Ankie vant over psykopaten i retten - Psykopaten

Ankie vant over psykopaten i retten

Kampen mot psykopaten i retten

Blod på hendene. Hun har blod på hendene. Han kjører omkring henne og spoler så bilen går rundt henne mens han roper: “Du klarer deg ikke uten meg din fitte! Hore!” Hun svarer ikke. Går videre som i en boble. Han får ikke til å følge etter henne i det hun ankommer sentrum og sivilisasjonen  Folk er over alt. Vondt i låret. Hun har vondt. Verden går forbi henne. Men hun er ikke en del av det. Hun enser dem, men de er mikset sammen i en strøm av blandede mørke farger i bevegelse

Med blod på hendene og vondt på låret etter det harde sparket hans, har hun intet mål. Men hun må bort. Aner ikke hvor, men nå må hun bort i en hast. Hun ringer banken for å sperre kontoen sin. Får beskjed om at hun må gå til banken for å gjøre dette. Det er februar 2011, og en utmattet, fortvilt og såret ung kvinne går som en robot gjennom Stjørdal’s gater. I banken sitter en mann bak skranken, og hun sier: “Han har ødelagt meg helt og truer med å ruinere meg. Du må sperre kontoen min!” Svaret hun får er: “Som du ser ut. Er det sant det jeg tror nå, går du til politiet. Nå!”

Da fikk hun et eneste mål til der og da i livet: Å gå til politikammeret.

Men det skulle gå lenge før hun var helt fri. Hun skulle ikke bare måtte gå til politiet. Hun skulle måtte både rømme, løpe, gå i motbakker og bestige fjell, før hun endelig fant frem til sitt stille vann igjen.

Dette er historien om Ankie. Hun velger å være åpen, med bilder og fornavn. For nå er hun fremme, i havn. Ved sitt fredelige stille vann, der ingen skal få komme og lage flere stormer som hun ikke kan råde over. En historie om en kvinne seigere enn all verdens krefter, som vant over psykopaten og knøvlet alle hans forestilninger om at hun var et eiestykke han kunne gjøre som han ville med.

Det var november 2009, og vinteren gjorde så smått sitt inntog over Trøndelag. Stjørdal by hadde stilnet etter sommeren, og høsten vinket farvel. En ung kvinne hadde forlengst begynt å føle seg hjemme der, etter at hun med tung ryggsekk flyttet til byen som 18åring i 1990. Mange kjente etterhvert navnet hennes. Ankie. Hun var en sosial og populær person i nærmiljøet.

Nå hadde hun bodd her i 19 år, og kjente at selvtilliten vokste. Tre år tidligere hadde hun blitt ferdig utdannet, og nå hadde hun fast jobb, god økonomisk oversikt og et stabilt liv å tilby sine to barn. Hun var en alenemamma som fikset det meste, og hun hadde et godt foreldresamarbeid og et greit forhold til pappan til barna sine. Nå hadde livet gitt henne utfordringen nyresvikt, og hun hadde rast ned 10 kilo på kort tid.

Akkurat da skjedde det. Da dukket han opp. Ankie var på sitt fysisk svakeste i en ellers allright periode, og der stod han og banket på skjebnedøra hennes. En trivelig mann dette. Likte turer, flink med hus og barn. Ja, stødig rett og slett.

Han bar henne på en gullstol

Sliten og syk, var det som ren luksus for Ankie å bli oppvartet slik han bar henne på gullstol; noe hun aldri hadde opplevd. Dette var en ny, og midlertidig, fantastisk deilig verden for en ung og syk alenemor. Hvis hun lette etter noe, var han kjapp til å hente det til henne. Kaffekoppen hen? Vips, der var den, i hendene til en som framstod som verdens snilleste gentleman. 2 barn hadde han også, som bodde hos ham fast. Han fremstod som trygg og bevisst.

Ankie føler seg nå elsket, ivaretatt og akseptert. I virkeligheten står hun rett foran sitt livs mest utfordrende og mest livsfarlige stadie. Hun er i ferd med å ta en løvelabb og gå rett inn i en usynlig hule. Et edderkoppnett har allerede begynt å spinne omkring henne. Systematisk. Av en like usynlig edderkopp som løvehulen. Det skal komme til å koste henne så mye, at hun bare såvidt kommer til å overleve.

Julen kom, og nyttår gikk. I løpet av januar og februar hadde sjarmøren, (som hadde sin historikk, men som sverget på at han hadde lagt bak seg et normalt liv i over 10 år) overtalt Ankie til at det beste var om hun flyttet rett inn til ham. Ut av intet hadde han greid å lage en pinlig konflikt med huseieren hun leide hos, og samtidig svidd av en nå brent bru for henne. Alarmen ulte, i det hun flyttet inn hos ham. Men hun turde ikke ringe den tidligere huseieren for å be om å få flytte tilbake. Hun fikk gi det nye samboerskapet en sjanse.

Tross alt så hun muligheter for en kjøkkenhage utenfor det røde huset med den pene hagen. Selv om det inne var preget av hvite vegger, steril stil og svarte gardiner.

