våre følelser er psykopatens fiende. Psykopaten forsøkte å bekjempe dem ved å straffe oss for å ha dem. Og en stund så virket det, vi forsøkte selv å minimere dem for ikke å støte psykopaten. Vi ville ikke lage storm i idyllen, i frykt for konsekvensene, i frykt for at han/hun skulle forlate oss. Vi utslettet nesten oss selv for å føye ham/henne.

Men ikke lenger. Vi vil ikke lenger skjule hva vi tenker, hva vi føler, hvem vi er. Følelsene beskytter oss. Du skal derfor ikke la psykopaten på skulderen legge lokk på dine følelser. Du skal heller ikke gjøre det selv. Tvert imot, du skal lytte enda bedre til dem.

 

Denne artikkelen er skrevet av forfatteren bak bloggen Psykopati og Kjærlighet som du finner her.

LES OGSÅ:

 

Tidligere studier har vist at de som har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, også har større sannsynlighet for å utvikle avhengighet av sosiale medier.
Profilen din på nettstedet Facebook kan fortelle noe om hvor narsissistisk du er. Men blir vi mer selvopptatte av denne kommunikasjonsformen?
Menn og selfies: Antisosial, narsissistisk, psykopatisk – kvinner, vær på vakt! Kvinner og selfies: Stakkars jentene som er utsatt for et så vanvitig utseendepress

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

3 Comments

  1. Karianne Morgenstjerna

    November 15, 2017 at 5:05 pm

    Tusen takk for at du deler denne teksten. Det er akkurat hva jeg trengte nå.

  2. Anonym

    November 16, 2017 at 12:51 pm

    Bra artikkel, som setter mange tanker i sving. Var gift med en psykopat som brukte denne straffemetoden; ikke snakke til meg på noen uker. Det beste med det var at jeg slapp å ha sex med han. Han var heller ikke noe tess sånn sett. Siste gangen har brukte metoden, tok han med ungene på ferie uten å si hvor de skulle eller hvor lenge de skulle være borte. Da bestemte jeg meg; en sånn mann kunne jeg ikke være gift med! Med en gang han kom tilbake sa jeg jeg at jeg ville skilles. Det verste er at datteren vår, som han greide å ta fra meg gjennom masse løgn i rettssystemet, den dag i dag er offer for samme metoden. Flere uker med surhet. Når han bestemmer seg for å bli blid igjen, kjøper han henne! Fine, dyre ting som hun selvsagt blir glad for. Hvordan kan hun anklage han, uten å få dårlig samvittighet? Han er jo egentlig snill! Oftere og oftere ser jeg at hun tar skade av samværet med han. Er livredd hun også skal utvikle psykopatiske trekk, for det er så mye som ikke er som det skal. Føler at jeg ikke kan stole på henne lenger. Det gjør veldig vondt, men jeg aner ikke hva jeg kan gjøre med det, bortsett fra å være en god mor selv, med klare grenser og klokskap og kjærlighet!

    • Mona

      February 17, 2018 at 4:36 pm

      Etter åtte år i samboerskap forstod jeg endelig at min mann var psykopat. Jeg hadde min “oppvåkning” igjennom historier fra denne siden og litteraturen. Jeg utviklet meg metoder for å avsløre løgnene og ikke nære aggresjonen hans. På den måten klarte jeg unngå den verste volden og terroren. På slutten av forholdet, bar jeg en stor sorg over at jeg hadde viklet meg inn i et forhold jeg ikke så en vei ut av kombinert med frykt og maktløshet. Jeg kapslet meg inn i en stor sorg. Plutselig en dag forlot han meg, som om jeg plutselig ikke hadde noen verdi for han. Man skulle kanskje tro jeg er lettet, men han fyller plutselig ikke en psykopat sin profil, når han forlot meg?! Jeg trodde endelig at puslespillet hadde falt på plass, men nå vet jeg ikke hva han er lengre, eller jeg. Kanskje han straffet meg og ville ha meg tryglende tilbake da frustrasjonen og volden hans ikke bar frukter lengre. Han pleide ikke å forlate meg før for å straffe, tvert om ville han være en armslengde fra meg døgnet rundt, for å kontrollere meg. Denne artikkelen gav meg en ny vinkling på at psykopatene er uforutsigbare i sine metoder og jeg er bare glad at ting er over. Vi prøvde også å få barn og når jeg leser alle historiene, er jeg så lykkelig over at vi ikke fikk det. Tusen takk til artikkelforfatteren og alle dere som våger stå frem med deres historier.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.