Dagene går, og Ankie begynner å legge merke til små detaljer. Trepersiennene er alltid trukket for. Huset er lukket. Det er som å bo i en blikkboks, der ingen har innsyn. På veggene får hun ikke henge opp bilder av familien sin, og trollet (som Ankie helst anonymiserer ham som), ville at alle skulle skifte bukse før de satte seg ned i de bakterieskjermede møblene.

En dag hun står på kjøkkenet, oppdager Ankie noe snedig. Gule lapper var spredd over benken, tettskrivet med alt som skulle gjøres. På detaljnivå. Regelrette lister over hele tilværelsen.

I tillegg finner hun ut at i hennes egen notatbok, står det noen punkter med skjev håndskrift:

– KL 12.00 hver dag, (siesta)    – Kveldsmat før 18.30.     – Bad/massage/innsmøring etter kveldsmat.    – ingen arbeidsoppgaver etter 20.00.   – Mandag og torsdag: turgåing -> bad -> massasje -> siesta, kos.   Onsdag og fredag når barna ikke er her i tillegg til mandag og torsdag etter middag.

Det synker inn i et stille kvinnesinn at det hun leser er et regime som mannen hun bor sammen med har satt opp. Ankie spør: “Hva er dette?”  Men han bortforklarer det med at han bare er sånn at han må ha system. Manipulerer og bagatelliserer det. Hun prøver å påpeke at det regimet han skrev i boke hennes, ikke handler om familie, men om nærhet og sex.

Hun konfronterte ham også med det faktum at alt som var presset inn i dette tidsskjemaet hans på de gule listene, var umulig å rekke over. Om ikke dette kunne være et påskudd for å gå i taket? Da gikk han i taket for det også.

Disse listene skal utvikle seg til noe av det skumleste Ankie opplever i denne hermetikkboksen hun befinner seg i. Han endrer nemlig både setninger og tidspunkt akkurat når det passer ham, uten å gi beskjed til samboeren og barna. Flytting av tidspunkt og planer kan skje når som helst. Plutselig, ut av intet, akkurat når det passer ham, har han noe å eksplodere over. Noe å klikke for, når Ankie og barna ikke har vært “lydig”, som han kaller det.

Svartebok

Nedpsykingen er nå i gang, og det som en gang var ei kjær notatbok for Ankie, var nå blitt til en slags svartebok. Og det var bare å adlyde.

Ankie forteller: “Kjernen i atferden til en psykopat er systematisk degenerering av ofrene sine. Dess flere ofre de har å øve seg på, dess mer ekspert blir de innen kontroll, manipulering, destruering og dirigering, noe de jo lever og ånder for. Det merkelige er at mange psykopater mangler både jobb, familie, sosialt nettverk og fritidsaktiviteter. Og altså, aller først rekogniserer psykopaten. Sonder terrenget. Det perfekte offer, er den som har et svakt tidspunkt der og da.”

Hun ser seg tilbake på et mønster som er så mye tydeligere nå enn da. Man ser ikke hele elefanten når man står en halvmeter foran den. Bruker man en stund på å vandre sin vei, og man ser seg tilbake, da ser man hele elefanten. Og det kan gjøre fortvilt vondt å se.

Hun husker hvordan det begynte med verbal vold. Hvordan manipulering gikk over til materiell vold. Hvordan kaffetrakteren og mobilen i veggen gikk over til at han sparket dørene av hengslene. Hvordan alt dette eksplosive gikk over til å holde fast henne. Å holde henne nede, trykke henne hardt mot veggen og holde henne fast. Å slå henne. Å sparke henne. Grensene flyttet seg stadig vekk, i takt med at hele henne forsvant og ble usynlig når det kom til selvtillit og krefter.

Dette trollet hun bodde med, kunne løfte reolen på badet og smadre den i flisgulvet, og det kostet ham ingenting å sparke hagemøblene til pinneved. Ankie gikk rundt og ryddet, vasket og reparerte, mens han fulgte etter og brølte trollete ord inn i ørene hennes. Men hun var desperat etter å skjerme barna, og pynte på den skamfulle sannheten.

Han kjører i 150 km/t mot Trondheim fra Stjørdal i en rød Caravelle, og hun sitter lamslått i passasjersetet og prøver å overleve. Mer eksplosiv enn farten, er sinnet hans. Han er sjefen nå, og bestemmer over bilen, farten og livet hennes. Mellom brølene slår han løs på henne i brystkassen hennes, og tar kvelertak på henne. Det er ikke bare intenst. Det er forferdelig farlig, og ubeskrivelig skremmende. Ankie vet at hun må forholde seg stille og rolig skal hun overleve dette.

Scener som dette kunne oppstå rett som det var. Det kunne være nok at hun ba om å få lov til å møte en venninne. Eller at hun prøvde å fortelle ham at hun var uenig i denne måten å leve på.

Sommeren 2010 melder sin ankomst, og Ankie har bare bodd sammen med dette trollet siden februar. Men hun er allerede utmattet og underkuet. Hver dag voldtar han henne. Det hele er så brutalt, at hun brukte lang tid senere på å i det hele tatt greie å tenke over at dette faktisk var grove voldtekter. Det var en psykolog som vinteren 2016 gjorde henne oppmerksom på at dette var voldtekter.

GUNN BERIT LANDA SOLDAL Luftslottet

GUNN BERIT LANDA SOLDAL

BESTILL BOKEN I DAG

Les Gunn Berits bok Luftslottet som handler om hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt forhold, se tegnene og ta noen grep. Diktnovellen viser også at det finnes håp for framtiden. Kanskje en tankevekker for noen i en lignende situasjon, og en hjelp til å snakke sant om livet. Dikt om lengt og svik, nederlag og knuste drømmer, men også om Guds kjærlighet og oppreising. Publica forlag sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Gjorde hun ikke som han krevde, visste hun aldri hva han kunne finne på. Bare visste at han slo hardt. At han sparket voldsomt. Holdt henne nede. Knøvlet henne som en verdiløs sekk. At han brølte høyt. At han kjørte livsfarlig fort samtidig. Hun prøvde å stoppe ham, men ga fort opp.

En dag nekter Ankie mer enn vanlig. Hun ville ikke. Da fikk hun se hvilket monster hun delte seng med. Først kastet han en skål veggen så den knuste. Så knuste han hele henne. Og av hensyn til respekten for Ankie, lukker vi døren der.

Ankie er mentalt syk, mener han

Mai gikk over til juni, og Ankie gjorde det klinkende klart for trollet at hun ikke kunne leve slik lenger. Ikke fikk hun jobbe, ikke fikk hun se vennene sine, han var voldelig på alle områder, og hun hadde ikke noe styring på økonomien lenger, fordi han drev og flyttet penger mellom flere kontoer slik at hun mistet oversikten.

Da bestemte han seg for at Ankie var syk mentalt. Hun måtte ha hjelp. Og jovisst, han var nok kontrollerende, innrømte han. Så det måtte han ha hjelp til. Denne psykologhjelpen han mottok skulle komme til å pågå frem til han ble kartlagt av behandleren. Da avsluttet han behandlingen.

I form av et samlivskurs flere mil unna, skulle de denne sommeren fikse alt. De måtte ta tog frem og tilbake, og det ble en dyr affære over en slitsom helg. To av veilederne på kurset la merke til hvordan denne mannen hadde behov for å korrigere Ankie i stort sett alt hun sa. De kom ingen vei.

Det var på tide å kjøre flere mil sammen for å besøke Ankie’s mamma. Bilturen gikk greit så lenge de hørte etter. Vel fremme viste det seg at bilen var ødelagt, og de måtte kjøpe ny. Han ville at Ankie skulle være med, som vanlig. Men nå, blant kjente, fikk hun nytt mot. Foran alle sa hun: “Nei. Jeg blir her.”

Det skulle føre til et mareritt ingen av dem glemmer. Han brølte og ropte i villt sinne, oppførte seg både truende og voldsom. Han skremte vettet av dem alle. Moren til Ankie hadde jobbet på krisesenter, og så hvordan datteren hadde forandret seg. Hvordan hun hadde mistet stemmeretten over sinnet sitt. Hun forstod, og hadde sett dette så mange ganger før på jobb. Nå var det datteren sin hun så forsvinne. Hun sa til trollet: “Du kan ikke snakke sånn!”

Jo, “fordi han var sår”, så “kunne han det”. Han kunne slå i veggene, brøle og peke opp i ansiktet på hvem han ville.

De reiste hjem. Ankie hadde blitt bare enda mer usynlig. Men hun hadde iallefall en mor som brydde seg. Dette trøstet, et sted langt der bak.

August puster inn over byen. Trollet får nå for seg at han selv kommer til å roe seg dersom hun beviser at hun har troen på dem to som par. De gifter seg på et lokalt fjell, og hun har vonde minner fra dagen. Hun er ikke sikker på om tårer hun så omkring seg var rørte tårer. Det var nok trist for flere dette her. Selv var hun nå redusert til et skall i en kjole der hun stod og sa ja til litt mer sant mareritt.

Daglige voldtekter

Som reumatiker blir Ankie stadig sykere utover høsten. Et smertehelvete med daglige voldtekter inne i en slags blikkboks, er alt hun har å forholde seg til.

-“Jeg husker en gang vi hadde noen malere i hus som skulle utføre en malejobb. Jeg kom krypende ut fra soverommet og inn på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. De så sjokkerte ut, og spurte meg om det gikk bra.”

Man skulle tro en samboer tok hensyn til slike smerter. Det var bare det at han mente at hvis hun hadde vondt, f eks i ryggen, hjalp det i følge ham med det han kalte sex og samliv.

Når du lever med en tikkende bombe, finner du deg i det. Da spiller du skuespill, fordi du vet at konsekvensene er store hvis du nekter. Man blir til et stoneface.

Negler klamrer og stikker ned mot låret, inn i huden. Et desperat hode slenges inn i veggen. Men denne gangen er det ikke han som gjør det. Ankie bryter sammen.

-“Det rablet for meg, slik det aldri har gjort hverken før eller etter.”

Hun løper opp på rommet og skaller hodet inn i veggen. Så segner hun ned til gulvet som en ball i fosterstilling og kjører neglene inn i huden på lårene sine. Hun biter i puta og skaller hodet flere ganger i veggen.

-“Jeg tenkte: Jeg vil bare dø. Vil bare dø. For da slipper jeg unna monsteret. Og da slipper barna også unna. Fordi jeg kommer meg ikke unna!” Ankie slår ut med hendene, og forteller åpent og ærlig om hvor umulig situasjonen var for henne

-“Dem sier: Ankie du som er så sterk…  Men jeg følte meg så fanga at jeg ville bare dø..”

Styrke teller ikke dersom du kommer ut for en psykopat. Slike tar styrken fra deg uansett. Det er mer taktikk man må ta i bruk for å komme seg ut av edderkoppnettet før insekter spiser deg levende. Dette skal du som leser nå få et innblikk i. For nå skal du få lære hvordan Ankie, som på dette tidspunktet var totalt nedbrutt, kom seg unna psykopaten, og vant over ham på alle måter. Også i retten. Hvis en psykopat spiller et spill, hva om du må spille tilbake? Hvis det ER et spill, taper du både ludo og monopol dersom du ikke spiller. Du kan tilogmed JUKSE! For du skal VINNE, og det skal koste hva det koste vil. En psykopat er en luring av en falsk faen. Hva skjer dersom man er falsk og lurer en falsk faen tilbake? Da skjer noe som heter rettferdighetens navn.

I hermetikkboksen som skal være et hjem, sitter Ankie fast av en enkel men viktig grunn. De fire barna som jo bor hos dem. Hun våker over dem som en ørnemor. Han skal ikke få være alene med dem, og hva kan skje med hans to barn dersom hun drar fra dem? Skal de være alene med et troll?

Vonde tårer fyller er par øyne som har sett og opplevd så altfor mye. Jeg ser at dette er et vanskelig tema for henne. Det er tårer hun ikke greier å stanse, og noe som gjorde at det å reise fra fortidens trollhule nærmest fremstod som umulig. For hun ble glad i de to barna. Jeg gråter mens jeg skriver dette, skal du vite, Ankie. Forstår at dette var uendelig sårt for deg.

Vonde dager i en hermetikkboks snegler seg videre. Hun er ensom nå. Hun som trodde hun hadde venner. Mange venner. Hvor er de nå? Hvorfor går hun under her helt alene om alt dette forferdelige ansvaret? Hvorfor er ingen glade i henne? Den skremmende sannheten forstår hun først mye senere; de prøvde å nå henne. Forsøkte å bry seg. De sendte henne mange meldinger.

Men han slettet dem.

Trollet hersket over telefonen hennes i en gråsone hun ikke fikk med seg. Systematisk. I tillegg fikk bare fem bryllupsbilder av de to henge på veggene, slik at inntrykket av tosomhet ble forsterket. Han innbilte henne at ingen brydde seg. At familiene hennes og vennene hennes var folk som hadde sviktet. Det var de to nå.

Det var annenhver helg hun tok kampene. Da barna ikke var der. Hos pappaen og mammaen sin var de skjermet, og hun kunne være tøffere. Det straffet seg med nedpsyking, tvang, voldtekter og kvelertak.

Noe i Ankie begynner å tenke annerledes

Nå må hun være smart. Må værra lur nå. Hun lar høsten føre henne videre mot en fjern framtid, og begynner ny strategi.

Selv om han står fast ved det faktum at det kun er de to og ingen andre, får Ankie lov av sin manipulative samboer å ha besøk av én venninne. Ikke fler, bare henne. Så Ankie ber venninnen sin: “Han skifter personlighet når folk kommer inn i rommet. Jeg er så svak og liten nå, at jeg trenger vitner. Bekreftelse på at det ikke er meg det er noe galt med. Gjør meg en tjeneste og vent litt før du kommer inn i rommet, og før du går. Stopp og lytt.”

Trofast gjorde hun som Ankie ba om, og ble sjokkert over alt det fæle hennes kjære venninne fikk slengt etter seg av nedpsykende setninger. Det var litt av en personlighetsforvandling hun nå ble vitne til.

En gang fikk hun hele 20 minutter med en annen venninne ved en fotballkamp. Venninnen gråt og sa hun savnet henne. Ankie rakk å si: “Jeg holder på å planlegge, men må være smartere enn han”  “…og på det tidspunktet følte jeg meg jo ikke smart i det hele tatt” utbryter Ankie, og ler i ren galgenhumor. Så kommer tårene igjen. Det hele var forferdelig fortvilt.

Mulighetene titter frem i små smutthull innimellom. Som da Ankie må være med trollet til legen med datteren hans, men i siste liten takker nei til å bli med inn til legen fra venteværelset. Hun vet nemlig at moren til jenta, trollet’s eks, skal komme og hente datteren den dagen.

-“Det var høst og surt. Det regnet. Men det var fantastisk godt å få gå hjemover alene. Jeg håpet på å få snakket med exen hans før han rakk å komme hjem, og det fikk jeg. Hun bekreftet for meg at han var slik jeg opplevde ham som.” forteller Ankie.

Samtalen med mamman til hans to barn ble en wake up for henne. Hun innså at hun måtte redde barna og seg selv. At det å bli værende ikke var det beste for noen av barna.

Nå bestemmer hun seg. Men hun har sett for mye av hans spillemetoder, og lært seg en del knep. Må være utspekulert og falsk nå.

For. Hvor ble hun av? Når mistet hun seg selv og havnet med hodet såvidt over vannet? Hvor ble de av alle sammen? Så de ikke at hun druknet. Var det slik det var å være Tina Turner da hun sang “What’s love got to do with it?” Hvordan var det å føle normalt igjen? Hvor i helsike var det Ankie hadde havnet? Hun hørte ikke hjemme her i denne forbanna blikkboksen! Nei! I sitt stille og hemmelige sinn la hun planer. Tanker han aldri fikk se, ble tenkt i høstmørket’s Trøndelag.

Det finnes 1000 måter å rømme på. Minst

Desember 2010 gjør gågata i byen julehyggelig, og en stille, forsiktig og ydmyk Ankie begynner å manipulere tilbake. Hvis man kan kalle det manipulering. For hennes jul er langt fra hyggelig. Hun kjemper for livet, ikke langt unna den trivelige julegata med alle de forventningsfulle og smilende fjesene.

Plutselig mener Ankie’s forhatte ektefelle at det beste var at de flyttet i to forskjellige leiligheter. At forholdet da kom til å fungere.

Januar 2011 fjerner all julehygge i gågater og stjernepregede stuevinduer. Ankie kjemper videre med hodet over vannet. På finurlige og smarte måter, greide hun å lure trollet som askeladden selv. De måtte jo skilles, hvis de rent økonomisk skulle klare å finansiere to boliger. Han bestemte at dette da måtte dreie seg om to leiligheter i samme gate. Samme borettslag. Og de måtte være “kjærester”.

Selvfølgelig. Kjærester var nå nesten bedre enn å være gift, hva?

Ankie blir modigere nå. Hun aner friheten langt der borte i horisonten. Men hun kunne knapt puste. Kanskje kunne hun en gang i framtiden det borte, få nettopp det? Puste? Puste fritt?

Innen februar har Ankie og trollet kjøpt seg hver sin leilighet i samme gate. Men de har papirer å ordne i. Og Ankie går fortsatt gjennom dager av rent helvete. Det er bare det at nå er det verre enn før. Han mistet kontrollen,  og det får hun kjenne. Kropp og sinn blir merket for livet.

En dag går det fullstendig galt. Av en eller annen grunn har det nok en gang klikket for ham. Ankie står ute i vindfanget. Barna hennes er hos pappaen, heldigvis. Men det ene barnet hans er der. Hun ser han gå og gjemme seg, og det er pent lite hun kan gjøre med det. Trollet hun fortsatt på tampen bor sammen med, er brautende og ustabilt sint nå. Han kommer mot henne som et tog gjennom gangen mot vindfanget. Han tar sats og hopper mot henne i et eneste stort spark. Det lille låret hennes blir truffet hardt av den foten i den gangen denne dagen, og hun tenker “Dette overlever jeg ikke. Nå må jeg løpe. Rømme. Han kommer til å drepe meg.”

Ny bok fra Torunn Hansen

Om en oppvekst med misbruk av nære familiemdlemmer

BESTILL BOKEN I DAG!

Les Torunn Hansens ærlige bok om misbruk av sin egen onkel. Det skjedde utallige ganger gjennom oppveksten. Dessverre er dette noe som skjer i flere hjem enn vi aner! 


Modige Torunn står frem og ønsker med denne boken å fortelle sin historie. Se hvilke tegn du skal se etter hos barn!


Pris kr. 298,- pluss frakt (kr.60,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet?

Han vil ha veska hennes. De krangler og sloss om den veska mens han roper: “Jeg skal ruinere deg! Ødelegge deg di jævla tøs! Ta alle pengene dine! Du er fortapt uten meg!” Hun gir seg ikke, og hendene hennes blør når hun er ferdig. Hun gråter fortvilt. Kan det bli verre nå?

Mens han kjører barnet sitt hjem til barnets mor, rømmer hun. Gjennom folkestrømmen går hun som en fortapt robot gjennom gågata. Et skall, det er hva hun er. Folkestrømmen er nesten borti henne. Det gjør så vondt, men hun er så fortapt. Banken er ringt, og de har bedt henne gå til banken og få sperret kontoen sin der. Kontoen er sperret, og hun er bedt om å gå til politiet.

Når du er underlagt en psykopat, har du mistet både bedømmelsesevnde og troen på at du kan ta avgjørelser. Det var derfor avgjørende denne dagen at mannen bak skranken i banken ba Ankie gå til politiet.

Hun føler skammen. Det er som å gå rundt i en stor og synlig gapestokk i lokalsamfunnet. Dette er ikke første gangen hun føler at han henger henne ut. Nå holder hun ikke ut stort lenger. For det å gå rundt haltende med smerter i låret, blod på hendene, flau skam i brystkassa og tårer hun ikke greier å holde igjen, er mer ydmykende enn hun kan takle alene.

To blødende hender trekker kølapp. Nye tårer presser seg på bak to desperate øyne.

-“Jeg gjemte meg bakerst i en krok inne på lennsmannskontoret.” forteller Ankie.

Hvordan blir et traumatisert voldsoffer møtt inne på et lensmannskontor når hun eller han fortvilt og redd dukker opp der? Ofte uten å ane selv hvorfor man er der?

Ankie skammet seg dypt og inderlig

Men det var ikke “bare” skammen som drev henne til å gjemme seg der innerst i kroken hos politiet. Politiet, som skulle beskytte henne akkurat da. Slik vi skattebetalere i Norges land har krav på.

Nei. Det var ikke mest skammen som drev henne til å gjemme seg som en skjelven liten mus der den dagen. Det var en voldsom, reell og intenst frykt for at han kunne dukke opp der. Hvert eneste sekund mens hun ventet, tenkte hun på det verste scenarie hun kunne forestille seg, dersom den sinteste mannen i verden fant henne nå.

Hun fikk snakke med en resepsjonsdame som tok avgjørelsen om å la henne vente enda en 1/2 time ute i det offentlige, og det da, vanvittig farlige venteværelset.

Man kan diskutere hvorvidt en slik avgjørelse er forsvarlig hva angår liv og helse. Ja, det stemmer, dette er et ytringsfritt land; dette kan vi diskutere. Hvordan vil spleiselaget av skattebetalere bli møtt av det offentlige støtteappararet i øyeblikk der man er avhengig av kloke og riktige avgjørelser som kan redde liv?

Heldigvis for Ankie dukket han ikke opp der. Heldigvis for resepsjonsdamen kom han ikke dit og skadet Ankie ytterligere denne dagen. Ankie fikk snakke med en politibetjent. Han bevitnet, sammen med en kvinnelig betjent, en kraftig “lårhøne”, altså et svært blåmerke etter sparket, og de blodige hendene. Dette ble ikke rapportert inn. Kun bevitnet. Og Ankie fikk ikke noe videre oppfølging, annet enn at det ble anmeldt av politiet.

Men hva skjer når politiet avhører en psykopat? I dette tilfellet ble saken henlagt.

Vi kommer tilbake til dette. For vår superkvinne tok til slutt saken i egne hender.

I noen dager gjemmer Ankie seg hos barna’s bestemor. Nå ryr det inn med meldinger på telefonen hennes. Psykopaten er desperat, og skriver stygge meldinger mikset med selvmordstrusler. Han blander inn megleren, som sender melding til henne om at hun må komme ned til huset de skal selge. Hun ringer megleren, og han blir meget overrasket. Han føler seg brukt av trollet som en brikke i et spill. For han hadde fått hørt at han skulle være med på å “lure Ankie ned til huset på morro”.

En nøkkel er grunnen til at Ankie velger å fortsette skuespillet. Hun må dra tilbake til det helvettes huset og late som ingenting, fordi hun trenger nøkkelen til sin nye leilighet, som idioten sitter og ruger på.

14.februar 2011 står for Ankie som en milepæl. Da opphørte samboerskapet, og de tok ut separasjon. Siden han var så opptatt av penger hadde jo Ankie overbevist ham om hvordan de ikke kom til å overleve som gift.

Hun forteller: “Jeg ble anbefalt å flytte langt unna, men da hadde han vunnet. Det er jeg som  har et liv her, ikke han! Psykopater skal ikke vinne. Når du synes å se noen form for empati hos slike, så er det bare et skuespill. Disse har ikke noe anger, men alltid en baktanke..”

Kan det være slik, at måten å komme seg unna et menneske med sterke psykopatiske trekk, er å spille samme skuespill? Kan det være, at det eneste som funker, er å ape etter manipuleringsevne og jatte med hva angår virkelighetsforvrengning? Steg for steg, til man er fri?

For Ankie, så funka det nettopp sånn.

Men det var nå det verste helvetet starta. Han kontaktet henne i den nye leiligheten 20 til 30 ganger i døgnet, trakasserte henne og plaget henne verre enn noensinne. Hun var langtfra fri enda. En ny milepæl måtte til.

Mai 2011 glimter til med nytt håp. Knuppene spretter ut på trærne og symboliserer nytt liv. Og nytt håp?

-“Jeg har bursdag i april, så jeg ville feire den. Jeg inviterte til fjærafest 1.mai, og begynte å glede meg. Men han klikket villt da jeg fortalte ham det. Jeg fikk høre at jeg ikke tok hensyn til mine nærmeste, han kjefta og styrte på. Da ble jeg sint, og ropte: DU! Du har kasta bort alle dine sjanser på å være min nærmeste. De sjansene har du tråkka på, spytta på og voldtatt!!”

Han lurte henne med på å hente et skap. I baksetet i bilen satt det ene barnet hans

Hun kan ikke reagere. Må sitte stille. Barnet i baksetet har mer enn nok å deale med om ikke hun skal si fra nå. Hun må ta imot. Han spøler rundt i den røde bilen sin mens han slår løs på henne og roper de styggeste ting man kan tenke seg.

Det var villmannskjøring, men han kjørte for fort til at hun turde hoppe av. Kanskje det var bedre for barnet hans i baksetet om hun hoppet av. Han grep tak i låret hennes og slo videre på henne.

Nå er hun på randen. Det er på tide med krisesenter nå. Hun greier ikke å bære mer alene, så moren hennes ber om å få ringe til et krisesenter.

Ankie drar til krisesenteret flere ganger og snakket med dem. Hun bodde der ikke ikke, men denne kontakten var alfa og omega for henne. Det betydde alt.

-” Jeg dro faen meg til den fjæra, lell, jeg! Skulle feire bursdagen min!” Ankie lyser opp, og forteller: “….og det kom mange flere gjester enn jeg hadde drømt om!”

Gjennom tårer ler hun så hun ristet. De haddde det så gøy den kvelden. Det var en minneverdig fjærabursdag, som hun aldri glemmer. Alt var kaos. Hun hadde fortsatt null økonomisk oversikt etter at han hadde rasert tilværelsen.

-“Men jeg hadde håpet. Jeg hadde håpet.”

I et 1/2 år fikk Ankie besøksforbud fra sin livsfarlige eks-samboer. Etter politiet henla saken, anket hun.

Februar 2013. Retten i Steinkjer er preget av et alvor som et lite troll prøver å bagatellisere bort. Ankie glemmer aldri hvordan den kvinnelige statsadvokaten forstod henne, da hun uttalte i rettssalen: “Du driver ikke å spøler rundt mens du roper og slår og klorer mot noen du ELSKER!” Endelig noen som skjønte. Saken varte i 2 dager.

Enstemmig dom: 40 000 i oppreisning til Ankie, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget. Retten var satt!

Han anket.

20.november, retten i Trondheim, ny dom avsagt enstemmig: kr 60 000 i oppreisning, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget.

Ankie forteller om tiden etterpå:

-“Det var på kveldene alt kom. Angsten  filmene i hodet som gikk om og om igjen. Pulsen. Tankene. Til slutt lærte jeg å snakke til meg selv i tankene. Forsikre meg selv om at alt var låst. At han ikke kom dit nå. Lyder og lukter som  minnet om ham skremte vettet av meg. Jeg lærte meg nye metoder, og jeg benyttet meg av fysisk trening som toppturer og zumbatrening. Jeg danset, klatret, og fikk ny selvtillit.”

Hun forteller om hvordan hun ikke lenger tar ting for gitt. Hun kan rope ut i glede over slikt som  andre tar som en selvfølge.

-“Jeg får sånn lykkefølelse bare av å sykle meg en tur. Være fri. Det van være å møte en venninne i gågata og slå av en prat med henne..”

Men.

Hvordan kan staten endre på måten et menneske i nød blir møtt av det som skal være det offentlige støtteapparatet?

For hverken Ankie eller skribenten er fornøyd med det faktum at

  • Ankie måtte skrive brev til justis og beredskapsdepartementet i fortvilelse og desperasjon over at henne og de to barna hennes ikke fikk beskyttelse fra det offentlige i etterkant av beviselig grov vold og trakassering.
  • blod og blåflekker ikke ble rapportert inn etter observasjon av politiet, ei heller tatt bilder av.
  • en sak kan bli henlagt basert på vitneuttalelsen til en psykopat, der blåmerker og blod er bevitnet.
  • et offer ikke skal få voldsalarm og besøksforbud. (1/2 års besøksforbud et år for sent er av latterlig art) ….ved noe politiet kalte en “glipp”.
  • et offer for grov vold ikke får beskjed om at tiltalte i saken er domfelt før flere dager etter han faktisk ble forkynt dommen.
  • at staten staten kan kalle seg det beskyttende organ, før de faktisk ER det.


Sommeren 2011. Ankie sitter på stranda nede ved småbåthavna. Det er hennes sted. Hun kan ikke helt kalle det frihet, det hun har opplevd det siste halve året, men nesten. Hun er der nesten nå. Han står plutselig der i butikken, og han sitter plutselig utenfor arbeidsplassen hennes i flere timer. Han markerer. Viser seg. Men hun er der nesten nå. I sekken har hun pepperspray og ulealarm. Flere steder hjemme har hun balltre. Dette er tryggheter og beskytttelse hun for evig og alltid må benytte seg av, siden staten Norge ikke vil beskytte slike som henne.

Ja. Det er sommer. Hun legger vinteren bak seg.

Gråten presser på, og hun skriver:

Denne publiseringen er et prosjekt konkret fra virkeligheten, laget i samarbeid av Ankie og forbipolene.no, publisert etter avtale her.

Ankie ønsker å takke vennene sine, moren sin, familien sin, den kvinnelige statsadvokaten, forsvarsadvokaten og sin kontaktperson på krisesenteret. Ankie: “Jeg er så lei meg for bekymringene jeg påførte mine nærmeste.” forbipolene: “Men Ankie… det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld.” …cuz you don’t have to be anything other than yourself!

 

Det originale innlegget finner du her

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

 

8 Comments

  1. Viviano

    August 17, 2016 at 8:46 am

    Meget sterk lesning….. Heldigvis med en lykkelig slutt …

  2. Mortensen

    August 21, 2016 at 12:03 pm

    Mye en kan kjenne seg igjen i der .

  3. Helle Beate

    October 25, 2016 at 12:54 pm

    <3

  4. Anonym

    January 29, 2017 at 1:28 pm

    Sterkt og godt å lese! Takk! I påvente av rettssak gir dette meg mot og håp. Jeg blir bare så sliten av å vente på rettsvesenet. Var heldig og kunne flytte til egen bolig raskt (etter 8 år). Vil bare kunne legge ting bak meg så jeg og min datter kan heles.

  5. Anonym

    March 9, 2017 at 6:29 pm

    Jeg gråter, klarer ikke skrive noe….

  6. Leijah

    March 9, 2017 at 8:03 pm

    Vondt og sterkt å lese, flashbacks fordi den virkeligheten er ennå for nært i tid.. Å spille skuespill, herme psykopatens metoder og jatte med alt man klarer face to face med psykopaten, mens man i virkeligheten er muldvarpen.. som undergraver terrorregimet i kampen for ens egen forstand og barnas og eget liv. Men det var den eneste måten og muligheten for meg å komme meg levende ut av marerittet.. To mordbrann forsøk kom jeg meg unna ved englevakt..jeg hadde jo ingen som hjalp meg eller trodde meg, derfor kaller jeg det for Englevakt. Mine nærmeste, de som skulle vært mitt støttende nettværk var vendt mot meg og samarbeidet med psykopaten for å få meg innlagt som psykotisk eller Scizofren, for å hjelpe meg mot meg selv. Nå er han ute av mitt daglige liv, og sakte heles jeg og barna men vi er nok skadet for livet. Jeg går til rettsak mot han såsnart jeg har samlet krefter og mot, han skal taes, jeg lover at han skal..! Sammen har alle vi som har vært på disse sidene gitt hverandre og fått fra hverandre kunnskap styrke mot og vilje til å reise oss og stå i motvind og storm og det som værre var i vår kamp for å komme oss levende ut fra våre private helveter.. Og av de som har kommet seg ut har mange gått videre, med å hjelpe de som er midt i kampens håpløse hete. Ære være disse sidene er mange liv spart.

  7. Kom meg unna

    October 16, 2017 at 6:15 am

    Sterk og gjenkjennende lesning. Det er nå 22 år og 7 måneder siden jeg kom meg vekk fra psykisk og fysisk mishandling som pågikk over 10 år. Har heldigvis ikke barn med han, så jeg slipper den biten. Jeg var så “heldig” at han fant et nytt og svakere offer når jeg klarte å stable litt selvrespekt på beina, og begynte å protestere på volden og ikke minst voldtektene. Det gikk 15 år med NK før han sluttet å kontakte meg. MEN … jeg har gått i fella et par ganger til i ettertid med andre nye utnyttende og voldelige personer. Deriblandt har noen i egen familie sett sitt snitt til å utnytte situasjonen når man har vært “nede” og forsvarsverkene ikke var så sterke. Denne tok kontakt med og fikk en relasjon til han jeg kom meg vekk fra. Ny runde med en psykopat, flere år med hets, psykisk vold og trakassering fra en man trodde var nær og kjær. Men man lærer langs veien, og man lærer seg selv å kjenne. Og de røde lampene blinker oftere og klarere nå enn for over 20 år siden. Er blitt flinkere til å be om hjelp, for en ting har man lært – man klarer ikke å takle et slikt menneske alene. Be om hjelp fra krisesenter, leger, psykiatri familie, venner og politi. Gi ikke opp, vi er mange her ute som vet hvor ille det kan være. Denne siden har vært en fantastisk støtte for meg. At så mange deler sine historier og erfaringer gjør at jeg og sikkert mange med meg, ikke føler meg alene med sorg, usikkerhet, angst, skam og hjelpeløshet. Og det er til utrolig hjelp å vite at man ikke er alene. Takk alle sammen…

  8. Anonym

    April 21, 2018 at 6:08 pm

    Det er sterk lesning og så utrolig mye som jeg kjenner igjen fra mitt liv med en psykopat. Her nærmer det seg rettsak og jeg ser så utrolig frem til å bli ferdig med den og kanskje kunne legge ting litt bak meg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.